Ny bok om old school thrash metal

Den lille, kanskje ikke-eksisterende norske bokfloraen om thrash metal har fått et nytt tilskudd. I går utga Morten Haave boka Old School Thrash Metal som ebok på PIY Records. Boka er en gjennomgang av 40 album av 40 forskjellige band i sjangeren thrash metal, fra den gylne old school-perioden som vil si 1983 til 1990. Albumene og bandene presenteres på en subjektiv måte, vel som en blanding av kritikk, essay og dagbok.

Les boka her!

Boka er upretensiøst ment. Allerede i forordet skriver Haave at han ikke er ekspert på dette og at han håper alle lesere kan finne noe de er misfornøyde med. Om man ikke synes noe av teksten faller i smak må man fortsatt bla seg gjennom eboka, for å se på coverne. For alle ekte musikkelskere kjøper album som har kult cover!!

De aller fleste thrash-fans vil trolig finne minst ett band de ikke har noe forhold til. Med mindre man vet alt om polsk speed-thrash? Sverige er svært kjent for death metal, men hvilket progressivt thrash metal band hadde de? Landsmessig fordeler utvalget seg slik:

  • Tyskland: 11 (eller 22, siden de tyske bandene er så kule at de teller dobbelt)
  • USA: 17
  • Storbritannia og Belgia: 2
  • Canada, Frankrike, Polen, Norge, Sovjetunionen, Damark, Italia, Sverige: 1

Til sist gis det tips om old school-aktige band som utga etter 1990, her kommer Tsjekkoslovakia, Nederland og Østerrike også inn, og aller sist står ei RIP-liste over medlemmer av bandene som er nevnt, fra Cliff Burton (Metallica) i 1986 til Jason Rainey (Sacred Reich) i mars 2020.

Les boka her!

Måter å komme seg rundt på under buss-streik

La oss si at du ikke har tilgang på bil og må komme deg rundt. Det finnes nesten flere muligheter enn mennesker.

Tog, trikk og t-bane

Det fine med disse er at folk kan holde kaffelatten sin (jf. Vedum) uten at den skvulper over. Men blir transportmidlet overfylt, banker corona på din dør. Stedene uten corona-fare har heller ikke trikker, så hvordan skal de få transporten sin til å gå på skinner når de ikke har transport som går på skinner?

Elsparkesykkel på elsparkesykkel på elsparkesykkel

Skal du for eksempel fra Oslo til Asker holder det ikke med én. Stable tre-fire stykker oppå den første, kjør dem tom for batteri og dropp dem suksessivt i veikanten. De koster jo ikke noe når ikke hjulene går!

Tauingsbil

Finn et hensatt bilvrak, dytt det ut i veien så det er nødt til å fjernes, ring det inn til tauing og gjem deg i bagasjerommet. I tilfelle du sovner, vit at det bare er på film at bilene går rett i knusemaskinen. Eller ER DET DET?

Traktor, lastebil, tankbil

Hiv deg usett oppå et steinlass og vær blindpassasjer. Kle deg i kamuflasjefarger – grått på steinlass, brunt på jordlass. Tankbil anbefales bare i ekstreme trengselstilfeller. Unngå sementbil, da rotasjonen fort gjør deg bilsyk.

Ambulanse

Ambulanser kjører fort og har forrang i trafikken. Ring inn en skade og overbevis ambulansepersonellet passe mye. Fungerer særlig godt hvis du skal i nærheten av et sykehus. Reis kvelden før, så får du en overnatting med på kjøpet før de oppdager at du bare kan skrives ut. Eventuelt kan du hoppe ut med en gang ambulansen stopper: «Kødda»!

Ambulansehelikopter

Skal du litt lengre distanser er helikopter å foretrekke. Da må det ringes inn en skade hvor hvert minutt teller, som for eksempel hjerneslag. Opphold deg i nærheten av et flatt terreng (landingsplass) når du skal hentes.

Begravelsesbil

Denne har også alle i trafikken vikeplikt for. Det koster mye med kiste, men siden du ikke skal begraves i den, kan den jo gjenbrukes. Også i dette tilfellet fungerer det godt å hoppe opp og rope: «Kødda!»

Har du en Håkon Gundersen-dag på jobb?

Håkon Gundersen drar fram to professorer fra 1800- og tidlig 1900-tall, Moltke Moe og Amund Helland, og aktualiserer deres personligheter i dagens hjemmekontor-situasjon. Denne setningen er nok til å fastslå at dette er det beste Norge har av journalistikk, og det er nærmest ikke journalistikk, det er en egen sjanger. Har man en arbeidsdag med få konkrete resultater å vise til har man en Moltke Moe-dag, mens en dag der resultatene pumpes ut er en Amund Helland-dag. Det må være lov til å legge til at hvis man har en arbeidsdag der noe quirky setter farge på et døllt tema, har man en Håkon Gundersen-dag.

Her er artikkelen online, bak en metalingsmur.

Rare amerikanske lagnavn

At amerikanske sportslag bytter navn eller at nye lag dukker opp, har vært i nyhetene i sommer. Lenger ned i divisjonene finnes ei rekke lag som aldri burde bytte navn. Som regel har man ikke hørt om byen de kommer fra, men de trekker oppmerksomhet til seg.

Her er et lite utvalg fra ishockey, som får stå uten kontekst, som et eksempel på found poetry:

Baton Rouge Kingfish

Victoria Salmon Kings

Jacksonville Lizard Kings

Roanoke Rail Yard Dawgs

Orlando Solar Bears

Macon Whoopee

Mississippi Sea Wolves

Rockford Ice Hogs

Greenville Swamp Rabbits

Greenville Grrrowl

Covid drop

Every time you read the Gleaner or Star… er det dårlig nytt. Toots Hibbert falt som offer for corona 11. september.

http://jamaica-gleaner.com/article/entertainment/20200912/reggae-artiste-toots-hibbert-has-died

Han var kjent som låtskriver og vokalist i Toots and the Maytals. Bandet var kjent for rocksteady-hits, men også for overgang til reggae. Uten at jeg skal late som jeg er noen ekspert på Toots Hibbert kan det nevnes at han er nevnt som opphavsmann til ordet reggae. Her legger jeg ved rocksteady-hits (Pressure Drop, Monkey Man) og reggae-hits (54-46 Was My Number)

Heidi Linde-maraton

Jeg hørte Heidi Linde snakke på radio, og bestemte meg for å prøve romanene hennes. Begynner man, er det crazy hvor fort de går unna. Etter å ha fullført Nu jävlar 7. september dunka jeg ned tre romaner til innen 11. september. Det sier nok mer om forfatteren enn om leseren, men uansett hvordan man tolker dét, er forfatterskapet en del av allmenndannelsen

Vanlige bestanddeler:

  • hovedpersonene har ikke eliteyrker
  • de bor på Østlandet og har linker til Sverige
  • der konsumeres alkohol med liv og lyst — og spys med liv og ulyst
  • unge kvinner som skaper en falsk fasade overfor personer som kanskje kommer til å stå dem nær
  • hemningsløs hopping i tid (eller i Nu jävlar, mellom flere hovedpersoner)
  • tydelige tiår-signaturer (80-tallet i Juggel og Agnes i senga, 90-tallet i Under bordet)
  • barndommen er ei tid man opplever dødsfall
  • forholdet til mor og mormor, såvel som mor/mormor imellom, står ofte sentralt
  • herunder generasjonskonflikter som går på nøysomhet versus spending
  • kvasi-linker mellom bøkene (for eksempel dukker bøker av Richard Sennett opp i Under bordet og Nu jävlar, men uten at karakterene som leser bøkene har noen link til hverandre — fotballaget Kongsvinger dukker opp i flere bøker, men ingen av de samme spillerne — navnet Agnes går igjen osv.)
  • startene, startsetningene, startkapitlet, er ofte ikke så godt men det tar seg opp

En liten observasjon om kjønn og språk

For ikke så lenge siden skreiv jeg om Helene Uris bok Hvem sa hva. Språk kan usynliggjøre kvinner. Men det motsatte kan også være tilfellet.

I Morgenbladet 14. august skrives det at Kunsthøgskolen har Dick Hebdige på pensum, beskrevet som «tittelkarakteren i kultklassikeren I love Dick». Er dette alt han er? *ironi følger* Brikkene faller på plass når vi vet at en kvinne har skrevet I Love Dick, og for den kvinnelige journalisten er Dick Hebdige først og fremst et OBJEKT, ja en viljeløs karakter som andre skriver om. Oh my god! (som jeg forretsen har hørt at er en kvinne!)

Spøk til side, Dick Hebdige har mildt sagt egne meritter, som sosiolog. I 1979 utga han Subculture: The Meaning of Style som nesten ny avgangsstudent fra Universitet i Birmingham. Denne har altså vært på pensum verden over. Skal jeg være helt ærlig har jeg ikke lest den, men det er heller ikke poenget.

Kanskje har Elise Dybvig i Morgenbladet skrevet «Dick Hebdige, tittelkarakteren» som en spøk, eller som et spark til de mange tilfeller der kvinner med egne meritter, opptrer kun som «kona til» eller lignende.

Alle personer av betydning bør opptre som seg selv og ikke som «kona til», «karakteren til» og så videre. Selv i lærebøker har det ofte hett at Skuddene i Sarajevo drepte Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn «og hans kone», eventuelt at kona ikke nevnes i det hele tatt. Men Sophie må med. Skuddene i Sarajevo tok livet av Franz Ferdinand og Sophie av Østerrike-Ungarn.

Hvem som betyr noe, forandrer seg. For et par år siden leste jeg om en av Westerdals’ bygninger der «broren til Christopher Nielsen» hadde spilt inn noen låter.

Sekt med pølse

«Hvor langt skal religionsfriheten gå i vårt demokratiske samfunn?» Skulle man «sette inn tiltak som kan redusere rekrutteringen til disse ekstreme gruppene»? I 1985 var det ikke islam, men kristne sekter man spurte om. Under en av de offentlige debattene om temaet var det «bred enighet» om at nye sekter var «skremmende», vel å merke ikke helt full enighet, for i panelet satt også Jan Egil Hafsahl fra Pilgrimsfolket.

Hafsahl var selvutnevnt leder i en sekt som har fått seg plateselskap, tidsskrift, og 25 år etter begynte han å utgi bøker. Fra 2009 har Nasjonalbiblioteket registrert titler som Menigheten sett i lys av Salomos høysang (2013). Den er forlokkende. Det er også publikasjonen Nedtelling mot harmageddon. Den finnes ikke hos Nasjonalbiblioteket. (Podcastbølgen har de også ridd.) At Hafsahl lærte opp sine disipler er sentralt i og med at han meddelte i 1985: «Barna blir tatt ut av skolen for at en skal være sikker på at de får opplæring i den rette tro». (Var det lovlig?)

Utad var Pilgrimsfolket-menigheten sterkt evangelisk, og svovelpredikantisk, mens innad praktiserte de en kommunalisme. Tilbake i 1985 het det: «medlemmene praktiserer det fulle fellesskap med bokollektiv, arbeidskollektiv og eiendomskollektiv. Kollektinntekter går til misjonsarbeid, sitt daglige brød tjener medlemmene ved å lage og selge spekepølser».

Og der stopper denne teksten.