Nettavisen «straffet» for KI-bruk

Engelsk Wikipedia har ei liste ved navn List of video games listed among the best. De har også ei versteliste, og generelt mange lister. For å komme på bestelista nå ett dataspill være bredt anerkjent som blant de beste, ikke bare av tilfeldige kritikere, men av ordentlig korps av solide kritikere. Der hører Nettavisen ikke hjemme, ifølge erfarne Wikipedia-brukere.

På diskusjonssida til nevnte liste stilte noen spørsmål ved Nettavisens artikkel Dette er tidenes 100 beste spill fra julaften i 2024, byline Pål Nisja-Wilhelmsen. Konklusjonen ble at artikkelen ikke var troverdig og måtte fjernes – vurderingene var for dårlige til å brukes som kilde. Mon tro hva Nettavisen synes om å falle igjennom i en slik vurdering?

For en bruker var de KI-genererte bildene i artikkelen det første tegnet på lav kvalitet. Allerede det første bildet ser KI-generert ut, hvor Nettavisen bruker den vage bildebylinen «Foto: Illustrasjon».

En annen bruker gikk litt dypere inn i artikkelen og analyserte språket. En svært repetitiv og mekanisk stil trådtee fram som hovedproblem. Om det var KI eller bare slett skriving var vel åpent; troverdig var det uansett ikke. Det første eksempelet var at «satte en ny standard» er brukt 25 ganger i en topp 100. (Søket mitt viser 27 ganger.) Ordet «revolusjonerte» dukker opp allerede på topplasserte Minecraft, og er brukt 14 ganger. «Definerte» og «redefinerte» er brukt 28 ganger til sammen.

Andre former for setningsbygging er haltende eller gir ikke språklig mening. Hva betyr det at Minecraft «satte spilleren i sentrum av sin egen historie»? I beste fall en klisjé. Hva betyr det at Minecraft «både skaper og samler samfunn på tvers av generasjoner»? Er det forsøk på å oversette «community»?

Eller hva med denne om Tetris: «dets plass i spillhistorien er like solid som linjene spillerne stadig rydder bort». Er solid det første adjektivet man tenker på om linjene i Tetris?

Hva med at Breath of the Wild gir en «levende, fysisk opplevelse»? Fysisk er jo spillet ikke, kanskje sanselig eller følbart.

Super Mario Odyssey: «Med en blanding av nostalgi og nyskapning leverte det et feirende kjærlighetsbrev til Mario-seriens arv». Virker åpenbart som en direkte oversettelse fra engelsk.

Nettavisen redefinerte ikke seg selv som kulturelt fyrtårn – ved å publisere denne topp 100. For i pressen er det én ting å bli felt i PFU: det gjelder etikk og å balansere langs metaforiske kantlinjer som avisene vil holde seg så nære som mulig uten å tråkke over. En annen ting er å bli «felt» på at det som skrives rett og slett er så dårlig at det ikke kan brukes som kilde.

4 hardcoreband man «skal» like

… men som jeg ikke liker. Har prøvd og klarer det ikke. Misliker dem ikke nødvendigvis, men hører aldri på det.

Bad Brains

Skrikinga blir for enerverende. Og hvor ofte hører jeg et riff og tenker at «det var et bra og velskrevet riff»? Aldri. Kanskje én gang.

Reggaen svinger heller ikke som den gjorde på Jamaica, eller som band som Aggrolites gjorde seinere. Det blir litt i ingenmannsland.

Minor Threat

Bedre til å skrive låter enn til å framføre dem. Jeg har bestandig vært straight edge, men i motsetning til min ønsketenkning i tenårene er «Out of Step» ganske døll. Forsøket på rask tekstdelivery «I Don’t Wanna Hear It» og «Straight Edge» fungerer ikke, og den høye pitchen på stemmen blir også her veldig enerverende. Jeg lengter etter å slå av før 10 minutter har gått.

Discharge

Historisk viktig. Men er det bra? Kanskje var det en litt utakknemlig oppgave å komme opp med en stil, ettersom andre kunne plukke den opp og forbedre den. Etter to-tre låter blir skiva veldig likeens og det er ikke dårlig, men heller ingen toppnotering, så hvordan klarte GBH å gjøre samme stil og å holde på oppmerksomheten gjennom et helt album?

Jeg har også sett Discharge live, og det var kjedelig. Men viktig band, å ja!

Corrosion of Conformity

Disse lånte jeg først på Bærum bibliotek i tenårene. De falt ikke i smak, og falt også gjennom da jeg skreiv Old school thrash metal II. Her er bare ingenting som er fengende.

Disclaimer: de hardcorebandene jeg liker best er mest sannsynlig Good Clean Fun, Kill Your Idols, Violent Society og Paint it Black.

Og selvfølgelig det som grenser over i fet metal, som Excel, Uncle Slam, Beowülf…

Har begynt å legge ut litt stille høyde-filmer

Jeg satsa på stille høyde i årene 2005-2013, og fikk opp ett og annet godt hopp. Her er noen stilstudier som jeg har hatt på harddisken helt siden da, men nå lagt ut på Youtube. Begynner like godt med det høyeste som var på 1,78 — og har også med et treningshopp fra 2-3 år tidligere.

Takk til Mia for filming!

Har mer video, også fra NM.

Vakre mobilbakgrunner

Også på pre-smarttelefonene kunne man ha et bakgrunnsbilde på mobilen. Før mobilkameraenes tid var dette et bilde kreert ut av de pikslene mobilgrafikken kunne by på. Bakgrunnene kunne programmeres/lages selv, lastes ned, eller mottas fra firmaer som spesialiserte seg på mobilræl.

Her er noen ordentlig flotte fra fotballens verden. Derby er blant de beste, Rosenborg, Brann og Everton er også mulige å kjenne igjen. Men se på Bryne da…

Sunderland, «black cats», ser ut som logoen blir flankert av to pingviner. Leicester ser mer ut som en ball enn et reveansikt. Tottenham Hotspuspurs og West Ham kom også uheldig ut av det — klarer også du å se at West Ham ligner på en krabbe? — likevel har det litt nostalgisk verdi for dem da de har bytta/»modernisert» logoene sine i ettertid.

Og hvem var det som ønsket seg Charlton Athletic-logo?

Kilde: Hjemme-PC 4/2001

Graving i medier fra 2000-årene

Det er bortimot ufattelig hvor mye medier som produseres hver dag. Tenk bare på private bilder. For noen år siden, da man ikke hadde skylagring, var jo bildene spredd på akkurat de enhetene man brukte for å ta dem. En mobil med elendig kamera, flere digitalkameraer, videoopptakere. Filene ble kanskje også lagt på diverse minnepinner og harddisker, som etter tur ble ødelagt eller borte. Eller ble de det? Og hva med filene som havnet på internettsider som ikke lenger er tilgjengelige? Eller hva med ting som ligger ute på internett nå, men som nærmest er helt utilgjengelig fordi det ligger så bortgjemt?

Kanskje er de mer tilgjengelige enn mange tror. Jeg visste for eksempel ikke at det finnes butikker som selger brukte minnepinner. I både teori og praksis kan disse strykes, men som blant annet politiet drar nytte av, kan mye gjenopprettes likevel. Økt oppmerksomhet om dette kan derfor være en bieffekt.

Her er tre Youtube-kanaler som berører disse temaene.

Kvn Aust

98 000 abonnenter

Kvn Aust er en ganske karismatisk mann med en ganske smal hobby. Selv om man baserer seg på et av menneskets eldste, titusenårige spørsmål: hva finnes egentlig der ute? Kevin tar for seg Youtube og graver så godt det lar seg gjøre i videoer som ikke plukkes opp av algoritmen og som ikke har meningsfulle titler som lar seg søke på. Rett og slett videoer som kanskje ingen, ikke én, har sett på noengang. Og det som produseres der ute… det er selvfølgelig gjerne en grunn til 0 views. Men det er jo sånt verdens befolkning holder på med, da. Det er livet. Kanskje ligger det noe bra det, noe dårlig, eller bare rart.

Archive Dive

11 000 abonnenter

Og majoriteten av det folk holder på med, holder de for seg selv. Hvis man ikke klikker publisér, kan det likevel nå ut til verden? Ja, tenk deg en forfatterspire fra tidligere tider. Personen fikk seg aldri til å sende inn manus noe sted, eller de ble refusert av de få som fikk se det. Personen per en dag ute av spillet, noen finner manuskriptene og de viser seg å være geniale.

Det er ikke akkurat det som skjer på den britiske kanalen Archive Dive, men her gås det i hvert fall gjennom lagringsmedier som selges brukt. Minnekort til kameraer, spillkonsoller og mobiler, harddisker og hele datamaskiner. Disse skal i teorien strykes, men i praksis blir det ofte ikke slik. Jeg visste ikke engang at det var et marked for brukte minnepinner. Enkelte anklager kanaldriveren for grafsing, og det er vel snakk om en gråsone. Inntil videre virker kanaleieren å behandle det han finner med en viss respekt, så i så fall er det bedre at de ikke-slettede filene havner hos ham enn hos noen som manipulerer e.l.

ShaiiValley

224 000 abonnenter

Her er utgangspunktet litt annerledes, kanaleier tar utgangspunkt i medier (bilder, videoer) som mange folk har sett, mens man ikke vet hvor kommer fra. Noen ganger er løsningen veldig simpel, det er bare å google et bilde, så finner man der det opprinnelig sto. Andre ganger er det sikkert mer graving som ligger bak. Men det er noe litt fascinerende ved å leke prikk-til-prikk med internett.

Pål tar ikke E

Lite kjente musikkalbum fortsetter å dukke opp på loppemarkeder, og sist ute er ZTV Dance. Et forholdsvis vanlig samlealbum med dance – som ikke søkte seg til den aller mest kommersielle delen av sjangeren, representert ved framtoninger som Rednex.

Som et slags forord skriver ZTV inni bookleten, i en «frisk, vovet» stil kjent fra skoledagbøkene – som oppfordrer ungdommer til å opponere mot autoritetene. De skal være «fluffy», og skal la Captain Hollywood Project suse inn for å befri elevene fra lekser og annet utilbørlig press.

Det var da jeg kom på en DJ som ikke lot seg presse – til å bruke ecstasy (MDMA). Han var assosiert med nettopp ZTV. En kjent DJ, til og med.

HDR

For bladet Beat (nr. 4/1995) ba sin skribent Tor Milde om å sitte og følge en dag på ZTV — denne nykommeren, musikkanalen som starta opp samme år. Dugde kanalen? Vi hopper rett inn i teksten der Milde har kommet til klokka 19 og Påls presentasjon av dance-videoer. «Han tar ikke E (for Ectasy, må vite) sier reklamefolderen vi har fått fra Z-kanalen. Med tanke på hans fremføring… kanskje han burde begynne med det?»

Faksimile/utdrag

Jeg fant seinere referansen i en helsides annonse i Spirit (3/95).

Avfotograferinga er ikke god, men det står: «Pål Nyhus er bedre kjent som DJ Strangefruit, Norges beste og mest brukte house-DJ. Han skal, naturlig nok, presentere dansemusikk litt utenfor VG-lista, og lære oss hvordan vi kan skille klinten fra hveten i sjanger-vrimmelen. Pål tar ikke E.»

Godt å vite!

Slik house-kulturen ble omtalt i medier og på folkemunne rundt denne tida, kan jeg nemlig se for meg at den godeste DJ fikk dette spørsmålet minst en gang om dagen. Da kunne man like godt ta tyren ved hornene.

Men skal jeg begynne å benytte den samme omtalen av meg selv på baksida av mine bøker: «Morten tar ikke E»?

Viking i Europa

I morgen kan Viking kvalifisere seg for Champions League. Dette etter å ha vunnet Eliteserien i 2025. Forrige gang de vant Eliteserien, i 1991, var de i kvalik mot Barcelona. Det ble bare 0-1 borte og 0-0 hjemme. 0-1 sammenlagt var ikke dårlig, men var også del av en typisk norsk «det gikk nesten» (som i de årene også inkluderte Kongsvinger-Juventus 1-1 hjemme og Bodø/Glimt-Sampdoria 2-0 hjemme – men begge lagene tapte borte).

Nok om det: En annen gang Viking var i Europa, satte de norsk rekord med 18-0 sammenlagt mot Principat, et lag fra Andorra sammensatt av stamgjester på en bestemt restaurant. Les alt om det i boka Mer fotball på 90-tallet.

HDR

Ny artikkel i Josimar

Jeg har gjort research og intervjuer med folk i Mo/Stålkameratene/Rana FK, samt sett to kamper med Rana FK, og i dag er det ute en artikkel i Josimar om klubben som møter «seg selv»: Stålkameratene ble lagt ned for å slå seg sammen til Rana FK, men gjenoppsto seinere, er i 4. divisjon og møter sin yngre storebror (?) Rana i cupen i kveld. Det blir sikkert fullt i Stålhallen!

https://josimar.no/artikler/moter-seg-selv

Faksimile