Høyst merkelig på Google Scholar

Si at du trenger akademiske kilder til en tekst, og du gjør et søk på Google Scholar, scholar.google.com. Hva er det egentlig de slipper til for slags kilder?

I Danmark holder det på en selvbestaltet egyptolog som heter Ove von Spaeth. Etter ei fortid som psykedelisk artist (hva ellers?) begynte han å utgi bøker om Moses. Spaeths tese var at Moses var sønn av dronning Hatshepsut, men falt i unåde. Han prøvde å overta farao-tronen ved hjelp av hebreere som tilfeldigvis var i landet, men da det ikke gikk, fikk han med den samme gruppa på å ta over et annet land i stedet.

Har noen i det hele tatt lånt øre til Spaeths alternative teorier? Kanskje bøkene har fått noen anmeldelser, positive eller gjerne negative? Det er her Google Scholar kommer inn i bildet. Første treff ser slik ut:

Første treff er på en eller annen nettside, med Spaeth selv som forfatter. (Javel…) La oss ta for oss dette. Ytringen «Looking outside of biblical tradition» viser seg å være starten på en slags tråd som Spaeth har samla på sin egen hjemmeside. Tråden består av utklipp med ros til forfatteren, som er funnet forskjellige steder. Veldig forskjellige steder: «Debate, manifestations, and news in the press and internet etc».

Etter dette finner vi en samling av alle mulige ytringer. Brev til Spaeth som er oversatt og gjengitt, eposter nettsider som genesispatriarchs.dk, neros.lordbalto.com og mikaellov.blogg.se. En epost kom fra en person som het Moses selv:

Det er fint at folk på internett snakker sammen og er snille med hverandre, men bør diskusjonstrådene legges ut på Google Scholar av den grunn? Treff nummer fem er samme nettside, men en annen forfatter:

Og den leder oss videre til samme type tråd, bare om andre bok i Moses-serien. Navnet som står her, C.F. Krogh er mannen bak genesispatriachs.dk, som visstnok lå som ei hjemmeside under Geocities-domenet. Andre tekst om bok nummer to er antakelig tatt fra et leserbrev, som går til felts mot «Københavns såkaldte Universitet»:

Og så er det denne — the automated encyclopedia! — hvor den underste lenken peker til et forum på ei alternativside. Jeg velger å ikke oppgi navnet på forumet.

Treff nummer sju i Google Scholar viser til en tråd som diskuterer bokserien som helhet. Under utklippet kommer første post.

Der Google Scholar oppgir «M Luban» som «forfatter» av denne tilsynelatende bokanmeldelsen, er det i realiteten et Myspace-innlegg (!) av en Thomas Røed Jakobsen. Kommentar er vel overflødig. Lenger ned i samme tråd har Spaeth limt inn en kommentar fra en dansk «lecturer, specializing in SIQ-The Spiritual Intelligence», og nedenfor der igjen, noe fra Youtube, ei Wikipedia-diskusjonsside og kommentarfeltet til Telegraph!!

Most eclectic ja.

Hvis du har orket å henge med så langt, tar vi en siste godbit fra Google Scholar. Dette ser i hvert fall ut som en anmeldelse eller vurdering av Spaeth, som også tar for seg noen svar han fikk kort tid etter .

Forfatteren lover ikke så godt ved første øyekast — J.F. Quack, hvor «a quack» på engelsk betyr det samme som kvakksalver, en sjarlatan. Det viser seg likevel at Oxford Research Encyclopedia of Planetary Science er noe som Oxford University Press står bak. Og J.F. Quack jobber på universitetet i Heidelberg. Saken er klar, det er dette som Google Scholar må ta med. Ikke en personlig hjemmeside der det er sakset alt som understøtter ens egne meninger, det være seg private brev som ingen andre kan kontrollere, personer som raver om «såkalte universiteter», Myspace-poster eller ytringer fra tilfeldige personer i aviskommentarfelt som kaller seg gru_mpy.

Det jeg lurer på da er hvem eller hva som styrer Google Scholar? Hva slipper inn blant søketreffene der, og hva er den nedre grensa for hva som slipper inn? Spørsmålet har relevans siden Google Scholar skal være reservert for den seriøse delen av verdens kunnskapsproduksjon, og ikke inneholde alskens krimskrams som et vanlig Google-søk gjør. Ting virker automatisk mer troverdig ved å dukke opp i Google Scholar. Kanskje det må revurderes?

Viktig med eksperter

Forsida på Dagbladet.no lokker (nok en gang) med banebrytende nyheter.

Dette klikkes på. For dette har virkelig nyhetens interesse. Hvem er det som kaller Brann for fiasko? Og hva i all verden kan en slik vurdering skyldes? Jeg ligger bokstavelig talt søvnløs med mindre jeg klikker på dette.

Vel, Brann ligger jo helt sist i Eliteserien. Jeg har lest tabellen og visste at de ligger der. Men å kalle sisteplass for en fiasko? Aldri noe jeg ville kommet på for egen maskin. Det er rett og slett en kobling jeg ikke hadde klart å gjøre. Med mindre Dagbladet slår det opp som en nyhet, som de har gjort nå. Og det etter at 27 kamper er spilt, hvor det, i parentes bemerket, kanskje ikke er helt nytt at Brann ligger sist, i og med at de faktisk hargjort det nesten hele tida:

Branns plassering runde for runde (Wikipedia)

Hva skjedde for øvrig med pressens etos om å se saken fra flere sider? Kunne de ikke funnet en annen ekspert som ville gitt motstridende utsagn? Kanskje en av disse ekspertene ville kalt sesongen for en suksess: Ivar Hoff, Kalle Løken, Even Pellerud, Daniel Nannskog, Karen Marie Ellefsen, Davy Wathne, Dan Eggen. Her er det bare å ringe til man finner noe sitatvennlig. Journalist, gi deg ei før du har to forskjellige meninger om en sak, så eder kan skrive: «ekspertene krangler så busta fyker».

(Spøk til side, jeg synes Joacim Jonsson er interessant å høre på, og meninger er det han har som levebrød. Når han blir spurt hvordan han vil karakterisere Brann, må han selvfølgelig svare det eneste som går an å svare. Det latterlige her er at det som alle kan se, blir en nyhetssak for ikke å si en klikksak)

Ny bok på vei

Før jul, forhåpentlig, kommer ei ny bok fra undertegnede. Den heter Fotball på 90-tallet og er en liten reise gjennom tiåret, med 9 ulike episoder pluss en bonus. Jeg har prøvd å finne mest mulig morsomme hendelser, for fotball skal være underholdning, men samtidig forsøkt å gå i dybden til en viss grad, og også si noe om hva episodene forteller om sporten. Noe av stoffet har jeg tidligere skrevet om i Josimar, men nå forbedret tekstene.

I dag har jeg gitt grønt lys (for ikke å si gress) til bok-coveret. Jeg har da også lært om dette med redaksjonelle vs kommersielle rettigheter. Siden oppgaven til et bokcover er å selge boka, er bruken strengere enn de fleste andre måter å bruke et bilde på. Skal man ha bilde av en fotballspiller, må man først kjøpe av bildebyrået, dernest innhente samtykke fra spilleren og kanskje til og med stadion-eieren. Derfor ble det ikke noe bilde av Faustino Asprilla, som var det jeg egentlig ville ha. Noe søksmål hadde vært kjedelig, så dermed lagde jeg coverkonsept som igjen ble frambrakt på en god måte av forlaget.

Slankbladet

For ikke så lenge siden skreiv jeg om Dagbladets avsløringer om vekt i idretten. Det vil si, jeg skreiv ikke noe, jeg bare plasserte bildet om deres nyeste vekt-avsløringer sammen med alle de andre nyhetene Dagbladet har om vekt på sin nettside. Samtidig hadde de nemlig tre saker om dette på sin forside, to av dem med ordbruken «vektras». Lenger «inne» i nettavisa finnes en egen seksjon for slankeskriverier.

Omtrent på denne tida satt jeg også med noen gamle ukeblader for å undersøke falske slankeprodukter. (For en spinoff, se Rareste tips om 500 kalorier) Det slo meg: Ukebladene skreiv mye om slanking i hvert nummer, og solgte slankeprodukter villig vekk, men samtidig kom det en gang i mellom en nyhet om at alle er bra som de er. Et slags pliktløp Med det premiss at disse to typer nyheter er selvmotsigende, kan man gruble litt rundt årsakene til dobbeltkommunikasjonen:

  • at de formidler litt av begge deler for å selv føle seg bedre
  • at de formidler litt av begge deler fordi de faktisk tror leserne føler seg bedre
  • at de formidler ulike budskap overfor to avgrensede publikum
  • at de mener slanking er best tross alt, gitt at mengden slankesaker er mye større enn mengden bra-som-du-er-saker, dog «alt med måte»

Også i Dagbladet er slankesakene flere enn avsløringene om slanking. Akkurat nå er Anne-Maries «vektras» fortsatt på forsida, sammen med en ny sak om at slanking av musikkstjerner også er bra:

Her er det vel ett eller annet av det samme. Men sikkert ikke noe annet enn det alle skolebarn lærer i mat-timene. Selvfølgelig er disse greiene pluss-saker alle sammen.

Kanskje tanken er at vektfokus er bra så lenge man kommer til en slanke-avgjørelse selv og ikke blir presset til det? Men idrettsutøverne holder også på med idretten sin helt frivillig.

Jeg synes fortsatt at Dagbladet framstår litt latterlige ved å sitte på en høy hest angående slanking.

Sangen vi aldri fikk høre

Da jeg gikk i 3. klasse på barneskolen hadde vi et fag som het «sansemotorikk». Muligens var det en modul i et fag. Det foregikk i bomberommet og hadde med musikk og bevegelse å gjøre. Faget var ganske 70-talls, litt steinerskoleaktig, og ble ledet av en dame som vi aldri så ellers. Litt som at skolen også hadde en egen dame som bare hadde til oppgave å gå rundt i klassene for å påse at vi hadde riktig sittestilling. (Disse to gjorde vel sine greier på alle skolene i Bærum for å få nok å gjøre.)

Skolen og kommunen var tydeligvis redde for at naturlig lek ble fortrengt av VHS, Nintendo og Amiga, og at vi regelrett satt oss inn i uføretrygden. En relatert frykt på denne tida var at walkman ville destruere hørselen til en hel generasjon. At denne frykten ble virkelighet har jeg for så vidt hørt lite om i ettertid. Det var vel bare enda en ting som sosialarbeiderne måtte finne på for å ha noe å formane ungdommene om.

Det eneste jeg egentlig husker fra timene i sansemotorikk, er en sang vi aldri fikk høre. Hun som hadde timene, hadde med seg kassettspiller. Spoling på kassettspiller gjør som kjent at det ikke alltid er lett å finne starten på riktig sang. Dermed kommer man innom andre sanger, rare sanger, og en av dem gikk slik: «Vi har en panda med veranda, og eget bjørnebad».

«Panda med veranda». Dette, og ikke resten av skoletimene i sansemotorikk, var interessant for oss. Ikke så mye sangen i seg selv, men hvordan vi kunne trikse og mikse med den. Jeg og en venn spant videre på temaet og fant på en annen sang som skulle hete «Panda i revers». I mitt hode koreograferte jeg en musikkvideo til sangen (tungt inspirert av at NRK begynte å sende Topp 20 samtidig), jeg begynte på en mental bilde-for-bilde-framstilling av musikkvideoer (som heter noe på fagspråket). På en vegg skulle det henge et fotografi av en panda og en sjiraff som spilte trompet, man hørte musikken svakt fade inn mens kameraet zooma inn på fotografiet, før man til slutt var inne i sangen. Vi fant på noe som het Tullebandet, en ballsport som het tulleball, og en by med innbyggere som Sjiraffen, Giraff, Mr. Elefant og kanskje også pandaen. Min venn som var flinkest til det ekspressive, begynte å lage tegneserier osv. Når jeg tenker tilbake på det føles det ganske riktig at barn på 9 år driver med sånt. Barn har en naturlig hang til det fabulerende og kreative, tenker jeg, noen mer enn andre, men kreativiteten kan sannelig bli slukket også. For eksempel at skolen, ved at den leder elevene inn i andre baner.

Det er ganske symptomatisk at det eneste som skolen hadde med alt tøyset som vi skapte å gjøre, var en sang som vi ikke fikk høre på, kun fikk et glimt av. Voksne hadde det med å pushe det som de syntes var barnlig og gøyalt, for eksempel er «alle» voksne enige om at Knutsen og Ludvigsen er kjempelekent og morsomt for alle barn, men jeg er ikke så sikker på om det passer for alle barn til alle tider, for de lar seg inspirere av det som flyter deres vei og som de velger å plukke opp. Og som ikke alltid har et pedagogisk siktemål, kanskje som regel ikke, men barn kan lære av det utroligste.

Musikkundervisningen på skolen var av samme kaliber. Skolen satset stort på blokkfløyte, antakelig det instrumentet i verden det er lettest å få sur lyd i. Vi fikk spille ett annet instrument på barneskolen, og det var pinne. Ikke engang den kule pinnen fra karibisk musikk, men to pinner man slår mot hverandre. Ikke ett skoleband, ikke en sangkonkurranse, helt til 7. klasse, og da var både playback og singback tillatt, så… Samme år fikk hele skolen ikke musikkundervisning, fordi vi måtte ha fast klasserom i musikkrommet. Disse tankene gjør jeg meg noen måneder før mitt eget barn skal begynne på skolen, og jeg håper situasjonen er bedre. Enten må man legge ned hele musikkfaget, for ikke å gi barna falske forhåpninger, ellers må man gi dem noe annet enn pinner og å pine dem med blokkfløyter.

Hva jeg mener om barn og noter får vente til en annen gang, for nå skal jeg spore opp selve sangen. Den dukker for første gang opp i 1984 i heftet Barnas beste viser.

Sangen ender selvfølgelig med at gutten adopterer pandaen. Det får bli en sidenote at sangen tar til orde for dyrplageri. For jeg tror ikke en levende panda har så veldig mye glede av honning, jeg tror det er mer til skade for dyret.

Fra dette heftet ble sangen plukka opp av de sansemotoriske konsulentene i Bærum kommune. De lagde et kurs og satte opp mål som skulle sikre et utbytte av «Panda med veranda»:

Så 70-talls og pedagogisk. Stimulere ditt og stimulere datt, men ingenting om at barna kunne skape noe eget. Men noe om at vi skulle bli flinkere med beina. Samtidig hadde kursholderne stimulert seg selv til å lage følgende tegning som fulgte med opplegget. Barnet var kanskje litt smått til å brukes for tredjeklassinger, men se på navnet! Gluffe! Og se på den pandaen! Svart over hele seg unntatt i ansiktet!

Det gikk kanskje litt sakte med diffusjonen av sangen rundt om i Norge. I 1992 skriver Svalbardposten om at en lærer ikke kunne sangen.

Svalbardposten 28.8.1992

Til slutt kom sangen til Nord-Norge likevel. Aviser forteller om barnekor på forskjellige steder som sang sangen. Og det er ingenting å si på selskapet som sangen havna i:

Fremover 9.11.2002

Slik lever de der

Slik lever de der er en NRK-klassiker fra 50 år siden. Å vise andre kulturer var velment. Nordmenn skulle bli aksepterende overfor andre mennesker. Haken var ordet «de». Hvis det var nordmenn som skulle bli portrettert, hvilke skikker og væremåter skulle få representere landet? Ikke Oslo-borgere i hvert fall, ifølge Norges nåværende finansminister.

På en nylig loppemarked-runde fant jeg ei bok som målbærer det samme. Forskjellene er mange, men må aksepteres. Men hva med likhetene? Spesielt for boka er også tilløpene til en deskriptiv morallære.

Boka er fra 1980. Jeg mener faktisk å dra kjensel på noen av tegningene i boka, som kan tyde på at jeg lånte den på biblioteket da jeg var liten, men det slipper mine barn å gjøre, for nå eier vi den.

Noe sier meg at aboriginernes valg av hus ikke har kulturelle røtter, men mer var noe som mange av dem ble henvist til… For i kolonimaktas land bodde de i småhus eller rett og slett i slott. Dessuten, på kontinentet Sør-Amerika spiser «de» aper, selvfangede, og på kontinentet Afrika gasser de seg i elefant. Og så jeg som trodde at bare støttenene ble kappa av.

Morallæren består for eksempel i at de som sitter i fengsel ikke er snille, og kanskje dumme, mens noen er dovne. Om det har eller ikke har sammenheng med at noen er «ynkelig fattige», henger i lufta.

Dårlig forsvar

Jeg fant ei liste over tidenes største Premier League-kamper hos BBC, og spoiler: Liverpool — Newcastle 4–3 er nummer én. Sesongen var 1995–96 og Newcastle leda med 9 poeng og en kamp mindre spilt på Manchester United. Litt tidligere hadde sistnevnte United vunnet oppgjøret dem imellom, men enda verre var det kanskje for Newcastle å tape en så jevn kamp, og til slutt gullet.

Av alle ting så jeg denne kampen hos besteforeldrene mine på Hundorp. Altså hos foreldrene til min mor som var sterkt anti-banning, noe jeg nevner fordi dette er den første gangen jeg kan huske min morfar banne.

For en klassisk sesong! Det var sesongen CM2 ble sluppet. Nordmenn sto som «fgn», foreign, og du kunne bare bruke 3. Bosman-dommen 15. desember 1995 gjorde totalt om på overgangsmønsteret, men Newcastle spenda 150 millioner — en rekordsum som nesten ingen den gangen klarte å forstå — på Alan Shearer slik at de i hvert fall skulle vinne Premier League i 1996–97. Men de gjorde ikke det heller.

Nåvel, å komme med en generell historie om Premier League er på ingen måte poenget her. Poenget er å trekke fram hvorfor jeg er glad jeg fulgte med på PL den gang og ikke nå. Her er et tablå rett før 4–3-målet. Se på den håpløse organiseringen hos Newcastle. Jeg kjenner godt til at forsvaret holder offsidelinja; noe sjeldnere har jeg hørt at de holder sirkelen. «Hold sirkelen, gutta! HOLD SIRKELEN!» Nei.

Se også på banen. Tenk å by Premier League-spillerne noe sånt å spille på. Det var tross alt ikke midt på vinteren heller, men 3. april.

Spillerne var for så vidt overbetalte den gang også, og det gikk gjetord om at Liverpool-spillerne var for glade i party til å vinne ligaen. (Josimar tok for seg dette tidligere i år.) Her ser vi Robbie Fowler og Steve McManaman til høyre, og til venstre utafor bildet er Stan Collymore (ut ifra dette bildet skulle man ikke tro at han fikk ballen og satte målet, men det holdt at #10 John Barnes så det…) For ikke å snakke om en av Newcastles stjerner, Faustino Asprilla.

I motsetning finner du trauste spillere som Petr Srnicek. Eller hva med forsvarsrekka til Liverpool? Rob Jones, Mark Wright, Neil Ruddock, John Scales. (Ingen dårlig konkurrent til Dixon-Adams-Bould/Keown-Winterburn.) NULL utlendinger på Liverpool-laget. Newcastle stilte med (de håpløse på bildet ovenfor) Philippe Albert, Steve Watson, Steve Howey, John Beresford. Hvem? Har var riktignok én utlending, Philippe Albert, men til gjengjeld en personlighet, med hockey.

Personlig finner jeg vel mest glede i det uperfekte. Topphits er kjedelig, undergrunn er gøy. Dårlige fotballbaner og fjompete spill er spennende. Derfor anbefaler jeg til slutt «Worst 20 seconds of football» fra PL i 1993. Der angriperen til slutt kneler fortvilt, er det ikke et gresstrå å finne.