Og så var det norsken

Krig og okkupasjon er ikke noe teselskap, og London Radio truet NS-regimets støttespillere med at de etter krigen skulle sendes til Bjørnøya. Men hva med å sendes til Bjørøya?

Her i innsjøen Krøderen ble et stille pensjonat omgjort til arbeidshjem for kvinner som hadde hatt kjønnssykdommer tidligere, og som ikke fikk slippe ut i samfunnet igjen grunnet mistanke om at de kunne gjøre det igjen.

Papendorf, Knut (2021). Bjørøya-pikene under krigen. Novus forlag.

Knut Papendorf har skrevet en aktuell bok om helsepolitisk undertrykkelse under og etter andre verdenskrig. For et reelt problem, spredning av kjønnssykdommer, fikk kvinnene all skyld og mennene ingen, og kvinnene ble arrestert på mistanke og internert selv etter at de var friske. Papendorf har gjort godt arkivarbeid om et viktig tema. Det eneste som er synd er at framstillingen har blitt skrevet for fort eller for slurvete. Språket kladder.

Dette gjelder særlig starten på boka. Så tar det seg opp fra dette nivået etter hvert, men så er det også et poeng at starten skal flyte bra hvis man vil holde på leseren. Da kan man ikke skrive slik:

Ja, kravet til isolasjon av det nye i sensommeren 1944 opprettete Arbeidshjem for kvinner med veneriske sykdommer på Bjørøya som tidligere hadde vært pensjonat, var synlig for de tre unge kvinnene Britt og Elvira som ble fraktet til Bjørøya. På den tiden en øy i Krøderen i Buskerud.

s. 11

Tysk setningsbygging sammen med et merkelig «på den tiden» — øya ligger vel på samme sted fortsatt — fører videre inn i store problemer med syntaks, samsvar og preposisjoner. Dette går meget trått å lese:

Før jeg går videre med å presentere prosessene rundt etableringen av Bjørøya arbeidshjem, vil jeg først presentere to andre prosesser for kontekstens viktige politikkområder. For det første den for mitt prosjekt sentrale omstruktureringer i norsk helsepolitikk […]

s. 18

Bjørøya pensjonat ligger på en øy av samme navn […] Jeg hadde for juli 2019 planlagt å ta meg en tur til Krøderen for å undersøke om det var noe igjen av bygningen som tidlgiere hadde vært pensjonat og som for en kort tid fra sommeren 1944 til juni 1945 […]

s. 14

Her er en av kapitteloverskriftene som Papendorf frister leseren med:

3. Smittesituasjonen i et lengre tidsperspektiv, under siste krig og de tyske okkupasjonsmyndighetenes intervensjoner i form av razziaer og dens implikasjoner

Utover dette vil jeg ikke anmelde boka, men disse smakebitene var nok tungtfordøyelige nok allerede.

Varene er ikke levert

Jeg hørte på NRK radio om sommerklisjeer, der programlederen omtalte Instagram-poster som «Italia leverer» og «London, nå var du fin». Slike cringy uttrykk var et fint tema å ta opp!

Helene Uri var intervjuet, og nok en gang gjorde hun seg bort. Hun påsto at uttrykket «levere varene» i hvert fall ikke er en ny klisjé, da det er brukt i nesten 20 år, fordi Det norske akademis ordbok har det første belegget fra 2005.

Verken hun eller noen andre i akademiet har tenkt på å søke på «varen er levert», og de kjenner heller ikke til et av de mest kjente fotballsitatene fra dette århundret. (Sånn er det når man i stedet bruker sin energi på å skrive om at ungdom ikke uttaler Wales som Vels og sæd som sed.)

Varen er levert. Den heter 1. divisjon og Mandalskameratene.

Det var Øystein Stray Spetalen som hadde investert i Vålerenga, men det han fikk tilbake, «varen», var et nedrykk. Sitatet må nærmest karakteriseres som galgenhumor.

Sitatet ble fanget opp av tv, og det ser faktisk ut som avisene ikke trykte det før i 2001, da man begynte å se fram mot kommende sesong da Vålerenga altså skulle på bortetur til Mandal. Prøv nå ikke å si at uttrykket er belagt tilbake til 2001, det ble definitivt sagt samme dag som nedrykket i 2000.

Og apropos tv. Jeg er 100 % sikker på at «du leverer» ofte ble sagt på Idol de to sesongene jeg så på programmet, altså 2003 og 2004. Sannsynligvis går uttrykket også en del lenger tilbake enn det jeg har belagt ovenfor.

Ja, til og med termen «leverer så sinnssykt» finner jeg på et tidligere tidspunkt enn NAOBs belegg!

Og apropos sommer. Det er et tidspunkt mange reiser på, men noe som ikke er en reise, er å jobbe/leve sammen, slik eks-manageren til Ruud påstår. Hvorfor har folk et så stort behov for å bruke denne metaforen? Grøss, sier jeg, og det har jeg lov til siden eks-manageren er eldre enn meg. Ja, med slik språk-kvesting måtte Ruud fått seg en ny manager (gjerne en manager i Statene som digger det han gjør) hvis han ikke allerede skulle bytte.

All aboard the Lagwagon!

«I think my older brother used to listen to Lagwagon». Dette var en meget treffende EP-tittel som Lagwagon brukte for noen år siden, som har å gjøre med det å ha hatt sin tid. Og for min del også sant. Bortsett fra at det var mine eldre fettere, ikke bror. En eller annen sommer tok jeg og min yngre fetter steget, og raidet en liten del av cd-spiskammerset. Der lå NOFX, Lagwagon og Pennywise. En veldig pyntelig og grei kolleksjon fra et avgrenset geografisk område. På veggen var det også en Pennywise-plakat (About Time), og i hjørnet et stort amerikansk flagg. Ingen problematisering av verden eller livet, mer det å ta inn stemningen fra Pacific Blue på tv.

Det var nettopp det med Lagwagon som dro meg inn. Sånn jeg forsto det var bandet oppkalt etter en minibuss, som ikke akkurat var perfekt. Uhøytidelig, og selv om ikke alle tekstene var dét, bød også bandet på tull som rare covere og lydklipp.

Vi snakker nå om albumene Duh og Trashed, med Hoss (Bonanza-bars is something you gotta deal with) som en god oppfølger på pallen, de tre første skivene. Spesielt bildene i inleten på Trashed var noe jeg identifiserte meg med. Ikke de skitne og ødelagte engelske punkerne. (Og ikke norsk metal heller.) Jeg har aldri tatt i et surfebrett, men har alltid villet ha et liv der det surfes av noen.

Lagwagon var endatil bedre til å spille enn flere andre punkband fra California som er de som nykomlinger i punken blir kjent med. De hadde også tilknytninger til noe riktig mystisk noe som het Rich Kids on LSD. Hoi hoi, det bandet fikk jeg heller oppdage med tid og stunder.

Enn så lenge, og av de nevnte grunnene, var vel Lagwagon favorittbandet mitt en periode i 10. klasse. Jeg skreiv blant annet en tyskoppgave om bandet. Ikke akkurat noen tjeneste overfor det tyske språk, men jeg ville virkelig ha fram at jeg likte disse.

En annen fun fact er at jeg en kveld satte på alle Lagwagon-sangene jeg hadde på pcen fra start til slutt, og før spillelista var over hadde jeg blitt sammen med min første dame. Men dette er altså nesten 20 år siden. Siden da har det gått med mye tid til «used to listen to». Og Lagwagon har også kommet ut med mer. Og mens det sikkert finnes noen der ute som har møtt dette med brennende interesse, har jeg ikke engang skrapt sammen til et telys. I stedet har jeg kjøpt opp noe av det gamle, og unfun fact, Double Plaidinum er den eneste cden jeg har kjøpt online som kom med et komplett sett riper. Men da bandet kom til Norge 1.8. var oppmøte en selvfølge.

Hvilken 1.8.? Det skulle egentlig vært 2020, så 2021, men ble 2022. Utsolgt John Dee. Settlista var overraskende bra med sjeldent mye fra det gamle, spesielt Hoss og Double Plaidinum. Ingenting fra Duh riktignok, men hvis vi bare teller skivene etter den, er «Give it Back», «Sleep» og «Smile» lett på min topp-Lagwagon-5. Som de altså spilte i kveld, med mer snacks til. De kunne også spilt…

Maybe I’m just thirty and I don’t want to go to parties anymore
Only really need a few close friends
I’m just tryin’ to keep the hair on my head

Vel, Joey Cape har beholdt håret på hodet, og ellers er han en ganske vanlig fyr, med briller i snor sånn som Drillo har, og som kan spille på at alderen tynger ørlite, men fortsatt er en «punker» på sin egen måte og akkurat sånn man burde forvente at en av de hoppende fyrene i inleten på Trashed ville bli.

13 Reasons Why: Why?

Jeg kikket på 13 Reasons Why, sesong 3 og 4. Det var dårlig, det!

Den vanskelige 3. og 4.-sesongen, ja. Visse serier må strekkes ganske tynt ut for å få så mange sesonger. Ett eksempel er Papirhuset, hvor jeg nekter å se mer etter at den opprinnelige historien ble avsluttet etter sesong 1 og 2. En videre storyline kan ikke bli annet enn krampaktig.

Jeg visste heller ikke før nylig at 13 Reasons Why fikk to sesonger til etter at den opprinnelige saken i serien ble skrinlagt etter sesong 1 og 2.
Men av økonomiske grunner fikk serien det, noe den ikke burde gjort av kunstneriske grunner.

I denne ranten med «reasons why» serien er elendig, har jeg ikke engang tenkt å komme inn på de overordnede og kontroversielle temaene, nemlig at serien glorifiserer det og det.
Det holder med de mest elementære kunnskaper om serieoppbygging og ignorering av løse tråder, for å avfeie 13 Reasons Why sesong 3 og 4.

Tematikken blir å være «survivor» og at venner kan ta hverandre med gjennom alle prøvelser. Også en coverup av drap, hvor dekkhistoriene blir så mange at det er utrolig (og da mener jeg u-trolig) at ungdommene i det hele tatt klarer å huske på hva som liksom skjedde. Opplegget er ikke det minste troverdig, for virkeligheten ligger nærmere filmen Bully: Ungdommer tar livet av gjengens sosiopat etter ett overgrep for mye, men gjør det på den realistiske klossete måten før ordet sprer seg bare dager etter drapet, og alle åker inn.

Her skjer ikke det, og ungdommer som er skyldige i alskens lovbrudd anerkjennes som framtidige mønsterborgere fordi de tross alt måtte være modige for å gjøre det de gjorde.

Det dummeste skjer kanskje i overgangen mellom sesong 3 og 4. Politiet velger den lette utveien å utpeke en død person som skyldig i sesong 3s mordsak. Karakteren Winston er imidlertid alibi for den døde «skyldige», men i stedet for å fortelle dette til politiet, velger han heller å bli elev ved skolen som alle går på, så han skal stå for en informasjonsinnsamling. Informasjonen skal Winston gi til politiet når bevisene er nok til tiltale! I stedet blir han følelsesmessig og sosialt integrert i vennegjengen, ender opp med å ignorere drapssaken og blir med på deres plott i stedet.

Clay Jensen er bestandig ute og blander seg i et eller annet, og oppfølgingen han får hjemme er helt fraværende. Hvordan han har tid til alt sammen er nå én gåte. Hvorfor han alltid har støtte i vennegjengen er også rart, så mange anklager han slenger rundt seg og så slett humør han alltid er i.

I realiteten skulle han vært anholdt og ført til rettssak utallige ganger for trusler m.m., men politiet gjør ingenting fordi de synes synd på ham.

Bortsett fra da han faktisk blir fengslet, selvfølgelig, på en svak sak uten vitner og uten at han kan knyttes til åstedet (dog med motiv, men det har alle, heter det. Jaså? I dette universet har man drapsmotiv både for store og små fornærmelser, akkurat som både stort og veldig smått ble til kassetter i sesong 1.) — Viere har vi også Clay som rømmer fra psychward uten å bli satt inn igjen, Clay som kræsjer bil uten spor av konsekvenser, Zach som innrømmer overfall uten den minste straffereaksjon…

Politiarbeidet er hårreisende. De er ytterst uprofesjonelle i måten de behandler bevis og avhør. De henter inn en sparket elevrådgiver (Porter) for å forestå avhør av elever – PÅ skolen. En av elevene (Tony) overhører informasjon på politistasjonen, fordi en annen politimann som er boksepromotør på fritida har tatt inn Tony i stallen, og derfor lar sin 2x straffedømte bokser henge rundt på jobben. Forbilledlig profesjonsutøvelse!

Den røde tråden i sesong 3 utgjøres av en oppleksing fra den nye karakteren Ani Achola. Vi får biter av det 5 timers (!) foredraget gjennom sesongen, men i tidslinja finner det sted i siste episode. Etter en lengre etterforskning godtar politiet at en ungdom som er tungt investert i saken, trer fram på scenen og belærer betjenten: slik er det. Og så tror betjenten på det, riktignok godt assistert av at betjenten innerst inne vet at sønnen er den skyldige, men ikke har lyst til å tiltale ham (også sønnen har «vært gjennom mye», må vite).

Serien har tilfeller av både jumping the shark og deus ex machina. Sistnevnte utgjøres av at Monty de la Cruz avskrives som død nærmest i en bisetning, «og forresten, han ble drept i fengsel» — nærmest bare dager, om ikke timer, etter at han ble satt inn — uten rettssak.

I sesong 4 vil serieskaperne være David Lynch og legger til lynchske elementer, masse kvasi-horror pluss en bottle-episode i skogen som ikke fører plottet noe som helst sted.

Selv om sesong 4 er kutta til 10 episoder fra de tidligere 13 er det nemlig så mye fyllstoff at jeg til slutt ikke orket å se mer, og heller nøyde meg med synopsis for episode 8 og 9. Selvfølgelig fikk jeg da lese om enda et opprør, hvor også en bil eksploderte, og igjen uten straffeforfølgelse av noen art.

Selv om serien foregår rundt en skole er skolearbeidet selvfølgelig helt uinteressant for serieskaperne, før serien er over og alle som overlevde foræres en lykkelig slutt. Her kommer de inn på eliteuniversiteter over en lav sko. De var visst genier alle som en, som seilet gjennom skolegangen mens de brukte tid på alt mulig annet.

Når det er sagt, inneholder serien mange gode skuespillerprestasjoner isolert sett. Scenen der Tyler Down for første gang innrømmer sitt traume, er for eksempel sterk.

Og siste episode byr på en skikkelig godbit. Bokseren, som lenge har sett voksen ut, skal bokse på et universitet. Det er langt unna kjæresten/samboeren, men som kjæresten muntert kommenterer: Det er bare 8 timer unna med bil!

Alderssortering er rettferdig

Dagens melodrama i VG. En søker på høyere utdanning kom ikke inn, fordi med likt antall utdanningspoeng går det på alder hvem som kommer inn.

For det første, hvis man er nummer 1 på venteliste er man forholdsvis sikker på å komme inn. Så da er det personlige dramaet over.

Men når det gjelder aldersklausulen, virker den veldig fornuftig. Rett og slett fordi hvis det står mellom en 20-åring og en 19-åring, bør man velge 20-åringen. Dette fordi de får kommet i gang med utdanningen. Neste år er jo 19-åringen 20 og vil ikke ha samme ulempe av å være født på høsten. Med loddtrekning kan jo uheldige folk ende opp med å vente til de er 21, 22, 23. Loddtrekning er jo ingen forenkling, det er ikke etterprøvbart: «hei, du tapte». Oké!

Denne dedikasjonen gjør meg i godt humør

Dedikasjoner eller signeringer av bøker kan være spenstige, men følger vel ofte et forutsigbart formular. Vi har vel heller ikke noe med dedikasjoner i andres bøker? Likevel dukker de opp i bøker på loppemarked og lignende. Da har man dem altså i sin besittelse.

I ei helt tilfeldig bok, som jeg heller ikke har tenkt å beholde, fant jeg noe helt nytt for min del. Et gave-formular hvor mottakeren tydeligvis har skrevet takk, med blyant. (Synes ikke supergodt på bildet.) Jeg liker behovet som mottakeren hadde for å respondere — i sin egen bok, som avsenderen sikkert aldri skal se. Det er selvfølgelig alltid fruktbart med en dialog i stedet for monolog! Med opptil flere utropstegn!

Slike små ting er med på å berike boka som produkt, ja det beriker hele litteraturen! (Enda flere utropstegn!)

Anmeldelse av noen GTAV-kanaler

Nå venter vi for så vidt på GTA VI, og for mange (millioner) er det ikke like friskt med GTA V-kanaler på Youtube. Men spillet er jo fortsatt oppegående, og her er noen kanaler man vil få noen tips i spillet fra, samt litt moro. Merkelig også hvordan noen har ganske lave abonnenttall uten å være dårligere enn de med flere abonnenter.

XpertThief
Abo: 5 790 000
Spesialitet: Ghost org

+ Kreativ i spillet
Lærerikt å se på for en dårlig spiller
Utrolig karismatisk personlighet
Mange morsomme onelinere («There’s somebody at the clothing store», «Next victum», «Frick» etc)

– Blitt så kjent at det blander seg inn mange utenforstående i spillet (nesten alltid moddere)
Hjelper ikke andre spillere

Joker For Life
Abo: 142 000
Spesialitet: Mk1

+ Artig personlighet og kommentarer
Hjelper svake spillere mot slemme spillere
Svært dyktig i spillet
Spiller med venner med rare aksenter

– Tipper litt over med språkbruken

Putther
Abo: 1 120 000
Spesialitet: sticky + sniper

+ Outrert personlighet
Mange onelinere
Hjelper svake spillere mot slemme spillere
Klipper inn mye lydeffekter og tiktokvideoer

– Kan føles mer repetitiv, litt masete

Endel RP-innhold på kanalen
Stappfullt av reklame

NitrixWarlord
Abo: 242 000
Spesialitet: Scramjet

+ Også han hjelper svake spillere mot slemme spillere
Også en del tiktokvideoer, à la «oké»

– Lite kommentering, litt mer upersonlig

MetPro SOWC
(MetalChameau og Protokille)
Abo: 209 000
Spesialitet: MK2 opp ned

+ Nok en kanal som hjelper svake mot slemme spillere
Ekstremt dyktige i spillet
Merkelige og morsomme personligheter
De er franske og har fin engelskaksent
Aldri reklame

– Way over the top med språkbruken
Noen av videoene er uten kommentar

Lite aktive nå

Nyhetens interesse

Mange med noe smalere interesser, personer som er medlemmer av interesseorganisasjoner — og så videre — synes som oftest at deres sak burde få mer plass i mediene. At saken burde nevnes hyppigere og grundigere. Mediene har samtidig sine egne nyhetskriterier. De vil ikke skrive om for sære ting, ting de har skrevet om nylig (et meeeget tøyelig kriterium) eller ting som ikke er «aktuelle».

I eldre aviser kan det derimot synes som om alt ble dekket. Dette «alt» kan nok ikke tas helt bokstavelig, men nyhetsterskelen kunne likevel være lav. Få vil ønske seg tilbake til ei tid da avisene trykte «nyheter» som denne, fra Tidens Krav i 1951:

Lattervekkende spill

Da jeg gikk på slutten av barneskolen likte jeg å sitte hos «L» og spille dataspill. Det gikk i Worms, CM2, Red Alert, Tiberian Sun, muligens en fps, og så et mer glemt spill: KKND. Det sto for Krush Kill ‘n Destroy. Og det er en grunn til at det er mer glemt i dag.

Spillopplevelsen er repetitiv til tusen, og originaliteten ekstremt fraværende.

KKND er et real-time strategy-spill, med basebygging og angrep mot motstanderens base. Landskapene er særlig inspirert av Dune-serien og C&C: Tiberian-serien, og spillmekanikken likeså. AI’en er skral med slett pathfinding. Noe kart over spillbrettet har spillskaperne likevel ikke unnet oss. Balansen er visstnok heller ikke den beste. Men designet av bygningene til den ene faksjonen, se der tar det seg opp. Å kalle det futuristisk blir feil, dette er en design som befinner seg utenfor tid og rom. Designeren har kanskje studert voodoo mer enn noe annet?

Soundtracket er ikke langt unna Amiga-nivå. Og det er en god ting. Selv om også det taper seg etter noen timers lytting.

Så er det dette med cutscenes. I hele Command & Conquer-serien, bortsett fra Generals kanskje, ble det satsa på kult-opptredener av mindre kjente skuespillere. Cheesy replikker og kostymer, nesten litt vovede også etter hvert. (Her kunne det bli gjort en rangering av cheesy øyeblikk, kanskje jeg skal lage dette en dag?)

KKND gjør det samme, men på enda lavere budsjett enn C&C. Her er bare en person som ser inn i kamera, uten handling for øvrig. Men karakterene er svært komiske, og enda bedre er beskjedene på siden av filmen, sendt ut av «kommunikasjonsavdelinga» til din faksjon. Det er verdt å få med seg spillet bare på grunn av dette!

Spillmanualen ble sagt å være like tørr og morsom. Det var forresten australiere som satt og lagde dette. Jeg fant manualen på nett, og den begynner med bakgrunnshistorien til spillet:

EARTH: WHAT THE HELL HAPPENED?

THE PAST

It’s unclear who threw the first stone, but in any case it was a big one with “Warning—Nuclear Device” plastered all over.

Det er en fin innledning. Mange tanketråder kan spinnes ut ifra dette! Selve opplæringa i hvordan spilleren skal behandle spillet, begynner slik:

Unless you’re one of those smart ass kids who beats everyone at every game without ever cracking a manual, you probably should at least skim this section before getting started.

Som i alle andre RTS-spill skal man samle ressurser som finnes på stedet, for å «create more units, repair existing ones, and possibly even buy a European sedan and take an interest in dressage and small, rat-like dogs».

Så velger jeg å ikke tegne abonnement på sida som har lagt ut spillmanualen, slik at lesinga stopper der, men jeg har allerede fått meg opptil flere lattere.

Målilla, så må lilla

På rundreise i Sør-Sverige fattet jeg interesse for et gammelt sanatorium. Egentlig skulle jeg bare stoppe fordi jeg var trøtt, men veien jeg tilfeldigvis svingte inn på, førte rett inn på et øde og forlatt sted.

Tettstedet heter Målilla og her er det altså et sanatorium. Dette ligger i en lysning i skogen, og først er det en smal vei som leder til den massive bygningen før hele komplekset åpenbarer seg når man kommer nærmere.

Det er noe med størrelsen på stedet, i forhold til hvor mye det er i bruk i dag, som er null. Nest siste forsøk på drift (før siste forsøk, som var asylmottak) var hotell med restauranten Moliljan.

Målilla/Moliljan er i dag et sted du ville forvente at en dulgt skikkelse ser deg gå forbi, påstå at du bor der og sperre deg inne. Som i vandrehistoriene.

Samtidig er det åpenbart noen som klipper gresset der jevnlig. Så på en eller annen måte er det meningen at folk skal kunne gå rundt på tomta, i hvert fall. Det eneste levende jeg så der var en hare, noe jeg for øvrig ikke har sett på aldri så lenge.

Så toppes det hele av en elendig togstasjon som også heter Målilla sanatorium, og som selvfølgelig også er nedlagt. Banen hit var smalsporet, og i likhet med Valdresbanen over Etnedal, er eller har det vært mulig å kjøre dresin der. Dresinmogulene var en forening som også utga bladet Smålsporsinform med artikler som «Virserum station — nu med flaggstång». Herlig! Og som tilbød medlemmer å jobbe frivillig som lokfører, konduktør, i kafevogna eller: «Vi mekar också med rälsbussar, byter slipers og röjer sly». Det skjønte jeg ingenting av, og finner det mest spennende å la være å sjekke.

Målilla sanatorium er et funn for location-ansvarlige i filmbransjen.

Når jeg søker på internett viser det seg også at dette er tilfelle for et tv-show i Sverige. Showet er en gjemsels-cup (!) med influensere som deltakere. På Youtube finnes det dessuten videoer fra stedet i en spøkelses-kontekst. Men for og med normale mennesker, for å si det litt flåsete, er ikke lokasjonen brukt ennå…

Majestetisk beliggenhet.
Målilla sanatorium har gått ned med ikke bare flagget, men hele flaggstanga til bunns.
«Endast f¨pr patienter», uten at jeg klarte å se hva det var. Dette uthuset/rommet tror jeg folk har stjålet ting fra ganske nylig, etter youtube-videoer å dømme.
Små forhold ved det tidligere togstoppet.
Hvis du kjenner deg litt vill og gal, leier du dresin og kjører den noen meter lenger enn det er lov til.