Haaves historier

Ifølge beskrivelsene nærmet stemningen seg det religiøse da kruska ble lansert i Norge. Eller rettere sagt, ideen om kruska. Ideologien bak kruska.

Det var svenske Are Wärland som misjonerte for kruska i Oslo, der «salen var sprengt» av tilhørere. «Tilhørere i alle aldre applauderte vilje til annet hvert ord som utgikk fra foredragsholderens munn, – men så sluttet han til gjengjeld med det gylne løftet at enhver som gikk inn for hans eget levesett, skulde skue en ny og bedre verden, fri for sykdom og bekymring. De skulle finne det tapte paradis igjen».

Kruska skulle være del av et vegansk kosthold, med bare fruktvann å drikke. Vannet skulle også være 40 grader varmt. «Efter denne gudedrikk» tok de som fulgte Wärlands resept «en avrivning, litt gymnastikk og en 2–3 timers spasertur». De hadde god tid også, disse svenske pionerene.[1]

Til dels var det jo fiber i kosten man hadde oppdaget. Hos mange hadde tarmene «blitt for svak og ruinert gjennem altfor myk føde». Essensielt var likevel å tilsette svellede rosiner i kruskaklien, for å perfeksjonere retten med en «aroma av vindruer og duft av hvete og havre».[2]

Her skal vi se på omtalen av denne nye trenden i Horten. Bare fire dager etter den første nyheten  om det store kruskamøtet, skreiv S.K. om «Kruska-epidemien». Hun utdypet reaksjonene som angivelig kom på foredraget:

«kruska blev byens samtaleemne. Der blev run på kolonialbutikkene efter hvetekli, og produsentene av dette fikk sannelig avsetning av store dimensjoner. […] I butikker, på gaten og overalt blev kruska diskutert. Den overskygget Hitlers anneksjon av Østerrike, prosessen i Moskva, krigen i Spania og våre hjemlige sensasjoner. Alle vilde bli friske og unge for en så billig pris som kruskaen koster.

Men en ting kan jeg ikke være enig med dr. Waerland i – og det er at den dufter og smaker herlig. Jeg merker hverken aroma av druer (fra tilsatte rosiner, forf.anm.) eller duft av hvete – kun en smak som minner om brødsuppe».

En ekspert på råkost ble stilt til veggs, måtte denne vidundermaten smake «vondt»? «Er det absolutt nødvendig at det smaker så godt?», spurte eksperten, som mente at de som vil oppnå helseeffekt fikk «ofre litt for å opnå dette og bite i det sure eplet, som i dette tilfellet altså er hveteklien».[3]

Hortens kjøpmannsstand kunne bekrefte at det er nesten vanskelig å skaffe nok kruskakli. En journalist i Gjengangeren var noe skeptisk til virkningene, og siterte litt forskjellige meninger om vidundermiddelet. Blant de negative var visse leger i Sandefjords-traktene. «Hvad denne ‘sausen’ som kruska er angår, så vil iallfall ikke jeg anbefale de, der tør sikkert være like mange som tar skade av den som de den hjelper».

Resten av den svenske dietten ville Gjengangeren i hvert fall ikke vite av, med «løk, revne gulerøtter eller lignende ufyselige ting som anbefales som passende middagsrett». Journalisten satte kruska i sammenheng med mye annet rart så folk også lot seg rive med av:

«På forskjellige tidspunkt og til forskjellige årstider optrer der gjerne en eller annen dille, enten det nå er sportsdilla, fotballdilla, jojo-dilla, bridgedilla, motedilla, badedilla og hvad de nu heter alle disse fjollete idéene som besetter folk og gjør dem blinde for alt annet enn denne deres spesielle dilla».[4]

Kystbyens arbeideravis, tillot seg å påpeke at «kruska passer ikke for alle». Retten hadde fått «tak på folk», det var noe «det store publikum plutselig begynte å interessere sig voldsomt for». Noen fikk derimot verre fordøyelse av kruska-trenden, hevdet avisa, samt at «kruskaen medfører enkelte andre ubehageligheter er utvilsomt».[5] Begge aviser brakte også et lettere harselerende dikt med strofer som dette:

«Jeg møtte herr Hansen, han gikk der og luska,

‘Hvad feiler dig?’, spør jeg, ‘du er så forpjuska.’

Han svarer vedmodig: ‘Jeg lider av Kruska’.»[6]

Sommeren 1938 kunne selv de motebevisste tillater seg å rydde bort kruskaen. «Havregrøt, kruska, egg og bacon om morgenen bytter vi» ut, skreiv Gjengangeren – med salater, frukt og gelatinerte godsaker.[7]

---

[1] Gjengangeren 21.3.1938

[2] Horten Arbeiderblad 23.3.1938

[3] Gjengangeren 25.3.1938. Trykket andre steder, muligens først i Svelviksposten 22.3.

[4] Gjengangeren 1.4.1938

[5] Horten Arbeiderblad 9.4.1938

[6] Gjengangeren 1.4.1938; Horten Arbeiderblad 13.4.1938

[7] Gjengangeren 21.7.1938

PS. Noen hevdet at systemet måtte gjøres «klart» for å kunne motta kruskaen. Blant annet en sykegymnast (det gamle ordet for fysioterapeut).