5 thrash-demoer som trenger reutgivelse

På 1980-tallet kom det mye thrash metal, og det var ikke så lett å gi ut musikk som i dag, så det kom mye musikk som aldri fikk bli gitt ut på en ordentlig måte. Det ble bare med noen kassetter spilt inn hjemme, og et cover tegna med penn.

I nyere tid har ei rekke plateselskap sørga for reutgivelser av ting som bare kom på kassett og var særdeles obskure. For eksempel er Toxik sin første demo nå å finne på Platekompaniet.no. Ved en reutgivelse er det to muligheter, enten å la en enkelutgivelse gjenoppstå, eller å samle ulike småutgivelser. Velger man sistnevnte løsning risikerer man ei spilletid på over en time, så det er ikke helt optimalt.

Hva skal disse plateselskapene velge neste gang? Jo, de skal velge mellom disse; to fra Nederland, Jagannath og Silenxce, og amerikanerne Treachery, Insaneacide, Desacrator (ga seinere ut album under navnet Thought Industry) og Vision Purple.

Se også Youtube-spilleliste: https://www.youtube.com/playlist?list=PLcySK2yh9IOagjsydkb-_XVhtX-mpho8y

Tre ukrainske thrash metal-band

Old School Thrash Metal 2 er altså utgitt, og en bitte liten del av historien som eboka kaster et bitte lite lys over, er ukrainsk old school thrash metal.

Adem er det ubestridte nummer 1 i den kategorien. Her er albumet Time of Madness fra 1988.

Bak Adem er det tynnere, men Trashmachine utga Breaking Through the Ranks i 1993. Rassvet betyr soloppgang, og bandet med dette navnet utga for eksempel Way of Sorrow.

Morsomt cover der.

Old School Thrash Metal 2 er klar

old-school-thrash-metal-2Last ned

Ja, last ned! Old School Thrash Metal 2 er klar, en ebok som tar for seg 112 gode thrash metal-album fra 1984 til 1990. Ettersom 40 album ble omtalt i Old School Thrash Metal, danner de to ebøkene til sammen en hyllest til 150 album.

Den vanlige thrash-entusiast vil ha et umåtelig stort utbytte av å slå opp på et tilfeldig sted i boka, merke seg navnet på albumet og begynne å lytte til dette. La musikken snakke for seg! Det andre som kan nytes av hvem som helst, er coverne. Der er det mye bra. (Og noe ikke bra, som man kan le av.)

For som du ser under: etter nesten 300 sider med album-moro følger kåringer og litt annen snacks. Du trenger innen annen guide til thrash metal enn dette. Helt til en engelsk utgave kommer, en eller annen gang.

To dyktige finner

Luxi Lahtinen kunne også vært en etterkommer av finske utvandrere, men er faktisk finsk. Luxi er i hvert fall veldig god til å skrive intervjuer med metalband. Han er aktiv på metalcrypt.com og eier intervjuseksjonen ganske greit:

For alle som er inne i metall, anbefaler jeg å se om Lahtinen har intervjuet f.eks. et band man er interessert i. Veldig, veldig mye er å finne.

Juha Soininen er også finsk, men med en litt annen musikksmak. Han har skrevet boka Move Your Body 2 the 90’s. Unlimited Eurodance. Den boka har jeg nå anmeldt for tidsskriftet Molo!

Move Your Body 2 the 90’s. Unlimited Eurodance

I god eurodance-ånd kommer jeg til å legge ut en extended mix her på hjemmesida.

Norges gullrekord bør ikke feires

Norge har satt gullrekord i vinter-OL. Det skyldes inflasjon i gull og bør være et tankekors, ikke grunn til feiring.

Det blir ikke særlig mange flere OL-idretter, men mange flere greiner innad i idretten.Hvordan kan intelligente mennesker overse at 16 gull av 109 er 16,66 %, mens Salt Lake City-OLs 13 av 78 gull er 16,66 %? OL blir devaluert og enkeltmedaljene forsvinner i mengden, et osean av medaljer.

Skeleton er en øvelse uten interesse i Norge, men i OL holdes idretten slick og clean. Et race for menn, et race for kvinner. Vær så god, her har du verdens beste mann og verdens beste kvinne. Dette må være utgangspunktet når man avholder en idrettskonkurranse, ispedd noen lagkonkurranser. Videre skal jeg temmelig subjektivt foreslå hvordan de andre idrettene kan nå et mer seriøst nivå uten Mikke Mus-medaljer og deltakerpremier.

Aking og bob er veldig mye mer omfattende enn skeleton av en eller annen grunn, her har de fire øvelser hver. Her må det slankes. Tyskland vant for øvrig 9 av de 10 gullene i aking, bob og skeleton.

Mikskonkurranser kan man forsvare, men omfattende mikskonkurranser premierer en bredde og ikke topp-prestasjoner. Her tenker jeg særlig på alpint miks. Seks deltakere, der lagmedlemmene ikke er gode nok for medaljer individuelt. Disse medaljene blir lite verdt, og kan til nød gå i VM, men ikke OL. Kast øvelsen i søpla sammen med kombinasjonen (som faktisk planlegges å droppes).

Fristil inneholder 13 øvelser. Her blir jeg fort litt subjektiv igjen, men er ikke skicross og slopestyle litt like hverandre? Er det noe poeng med halfpipe når man ser mye bedre triks i hopp og big air? Og er det egentlig noe poeng lenger med kulekjøring, som virker veldig oppkonstruert og har minimalt med deltakere og interesserte? Jeg minner om at man har vraket en fristilgrein før, nemlig dans.

Liten bakke, kalt «normalbakke», i hopp og kombinert er helt ubrukelig og bør vrakes på flekken. Teknikken er den samme i liten og stor bakke, og bakkene premierer ikke ulike typer (som i slalåm versus utfor.) Hopprenn nummer to er i realiteten en ekstrasjanse, så de som ikke vant i storbakken ikke skal bli lei seg. Fjern alt av normalbakke, så blir det også bedre plass til kvinner (i kombinert) og miks. (Hvis kombinertsporten da klarer å overleve.)

Skøyter: Her er det sikkert min uvitenhet som får meg til å erklære 1000 meter for unødvendig når man har 500 og 1500. Men det bør være et mål å utkrystallisere øvelsene mer. En million distanser er noe særforbundene kan putte i hver sine VM, mens i OL skal det kåres de beste av de beste. (Jeg vil også kutte 3000 hinder i friidretten.)

Og dette gjelder særlig langrenn. Gjert Ingebrigtsen har helt riktig påpekt at en idrett der samme person vinner sprint og 50 kilometer, er en uutviklet idrett som ikke kjenner begrepene spesialisering og spisskompetanse. Forskjellige distanser har man av en grunn, for å åpne for forskjellige kroppstyper. Dette er ikke minst viktig i et breddeperspektiv, hvor man holder seg med forskjellige distanser og øvelser så forskjellige mennesketyper kan finne sine nisjer. Men i langrenn er for eksempel forskjellen på 10 og 15 kilometer for kvinner, lik null.

Langrenn og skiskyting kan fint høvles ned til sprint, mellomdistanse og langdistanse. Vrak skibytte og utstyrsteknologiske «finesser», les: overflødigheter.

Og ikke slipp til telemarkski.

5 ting på 24 timer som fikk meg til å tenke «hæ»

Først skulle jeg undersøke en frisørtime. Cutters påstår at de har filial på Bouvetøya!

Så til en konkurrerende kjede. De påstår at hørføning heter «føhn».

Føhn? Har du hørt noe så random?

Betyr det for eksempel at — akkurat som sax er oppkalt etter oppfinneren Adolphe Sax — at hårføning er oppkalt etter en oppfinner som heter noe slikt som Dietmar Föhn?

Apropos ordbok, skulle jeg samme dag sjekke hva bråkjekk betyr. Stemmer det som står under?

Hvor kommer «noise» fra? Jo, fra at ordet leses «bråk-jekk». Burde vel helst oversatt jekk med jack, da? Men se så, hvis man legger til et komma, glemmer programmet hele jekken:

Jeg får ty til det helnorske uttrykket «men, men». En får glemme alt som er bråkjekt og erstatte med et synonym. Det finnes. Som eplekjekk for eksempel:

OKÉ!

5 things I want in GTA VI

GTA VI has been announced, i.e. the game is officially in development.

XpertThief stated his wish for Oppressor MkIIs to be removed from the game. My seconding his opinion couldn’t have been more adamant. Other than this obvious improvement, here are 5 other things I would like to see, on the off chance that someone googles the concept and ends up here.

5) More breakable posts/trees/walls/hedges. Some vehicles are light, but some are very far from it. I would like to have some vehicles that can plow through everything. A tank not being able to flatten a wooden post is preposterous.

4) Reconstruction actually taking place. The game has emergency vehicles that react to some events. I would like repair crews to show up, or tow trucks to haul away wrecked cars. Until then, the debris don’t go anywhere, which is more realistic.

3) Crime happening throughout the city, committed by other people than you. There are many gangs in the game. They don’t screw over one another. I would like them to.

2) A female lead character. Although more than one main character wouldn’t be out of place.

1) I would like for the game to be set in an entirely new city. Detroit! Pessimistic culture, interesting history, good music scene, juggalos.

Filmanmeldelse: Lords of Chaos

Å anmelde Lords of Chaos fra 2018 må ses på som litt i overkant forsinket i 2022, men her er en anmeldelse likevel. Filmen er bygd på boka med samme navn, handler om deler av norsk black metals historie, og har Øystein Aarseth og Varg Vikernes som hovedpersoner med Pelle Ohlin som viktigste biperson. (Og ei fiktiv dame som lite viktig biperson.)

Det første som bør tas opp er også det som var kritikken mot boka, nemlig at den spekulerer i selvmord, drap og kirkebrenning. Det er liksom det som var black metal, ifølge kritikerne, som mener den breiere scenen overses, og at band som ikke deltok i eksessene blir fullstendig glemt. Tross alt hadde ikke norsk black metal fått et publikum i hele verden hvis ikke dette publikummet (også) var interessert i musikken.

Filmen får også fram andre relevante kulturhistoriske elementer som tapetrading, men jeg vil si at filmen går enda lenger inn i det spekulative. Måten som filmen viser tre dødsfall på, er rett og slett forferdelig. Det mest unødvendige for historiens del er jo drapet i Lillehammer, mens de to andre hendelsene framstilles som filmens clou. Det blir som en C-versjon av Larry Clarks Kids.

Det mest interessante med black metal-bråket i ettertid, er medias konstruksjon av det. Plutselig fantes det satanister på hvert et gatehjørne, noe som forresten hadde direkte tråder tilbake til Satanic panic i USA på 1980-tallet. Filmen byr på få innsikter i denne tematikken.

Noe får vel filmen fram. Musikken kommer helt greit fram til å være et slikt produkt, det er ikke ment som en musikkteknisk dokumentarfilm. Og som med skaperne av thrash metal før dem, var skaperne av norsk black metal ungdommer. De begynte som tenåringer og likte OTT rølpefester. Dette kommer godt fram på bandfotografiene som eksisterer. Til tider får skuespillerne fram den ungdommelige væremåten, og kanskje den klossete atmosfæren og omgangstonen som er til stede i de fleste scenene — hvordan folka snakker, står og går — kan formidle noe av dette. Jeg klarer likevel ikke å fri meg fra tanken om at skuespillerne ikke er de beste. Kroppsspråk og mimikk virker noe forsert, selv om Hellhammers flere «åkkeeeei»-øyeblikk kanskje viser hans personlighet godt. Prøver de på norsk aksent med vilje for økt «autentisitet»? Og hva skjer med latteren til Varg?

La gå at filmen handler om Norge med engelskspråklige skuespillere (og en drøss ungarske statister — den ungarske dama som synger norsk frelsesarmé-sang er veldig god i norsk), som breker i vei med «Oeystein» og andre ord. Og at norske nyheter først er en greie som foregår på engelsk, før det plutselig kommer norske klipp.

Scenografien er helt grei. Det er gjort noe jobb med å skaffe gamle biler, skilt, butikkfasader, klær og lignende. Samtidig finnes det elementer i bildene som åpenbart er nyere, for eksempel Bunnpris i Bergen. Den som leter nøye kan sikkert også finne kontinuitetsbrister. Er det virkelig tilfelle at Faust var i Lillehammer seint en kveld og var på plass i platebutikken tidlig neste morgen? Apropos reiser fant jeg heller ikke Snorre Ruch i rollelista, der heter figuren — som er dum som et brød — «Varg’s Driver».

Terningkast 3