Håpløse kriminelle med fyrstikker i Moss

Jeg er vanligvis prinsipiell motstander av å bruke ordet «dum» om mennesker. Man kan ha lite erfaring med ting, man kan tenke lite på konsekvenser, men det er ting man kan gjøre noe med – ordet «å være dum» innebærer noe man ikke kan komme ut av. En resignasjon.

Men det finnes saker fra norsk historie som gjør det vanskelig å unngå ordet «dum». I hvert fall brukt om handlinger. En av disse sakene står i Moss Avis 11. mars 1994 og har tittelen «Ba til elghode før de tente på».

Ingressen lyder som følger: «De to guttene som 11. mai 1993 tente på Adventistkirken på Jeløy, ba til et opphengt elghode i plast før de tente på. Deretter underholdt de seg med spiritisme før de gjorde alvor av planene om å brenne ned en kirke».

Som de fleste bør vite, ble det stadig påtent kirker, kapeller og lignende i Norge mellom 1992 og 1995. Noen kunne si at Varg Vikernes var inspirasjonen, men var det ikke vel så mye medienes voldsomme oppmerksomhet rundt fenomenet? Kort sagt snakket mediene om store og skjulte miljøer som dreiv med alskens nedbrytende aktiviteter, hadde symboler, innvielser og var spennende, kanskje også med sexritualer. Stadig vekk fikk nye enkeltpersoner rundt om i Norge innfall, i svake (rusede?) øyeblikk, om å innvie seg selv i disse nefariøse sirkler. Brente de ei kirke, ville anerkjennelsen piple fram fra mystiske menn og kvinner.

Slajer og plastelg

To unge menn i Moss i 1993 insisterte på å kalle seg Sauron og Oberon, også som underskrift på politiforklaringene de måtte avgi ette at de ble tatt. Moss Avis tok opp spørsmålet om hvordan noen kunne gå så langt som ildspåsettelse. Ikke overraskende mente man «at musikken har spilt en vesentlig rolle».

«Det begynte med at de likte hard rock, så gikk dette mer og mer over til rock som på ungdomsspråket kalles trash, black metal og ‘satanmusikk’. Det absolutt råeste av denne musikken ble ikke spilt, men den noe mer melodiøse utgaven. Guttene innrømmet at de ble påvirket av deppemusikken og lot seg inspirere av tekstene. Tekster som kunne handle om ødeleggelse, starten og spiritisme.

De to guttene jobbet også med å starte et band, som skulle spille hard musikk. Den ene tiltalte hadde vært med i mange grupper, blant annet ‘Gammel mann og tre liter mjølk’. Flere i retten hadde problemer med å unngå å trekke på smilebåndene da dette ble nevnt».

Den eldste av de to ville nå få orden på livet, den andre var fortsatt «narkoman» og kriminell. Planleggingen av illgjerningen, eller mangel på sådan, ga inntrykk av den totale udugelighet – og bra er vel det, sånn at ingen ble skadd:

«Før de tente på Adventistkirken satt de i leiligheten der begge bodde og hørte på ‘satanmusikk’, – ‘dead metal’ – nærmere bestemt gruppen Slajer. Begge ble påvirket av dette musikken og bestemte seg etter hvert for å gjøre alvor av snakket om å brennne (sic) ned Rikets Sal.

Før de gikk skal de ifølge den ene tiltalte ha bedt til et elghode i plast med et omvendt kors som de hadde på veggen. Deretter bedrev de spiritisme. Den ene kom da i transe, den andre så bare partikler av sin venn, som da hadde kontakt med Satan».

«Etter denne rituelle handlingen dro de til Adventistkirken, som de trodde var Jehovas Vitners Rikets Sal […] På veien hadde de stjålet noen potteplanter fra Pongos forretning, en plante tok de med seg til kirken. På kirketrappen dannet de et omvendt kors av avrevne tulipaner. […] De hadde jeg tenkt til å lage et pentagram (en sirkel med femarmet stjerne), men det ble for vanskelig å lage av tulipaner».

Moss hadde to aviser på denne tida, som begge selvfølgelig dekket det som skjedde. I Moss Dagblad klarte de å stave litt bedre: «Både før og etter gutta satt fyr på kirken skal de ha hørt på bandet ‘Slayer’ som blir regnet for et ‘lettere’ black metal-band».

Politiet la stor vekt på å kvele et mulig satanistisk miljø i startfasen. Det klarte de, mente de, mens dommeren ikke syntes man sto overfor en ideologisk stor-oppgjør. Mennene hadde leflet med overflatiske symboler, men skaden de kunne gjort var alvorlig nok, og hun falt ned på fengselsdom.

Politiets iver vises av en episode fra retten: En politibetjent trakk fram ting som ble sagt i avhør, som den mistenkte ikke ville ha med i avhørsrapporten. Da lagde politibetjenten ganske enkelt en uoffisiell «egenrapport» med disse opplysningene, og man skjønner at ungdommen hadde gode grunner til å ikke ville skrive under på vrøvlet: «21-åringen jeg hadde også fortalt om en drøm hvor han hadde vært og sett på forholdene i helvete. Da han kom dit skulle han kjøre rundt på en Harley Davidson og ha samleie masse spreke damer». Dette skulle altså underbygge «et klart bilde at 21-åringen har vært satanist».

Politiet beslagla elghodet av plast.

Men hjalp det? Natt til 8. juli 1994 brente Jeløy kirke.

I don’t wanna go down to the basement

Antenninga, som fant sted oppe på taket, skadet for så vidt kirka lite. Brannvesenet klarte til og med å redde en tale som «var lagret inne på sogneprestens PC». Noe av det første politiet gjorde var «alibisjekking av en rekke personer med tilhørighet til diverse miljøer i Mossedistriktet». Sannsynligvis musikkmiljøer. Man begynte også å etterforske et mistenkelig spor, ei T-skjorte som ble funnet og var «så spesiell» at den kunne lede til arrestasjoner. «Nøkkelen til hele brannmysteriet på Jeløy kan stå og falle på denne t-trøyen», het det. Plagget var ei Ramones-skjorte med «det gamle punkerslagordet ‘Hey ho, Let’s go’ på ryggen».

Man nærma seg Mikke Mus-krimmens nivå her. Moss Dagblad kartla newyorkernes gjennomslag i Moss anno 1994, både om folk i Moss kjøpte CD og gikk på konserter med Ramones. Trolig var det ikke noe hemmelig miljø som sa hey ho let’s go til pyromani: «I tekstene er det lite som minner om death metal-stilen», forsikret avisa.

Moss Avis kalte derimot Ramones for «en irsk punkrock-gruppe». Her kunne det også opplyses om at «Potteplanten, som også har vært gransket, er sjekket ut av saken som uinteressant objekt».

Moss Avis var virkelig på ballen, og brakte en oversikt over «sataniske symboler» som anarkistmerket, peace-merket, ankh og bandlogoene til Ozzy Osbourne og «Twisted Singers». «Eksperten» som kom fram med lista ville, til tross for å få han hadde «studert sentralismen gjennom flere år», ikke navngis! Han medgikk at bandlogoene «har noe perifer tilknytning til satanismen, det som likevel brukes av miljøer som tilkjenner seg satanismen». Anarkistmerket «er ikke spesielt utbredt i miljøet som dyrker satanismen, men dere jevnlig opp i forbindelse med personer som har en lettere tilhørlighet til miljøene». Peace-merket ble brukt av «krefter med tilhørighet til miljøer som har dyrket satanisme».

Moss Dagblad skreiv derimot en lederartikkel der de advarte mot «å se satanister overalt».

Politiet arresterte gutter på 15 og 16 og understreket selv at det ikke var noen organisert satanisme. På den annen side var alle tre «tiltrukket av musikkformene Black-metal og Death-metal og kler seg deretter». «En person med inngående kjennskap til saken» uttalte da til Moss Avis: «De er tiltrukket av en viss type musikk – og kanskje er hele saken et bevis på hva denne typen musikk kan gjøre med hodet til unge mennesker».

Hovedperson viste seg å være en tidligere kriminell som trodde han ville «få anerkjennelse i black-metal-miljøet i Moss». Han fortalte blomstrete om å velge ny retning i livet, men fortsatte i realiteten med innbrudd og tyverier, og ble blant annet dømt for dette i 1996. Tiltalt nummer to var nesten mindreårig og ble omtalt som den første til å få betinget fengselsstraff for kirkebrann i Norge. Utrolig nok ble Jeløy kirke påtent enda en gang, i 1996. Det eksisterte utvilsomt en forestilling, ja kanskje kollektiv psykose, om at kirkebrenning ga visse fordeler — men det var neppe noe som «musikken oppfordret til». Om det var livløse elghoder som ba folk om å gjøre det, har vi med helt andre årsakssammenhenger å gjøre.

Kilder: Moss Avis 11.3.1994, 8.7.1994, 15.7.1994, 16.7.1994, 19.7.1994, 22.7.1994, 23.7.1994, 31.8.1995

Moss Dagblad 11.3.1994, 16.3.1994, 15.7.1994, 16.7.1994, 23.8.1995, 10.10.1996

Religiøs stemning

Jeg fant dette klippet under tidligere arbeid, og fikk ikke brukt det til noe, før det nå kan falle seg naturlig å poste det. Da Rimi fortsatt var ledet av Hagen, ble han betraktet som Messias i selskapet på deres kickoff, som styrket miljøet blant butikksjefene. Publikasjonen Dagligvarehandelen rapporterte.

Rimis årlige ‘Rimi-treff’ var en konge verdig. […] Stemningen var nnærmest religiøs og kjøpmann Stein Erik Hagen smilte om kapp med blitz-lamper og audiovisuelle virkemidler. Som kickoff for videre vekst var det sterke saker.

— Her og nå kan Stein Erik få salen til å gjøre alt — om så kollektiv harakiri. Dette er religiøst, ja det er helt utrolig, sa en deltaker.

Rimis nye maskot Billi’ var en gjennomgangsfigur, og ble selvsagt framstilt som en genial kreasjon. Kjøpmenn i kjeden vant cruise og turer, elller som Dagligvarehandelen skreiv: «premier til astronomiske verdier».

Enda større var summene som ble brukt på underholdning og toastmastere i form av Tande-P, Dan Børge (begge på samme scene, det kan ikke ha skjedd ofte?), Per Inge Torkildsen og «Gunnar og Bjarne» (Otto Jespersen og Jens Brun-Pedersen) — foruten musikk av Sissel Kyrkjebø og Oslo Gospel Choir og til slutt A-ha.

Nils Edvard Stokke til minne

Nils Edvard Stokke 8.1.1948 — 17.1.2026

Jeg lurte på hva jeg skulle skrive om i dag, da jeg på VG.no av alle steder så at Nils Edvard Stokke er «antatt omkommet». Huset hans på Toten brente ned i januar, og han ble aldri funnet igjen.

En meget trist slutt for en dyktig musikkpersonlighet, tidligere kollega på Gjøvik videregående skole. Her var han blant annet sanglærer, og ble sagt å ha absolutt gehør, og behersket blant annet også fiolin, dirigerte kor m.m.

Historikken til GVS står i bokhylla og forteller at han ble ansatt helt tilbake i 1976. Da ble det over 40 års virke. Nevnte bok viser forresten også at det enorme skjegget var på plass allerede da.

Facebook-veggen hans ble oppdatert helt til det siste, og avslører en ualminnelig sterk interesse for friluftsliv, turer, fiske, sopp og naturmangfold. Han tok bra fotografier, og en liten googling viste at et soppbilde blant annet har funnet veien til den franske Wikipedia. Mon tro om han visste at han på sett og vis nådde ut internasjonalt med hobbyen?

En ubetydelig kamp på Marakana

Alle fotballinteresserte som har ei liste over stadioner de kunne tenke seg å besøke, bør ha Marakana på lista. Jeg er nå så heldig å kunne krysse den av, stadionen til Røde Stjerne i Beograd. Det var riktignok ikke byderbyet jeg så, men likevel…

Litt flaks gjorde at kampen passa med turen. 30. og siste serierunde i Serbia før det hele avgjøres av et sluttspill, selv om Røde Stjerne allerede er ganske langt foran. Denne matchen var desidert topp mot desidert bunn. Jeg så en odds for hjemmeseier på 1.02, og ganske astronomiske tall for borte seier, ja selv uavgjort. Og så ble det nesten det.

Men jeg kom selvsagt for totalopplevelsen. Det var med ganske store forventninger jeg ankom mektige Marakana. Å si at de ble delvis innfridd er nesten litt raust. I ultras-seksjonen var det noe oppmøte, ellers besto bare tilskuerne av spredte personer og grupper, som på en norsk 2. divisjonskamp.

Jeg tippa 2000 tilskuere etter å ha myst bort på curva ord. På internett oppgis tilskuertallet til cirka 3500. De relativt få på hovedtribunen ble passet på av minst 50 opprørspoliti med skjold og hjelm. En og annen kunne blitt igjen på stasjonen. På 2–1 gikk det av fire–fem «pjäser» som ga ganske greie drønn i den gryteformede stadion, men selvsagt skjedde det borte hos ulltraene.

Av bortesupportere var det bokstavelig talt ikke en eneste. Spartak hadde hatt en slett sesong sportslig, men tross alt er Subotica en tidligere serbisk hovedstad. Den statusen hadde byen dog ikke i fjor, og ikke i forfjor. Lokal fankultur er også underutvikla; serbiske byer og landsbyer utenfor hovedstaden deler seg mellom å heie på en av de to store (som med de tre store i Tyrkia).

På en quiz for over 10 år siden vant jeg en Røde Stjerne-drakt i premie. Den har ikke gitt meg noen mytisk dragning mot Gazprom-sponsede Røde Stjerne, som ikke er noe naturlig førstevalg. Jeg var nøytral i denne kampen, og finner det ikke meningsfullt å ta avstand fra Røde Stjerne heller, selv om en god del av fansen er nasjonalistiske og høyrevridde. Jeg er gjest i landet, og da går jeg stille i dørene.

Å ikke stikke seg ut er en grei plan, men en vanlig rød genser var på grensa til å gjøre det. For fansen er det tydelig helt noldus å kle seg i noe annet enn svart. Kanskje går man ikke i klubbfarger i Beograd by på grunn av rivaliseringa med Partizan, og at folk kan tenkes å denge hverandre for fargene. (Jeg ble rådet til å ikke si hvilket hotell jeg bor på, fordi hotellet ligger i et Partizan-område.) Samtidig er det jo altså svart fansen går i, og det er Partizans farge.

Røde Stjerne, som for øvrig ikke varmet opp på banen, stilte med noen unge spillere, og overbeviste ikke. Begge lag holdt ganske lavt tempo og var dårlige til å flytte laget etter. Til dels var det mye press på Spartak, men dette borte- og jumbolaget var veldig effektive på kontringer. Faktisk hadde de 4 baller i nettet. Målet til 3–3 på overtid ble annullert etter noen minutter med VAR-sjekk. Om noen spilte på uavgjort til de astronomiske oddsene, ble de VAR-hatere der om de ikke var det allerede.

Morsomme feilmeldinger, del 3

404-feilmeldinger. Det er det som kommer opp når man skriver inn eller trykker på internettadresser som ikke finnes, er feilstavet og lignende. Dette kan de som driver nettsidene gjøre med den nødtørftigste beskjed, eller man kan legge inn litt humor eller noe underfundig, rett og slett et lite easter egg. Nå som det fortsatt ikke er så lenge siden påske, passer det å kikke litt på easter eggs.

For noen dager siden kikka jeg på våre politiske partier og eliteserieklubber. Nå har jeg brukt 5 minutter på å kikke på våre nettaviser.

For noen år siden løste Morgenbladet dette i form av en omdirigering, med beskjeden: «Din transcendens til Morgenbladet.no er immanent». En utrolig bra selvironisk referanse til avisartikkelen «Transcendensen i immanensen», som er kjent som en representant for Morgenbladets «vanskelige» og utilgjengelige periode. Den beskjeden finnes ikke lenger, men det gjør disse:

Dagbladet – terningkast 6

Selvironisk melding. Markskrikeri med sjokk og akkurat nå-banner.

Morsom variant fra Aftenposten, som sammenligner nettsaker man ikke finner med papirsaker som er borte. At Aftenposten kunne hatt slike hull i papiravisa uten at

Slapstick fra både VG og NRK, men kunne hatt mer med VG og NRKs identitet å gjøre. I forrige del om fotballag brukte jo Vålerenga «teknisk feil»-displayet fra NRK på 80-tallet.

Denne figuren representerer Klassekampens klipp- og nid-spalte, «På teppet».

Typisk karakter 3- på Dagsavisen her, de har «spritet det opp» noe, men ikke mye.

DNs tilpasning av feilmeldinga er så kort unna «ingenting» som det går an å komme for å kunne kalles «noe».

Morgenbladet var gøy før og er kjedelig nå:

Det samme er Nationen, de burde hatt noe bondegreier. Hva med denne selvironiske: «Sida du prøvde å finne har noe til felles med landbrukssubsidier: Hvor ble de av?»

Alle Amedia-aviser ser ut til å følge den siste malen.

Nesodden med første seier

Etter nedrykk i 2021 er Nesodden tilbake i 4. divisjon. Ikke det høyeste nivået, men det krever sitt. Jeg holder på med en artikkel om klubben/laget som blir publisert hvis alt klaffer.

Det klaffet ikke i redebuten i 4. div hvor laget fikk stryk, men i kveld slo de Manglerud/Star borte. Det blir nok mye slik i sesongen, litt opp og litt ned. Målet blir å stabilisere seg på nivået.

Det som er litt morsomt er at Kim Viken har satt alle tre Nesodden-mål hittil i år. Han debuterte på A-laget i — 2001. Helt til 2002 måtte man vente før han ble lagets toppscorer. En såkalt «målsnik» som alltid har vært tro mot samme klubb.

Akershus Amtstidende 4.9.2002
Akershus Amtstidende 9.10.2002

Norske veinavn i Beograd

Da jeg gikk på skolen, sto det i norskboka at Bjørnstjerne Bjørnson har gater oppkalt etter seg i Polen og Slovakia. Men ikke bare han. I Beograd er det Edvard Grieg og Edvard Munch som har fått æren.

Edvarda Griga ligger langt sør i Beograd. Det står at det er 4,5 timer å gå derfra til Edvarda Munka, som ligger ute ved flyplassen.

Her har Edvard Munch naboskap av noen andre malere, med gater som Rubensova, Van Goga og Vasilija Kandinskog. Kandinsky hadde særegne, abstrakte bilder. Så har vi Leonardo da Vincija der, ja han malte i høyeste grad. Albrehta Direra, Albrecht Dürer er kjent for tresnitt. Bili Branta sniker seg inn som en oddball i nabolaget – det er Willy Brandt. Krysser man en hovedvei finner man enda flere malere i form av Rembrantova og Rene Magrita – men også Isaka Singera. Isaac Singer er han som fant opp Singer symaskin.

Litt lenger nord ligger Hemingvejeva – som ender i Abebe Bikile! Hemingway har jo vei i navnet, si. Barbeintløperen Abebe Bikila var den første olympiske gullvinneren fra et afrikansk land utenom Sør-Afrika. Hva om vi oppkalte veier i Norge etter alle afrikanske friidrettslegender? Et kvartal ovenfor blir det litterært igjen – Servantesova.

Landet Norge har også en vei. Ikke så altfor langt fra Edvarda Munka ligger Norveška, som skifter navn til Grčka.

Visstnok finnes det bare en svenske og en danske med vei i Beograd, Alfred Nobel og Niels Bohr.

Skattepliktige ytelser på jobb

«Din side» har en artikkel 1. april (hm…) om skattepliktig gaveytelse hvis ansatte på en arbeidsplass mottar påskeegg. «Min side» har flere jobbtips om hvordan DU bør føre det på skattemeldinga hvis du mottar gaver eller tjenester på jobb.

Jeg holdt døra oppe for en kollega en gang. Heldigvis husket hun å føre i selvangivelsen at arbeidsplassen ytte piccolo-tjenester. Minstelønna for piccoli er 175 kroner timen. Delt på 60 minutter, delt på 12 for å få verdien av 5 sekunders utført tjeneste gir 24 øre. Det er penger, det også, som kemneren pleier å si.

En gang på jobben fikk jeg plutselig ei skikkelig hostekule. En mellomleder sa «oisann, du høres ikke helt frisk ut». Hun ytte da medisinske konsultasjonstjenester og det er snakk om langt høyere timelønn enn i piccolo-eksempelet.

I lunsjen fortalte en kollega om en ny Farris-smak som er elendig. Da har vi som overhørte meningsytringen mottatt kundeveiledning. Det er rett og rimelig at de som mottar ytelser av denne størrelsesorden, bidrar litt til å utjevne forholdene, når folk som ikke har det samme godet på arbeidsplassen, står overfor potensiell tapt arbeidsinntekt når de må bruke av sin egen tid til å oppsøke slik informasjon.