Jeg fant ei liste over tidenes største Premier League-kamper hos BBC, og spoiler: Liverpool — Newcastle 4–3 er nummer én. Sesongen var 1995–96 og Newcastle leda med 9 poeng og en kamp mindre spilt på Manchester United. Litt tidligere hadde sistnevnte United vunnet oppgjøret dem imellom, men enda verre var det kanskje for Newcastle å tape en så jevn kamp, og til slutt gullet.
Av alle ting så jeg denne kampen hos besteforeldrene mine på Hundorp. Altså hos foreldrene til min mor som var sterkt anti-banning, noe jeg nevner fordi dette er den første gangen jeg kan huske min morfar banne.
For en klassisk sesong! Det var sesongen CM2 ble sluppet. Nordmenn sto som «fgn», foreign, og du kunne bare bruke 3. Bosman-dommen 15. desember 1995 gjorde totalt om på overgangsmønsteret, men Newcastle spenda 150 millioner — en rekordsum som nesten ingen den gangen klarte å forstå — på Alan Shearer slik at de i hvert fall skulle vinne Premier League i 1996–97. Men de gjorde ikke det heller.
Nåvel, å komme med en generell historie om Premier League er på ingen måte poenget her. Poenget er å trekke fram hvorfor jeg er glad jeg fulgte med på PL den gang og ikke nå. Her er et tablå rett før 4–3-målet. Se på den håpløse organiseringen hos Newcastle. Jeg kjenner godt til at forsvaret holder offsidelinja; noe sjeldnere har jeg hørt at de holder sirkelen. «Hold sirkelen, gutta! HOLD SIRKELEN!» Nei.
Se også på banen. Tenk å by Premier League-spillerne noe sånt å spille på. Det var tross alt ikke midt på vinteren heller, men 3. april.
Spillerne var for så vidt overbetalte den gang også, og det gikk gjetord om at Liverpool-spillerne var for glade i party til å vinne ligaen. (Josimar tok for seg dette tidligere i år.) Her ser vi Robbie Fowler og Steve McManaman til høyre, og til venstre utafor bildet er Stan Collymore (ut ifra dette bildet skulle man ikke tro at han fikk ballen og satte målet, men det holdt at #10 John Barnes så det…) For ikke å snakke om en av Newcastles stjerner, Faustino Asprilla.
I motsetning finner du trauste spillere som Petr Srnicek. Eller hva med forsvarsrekka til Liverpool? Rob Jones, Mark Wright, Neil Ruddock, John Scales. (Ingen dårlig konkurrent til Dixon-Adams-Bould/Keown-Winterburn.) NULL utlendinger på Liverpool-laget. Newcastle stilte med (de håpløse på bildet ovenfor) Philippe Albert, Steve Watson, Steve Howey, John Beresford. Hvem? Har var riktignok én utlending, Philippe Albert, men til gjengjeld en personlighet, med hockey.
Personlig finner jeg vel mest glede i det uperfekte. Topphits er kjedelig, undergrunn er gøy. Dårlige fotballbaner og fjompete spill er spennende. Derfor anbefaler jeg til slutt «Worst 20 seconds of football» fra PL i 1993. Der angriperen til slutt kneler fortvilt, er det ikke et gresstrå å finne.
Haaves historier 