Skattepliktige ytelser på jobb

«Din side» har en artikkel 1. april (hm…) om skattepliktig gaveytelse hvis ansatte på en arbeidsplass mottar påskeegg. «Min side» har flere jobbtips om hvordan DU bør føre det på skattemeldinga hvis du mottar gaver eller tjenester på jobb.

Jeg holdt døra oppe for en kollega en gang. Heldigvis husket hun å føre i selvangivelsen at arbeidsplassen ytte piccolo-tjenester. Minstelønna for piccoli er 175 kroner timen. Delt på 60 minutter, delt på 12 for å få verdien av 5 sekunders utført tjeneste gir 24 øre. Det er penger, det også, som kemneren pleier å si.

En gang på jobben fikk jeg plutselig ei skikkelig hostekule. En mellomleder sa «oisann, du høres ikke helt frisk ut». Hun ytte da medisinske konsultasjonstjenester og det er snakk om langt høyere timelønn enn i piccolo-eksempelet.

I lunsjen fortalte en kollega om en ny Farris-smak som er elendig. Da har vi som overhørte meningsytringen mottatt kundeveiledning. Det er rett og rimelig at de som mottar ytelser av denne størrelsesorden, bidrar litt til å utjevne forholdene, når folk som ikke har det samme godet på arbeidsplassen, står overfor potensiell tapt arbeidsinntekt når de må bruke av sin egen tid til å oppsøke slik informasjon.

Morsomme feilmeldinger, del 2

404-feilmeldinger. Det er det som kommer opp når man skriver inn eller trykker på internettadresser som ikke finnes, er feilstavet og lignende. Dette kan man gjøre med den nødtørftigste beskjed, eller man kan legge inn litt humor eller noe underfundig, rett og slett et lite easter egg. Nå som det er påske, passer det å kikke litt på easter eggs.

For noen dager siden kikka jeg på våre politiske partier, nå i anledning seriestart har jeg brukt 5 minutter på våre eliteserieklubber.

«Vi har nettopp lagt om til nye nettsider. Det gjør at en del sider ikke dukker opp i Google-søk. En del gamle lenker vil ikke lenger peke til riktig side. Dette er normalt og vil justere seg etterhvert som Google indekserer sidene på nytt».

At disse klubbene nettopp har lagt om, er tull. Alle klubber i de to øverste divisjonene har samme leverandør av hjemmesider, ut ifra en avtale toppfotballen har, og har hatt de samme sidene lenge.

Litt over halvparten av lagene i Eliteserien får terningkast 1 for å vise den samme feilmeldinga (som altså heller ikke er riktig), mens de andre har lagt inn et lite easter-egg.

Fredrikstad har standardbeskjeden, men først en fotballspesifikk «innledning»:

Molde har ikke tatt med fotballbegrepene, bare en lokal tittel:

Start har et artig bilde og har justert den dumme standardformuleringa noe:

Tromsø og Vålereng har standardbeskjeden, men med et henholdsvis fotballrelatert og et historisk Oslo-relatert bilde:

Til alle som er lei av at Bodø/Glimt gjør det bra; dessverre gjør de det også best i denne 5 minutter lange testen. En dialektal tittel, et bilde og en endring på standardformularet som nærmest harselerer med det.

Morsomme feilmeldinger, del 1

404-feilmeldinger. Det er det som kommer opp når man skriver inn eller trykker på internettadresser som ikke finnes, er feilstavet og lignende. I gamle dager sto det gjerne bare 404 not found og ikke noe mer, disproporsjonalt med datidas generelle behov for en pedagogisk forklaring på hvorfor brukeren ikke kom fram til ønsket side. Seinere har feilmeldingene blitt mer forseggjorte, med litt andre typer tekst, forbedrede forsøk på å lede i riktig retning, kanskje små figurer, små easter eggs rett og slett.

Nå som det jo er påske, vil jeg lete etter easter eggs, og håper det blir en miniserie på flere deler. I denne delen ser jeg på våre politiske partier våren 2026. Hvorfor? Kort sagt fikk jeg ei feilmelding på hjemmesida til et parti. Jeg syntes meldinga var morsom, noe som sikkert sier mye om mitt liv. Og enda mer sier det nok at jeg i neste omgang ville finne ut hva alle partiene har som feilmeldinger. Det brukte jeg 10 minutter på og her er resultatet. Jeg rangerer dem også og gir dem terningkast, i synkende rekkefølge. Vant testen gjorde…

Venstre

Bilde av Odd Einar Dørum «på data», minner den tida da lite var å finne – og nåde deg om du glemte http://www foran domenenavnet (selve bildet er nok pre-internett). Svært snedige referanser til at de mener politikken fører landet framover.

Terningkast 6

Miljøpartiet De Grønne

Feilmeldinga spiller på slagordet fra forrige valgkamp, det er mulig.

Terningkast 5

Høyre

Litt morsom vri med å gå seg vill (men hadde vært enda bedre å bruke metaforen med å stjele klær til noen som bader). Erna Solberg er likevel ikke den man skal gå til lenger, og bildemotivet er også litt uryddig.

Terningkast 4

Fremskrittspartiet

Bare saklig. Etter å ha sett visse andre partiers varianter (se nedenfor), får denne pluss for å informere litt mer samt bruke partiets farge.

Terningkast 2

Arbeiderpartiet

Mye av det samme her, farge er bra, og relevante lenker i stedet for bare en henvisning til ei startside. For unge er det viktig med så lite tekst som mulig, og det er Ap «bedre» på enn FrP.

Terningkast 2

Rødt

Kort og greit, men lite informativt. Hva hvis det var ei side man trodde skulle eksistere, hvor skal folk gå da? Minus for emoji, som kun bør brukes i personlig kommunikasjon

Terningkast 1

Senterpartiet og Kristelig Folkeparti og Pensjonistpartiet

Bare saklig, uten noe. Tok med Pensjonistpartiet for å vise hvem de andre partiene burde klare å toppe.

Terningkast 1

Sosialistisk Venstreparti

Nok en kjedelig variant. Og hvem sier «fremsiden»? Dette er partiet som skapte en mindre debatt (!) i 2000-årene for sitt språklige kompromiss, «framtiden». De skulle da kombinere det folkelige «fram» og det borgerlige «tiden».

Terningkast 0

Al Hilal er ute

22. mars røk Al-Hilal Omdurman ut av CAF Champions League. Jeg skreiv om laget nylig i Josimar og anbefaler først og fremst den artikkelen. «Hjemmekampen» ble spilt i Kigali, Rwanda mot marokkanske RS Berkane. En Mounir Chouiar scora i 90+10 i det første oppgjøret, og nå i 90+3 i det andre.

Ellers er, nesten sjokkerende nok, begge de egyptiske lagene ute, til fordel for FAR Rabat og Espérance Tunis. Mamelodi Sundowns fikk et relativt enkelt møte med Stade Malien og er siste lag i semi. Jeg vil råtippe at Espérance vinner.

Nå får Al-Hilal gå tilbake til tilværelsen som gjestelag i Rwanda, og motstanderne der som blant annet Gorilla FC. CL-matchene har gjort at Al-Hilal nå har fire kamper mindre spilt enn APR og ligger bak på poeng. De to lagene møtes 7. mai.

Anmeldelse av Kjell Mobergs Rockedrømmen

Moberg, Kjell (2025). Rockedrømmen. En spinnvill rockereise fra gutterommet til Kinas største rockefestival. Høvik: Calidris

645 sider om en nesten ukjent musiker fra Os – hva er dette for slags bokprosjekt?

Jeg har hørt om Kjell Moberg, fordi han var en viktig konsertbooker i Norge. Han booka undergrunnsband i punklandskapet som jeg også har spesiell interesse for. Men hvor mange andre har hørt om dette? I mainstreamen er Moberg og hans band Punishment Park, Jef og K-Jell totalt ukjente. Undertittelen på boka er helt sentral i denne sammenheng: «En spinnvill rockereise fra gutterommet til Kinas største rockefestival». Uten at jeg her skal utbrodere hva han var med på i Kina, må det slås fast at når noen har fått et visst gjennomslag i Kina, har de per definisjon nådd ut til flere enn de fleste band som er populære i Norge har klart. Norge er så smått og «utlandet» så stort. Her har boka en misjon som bør gjøre den relevant for flere.

Moberg får fram ildsjel-virksomhet hos folk i undergrunnen, både i Norge og andre land. Særlig Mao Kang i Kina framstår som en beundringsverdig person. Undergrunnen har berørt flere enn man skulle tro ved å lese vanlige medier, selv om Mobergs prosjekter også har fått en del velvillig pressedekning, særlig i Strilelandet. Moberg klarer også å dokumentere at de hadde ting på gang i Kina. Dette er en stor del av boka, og også den mest interessante delen, på grunn av kulturforskjellene. Omtalen av turneer både vest og øst i Europa er også verdt å få med seg, selv om det som skrives, til punkt og prikke bekrefter inntrykket man hadde fra før (hvis man har hørt litt om andres turneer i særlig Tyskland — men merk at denne boka inneholder null sexhistorier). For meg er ikke omtalen av rockescenen i Os like interessant, mens for andre vil nettopp det være den beste delen av boka.

Dermed har prosjektet sine målgrupper. Er det ikke likevel en smule overdimensjonert? Boka er tross alt tjukkere enn de aller fleste biografier om verdenskjente rockestjerner. Jeg tør heller ikke tenke på hva det har kostet å trykke 645 sider i hardback og farger. I tillegg er det gjort korrektur og ganske omfattende bokdesign. Vi snakker fort 300 høvdinger hvis opplaget er 500. (Forlaget er for øvrig et «hybridforlag», der de antar manus, men forlag og skribent deler på kostnadene.)

Stemmer så det Moberg skriver? Jeg skal ikke drøfte hukommelsens pålitelighet generelt, men trekke fram at det er aller best når han illustrerer med skriftlige og samtidige kilder for å underbygge teksten. Og det gjør han ofte. Men så er det dette ene kapittelet som handler om konsertbooking. Det er temaet jeg har størst mulighet til å etterprøve, og går man inn i detaljene, inneholder det en del feil. Til dels sier jo Moberg selv at han har glemt eller mistet mye, så kapittelet blir mer en kladd. Enkelte andre ganger er den skriftlige kilden misvisende, det vil si en forhåndsplan som ble endret i ettertid. Jeg går mer gjennom dette i en kommende bok om bandene han booka.

Forfatteren som sier det er mye han ikke lenger vet om temaet, åpner også boka med følgende setning: «Jeg har ingen forfatterkunnskaper». Hva slags forventninger gir det leseren? Heldigvis har korrekturen vært ganske god, og alt i alt kommer Moberg ut som en ok forteller. Noen ganger finner man klisjeer og et unyansert språk (for eksempel er to forskjellige personer bare på s. 490 «en av verdens hyggeligste» — han lar seg rive litt med av ting han synes er bra). I bunn ligger en fortellerevne. Boka må dermed være den mest lettleste av alle cirka-650-siders-mammutene jeg har vært borti. Beretningene fra Kina burde alle lese som har et snev av interesse for Asia. Moberg mer enn antyder at Liu Xiaobo-fredsprisen destruerte alt som var av organisk kontakt med Kina bygd nedenfra og av og med driftige enkeltmennesker. Politisk relevans (attpåtil i disse Jagland-tider — fredsprisen ble tildelt av Jagland som komitéleder) har boka altså også.

Lettlestheten skyldes også at boka sagt inneholer svært mye bildestoff. Konsertbildene er av en slik art at de etter hvert kan bli repetitive. Enkelte fotoer står både to og tre ganger. Så kanskje kunne boka vært litt kortere; det er ikke mye stoff som åpenbart burde vært kutta, bortsett fra detaljer om andre bands turneer som han likevel ikke husker eller har rede på. Moberg har utført mye i sitt liv, og det er bra det nå står på papir, så det blir bevart.

Viktig leting etter dokumenter

I dag vil jeg hylle en historiker. Og med-bæring, for øvrig, og jeg snakker da om Hilde Henriksen Waage.

Hyllesten gjelder først og fremst at VG nå nærmest har hatt en føljetong om dokumenter fra Osloprosessen, dokumenter som har vært borte og som Waage har etterlyst. Hvor mange klarer å holde en sånn serie oppslag gående, og dermed øke interessen for at forskere skal ha tilgang på kilder – som høres tørt ut, men som er livsgrunnlaget for historikere?

Mange mener mye om Midtøsten og Norges rolle der, færre har satt seg ned for å lese kildene til det som har skjedd, og Waage er altså sentral der.

I tillegg kommenterer hun jo fortløpende det som skjer langt utenfor arkivboksenes verden, altså i den harde virkeligheten, blant annet med en markant uttalelse om regimeskifte i Iran relatert til «å tro på julenissen». Altså naiv ønsketenkning. Jeg stiller meg bak at å tro på et gjenopprettet kongedømme i Iran virker passe fjernt. (Se også https://haavehistorier.com/2026/01/15/iran-interessant-kilde/)

De språklige grensene flyttes igjen

«Bildene har utløst massivt bråk i Russland» og «ville tilstander i russisk fotball». «Etterspillet ryster nemlig Russland».

Alt dette er påstander om en cupkamp i Russland (per 7.3. kl. 1030), der et av lagene forsøplet garderoben.

Jeg tror ikke på de grassate overdrivelsene, og Nettavisen mister troverdighet. Rødt kort for å sette noe så tåpelig på trykk.