Alarmistiske overskrifter i Ny Tid

Ny Tid er ei avis som tradisjonelt har dyrka den gode overskriften. I oktober 2008 skreiv Pål Veiden på Minervas nettside, tilsynelatende nå utilgjengelig, at han ved en gjennomgang 1975-1990 fant et endeløst svartsyn i avisa. Dette toppet seg i overskriften «Urolige sosionomer i nord sier nei». Her om dagen gikk jeg gjennom Ny TidFortsett å lese «Alarmistiske overskrifter i Ny Tid»

Når avisene sier at en kjendis har fått ny kjæreste og du ikke veit hvem som er kjendisen og hvem som er kjæresten

Under er kanskje begge kjendiser? Jeg veit ikke? Den neste er også ei nøtt for meg. Kan være begge. Hvem av de to som er CSI-stjerne kunne jeg også trengt litt hjelp med For ikke å snakke om hvem «hun» er. For det er neppe Kiernan Shipka som sitter til høyre… Dette er bare dårligFortsett å lese «Når avisene sier at en kjendis har fått ny kjæreste og du ikke veit hvem som er kjendisen og hvem som er kjæresten»

Tre rare musikkanmeldelser

Rett på sak: her er en anmeldelse som sammenlikner Admiral P med «Bombadilla Life og smurfene». Denne er tatt med for sin vanvittig høye grad av framsynthet, om «80-tallsfenomenet» hip hop. Og så overskriften da. Til sist en som ga terningkast 1 til Seigmen, med retoriske elementer som mor og far, krampelatter og kviser. BonusFortsett å lese «Tre rare musikkanmeldelser»

Sommer i nettavisene

Jeg misliker jo det at noen alltid skal klage på språk, men siden ingen er perfekte, er heller ikke jeg det, og her kommer noen klager på språk fra meg. Det som motiverer meg til å skrive dette, er det faktum at hver eneste dag står det en eller annen feil i norske saker omFortsett å lese «Sommer i nettavisene»

«I disse koronatider» som uttrykk i pressen

Det er på tide å se året 2020 under ett og undersøke begrepet «i disse koronatider», et uttrykk jeg er glad i, om ikke like glad i selve fenomenet. Ord og uttrykk kan meget raskt bli folke-eie, uten sanksjonering fra Språkrådet og eksperter. Det skjedde med «i disse koronatider», og selv om det ble rasktFortsett å lese ««I disse koronatider» som uttrykk i pressen»

Helt på trynet av Dagbladet

På et tidspunkt har Dagbladet bestemt seg for å navngi familiemedlemmer av personer som skriver kronikker. «Kona til Stian»! Skal dette forestille ethos-bygging rundt skribentens argumenter? At vi som leser, trenger å få vite navnet til skribentens familie for å øke innlevelsen i temaet? Intimitetstyranni! Slutt med det med en gang!

Rar artikkel om trekkspill

Omtrent alt er galt og rart i denne VG-artikkelen fra 21.3.1996. Teksten er rar og intervjuobjektet er en rar person. Rytmen sitter i halebeinet? Så det er det halebeinet er til? Trekkspill med pesing? Utringet kjole og hatt? «Trekkspillstjerne?» Og hva var oddsen (hint: lav) for at av alle uttalelsene til Berit Lillevold, kom akkuratFortsett å lese «Rar artikkel om trekkspill»

Herlig journalistikk

Jeg hadde gleden av å intervjue Norges mest særegne journalist, Håkon Gundersen, for noen år siden. Han kom inn på gammeldags journalistikk der penneføreren oppsøkte samfunnet på mer eller mindre måfå. Hva rører seg i dag? Siden også andre mennesker, til dels kjente mennesker, beveget seg gatelangs, kom journalisten i prat med dem og sakerFortsett å lese «Herlig journalistikk»

Jeg raser mot ordet krever

Klarer Dagbladet å lage én sak uten at de forsterker — og dermed svekker — språket ved å ty til ord som slakter, refser og raser, sjokk og skandale? Sist ute er verbet «krever». Tromsø IL er selvsagt ikke i posisjon til å «kreve» boikott av VM i Qatar, og gjør det heller ikke. IFortsett å lese «Jeg raser mot ordet krever»

Lønnings absurde leserinnlegg

I 1994 hadde musikerne i Gartnerlosjen en lite prosjekt der de skulle få leserinnlegg på trykk i Arbeiderbladet, så tåpelige som mulig. Av mange leserinnlegg som kom på trykk kommer her innleggene til Lars Lønning, seinere vokalist i Black Debbath. Tematikken får en kalle for «de små ting i livet». Noe av det er littFortsett å lese «Lønnings absurde leserinnlegg»