Punk er lett å spille. Hva gjør punkbandet når de har blitt for gode til å spille punk? Det blir besvart i boka Crossover the Edge.
Mammuten av et bokverk handler om musikksjangeren crossover på 1980-tallet. Forfatteren Alexandros Anesiadis har gjort et viktig og usedvanlig omfattende dokumentasjonsarbeid, selv om lesverdig ikke er ordet jeg først og fremst ville brukt om boka.
Anesiadis har skrevet en ekstrem bok. For det første handler det om ekstrem musikk, kort sagt blandingen av punk og metal. For det andre kan jeg bare forestille meg hvor mange år og krefter det har tatt. Bare å høre gjennom alle musikkutgivelsene han skriver om utgjør årsverk i seg selv, for ikke å si oppgaven med å finne fram til medlemmer av ultra-obskure band, intervjue dem og i tillegg skrive ned alt dette. Prosjektet er tillike drevet ved siden av vanlig jobb, som stipendiat i mediefag i Birmingham.
Det som faktisk imponerer meg mest, er illustrasjonene, altså hvor mange band det er funnet konsertplakater for. At plakatene hele tatt eksisterer den dag i dag er én ting, å spore dem opp en annen ting. Fordelen med å trykke dem er at undergrunnskunst bringes fram i samme lys som musikken. Bandbilder er det også mange av, og de er historiske poenger i seg selv, siden det på 1980-tallet hadde mye å si om man hadde feil lengde på håret, feil type bukser og så videre. Hadde man feil stil på feil sted til feil tid kunne man bli dengt, ja tatt av dage for å ha «feil» utseende. Kanskje særlig i Los Angeles-området med alle de voldelige gjengene.
Men hva er crossover?
Hva crossover egentlig er, er selvsagt et betimelig spørsmål. Spørsmålet kan enkelt besvares slik: En blanding av punk og metal ved nedbrytning av barrierer mellom punk og metal. Under boksen, som utdyper spørsmålet, vurderes det hvordan Anesiadis har løst sin skriveoppgave.
Barrierene mellom punk og metal var store rundt 1980. Hva gjaldt personlig image hadde punkerne et problem med at metalheads angivelig var hippier. Metalheads så punkerne som en slags lavmåls personer, eller som Steve Broy fra Mentors sa: «The Ramones and Sex Pistols were not liked by metal people because they did not play guitar very well and were associated with homosexuals» (s. 420). I tillegg kom skinheads som en stil for seg, eventuelt også hardcore/straight-edgere.
Det som forente gruppene var imidlertid an antipati mot glam-metal, «hair bands», som dominerte musikkscenen utover 1980-tallet. Noen fant ut at man helt fint kunne blande litt, gå med punkeklær (avrevne klær osv) og ha langt hår, for eksempel.
Punkerne syntes metalband opp til da hadde sunget for mye om «demons and dragons». Metalfolk syntes nok punkband hadde for simple tekster, hvilken kunst lå det i å ramse opp fjorten banneord. Hvorfor ikke gjøre samfunnstekstene et ørlite hakk mer ambisiøse, men beholde et islett av mørke?
Punkerne spilte fortest. Metalfolk spilte mer groovy. Og teknisk var de sistnevnte mye, mye bedre. Punkerne som holdt på noen år, var kanskje dømt til å bli teknisk bedre, de også. Mot å droppe endel av metalens leadgitar-utglidninger, ble trommestilen i metal beholdt (doble basstrommer og tidvise blastbeats). Selve lyden gikk også i retning metal.
En vurderende forfatter
Boka er bygd over eksakt samme lest som bøkene (for eksempel Contract in Blood) til Ian Glasper, som vel er Anesiadis’ forbilde. Bokas større bolker ordner bandene etter nasjonalitet, før band for band presenteres i hvert sitt kapittel. Presenasjonen dreier seg om bandmedlemmer, historikk, utgivelser og intervjusitater. Til sist gjør Anesiadis en kjapp oppsummering («at a glance») av utgivelsene, hvilke som er verdt å få med seg – både ut ifra hans personlige smak og hva som «kan anbefales for fans av …». Selv favoriserer Anesiadis bandene som lente seg noe mer mot punken musikalsk.
Vurderingene er imidlertid også til stede i brødteksten, hvor Anesiadis flittig kommenterer musikken, innspillingskvaliteten – med saftig bruk av adverb som «unbelieveably raw» og «inconcieveably brutal» – og tekstene. Anesiadis har venstresideholdninger, og kritiserer tekstene som har kvinnefiendtlig eller rasistisk innhold. Det er ikke så mange av dem, men noen. Primæreksempelet er bandet SOD med albumet Speak English or Die, visstnok ment humoristisk. Bandene med slikt innhold boikottes ikke, men blir beskrevet og får sine pass påskrevet. Det er nok en riktig løsning. Den vurderende tonen og bruken av adjektiver skal vel også motvirke at boka blir tørr.
Repetitiv struktur
Det er mulig å lese boka fra perm til perm, noe man også bør gjøre for virkelig å få overblikket over scenen. Men lett er det ikke. Med sine 500 sider gir boka et repetitivt inntrykk seinest fra 250-sidersmerket. Selv om Anesiadis skriver så fargerikt han kan om bandene, skinner det gjennom at han har brukt endel faste intervjuspørsmål. Og det er svarene på disse som man etter hvert føler man har hørt hundrevis av ganger. (Og det har man jo også, «literally hundreds of times» som amerikanerne sier.)
Det første faste spørsmålet jeg vil framheve, handler om det var vold på konserter og i musikkmiljøer på 1980-tallet. Noen band svarer ja og andre svarer nei. Slike oppstykkede svar – som kanskje hviler på en hukommelse som ikke bedrer seg dag for dag – gir bare en delvis innsikt. Mer interessant hadde det vært med et mer overordnet blikk på voldsproblemet på musikkonserter. Et eget kapittel kunne handlet om dette, og bygget på en syntese av de forskjellige intervjusvarene. (Steven Blush sin bok American Hardcore innleder med generelle kapitler om vold, rus, politikk, kjønn osv. før band for band presenteres.)
Et annet fast spørsmål går på om ulike musikere kan si noe om hvem som starta crossover. Etter å ha lest hundre individuelle svar på dette spørsmålet, blir en ikke utpreget klokere. Noen band mener at de selv starta bølgen, men de vanligste svarene er DRI – som skal ha funnet på selve navnet med sitt album Crossover i 1987 – eller Motorhead – fordi det var det første bandet som appellerte til både punk- og metalheads. Ellers nevner mange Venom, som spilte punkaktig metal, eller Discharge som spilte metalaktig punk. (Her er den britiske dominansen tydelig.) Til og med Metallica nevnes som crossover-pionerer, et band som eksplisitt bygde på blant annet Motorhead og Venom. Uansett har vi å gjøre med uenigheter på nesten 10 år om når sjangeren og stilen begynte. Det er ganske mye. Jeg spør meg da hvor interessant det er å vite hva utøverne sitter og mener om dette i dag, og mener igjen at det hadde vært mer informativt med en syntese av intervjusvarene. Den tidligere nevnte beskrivelsen «repetitiv» kan også knyttes til leserens opplevelse av å lese for tiende og tjuende gang at et medlem av et band ser på Motorhead som crossoverpionerene.
At a glance
Alle som liker minst ett av bandene som er nevnt i forrige avsnitt, og det tør være ganske mange, bør likevel sette seg ned med denne boka, kryssjekke med Youtube (en vil ha mindre finnerlykke på Spotify) og sette seg som mål å lytte til minst 1 % av utgivelsene Anesiadis skriver om. Passer godt til koronatider.
Her er noen punkere som ble bedre til å spille, og da endte de opp med metal gitt:
Haaves historier 