Haaves historier

Tromsø er en artig by å gå rundt i. Veldig blandet arkitektur i sentrum med mange rare trehus. Jeg har liksom aldri hørt om at Tromsø har noen spesiell arkitektur, på linje med smugene i Stavanger og gamlebyen diverse steder. Men den typen blanding med rare hus er det sjelden jeg har sett i en større by, og det er ment positivt. Forskjellen med for eksempel Bodø er selvsagt at Bodø ble bomba under krigen og bygd opp etter en generalplan. Man kan vel si at Tromsø nesten ble brent på slutten av krigen, men nedbrenningen stoppa litt utafor byen, i Lyngen.

Flaneringen førte meg til en bruktbokbutikk. Denne sommeren uten loppemarked har jeg testa et beskjedent utvalg i Oslo, Sandvika, Stathelle, Grimstad og Bodø, og det var greit nok (i Bodø kjøpte jeg for en viss sum, men betjeningen insisterte på å innvilge meg et posesalg, som var mer enn dobbelt så billig for meg). Men denne butikken var mer breddfull enn de fleste. Rett og slett en turistattraksjon.

Det er ikke en ordentlig bokhandel før kunden får bevegelsesproblemer, og ingen ordentlig hylle med bøker før mye av innholdet truer med å rase. (Jf. Neseblod records cd-avdeling.) Eieren hadde begynt på en sortering, og særlig kommet langt med tegneseriene, før det kom et lag oppå det igjen med alt mulig rart. Universell utforming? Heller universell u-forming. Men det er jo det som gjør denne butikken legendarisk, og jeg hadde garantert fattet mindre interesse og dermed kjøpt mindre hvis alt så helt vanlig ut.

Hva heter butikken? Ingen prangende skilt var å se, og knapt nok noen uprangende. På et skilt sånn omtrent ved utgangen sto det Tromsø frimerke og mynt. Frimerke og mynt! Ingen av disse hadde jeg sett, men kanskje det var gjemt noen bak tusen bøker, tegnerserier og brettspill. Butikken hadde flere brukte dataspill enn frimerker som jeg kunne se. En bitteliten koffert jeg måtte få iq-hjelp til å åpne, inneholdt flere vinylsingler enn jeg så mynter. En tur på internett etterpå bekrefter at navnet er Tromsø frimerke og mynt. Beste navnet! Butikken ligger i Torgcentret, en slags bygning for «alskens», inkludert den mest «alskense» forretningen av dem alle: nøkkelsliper.

Apropos bøker. På hotellet lå boka Tromsø, en turistguide utgitt av «Velkommenboka AS». Nå som programmet Du skal høre mye ikke går lenger («nå» som? Programmet har vært nedlagt i nesten 20 år…), er det nettopp denne boka man skal høre mye fra.

Alle kapitler er på engelsk. Noen har norsk versjon ved siden av, men uansett versjon veit man hva engelskskribentene prøver å si, altså hva de tenker i sine norskspråklige hoder. Kan man på engelsk oversette «gjøre det skarpt» til «make it sharp»? Vel, man kan jo prøve… «The best cheese that Norway has to offer, lie side by side with famous names from abroad, making it sharp in this competition». Denne litt uskarpe setningen står i omtalen av Mathallens Tromsø-filial.

Andre ting skjønner jeg derimot ikke hva de mener med: «If we cannot find the right product to lift the quality of the meal, either in our kitchen or in your home, we develop it ourselves. This has led to a significant number of self produced goods, which can be bought in the deli shop». Det er toppen av vaghet. Goods betyr gods, eller varer som motsetning til tjenester. Det kan være matingredienser de driver og lager, kryddere, oljer eller til og med kjøkkenredskaper. Jeg tror imidlertid på det når Mathallen lover deg en «holistic experience».

Rart og liksom-fiffig er det også når en bistro forteller: «It is very rare indeed that our ingredients arrive from any postal code other than Tromsø and its region. Having said that, where the cod swims really is out of our hands, however the hook and its owner are most certainly local».

Et bakeri skryter av sine produkter som «litter the bar top like rose petals» – javel – og kakene «are served by a staff that are as casual as they are warm, so that with the cake comes much love and laughter». Høres ut som et galehus.

Ordboka er klar på at litter ikke bare betyr strø, men å strø utover på en negativ måte:

Kallenavnet som Nordens Paris er ikke godt nok, i hvert fall ikke for utestedet Circa. «‘This is just like in Berlin’ is a quote often heard». (I rettferdighetens navn hadde Tromsø en verdenskjent elektronisk musikkscene på et tidspunkt, med navn som Biosphere, Bjørn Torske, DJ Kolbjørn, Mental Overdrive og Röyksopp.)

Boka er full av grammatiske feil som «an classic elegance», «an down-to-earth atmosphere», «an unique concept» og vernet interiør kalles «protected» i stedet for «conserved». Engelsken er svært pretensiøs hvor alt mulig er «renowned», men et utested tar det hele ned et hakk. I den norske teksten forteller de at gjester kan «løse verdensproblemer», mens oversettelsen toner det ned til «talk with friends».

Jeg fikk lyst på nettopp dette stedets reinsdyrburger med tyttebær og brunost, men holdt på å snu da jeg så den gatekjøkken-aktige presentasjonen (se bilde). På spørsmål om maten også var litt skuffende, må svaret bli ja. Liten porsjon og tørt, hardt burgerbrød. Jeg burde spist et annet sted, og jeg vet hvilket: Rorbua huskes fra tv, og alle Misjonen-fans (klippet er helt tilbake fra Kommisjonen, faktisk) husker kanskje Rorbua også som gastropub.

Rorbua finnes fortsatt, står det, men i nye lokaler. «But not much has changed», hevder boka. Men det stemmer jo ikke. Bare den Rorbua som var på tv, er Rorbua.

En annen funfact er at Ishavskatedralen verken er en katedral eller i Tromsø by, det er ei kirke i Tromsdalen. Katedralen i Tromsø er ei vanlig trekirke.