En liten by

Blikket mitt falt på en roman av Fredrik Lilleby i bokhandelen. Den hadde en litt omstendelig tittel; det hadde også forgjengeren, og begge er nå lest. Jeg vil gi en liten omtale (løs sjanger…) av Sorenskriveren som ville bli gatefotograf og Norges fremste Thomas Mann-ekspert.

Det er litt merkelig at hovedpersonen, hans familie, kolleger og venn heter det samme, og den fiktive byen også heter det samme, men det er ingen sammenheng mellom bøkene. Det er en slags uavhengige fortellinger fra omtrent samme utgangspunkt. Desto viktigere er måten de er skrevet på.

Vi i Norge har vel opptil flere Dag Solstad-worshippers, men her er en som både får til den stilen og makter å gjøre noe eget ut av det.

I begge bøkene bruker Lilleby uttrykket «å forstille seg». Dette er så gammeldags at det bare benyttes av en som vil at teksten skal være «i dialog» med en tidligere tiders mester, i dette tilfellet Solstad. Det er særlig Ellevte roman, bok atten tankene går til.

I store deler av Lillebys to bøker, særlig den første, er det lite ytre handling, før det kommer et vendepunkt. De indre refleksjonene inneholder derimot mye ordgull. Sannsynligvis kommer jeg til å lese noe av dette igjen, noe jeg ikke har for vane.

Bikarakterene utvikler seg lite og kan til tider være flate, hovedkarakteren går gjennom en slags utvikling, men kanskje ikke den helt ideelle.

Bøkene skiller seg fra mye samtidslitteratur som virker opptatt av personer som ikke mestrer dagens forventninger, faller gjennom og blir handlingslammet og eventuelt «reddet». Her har vi derimot noen som mestrer alt man «bør» gjøre, men som opponerer mot det og «vil noe mer». Allerede i boktitlene omtales nettopp det han drømmer om å gestalte.

Det er åpent om hovedkarakteren (som altså heter det samme i begge bøkene) er totalt dilettant eller om han bare er litt pompøs men likevel har evner i feltet han begir seg ut i. (Han mangler arbeidsdisiplin, men det er noe annet.) Vi får bare bedømt det gjennom en gammel venn, som for så vidt oppmuntrer til å satse på disse tingene, men også distraherer hovedkarakteren inn på en tredje type gjøremål. Det er felles i begge bøkene. Begge bøkene kunne sikkert også hatt 100 ekstra sider hvor handlingstråder ble spunnet videre, men i begge tilfeller slipper Lilleby handlingen og avslutter heller boka.

Som i mange av Solstad-bøkene foregår handlingen i en mindre by på Østlandet, riktignok fiktiv her, «Fløtterud». Det er vel ingen byer i Norge som slutter på «rud». Hadde forfatteren vært litt megaloman, kunne han jo kalt den Lilleby.

Stedet er modellert på Gjøvik, noe som demret mer og mer etter hvert som første bok skred fram. I den første boka beskriver han byens «fornemme» strøk som Åsen. Det brukes på Nordbyen i Gjøvik, Dollaråsen til og med, selv om det er ganske så langt unna kaliberet til selve Åsen. (Holmenkollåsen.) Da koblet jeg også en sentral scene i boka, fotografering fra kontorvinduet av en dame som kommer ut av jernbanekiosken, til virkelighetens geografi: Gjøvik tingrett ligger med én fasade mot Gjøvik jernbanestasjon, hvor det selvfølgelig ligger en Narvesen. For det tredje er Lilleby navnet på en jurist i Gjøvik – slektning? Siste brikke faller på plass når han begynner å skrive om Øvre og Nedre torvgate (den sistnevnte har jeg faktisk bodd i). Samtidig beskrives Fløtterud som en del mindre, og 1,5 time fra Oslo i stedet for 2; kan derfor også være mange andre steder på Østlandet, og minner egentlig ikke nevneverdig om Gjøvik utover de nevnte detaljene.

Første bok kom i 2020. Flickr spiller en rolle, selv om Flickr kanskje føltes litt utdatert allerede da, og det er litt merkelig at det er faren i familien som har rollen som den som publiserer på sosiale medier. Men det er morsomt når han tror han (som heter Helge Kaspersen) har anonymisert seg på internett ved å kalle seg Helge K.
I andre bok er det Grindr som plukkes opp, og den lever vel i, om ikke beste velgående, så i hvert fall i gående.
Det er kanskje ikke aktuelt med Tumblr i neste bok, selv om det ville vært språklig konsistent, men kanskje Fiverr kan være konsistent både med det og med at hovedkarakteren skal ha en ambisjon om noe kunstnerisk. Jeg ser fram til at det kommer mer.

Åpningsseremoni for avguder?

Nå er det igjen Vinter-OL, og i starten har man selvfølgelig en åpningsseremoni.

Åpningsseremonien på Lillehammer i 1994 huskes kanskje av enkelte som nasjonalkitsch. Noen mente den var direkte farlig, for OL-hymnen, som refererer til antikkens Hellas, hyller da «avguder». Særlig var fenomenet «will someeone please think of the children» nevnt, men rent generelt var det visstnok behov for å «tenne en bønnefakkel» og komme på godfot med gud igjen etter bruddet på det første bud.

Jeg har skrevet om dette i boka 1994 på en måte.

Hva Google Translate tror Nasse Nøff heter

I sist innlegg var jeg innom at GT bare for all del ikke klarer å oversette noe til ordet «nøff», eventuelt grynt.

Her har jeg prøvd å hamre inn ordet for å få GTs AI til å forstå sammenhengen. Da fikk jeg meg en ny overraskelse. Nemlig hva GT kaller Nasse Nøff, selv om jeg spesifiserer at det er han fra Ole Brumm. Ole Brumm klarer GT å oversette fra Winnie the Pooh, men ikke bestevennen Piglet.

Nøfling

Nasseunge

Bort med setningene igjen:

Nasse Nasse — og se hva den påstår at oink betyr nå!

Legger man til andre karakterer, klarer den navnet deres, men fortsatt ikke nøffer/grynter (eller at eselet skryter).

Det blir rett og slett helt sykt lavt nivå i 2026.

Er dyrelyder så vanskelig?

Jeg liker å leke med Google Translate med barna. Man får nye ord og kan også høre uttalen. I hvert fall det GT påstår uttalen er. Og her kommer det komiske elementet inn.

Ord for dyrelyder på engelsk er gøy, det har Ylvis også vist tidligere. Jeg ville spille av «det dyret sier …» på engelsk og så få barna til å gjette hva det heter på norsk, eller vice versa. Det er neimen ikke alltid lett å forstå hvordan denne oversettelses-AI-en er programmert.

At den ikke kjenner igjen froskens «ribbit» kan godtas, da jeg så at ribbit ikke står i ordboka.

At den ikke klarer kurr, coo, er merkeligere. GT uttaler ordet som chief operational officer, COO.

Minst et par fugler er oppkalt etter lyden de lager, kråke og på engelsk gjøk. GT klarer ikke skille mellom cuckoo for gjøk og for koko, selv om man bruker «says» imellom. Da får man katastrofen «Gjøken sier gjøk» på norsk. Det samme for kråke.

Oversettelsene endrer seg fortløpende når man legger til nye setninger. Det må jo være for å forstå sammenhengen i teksten. Så det er bra — i utgangspunktet. Men her gikk det ikke bra i det hele tatt. GT hadde først «Anda sier kvekk» og «Musa og ekornet sier begge pip», men etter at jeg la til «The owl says hoot» gikk det fullstendig i ball, og den mener også at ugla sier «tulling».

Her er en tidligere versjon, før GT kødda til kvakket.

Men hoot skjønner den heller ikke om man fjerner setningene rundt som «forvirrer» GT.

Dette «uh» har jeg fått flere dager uavhengig av hverandre. AI-uttalen er mer som «øh», som en slapp tenåring.

Oink skjønner GT virkelig ikke. På et tidspunkt oversatte den «oink» med «øyp». Heller ikke da jeg prøvde å forenkle oink til et verb, mestret GT det på noen som helst måte.

Mer info for å angi sammenhengen ordet står i, hjelper ikke.

Du vil nesten ikke vite hva GT mener ugla gjør nå. GT gjennomgår en «personlig tragedie».

Her er det hallusinasjoner herfra til Palo Alto. Far out, man!

For en runde!

Da Bodø/Glimt trakk sin Champions League-gruppe, trodde jeg de kunne ta to seiere, og selvfølgelig mest sannsynlig hjemme, eventuelt mot Slavia Praha borte. Trodde ikke seierene skulle komme mot Atletico Madrid borte og Manchester City.

5 av 6 engelske lag endte på topp 8. Sporting Clube de Portugal er et av de andre tre. Måtte vinne i dag samtidig som PSG–Newcastle helst skulle ende uavgjort — i tilfelle et av lagene bak vant med mer enn det Sporting gjorde (pga målforskjellen).

PSG–Newcastle endte faktisk uavgjort, og City vant med to, akkurat passe (selv om de ideelt sett burde tapt).

Og Atletico vant ikke.

Athletic, derimot. Det var de Sporting møtte borte, og de putta etter bare 2 minutter. Utlikning etter 12 minutter av Diomandé, men under igjen etter 28. Borteseieren 2–3 var et faktum etter 90+4 minutter.

Samtidig som Bodø/Glimt strevde og holdt unna i en annen by i samme land, ble altså topp 8 sikret på mest flamboyante vis.

Glimt er ikke laget mitt, men at de kom seg opp på 23. plass skjøv et annet lag ned til 25. plass og ut av turneringen. Og det var erkerival Benfica. (Stopp pressen, Benfica scoret i 90+8 og kom dermed opp på 24. plass på målforskjell, dessverre)

«Har jeg ikke sett denne før?»

Stiliserte løvelogoer i fotball

Salford City

Jeg kom borti et kampresultat fra den engelske klubben Salford City. Logoen deres fikk meg til å tenke: «Har jeg ikke sett denne før?»

Og jo, det har jeg. Det ser ut som det blir flere og flere klubber som bruker stilisert løvelogo.

Salford City hadde for eksempel en annen logo fram til for et dusin år siden. «The club’s logo also changed in 2014, replacing a rampant lion with one described as ‘bolder, more forward-facing'», lyder en redegjørelse på Wikipedia. Rampant lion er det samme som vi har i Norges riksvåpen, en løve «i steget». I fotballen brukes motivet blant annet av Aston Villa, Chelsea, Middlesbrough, Rangers og Skottland. England har selvfølgelig sin liggende variant. Hele løvekroppen er med, og pelsen flagrer litt hit og dit. Selvfølgelig er også dette en form for stilisering, men med mindre fokus på «de rene linjene».

Holmlia

Fokuset på linjene ser vi tydelig hos vår egen Holmlia Sportsklubb.

Det blir bare det at det ser veldig likt ut som mange andre. Her ser vi to varianter, italienske Siracusa og den nyeste av akkurat disse, Orlando City. Samme uttrykk, få farger og de tomme øynene.

En annen veldig lik variant finner vi i Riga FC. Her har vi tilleggsmomentet at byrivalen, RFS, også har løvelogo.

Som med Salford er det ofte konkrete anledinger til å velge en mer stilisert løvelogo enn før. En rebranding eller rett og slett at klubben må ha en ny start, gjerne etter å ha gått konk. Venezia FC har gjort begge deler, og for ikke lenge siden gjorde de omprofileringen som ses til høyre. Løven med vinger var egentlig en helt spesifikk figur knyttet til byens figur, men nå kutta ned til hvilken som helst løve. (Jeg tolker stripene som en blafrende man, ikke som en vinge.) Venezia FCs logo ser rett og slett veldig ut for meg som et sportsbilmerke. Kunne også vært et klesmerke. Og det er vel det som er målet — å selge klær.

Brescia gikk konkurs i 2025, tok så over en naboklubb og ble til Union Brescia. Brescia hadde sist hatt rampant lion i logoen, mens forgjengerklubben hadde to løvehoder. Selvfølgelig måtte det bli løve i den nye. Union Brescia tok også de et stilisert hode — som imidlertid skiller seg litt ut fra de andre i og med at det er en løvinne.

Kanskje kan tilleggsmomenter i logoen redde det hele. FC København har løve, men også et dansk flagg. Men i tillegg har mange ligaer løve, som Premier League, Scottish Premiership og Eliteserien. For meg blir det litt for kort vei til andre merkevarer, som Peugeot. Det føles i tillegg som designet går nokså mye på repeat.

Eliteserien.

Post scriptum. Jeg kom over et annet lag med løvelogo, som riktignok ikke er fra Europa, og faktisk ikke er stilisert heller, men jeg måtte ha det med, og hvorfor skjønner du når du ser navnet: Leones Vegetarianos! Vegetarianerløvene — fra Ekvatorial-Guinea!

2G og Banos

Nå, litt inn i det nye året, vil jeg spandere noen ord på ting som forsvant i det forrige året.

En av tingene var pålegget Banos, som det ble skrevet behørig om. Stikkord fra nyheten: Produktet hadde hatt «en liten, men lojal kjøpergruppe», det stemmer nok bra. Fabrikken ville «la produksjonen av Banos fortsette til emballasjen var brukt opp», det støttes av miljøhensyn. Banos ble bare «produsert omtrent hver tiende uke», det er morsomt. Banos-uka! «– Nordmenn er tjukke i huet og late«, ble det hevdet av en svensk arbeider i 2011. Hva jobbet hun med? Å produsere Banos, så klart, der det var snakk om manuell skrelling av bananene. Så mens jeg både likte Banos og sikret meg et dusin bokser av de siste som var å finne i butikken, må jeg konkludere med at det er bedre med fersk banan på brødskivene.

I begynnelsen av desember gikk mobilen min i bakken. Det er ikke akkurat uvanlig, men denne gangen, da jeg satte den sammen igjen, var det ikke noe signal. Jeg tror jeg har hatt samme mobil siden 2019, en Nokia kjøpt på Clas Ohlson for 350 kroner. Mobilkameraet røyk for mange år siden, og signalet har ikke vært spesielt bra til tider, men hvorfor skulle en mobil være så bra? Nei, Nokia holdt i massevis. Men nå var det altså ikke signal lenger. Samtidig har jeg, etter å ha lest nyheter om at Nokia ga opp mobilmarkedet, for ikke så lenge siden sett annonser for at Ice selger Nokia også nå. (Spesiell merkevare, «to ice someone», «navnebrødrene» i USA…») Da jeg tilfeldigvis gikk forbi en Ice-butikk, og inn i den til og med, fikk jeg vite hvordan det henger sammen. 2. desember ble 2G-nettet stengt i Norge. Ikke helt, men Telia sin 2G er ikke mer.

En annen type «avslutning» i 2025, var to akademiske dødsfall som jeg merket meg. Uten at jeg skal skrive noe minneord vil jeg likevel nevne Per Otnes, sosiolog og veilederen på bacheloroppgaven min, tilbake i 2008. Han ble 84 år. En typisk sekstiåtter i Pax-segmentet, som promoterte Dag Østerberg i betydelig grad. (Dag Østerberg sa opp som professor i sosiologi og underviste derfor ikke.) Det var veldig interessant å ha emnet Urbanitet, som jeg tok med meg inn i politikk også, men etter at jeg ble historiker og ikke sosiolog har jeg konkludert med at noe av litteraturen i emnet var preget av påstander uten underbygging — men de «satte i gang» noen tankeprosesser. Knut Kjeldstadli, som på sin side ble 77 år, var historiker og UiOs interne sensor på masteroppgaven min i historie. Hadde ikke veldig noen nær faglig tilknyting til ham, har lest tre av hans bøker og deler av Oslo-historien, men i tillegg til bøkene som taler for seg selv kan jeg nevne at han hadde et godt ord på seg som veileder. Det som dette markerer, er et generasjonelt skifte i fagene der de som bedømte generasjonene under seg, blir avløst av neste.

Skulle man virkelig tåle jass?

Jeg var en tur i arkiv, og fant en «håndskrevet lagsavis» fra Høvik i Bærum. Dette var en slags scrapbok hvor folk i et parti skreiv, så ble det lest opp på møter, og så kunne andre skrive det de mente. I dette tilfellet var det avisa til det fyndig navngitte Ungdomslaget Lenin i AUF, eller Venstrekommunistisk Ungdomsfylking som det da het (og Lenin-navnet diskuteres også i spaltene). To medlemmer debatterte det evige spørsmål om hvor politiske ungdommene skulle være, eller om de også kunne tillate seg å gjøre ting som bare var for gøy. Gjorde moroa at de ikke tenkte nok på arbeidernes elendige stilling?

Jeg kan ikke skønne at dere som er arbeidsledige virkelig kan tåle den slags moro, som Jass, på et ungdomslagsmøte. En gang i blandt kan det nok gå an å ha dans, men hvis det er en gang det inndras da kan man godt se at dere mistrives. Tenk over arbeidernes elendige stilling når du kommer hjem fra møtet ikveld og du kan nok få et greit svar av dig selv[,] du kjenner nok livets skyggeside og vet hvad det vil si og vere både sulten og tret,

Finn Tokerud, Skrubbhøvelen 1.10.1926

Finn skriver her i avisen at vi må få ungdommene til at møte frem på møtene våre, men da tror jeg knapt at det går an at inskrenke noget på jassen, som han så gjerne vill. Jeg kan forresten ikke inse at det skadet noget med litt dans efter møtet. Og hvorfor skulde ikke de arbeidsløse tåle like meget en jass om de som har arbeide, for det er da en billig fornøielse.

K.V. Rehn, Skrubbhøvelen 10.12.1926

Iran: interessant kilde

Iran er brennaktuelt. Jeg har ikke tenkt på Iran som en veldig utpreget oljestat. Saudi, golfstatene inkl Kuwait, Irak, ja, men Iran? Ja, de er nummer åtte i verden på petroleumsutvinning med over dobbelt så mange fat per dag som Norge. (Men med 6,5 ganger så mange innbyggere å eventuelt fordele inntektene på).

Jeg hadde også tidligere i forbifarten sett oppslag i Norge på 1950-tallet der aviser var veldig negative til statsministeren som ble styrtet den gangen, Mohammed Mossadegh / Mossadeq. Her er et eksempel på omtale fra Nationen 7.5.1951.

Det er ganske talende hvor stor tillit avisa hadde til britene og deres «drastiske forholdsregler», og tilsvarende liten tillit til «fanatikeren».

Hva som er det beste for det iranske folk, skulle man hatt i første rekke da, og jeg håper (naiv much?) det blir utfallet i dag, verken diktatur eller, hvis det faller, totalt kaos.