Velkommen til Kolmården, en halvtime utenfor Norrköping. Dette var en av sommerens destinasjoner for min og barna minnes del. Et merkelig sted. Nesten tomt og øde. Kolmården er nemlig en anti-dyrehage.
Kolmården består grovt sett av to deler, Bamses värld og en dyrehage som også har noen karuseller. Verdenen bygger på tegneseriefiguren Bamse, verdens sterkeste bjørn, og ligger i den ene enden der hele parken er bygd opp som en sløyfe. Man bestemmer om man vil gå sløyfa mot høyre eller venstre, og da får bamselandet først eller sist. Tips: ta det for all del først.
Jeg sa to deler. Da har jeg ikke telt Tropicarium, en visstnok helt frittstående mini-dyrehage utenfor inngangen til Kolmården. Allerede her, før jeg har gått inn, blir jeg skeptisk. Når man har dratt ut i ingenting og betaler dyre billetter, skal jeg har tilgang til alt som er der. Alt annet er tyning av lommeboka: «Nå som vi likevel har dratt hit, og trodde vi skulle få se de tropiske dyrene, er vi bondefanget til å betale den separate inngangsbilletten».
Men akkurat det er det mye av i Kolmården. Familiene skal presses til å betale ekstra for ei rekke opplevelser, som mating, og i tillegg en taubane oppe i lufta. Foran taubanen loves det at man kan se opptil flere dyr. Dette er interessant.
Med en gang man kommer inn i dyrehagedelen i Kolmården, viser det seg nemlig at å se dyrene er slett ingen selvfølge.
- Gaupe – det første dyret på sløyfa. Det sky dyret var ikke å se.
- Bjørn – bor muligens ved en dam deler av året, men ikke nå.
- Rovfugler – disse hadde selvfølgelig fløyet.
- Snøleopard – ikke å se.
- Rød panda – bor ved siden av snøleoparden, og fikk faktisk et glimt av denne. På brosjyren ser jeg i ettertid at det i samme innhegning skulle være en oter, som ikke var å se.
- Tigre – disse var å se, døsende.
- Sjimpanser var å se, men ikke gorilla.
- Jerv – skulle visstnok være ved utgangen.
- Forsida av parkbrosjyren viser også sjiraffer. Disse viste det seg at bare var synlige fra taubanen, sammen med bjørn og løve – selv om jeg har mine tvil!
Man kunne altså ikke se de fleste attraksjonene, og på de fleste måter må dyrehagen karakteriseres som en dundrende fiasko. Det er den dårligste jeg har vært i. Samtidig har mynten en annen side: det er at man ikke ser dyrene, som dyrehagen antagelig regner som sin største suksess. Fra dyrets eget synspunkt er det jo slett ikke sikkert at de vil bli sett på. Mange dyr er jo rett og slett nattaktive, så de vil gjemme seg eller spare krefter om dagen. Når de i tillegg har ganske god plass, blir Kolmården et sted der de kan leve så normalt som det går an i fangenskap i et skandinavisk land.
Det er det å ta penger fra publikum som imidlertid skurrer. I tillegg setter jeg lite pris på dyrehagens visuelle forsøpling av titalls plakater som forteller ditt og datt om dyr, men mest av alt ber om ekstra donasjoner. Det blir veldig bakvendt at det som publikummet i hovedsak går rundt og ser på, er bilder av dyrene som ikke er der, som om de var på en fotografiutstilling.
Det er derfor jeg kaller Kolmården for Sveriges anti-dyrehage. De vil hjelpe dyr, noe et betalende og dominerende publikum skal sørge for, så lenge de slipper å vise dyrene fram.
Tipset til dyrehagen for å forbedre seg er å kutte alle store rovdyr. Bare sats på planteetere og mindre rovdyr som ikke gjemmer seg eller sover 23,5 timer av dagen. De trenger noe mindre plass, og både jeg og barna likte komiske dyr i Sør-Amerika-biomet som kapybara og nandu. Kutt også ekstrabilletter, også kalt betalingsmurer.
Bamseland fungerer fint for målgruppa. Muligens har ikke dagens unge nordmenn så mye forhold til Bamse som tilfelle var tidligere. En tegneseriekritiker kalte Bamse for tegneserieverdenen svar på Carola, da hun mente tegneserien hadde gladkristne undertoner (eller overtoner). Til sist vil jeg nevne personalet i parken, som var det det pleier å være, halvmotivert ungdom, men i Sverige er det en veldig hyggelig kultur for at en ispinne koster det samme i en fornøyelsespark som den gjør i butikken.
Haaves historier 