
Mer fotball på 90-tallet er i salg!

Historie? Musikk? Populærkultur? Sport? Kritikk? Ja.

Mange innen fotballen ønsker at det blir flere mål i spillet, og konkurransen som flest følger med på, er selvfølgelig VM. Et økt antall mål der ville derfor være god reklame for sporten, heter det. Opp gjennom årene har det stadig vært snakk om dette ved lansering av VM-ballen – hvert VM har en offisiell ball, hvor det visstnok er brukt ny teknologi innen aerodynamikk osv. for å gjøre produktet spennende (og selge replikaer. Ballene som de spiller med i VM er for dyre for allmennmarkedet).
Norges keeper Thomas Myhre var blant dem som snakket om «flakkende» skudd grunnet ballteknologien. Han mente at VM-ballen i 2006 medførte mange retningsendringer, og enda verre ble det med VM-ballen fra 2010. Forskning.no hadde en artikkel fra danske forskere som målte retningsforandringer, og konkluderte: «banen vil være svært uforutsigbar, og keeperen vil ikke ane om ballen plutselig vil ta en sving til høyre eller venstre. Eller opp og ned». Dette skulle derfor bli ille for keeperne.
Før VM i 2018 var den nye ballen nok en gang «fryktet av verdens beste målvakter». Spanias Pepe Reina sa at «vi kommer til å se minst 35 mål i VM fra langskudd».
Dette var noen av påstandene. Men er det sant? Etter VM 1990, som var spesielt kjent for få mål og kunne skilte med 2,21 mål per kamp, gikk tallet opp til 2,71 i 1994. Har tallet noen gang gått opp etter det, med alle de nye og farlige balltypene?
Og høyst sannsynlig er taktikk og forsvarsorganisering (og angrepsorganisering) viktigere enn selve ballens beskaffenhet. VM 1998 introduserte 32 lag, som betyr flere «dårlige» lag i turneringen; også det spiller inn. I år er det en eksplosjon av elendige lag, med økninga til 48 deltakere, som kan gi flere mål av den grunn. Videre vil det spille inn hvor mange straffespark som gis, foruten andre dødballer.
Straffene finnes det statistikk på. I 1986, 1990 og 1994 ble det gitt 16, 18 og 15 straffer på de 52 kampene. (Alle straffene i 1994 ble også satt!) 18 er mer eller mindre 0,33 straffer per kamp.
Tallet holdt seg på 18 og 17 i 1998, 2002 og 2006 – altså en nedgang per kamp, og sank ytterligere til 14 og 13 i 2010 og 2014. I 2018 var tallet plutselig skyhøye 29, 0,45 straffer per kamp hvorav 22 ble satt. Men heller ikke det har pusha antall mål over 1994.
Hva med langskudd i 2018? I dette VM sank langskudd med 32 % fra 2010, grunnet kompakt forsvarsspill og mindre avstander mellom lagdelene som rett og slett gir mindre rom til skytteren. I stedet var kontringer og dødballer de mest effektive måtene å score på. Straffespark er nevnt. Det ble mer og mer fokus på dødballtrening, og 1/29 cornere i 2018 ga mål mot bare 1/61 i 2010-VM.
Kilder: Stavanger Aftenblad 20.10.2009, Nettavisen 24.6.2010, NRK.no 24.6.2010, Dagens Næringsliv 13.6.2018, Forbes 17.10.2018. Mål per kamp er tatt fra Wikipedia og antall straffer er tatt fra lenken.
Bislett Games i går var spådd å regne og lyne bort, men så skjedde ingen av delene og det ble prestasjon på prestasjon på prestasjon.
Som vanlig svingte dekningen i de største mediene mellom grei og elendig. De tre største norske utropstegnene var (1) Jæger, og det har de fått med seg, (2) Grønstad og (3) Bock (og Hjørnevik!). Grønstad nevnes, men ikke nok, og hekkeløperne ble ikke nevnt av verken Dagbladet eller VG.
Tobias Grønstad er en 800 meter-løper det går generasjoner imellom. Nå er han nest best gjennom alle tider på 800 meter med 1.43,61 — hvem er han da kommet foran? Atle Douglas (1.43,69), finalist i EM og deltaker i to VM og to OL. Er slike prestasjoner vanlig? Nei, det er det ikke. Han sneik seg også med fem hundredelers margin inn som nummer to i Europa i år — et år der EM er det viktigste mesterskapet. Så finner avisene det verdt en bisetning som «personlig rekord». Grønstad taper kanskje på mangel på profil. Rodal var litt snål med mye spesielt for seg, Grønstad har ikke per i dag slått gjennom skjermen reint personlig.
Dekningen er jo generelt ultranasjonalistisk, idet mediene gir beng i prestasjoner som ikke involverer nordmenn. At en 17-åring slår Vebjørn Rodals tid på 800 meter og ikke bare setter verdensrekord for U18, men U20 i samme slengen, er mildt sagt sykt. Cooper Lutkenhaus heter mannen som løp på 1.42,08. Tenk, Bislett kunne sett et løp på 1.41 som ti mennesker har klart (og en av dem er for så vidt Marco Arop som ble nummer to).
Heldigvis er ikke publikum sjåvinister, og hyller prestasjoner og ber om autografer. Videre er det en sunn blanding av eldre og yngre på tribunene. (I rettferdighetens navn hadde Dagbladet en sak om Lutkenhaus 5. april.)
I VGs sak, som vinner dårligst-prisen denne gangen, var Grønstad knapt med som et kulepunkt under «Det viktigste fra Bislett Games». Elea Bock er på sin side ikke nevnt der, men hekkeløperen presterte på det ypperste.
Christina Vukicevic hadde norsk rekord på 12,74 på 100 meter hekk, så klarte Isabelle Pedersen 12,72. At to norske kvinner da i samme løp får 12,71 og 12,73 er mildt sagt historisk. «Bare» nummer to ble da Martine Hjørnevik.
Jeg skjønte med en gang at dette trolig var for mye medvind til å godkjennes som rekord, men så viser det seg at den bare var +2,1 – helt marginalt over det som kan godkjennes. Når det er så tidlig i sesongen, viser dette at det er nesten må bli Norsk rekord i år, for eksempel i et løp der det norske blir dratt på en optimal måte i stedet for å være de som drar. I 2007 kunne Bocks tid fort vært hovedoppslaget på hele stevnet. Vi får være glade for at når en utøver så utilbørlig overses, er det fordi vi har så mange gode å velge i.
Vi kan samtidig nevne det at Anthony O. Johnsen løper hekk på 13,15 er ikke vanlig, og det samme gjelder på 100 para kvinner: Fleur Jong 11,90 for en som mangler to bein og Ida Louise Øverland 12,52 mangler en arm — de var noen av stevnets gladeste. Vinneren Orla Comerford på 11,78 har Stargardt’s sykdom, samme øyesykdom som Kashafali. Alle de jeg nevnte i dette avsnittet hadde også for mye medvind, men leill da gut.
Dagbladet hadde en midt på treet-dekning, selv om jeg ikke ville brukt ordet «knust» om Warholm på langhekk når det var likt i 300 av 400 meter. Men: jeg har vanskelig for å se for meg at Warholm vil vinne noe internasjonalt gull igjen. Medalje er likevel ekstremt bra, det må vi ikke glemme. Under Bislett stadion henger et bilde av at varholm satte verdensrekord på stadion med 46,70. Den slo han selv med 45,94. Vi glemmer hvor eksepsjonell han var på sitt aller beste rundt 2020, men han bør fortsatt ha fanklubber og hylles.
Dette i lys av fotball-VM, det er det for meg vil være en overraskelse om Norge i det hele tatt går videre fra gruppespillet. Frankrike vinner gruppa, og Senegal er på et meget høyt nivå. Pressedekningen reflekterer selvfølgelig ikke nivået, her dekkes det som om Norge er verdensmestere, men når Norge ryker ut er det selvsagt noe avisene kommer til å regelrett godte seg over.
VG lagde et større oppslag på påstander rundt Salum Kashafali som «Norges raskeste mann» og en «krangel for åpent kamera». Ja, jeg sto noen meter fra pressetribunen og hørte bare et stemmeleie som tilsa en småkrangel. Jeg mener det er viktig å ha dekning for sine påstander, og mener at man ikke bør villede – for de som ikke leser tallene og statistikkene tror fort på det meste. Når det er sagt: Kashafali fyller 33 i år og holder et imponerende nivå, med personlig rekord satt i år, men Mathias Hove Johansen gjør ikke det i noe mindre grad. 10,27 i fjor er raskere. Så får vi se når årets sesong kommer ordentlig i gang.
Som et apropos: Elisabeth Slettum fyller 40 år i år og konkurrerte i Diamond League på 400 meter hekk. Det er helt spinnvilt og norsk friidrett for kvinner har aldri hatt noe som er i nærheten av å være et sidestykke til denne prestasjonen når vi tar alder med i betraktningen. (For nerdene: En av Norges beste masters-rekorder for kvinner er Kjersti Tysse Plätzer med 12.00,53 på 3000 meter kappgang i 35–39-årsklassen. Som 40-åring droppet tida til 15.19,8.) Det har mange årsaker, men det er ekstremt beinhardt å opprettholde fysikken i denne alderen. 99,8 % av mennesker kan trene og trene, men fysikken går likevel ned. Slettum senket masters-rekorden med 10 sekunder da hun i år entret 40-årsklassen. Hun burde være et navn det går gjetord om i Norge. (Og beklager hvis dette fokuserte for mye på alder, Slettum er god også om man ser bor ifra dette, men det er viktig, kanskje noe farget av at vi er av samme årgang.) Ja, norsk idrett generelt har knapt sett noe lignende utenom håndballen.
Til sist vil jeg nevne den hyggelige utdelingen av Kongens fortjenstmedalje til Unni Helland, som har vært friidrettstrener i om lag 57 år. Det er fullstendig hinsides, og hun er blitt 84 år men opprettholder en vitalitet på høyeste nivå — hun er en like god eller bedre trener som de på halvparten eller en tredjedel av hennes alder. I mine øyne burde det faktisk vært St. Olavs Orden; personer som ambassadører kan på ingen måte måle seg med Hellands innsats — prøv også å gjette hvor mye penger hun har fått for dette gjennom de 57 årene.

Mer fotball på 90-tallet er oppfølgeren til Fotball på 90-tallet. I ti kapitler tas leseren med til de fleste kontinenter og til uutforskede og underholdende fotballhistorier om både kvinner og menn. Boka er ferdigstilt og blir klar fra trykkeriet innen VM 2026 begynner!
Kapitler:
Nødvendigheten av FK Haugesund. Da tre Haugesunds-lag kjempet mot hverandre i 1. divisjon i 1992, gikk det katastrofalt for Sportsklubben Haugar.
Cupfinalene for kvinner 1990–1994. En grundig gjennomgang av den høstlige merkedagen som cupfinalen er. Sportslig og utenomsportslig er med, med et skråblikk på mediedekningen.
Lovely dream i Japan. «Proff i japanske Nikko» var noe man fikk høre om norske landslagsspillere på 90-tallet, men hvordan var det egentlig der? Nikko hentet seks damer, og også noen andre nordmenn og svensker dro over.
Ligaen som hadde alt – unntatt baner, lag og spillere. Det er Major League Soccer. Oppstarten var håpløs og to år forsinket. Hvorfor? Og hvordan var det med de rare spillereglene, og de funky draktene?
Til proffliv med charterfly. Og det gikk til Hellas. Spillere fra nivå en og to i Norge på nivå en og to i Hellas ble en herlig blanding. Norges første kvinnelige spiller i Hellas ble stoppet av en rar regel, mens de fleste andre sa stopp da klubbene brukte penger på andre ting enn lønninger.
Rekk opp hånda, den som vil på landslaget. Bør landslag kjøpe spillere slik som klubber gjør det? Plutselig en dag stilte Togo med fem brasilianere. Ekvatorial-Guinea ble inspirert, dog ikke med spillere fra øverste hylle, men det hadde kanskje Qatar råd til?
Sommereventyret Intertoto. Kunne man si nei til å delta i en europacup? Noen norske lag gadd ikke, andre sa ja under tvil. Intertoto-cupen, som var Zinedine Zidanes første klubbtrofé, skjulte mye gull, dog foran svært glisne tribuner.
Tidenes dårligste europacuplag. Seks tap og 1–49 i målforskjell ute i Europa høres rimelig ut for et lag bygd på restauranten Charlots stamgjester. Principat fra Andorra fikk bank av blant annet Viking, men ble ikke sure av den grunn.
Historien om en europarekordholder. Norske EH har rekord med seks mål i én europacupkamp. Det er ikke Erling Haaland, men Eldar Hadzimehmedovic. Men ble dette gjennombruddet?
Europas beste overgangssummer. Man kan bli rik på andre ting enn penger, men ville du helst hatt brusflasker, en buss eller reker? Eller holder det at kjøpende klubb lover å også hente broren til spilleren de vil ha?
Man kan ikke sende pakker til Afghanistan eller Nord-Korea, men man kan sende brev.

Følger ikke mye med på ishockey, men i dag er det denne sangen som gjelder!
Er for øvrig eks-kollega med Kjetil Kjelle, en hedersmann.
Er ikke eks-kollega med Jon Herwig Carlsen, men det er gøy at han er med i sangen.
Jeg mener fotballspillere skal tåle litt, så lenge de er voksne og man tar betalt for å se på kampene. Men det går en grense der omtale forlater saklighetens rike og rett og slett blir slem. Jeg lar meg heller ikke nødvendigvis overraske så lett, men i kveld måtte jeg gni meg i øynene. Les klippet under, og se om du er enig med meg: Vi kan faktisk ikke holde på på denne måten; skrive at en spiller i Toppserien «dreit seg ut igjen», som av alle ting er bare 16 år gammel (noe som behørig understrekes!) i tillegg til at det er ti andre på laget som for tida ikke presterer godt.
Jeg vurderte først å ta bort navn på både journalist og spiller, men det endte opp med å se rart ut, så lot det stå. Tror også at spilleren kan komme styrket ut av en så lavmåls omtale. Kanskje et «arbeidsuhell», men også et tilfelle av en underliggende tone som blir altfor usaklig i dette mediet.

Post-scriptum. Jeg leser videre i kampreferatet at dette var spillerens første start. Første start! Inngripenen på overtid omtales som «forferdelig» og «grusom».
For mye legges på skuldrene til en ung spiller. Strukturelt: laget fungerer ikke. Klubben (type: steinrik) har ikke bygd opp et godt nok lag denne sesongen. Ligaen er utvidet med to lag og det blir flere ujevne kamper.
I dag offentliggjøres Norges tropp til fotball-VM for menn. Offentliggjøringen er en mediebegivenhet i alle kanaler, sendt fra Grue. I 1994 ble troppen offentliggjort i radio, heter det. (Akkurat som Quislings kuppregjering i 1940 – uten sammenligning for øvrig.)
Men det var ikke bare der landslagsspillere fikk vite at de var med i tropper. Påfallende ofte leste de og fant sitt eget navn på tekst-TV. Her er et utdrag fra min bok 1994 på en måte. Bonusspor, som tar for seg tekst-TVs rolle i Norge:
I litt mer positiv retning kan det nevnes at en syklist leste på tekst-TV at hun var uttatt til OL. Rosenborg klarte å skaffe 100 personer til snørydding av Lerkendal på kort varsel ved å gå ut gjennom tekst-TV. (Har vi endelig fått et alternativ til den trøtte klisjeen om at Lyn for hundre år siden kunne stille 100 mann i smoking på en times varsel?)
For andre ventet skuffelsen, som da Tom Kåre Staurvik leste på tekst-TV at han ikke ble tatt ut på fotballandslaget. I hans sted ble Ståle Solbakken tatt ut, og også han fikk vite det via samme medium; han skvatt «litt i går morges da han så på text-TV og fikk se navnet sitt i troppen». Det samme opplevde Roger Nilsen. Da Alf Inge Håland ble tatt ut til fotball-VM, sto også det på tekst-TV, og ble fortalt videre av Hålands agent Rune Hauge. «Av dei 16 som er tatt ut, er eg yngstemann, og blir med det troppens Benjamin», fortalte Håland noe kryptisk i sin faste avisspalte. Så ble det erklært en NRK-streik som nesten rammet starten på verdensmesterskapet, en streik som NRKs Arne Scheie først leste om på tekst-TV.

Her er litt skamløst selvskryt, jeg vant en runde i Norgescupen i quiz forrige uke. Norgescupen har eksistert i 12 år og jeg har deltatt i mange av årene, men ikke alle. Kom på 3. plass (nasjonalt) i en quiz i temaet samfunn i fjor, og temaet denne gangen var en «underavdeling» av det, nemlig utdanning. Kan ett og annet om skole, både som system og når det gjelder de konkrete institusjonene i inn- og utland.
Det er også svært mye jeg ikke kan, og det skal sies at Norges to beste quizzere Thomas Kolåsæter og Ole Martin Halck ikke deltok. Likevel gøy.
… for det kunne gått verre. To serierunder før slutt var laget på tredjeplass. Og det gir bare Europa League-kvalifisering, mot i hvert fall Champions League-kvalifisering for andreplassen.
Champions League, en turnering der Sporting gjorde det meget skarpt i år, og helt klart hører hjemme i. Gikk riktignok ikke så bra i Bodø, men desto bedre hjemme…
At Sporting ville få det mer utfordrende i år etter å ha vunnet the dobbel i fjor, skjønte alle, fordi de da mista 54 mål (på 52 kamper) i Viktor Gyökeres. En fyr de fant i Coventry (!) og som heldigvis ikke klarte å prege oppgjørene mot Arsenal i kvartfinalen i Champions League. Erstatteren Luis Suárez skal få godkjent for sine 27 ligamål (toppscorer) og 5 i CL. Sporting har levert framover med 88 kasser.
Benfica slipper vi å se i Champions League neste år. Dette etter at de altså mistet andreplassen i nest siste serierunde.
At Porto vinner Primeira Liga, får heller være, så lenge Sporting altså havnet foran Benfica. Særlig nå som norske medier har blitt partiske overfor Benfica fordi det spiller to nordmenn der. (Kanskje de skulle prøve å finne en ny klubb?)