Artige VM-kvalifiseringskamper

Asia fullfører andre runde nå, og Iran — Irak er en av de spennende matchene.

Gruppe A: Syria er videre. Kina er nummer to, og landet vil jeg tabloid kalle verdens dårligste land i idrett, sett i forhold til folketall og store ressurser brukt på idrett. Dette tror jeg skyldes manglende folkelig kultur for de største idrettene.

Gruppe B: Australia er videre

Gruppe C: Iran eller Irak vinner gruppa, og de møtes i siste match! Kampen går i Bahrain. Dette er en av tidenes kvalifiseringsthrillere i Asia. Iran må vinne, se også helt nederst.

Gruppe D: Saudi Arabia eller Usbekistan går videre. Et oppgjør mellom diktaturer, det ene ikke noe bedre enn det andre, men for variasjonens skyld håper jeg på Usbekistan. Historisk synes jeg det er ganske bortkasta å ha med Saudi Arabia i VM, selv om spenninger mellom dem og arrangørlandet kan sette en spiss. Usbekistan har den ulempen at de vinne, og at kampen går i Riyadh. Se også nederst.

Gruppe E: Qatar er kvalifisert uansett, som arrangør, men har deltatt i puljen siden det også er kvalik til Asiamesterskapet. De fikk en uforholdsmessig lett trekning og vinner også denne gruppa.

Gruppe F: Japan cruiser videre.

Gruppe G. Denne er interessant. Vietnam leder gruppa foran Emiratene, og ja, disse møtes også nå, i Dubai. Vietnam vant det motsatte oppgjøret. Åpen match? Heia Vietnam!!

Gruppe H: Sør-Korea leder over Libanon, og har ikke sluppet inn mål hittil i kvaliken. Så selv om de møtes nå, er det ikke spennende selv om Libanon er bare tre poeng bak.

Nå går riktignok gruppetoerne videre. Her er det jevnt før siste omgang… Oman og Kina ligger godt an, Jordan dårlig. Usbekistan taper sannsynligvis. Og da går Iran videre med uavgjort. Libanon taper, men ryker kun hvis alle tre lagene bak dem tar poeng.

Så er det mulig at Irak, Saudi Arabia og Vietnam skyves ned på andreplasser, og da aner jeg ikke hvordan dette kommer til å se ut…

Runden starter til høsten, og består av to grupper. To lag går videre fra hver, mens de to treerne møtes for å kvalifisere seg til kvaliken (…!) mot andre kontinenter. Nytt av året er at ikke bare Sør-Amerikas femmer og Oseanias lag er med der, men også Nord-Amerikas firer.

Norges beste kvinnelige fotballspillere

Det er ikke mulig å gjøre annet enn å følge opp lista over de beste mannlige fotballspillerne med ei liste over de beste kvinnelige gjennom tidene.

Denne velger jeg imidlertid å la være å rangere, litt på grunn av at idretten har vært i så stor utvikling og tilbudet så forskjellig opp gjennom tidene. I stedet plukker jeg ut tre æraer og en urangert topp 10 ut ifra dem.

Gullæraen. Da Norge vant VM i 1995 hadde Norge spillere på topp 5 i verden i hver av posisjonene, og det var Bente Nordby, Gro Espeseth, Hege Riise og Ann Kristin Aarønes. Jeg tar med alle. Marianne Pettersen bør også legges til fra denne æraen. Boblere: Heidi Støre, Linda Medalen.

Mellomæraen. Her tar jeg med Solveig Gulbrandsen. Boblere: Ingrid Espeseth, Trine Rønning, Dagny Mellgren.

I dag. Spillerne er kanskje bedre i dag enn de var før, med profesjonelle tilværelser, mye bedre treningstilbud og alt. Spillerne som er uunnværlige på topp 10 er Caroline Graham Hansen, Ada Hegerberg, Maren Mjelde og Guro Reiten. Boblere: Andrine Hegerberg, Isabell Herlovsen.

Jeg har kanskje vært litt tøff med nyere spillere, og de aller eldste spillerne. Mange supergode spillere har ikke nådd opp. Men slik er det!

Også noe å ha på cv

Et av mine favorittsitater er attribuert Nils Arne Eggen, «Når du sier så mye som jeg gjør, så stemmer det ikke alltid». Hva med denne: «Når du skriver så fort som jeg gjør, så stemmer det ikke alltid. Noen skriver fortere, eller mye fortere, men faktisk ikke så mange. Ifølge en NRK-sak nylig ligger gjennomsnittet på 30-40 ord mens alle over 80 er outliers.

Fra https://10fastfingers.com/typing-test/norwegian

Dub, en smal sjanger

«Glad musikk om sommeren». Slik ble reggae beskrevet av en platedirektør, fritt etter hukommelsen. Reggae har vel egentlig både dette og kjærlighet, men også sinne. Noen reggaeartister har også vært sinte på bestemte grupper, også grupper som humanistiske mennesker ikke blir sinte på.

Men hva synes platedirektøren om dub?

Dub er gjerne reggae i mer nedskåret versjon, hvor instrumenter tas vekk etter tur slik at manstår igjen med tidvis veldig basale arrangementer, samt at det gjøres mye bruk av ekko av en eller annen grunn. Det er repetitivt de luxe, nesten hypnotisk.

Sjangeren er lovlig smal, men spennende idet den aktualiserer musikk-håndverket, gjennom kuttene som gjøres. I popmusikk er instrumentene bare der, man tenker ikke over dem, og de glir bare inn i hodet. I dub må man vel lytte mer. Kuttinga la også noe av grunnlaget for hiphopens beats.

The Revolutionaries er min favoritt innen dub, så her er to herlige EPer. Begge er konseptalbum med henholdsvis smerter og død som tema! Selv om det ikke er en eneste sangtekst!

Painful Dub – spor:

Headache
Bellyache
Toothache
Heartache

Fatal Dub – spor:

Cardiac Arrest
Heart Failure
Rigor Mortis
Post Mortem

Norges beste mannlige fotballspillere

Jeg så en video som kåret tidenes beste mannlige fotballspiller i hvert europeisk land. Videoen er noe i favør av eldre spillere. Spoiler-advarsel: for Norge kåret han Rune Bratseth.

Jeg var ikke helt enig i det, her er derfor min topp 11.

På plass «x» putter jeg Tom Lund, som visstnok var ekstraordinært god, men for vanskelig å plassere, uten å ha spilt utenfor Lillestrøm Sportsklubb.

Topp 10 er:

10. Steffen Iversen

9. Brede Hangeland

8. Ronny Johnsen

7. Rune Bratseth

6. Henning Berg

5. Erling Braut Haaland

4. Tore André Flo

3. John Carew

2. Ole Gunnar Solskjær

  1. John Arne Riise

Den beste spilleren fra «gamle dager» er kanskje Odd Iversen? Jeg mener at andre som Harald Berg og Hallvar Thoresen hadde altfor beskjedne karrierer til å nå opp i denne sammenhengen. Ja, går man før 1980 blir det nærmest bare mosjonsidrett sammenlikna med hva som skjedde etter 1990.

Det er mange norske legender som nok var bedre på landslaget enn på klubbnivå. Det gjelder for eksempel Erik Mykland og Kjetil Rekdal. Selv om Mykland nok var det største talentet, er også Øyvind Leonhardsen og Morten Gamst Pedersen ganske langt foran på prestasjoner.

Jeg mener heller ikke at noen keepere har vært stabile nok på et høyt nok nivå til å havne på lista. Synd det!

Martin Ødegaard har ikke vært i nærheten av å prestere nok ennå. Hvor mye Braut Haaland derimot har prestert i sammenlikning, er spinnvilt. Der Ødegaard har spilt to Champions League-kamper, og ble bytta ut i begge, har Haaland scora 20 ganger i CL. På 16 kamper. (Negativt er at han aldri har scora for landslaget i en kvalikkamp ennå, bare i Nations League)

Jeg har befridd en bokhandel i Grimstad

Jeg var en tur i Grimstad, og falt innom bruktsjappa. Det viste seg at den var drevet av et av misjonsselskapene. I biografihylla var Annie Skau virkelig den store helten, mens jeg fikk med meg en om Jan Hanvold: Jan Hanvold gir aldri opp! Nei, det gjør han vel ikke!

Det var vel neppe etisk riktig av misjonsselskapet å nære ved sitt bryst ei bok av Bill Cosby om farskap, så jeg gjorde den gode gjerning å befri sjappa for den.

Det var også fotballmatch i Grimstad.

Banen Levermyr fikk på Eurosport kritikk for gresset. Banen mangler visse drenerings-egenskaper. I tillegg har den brune flekker. Men på 1990-tallet mener jeg å vite at mange baner var mye verre. Stabæk sin bane var mye brun. Se på dette coveret for eksempel: (for øvrig den ultimate Stabæk-sangen)

Et hjertesukk

«Drep meg konge, men ikke med graut eller forsøksvis fiffige, men altfor kronglete artikkeltitler»
Et hjertesukk

Vitenskapsfolk har i ei tid syslet med å lage «spretne» artikkeltitler, og framfor alt lengst mulige titler. Nå er det på tide å slutte.

Tidligere har man hørt om vitenskapsfolk i diverse fag som vil by på seg selv, vise fram «hele mennesket» bak artikkelskrivefasaden. Så de belemrer leserne med artikkeltitler hentet fra Bob Dylan-tekster. En nobelprisvinners litterære uttrykk reduseres til klisjeer, «The Times They Are A-Changin» eller «Blowin’ in the Wind» tømmes for innhold, og klistres til hva som helst av tema.

En eller annen gang begynte også historikere med sitater for å «krydre» sine titler. Ikke minst er det utbredt i masteroppgaver.

Men hva med de profesjonelle? Boka Historie og moral kom i fjor ut på Dreyer forlag. De fire første artiklene har greie, deskriptive titler. Så kommer en monstrositet av en tittel. Artikkelen heter «‘Antisemittiske er selvforsvar – Vi forfølger ikke jødene, men forsvarer oss mot jødenes forfølgelse av vår rase og kultur’. Ei undersøking av antisemittismen i Hirdmannen«.

Alt er galt med dette. Som man ser begynner det med to sitattegn siden det er et sitat inni tittelen, som igjen skal ha sitattegn. Sitatet som her er brukt, er svært langt, og inneholder dessuten en grammatisk feil, stor bokstav etter tankestrek. Til overmål er sitatet på bokmål mens undertittelen og artikkelen for øvrig er på nynorsk. Her er det mye som kræsjer.

Bedre blir ikke neste artikkel: «‘[…] å utrydde nordmennene av jødisk opprinnelse’. De illegale avisene og Holocaust«. Her har man klart noe enda mer visuelt kronglete enn å ende opp med to sitattegn, nemlig å legge på en ellipse i tillegg. Sitatet som er plukket er ikke engang en setning, det mangler subjekt. Undertittelen burde vært mer enn illustrerende nok – hovedtittelen virker helt unødvendig, i likhet med forrige tilfelle.

Boka avslutter likevel med en enda lengre knotefest: «‘[…]det krasseste utslaget av de samfunnsmessige understrømningene som truer sivilisasjonen’. Diskursen om jødene og antisemittismen etter 1945«. Her er det ikke påspandert mellomrom etter ellipsen, en grammatisk uforståelighet. Videre har sitatet for mange lange ord og er dertil forvirrende: Var det antisemitter som truet sivilisasjonen, eller fantes det fortsatt antisemitter som mente jøder truet sivilisasjonen?

Her er noen eksempler fra nylige masteroppgaver:

«From Development Aid to Development Policy»: Following the Norwegian guidelines and criteria set for main partners of development cooperation — the choice of Mozambique and Sri Lanka in 1977

Marerittaktig tittel. Rett og slett.

«Å gi en følelse av sikkerhet» Norske mediers fremstilling av den sivile, internasjonale observatørgruppen i Hebron mellom 1994 og 2001.

Lite fyndig «sitat» på starten, burde hett noe kortere.

Vil man leke skjønnlitterær forfatter og lage «fengende» titler bør man også legge seg dette på minnet: Nesten alle romaner heter noe kort. La oss historikere samle oss om deskriptive, greie titler.

Starten på Eliteserien

Stabæk spilte mot Brann i dag, og da jeg ikke er korona-utvalgt som tilskuer, sto jeg utafor stadion og så på. På samme sted sto Brann-supporterne. 8-9 personer som forsøkte å støtte sitt lag, riktignok ikke alle ved å lage lyd, og det var ikke mye å juble for heller, men jeg synes de skal ha honnør for å stille opp, og Eliteserien trenger Brann. Trenger bergenserne, for å være mer presis.

Så godt tak har Brann hatt. Men ikke nå lenger!

Men Brann rykker nok ned. En må huske på at slitet har vart siden halvspilt sesong 2019, det er lenge. Og det må være tungt på alle måter å tilhøre laget. Tungt og trått i hverdagen. Som regel må et nedrykk for katarsisk å snu trenden (noen ganger to nedrykk, Fredrikstad FK). Brann er riktignok ikke noe parodisk dårlig lag slik Aalesund var i fjor, men Stabæk som de også har hatt et svært godt tak på, måtte de bare ha slått.

Men det gjorde de ikke, heldigvis for meg selvfølgelig. Stabæk har ett baklengsmål på tre kamper og er best av lagene med tre kamper. Banens beste var Sandberg, deretter Amankwah, Shala, Pignatel. To mål på dødball i dag, men selv om det også hadde vært fint om de spilte seg til noen sjanser, er det nesten bedre for resultatenes del å være et spesielt godt dødballag. Man får alltid en slump med dødballer i en match.

Nærmest en drømmeplassering.

Nettopp den sjuendeplassen de har akkurat nå, bør de klamre seg fast til. Lagene som er over nå, tror jeg Stabæk kan glemme å ta. Tar de Odd og Haugesund, som er nettopp lagene de har spilt mot og holdt stand mot, blir det en fin sesong.

Haugesunds problem er som man ser, selv om det er spilt få kamper, at de har 0 mål. Sarpsborg har heller ikke lagd party. Odd føler jeg kan miste Bakenga før sesongen er omme, det vil være ille for dem, og også ille hvis de ikke mister ham, for da betyr det at han ikke har scora så mye. Mjøndalen er den positive overraskelsen, ellers er det meste som venta.

«I disse koronatider» som uttrykk i pressen

Det er på tide å se året 2020 under ett og undersøke begrepet «i disse koronatider», et uttrykk jeg er glad i, om ikke like glad i selve fenomenet.

Ord og uttrykk kan meget raskt bli folke-eie, uten sanksjonering fra Språkrådet og eksperter. Det skjedde med «i disse koronatider», og selv om det ble raskt latterliggjort også, var det smittsomt og gikk viralt (!) På P2 hørte jeg Erle Sørheim bruke uttrykket, fulgt av noe sånt som «jeg hadde lovt meg selv at jeg aldri skulle bruke det uttrykket, men nå gjorde jeg det likevel».

Andre som gjorde det likevel finner man i tabellen under. Første treff i norske aviser i 2020 er Aftenposten 28. januar – humorspalten Under streken, faktisk. «Onde tunger derfor navneendringen for Akershus universitetssykehus (AHUS) fort kan bli utsatt. Dermed slipper man i disse coronatider foreløpig en omdøping til Viken region-og universitetssykehus (VIRUS).» Ja, husker dere januar 2020, folkens? De skulle bare visst…

Som man ser gikk man litt lei av uttrykket, samtidig som det også ble mye mindre smitte om sommeren, og dernest et lite comeback sammen med andre smittebølge.

Det er helt tydelig at uttrykket slo gjennom i dagligspråket før det kom på trykk. Det er fordi noen av de første trykte tilfellene er taler, og i taler ville man ikke brukt uttrykket hvis ikke det var forutsatt kjent hos tilhørerne. «Kom gjerne og hils på meg her borte, men vi får vel ta det litt med ro med klemmene i disse koronatider», sa Lisa Aisato for eksempel i en åpningstale på en utstilling i Halden 29. februar 2020. (Utstillingen samla 1000. 1000!!!)

Jeg søkte på alle disse uttrykkene samtidig:

  • «i disse koronatider»
  • «i disse coronatider»
  • «i disse koronatidene»
  • «i disse coronatidene»
  • «i denne koronatiden»
  • «i denne coronatiden»
  • «i denne koronatida»
  • «i denne coronatida»
  • «i desse koronatider»
  • «i desse coronatider»
  • «i desse koronatidene»
  • «i desse coronatidene»
  • «in these corona times»

Sistnevnte sjarmbombe bidrar bare med ett treff…

Men det finnes noen som bruker det.

Bjørgulf Claussen til minne

Bjørgulf Claussen (16.8.1944 — 16.5.2021), professor i sosialmedisin og Rødt-politiker.

Han studerte medisin og var ferdig i 1969. Da var han allerede gift med Liv. Etter vel ni år nordpå var de i Skien fra 1978 til 1988. Det ble deretter jobb i Oslo og flytting til Volten på Bekkestua. Claussen gikk nå forskerveien og tok doktorgrad i 1994 i sosialmedisin, det vil si hvordan helse er distribuert i befolkningen. Han ble professor i sitt fag.

Men Bærum var ikke noe nytt land. Kona var bæring, og i 1969 sto Bjørgulf som medlem av Bærum Sosialistiske Folkeparti. Mange vil vite at partiet gjennomgikk en turbulens på denne tida. Ni medlemmer av lokallaget erklærte at de meldte seg ut for å jobbe for sosialismen på egen hånd, eventuelt i samarbeid med SUF. SUF ble som kjent til SUF-ml og seinere AKP-ml / RV. (Claussen omtalte sin tilhørighet som «den progressive bevegelsen».)

Omtrent da Claussen kom tilbake, fikk RV i Bærum sin storhetsperiode. Litt flåsete sagt kan man kalle partiet for ensbetydende med Stein Stugu. I 2007 klarte Rødt å komme inn i Bærum kommunestyre etter noen års fravær, ved den 22-årige studenten Dag Sørheim. (Kandidaten i 2003, Lars Akerhaug, feilet. Dag Sørheim oppildnet ved å angi «sosialistisk revolusjon i Bærum» som sin viktigste sak.) Det var ingen stor og aktiv gruppe bak Sørheim, men Bjørgulf Claussen og Pål Ivar Bergersen fra «1969-kullet». Andre var inne og bidro i kortere perioder, men det var en liten og fast kjerne som diskuterte saker og taktikk hjemme hos Bjørgulf i Volten. Seinere ble blant annet Stein Stugu trukket litt inn igjen, til han rett og slett gjorde kommunestyrecomeback i 2019.

Bjørgulf Claussen debatterte særlig to saker: Det ene er bibliotekene; han var aktiv i noe som het Bærum biblioteks venner. Det andre er kommunebudsjettet. Han mente at kommunen hadde for høye overskudd på regnskapene, penger som heller burde brukes til å øke budsjettene, sammen med økte lån og økte skatter. Bærums-budsjettet har nå fått en leser mindre.

Se også

Claussens side på Cristin.