PC-kasting

På 90-tallet ble internett ofte kalt cyberspace,og når en elektronikkbutikk da adopterte space (Spaceworld) fikk Cyberia ta seg av cyber-delen av ordet. Det vi skal feste oss ved her er, foruten den verdensromaktige stjernebakgrunnen, Cyberias tilbud innen sportslig nyvinning. Kjeden prøvde å popularisere PC-kasting, og da på Hjem og Hobby-messa 1997.

Messer og underholdningsturneer er et ekstremt underdekket felt innen samtidshistorien. Med underholdningsturneer mener jeg ikke sceneturneer som musikk og teater, og ikke sirkus og tivoli som har et «fast» innhold, men aktører som reiser rundt med et mer udefinerbart event, gjerne for å promotere noe, og finner på alt mulig for å trekke mange slags publikum. Uensartetheten gjør det fascinerende, ikke minst på grunn av tanken: «dette tror vi vil trekke ungdom/barn og deres foreldre» — som kan være mer eller mindre treffsikker. Ofte er den eneste kilden en forhåndsannonse, og så står det ingenting etterpå om hvordan det faktisk var.

Så også i dette tilfellet, men det leder oss til noe. La oss først se hva Cyberia tilbød på hjem-og-hobby-messa. Cyberia holdt seg på cutting edge i samtida ved å tilby Goldeneye 64 på storskjerm, og storfilmen Space Jam med det jeg tolker som en person i Snurre Sprett-kostyme. Personen holdt et «show» (som må ha inneholdt en form for basketball?). Se også den kryptiske posten: «Norges lansering av Internet på TV». Nyvinningene finner vi på søndag og fredag: PC-kasting og høyttaler-kasting.

Aftenposten Aften 14. november 1997

Dette fikk ingen dekning, men jeg forfølger sporet med PC-kasting videre, og kommer til uoffisielt NM i PC-kasting i 1999. Det foregikk under et LAN som Fotballklubben Ørn-Horten (!) arrangerte i vinterferien dette året. Lanet var «ikke bare for nerder», det var jo først og fremst for dem, men hadde diverse aktiviteter. «Dette skal være et mer sosialt og inkluderende arrangement enn vanlige datatreff hvor folk bare kobler seg opp på nettet og sitter pal foran skjermen. Vi skal få folk i bevegelse», sa en arrangør, som sikkert var viktig for å få kommunal støtte.

Det ble et ganske vanlig lan, med én jente (ifølge observasjon ved starten av arrangementet — i etterkant var tallet økt til to) og hvor ungdommer i det litt lavere sjiktet av tenårene bar inn datidas PC-er hvor skjermen var det som veide mest og tok mest plass.

Den gangen var det næringslivet som kjøpte inn flest PC-er, derav begrepet «hjemme-PC» og produsentenes ønske om at folk flest skulle ha PC både hjemme og på jobb. Et tredje «sted» man kunne finne PC-er var fritidssteder, biblioteker og institusjoner inkludert skoler. Næringslivet som sto øverst i hierarakiet, så å si, byttet PC-er oftere, kasserte de gamle, som kunne få et videre liv på ulike plasser. På min barneskole ba vi således om donerte kassasjons-PC-er til klasserommet, og vi fikk én. I Horten skulle de altså ha dem til å kaste med. Arrangørene regnet med at ett chassis kunne kastes to ganger før det var i fillebiter.

PC-kastinga ble avholdt som annonsert, og fikk stor plass på forsida til Tønsbergs Blad. Avisa valgte ikke den «skumle hacker»-vinklinga, og slo til med overskrift «Dataparadis i Hortenshallen». Deltakertallet var halvparten av det arrangøren snakket om på forhånd, men det foregikk uten tekniske hiccups. Så var det kastinga, da. Banen var satt opp med et bilde av Bill Gates i enden for å «motivere deltagerne til å gi alt de hadde av krefter». Det ble sagt lite om hvor langt tenåringene klarte å kaste, men det var i hvert fall ekstrapoeng for knusing i ekstra mange biter. Og i Gjengangeren kom svaret alle venta på, vinneren kasta 16 meter. Her fortelles det også om en skade, «en rift i fingeren».

Mange har i frustrasjon ønsket å knuse og smadre PC-en, og noen har også gjort det. Til lettere hvin blant enkelte, ser jeg for meg, fortalte TB at «de som ble kastet i går var ikke bare gamle og ubrukelige. Det var også 486-maskiner som var brukt under datatreffet, men som ble koblet fra og kastet». Det var «noe av gimmicken at det ikke bare er vrakene som kastes», het det. (Når det er sagt, var ikke 486 langt unna vrak-status i 1999.)

Tønsbergs Blad 26.2.1999

I Vestfold ble PC-kasting forsøkt adoptert på Hjemmet for døve-dagen i Andebu. Men det kom også for en dag at Trondheim gjorde krav på å ha starta PC-kasting i Norge. Et mesterskap der oppe, selvfølgelig uoffisielt, skal ha blitt arrangert i 1996 med Cinet som arrangør og Øyvind Hassfjord som selvrapportert vinner. Der ble det brukt enda eldre PC-er, av 286-modellen.

Kilder: Tønsbergs Blad 5.2., 26.2.1999, 17.6.2000, Gjengangeren 24.2., 27.2.1999. Æsculap 3/2000 for Trondheims-historien.

Postskript. I 1999 skreiv en informatiker (født 1938) kritisk om at produsentene presset behovet for PC på befolkningen. Et event med PC-kasting på Vestlandet «vekte både latter og håp«, skreiv han i Syn og segn. Håp!

Kom igjen Sporting!

«Bodø/Glimt kan puste lettet ut: Sporting CP blir neste hinder i Champions League», står det i Dagbladet.

Til og med i utlandet sier de det:

Expressen

Mens i Portugal, f.eks. Record heter det stikk motsatt: «The Champions League was draw ‘favorable’ to Sporting» (oversatt). Og det var det jo også, da alternativet vel var Real Madrid.

Vi får se! Norske klubber i Europa er veldig bra, men nå er grensa for støtte nådd, og den går altså ved Sporting.

Tre ikke-sjokk fra VG

Fra forsida 23.2.:

Vel, at Leicester vant var mye rarere enn at et lag som kom én plass over streken i fjor, rykker ned året etter. (Tottenham.)

(Jeg har kutta bort asiktet til en viss privat-øy-eier.) Det ville vært en større nyhet om konspirasjonsteorier ikke spredte seg på sosiale medier.

Og at Nord-Korea gjenvelger sin leder er i hvert fall ikke overraskende…

Var det nok fotball? Nei, her er mer

Fotballsesongen min begynte på lørdag, med kamper i Göteborg. Stabæk var på besøk hos IFK Göteborg, som på papiret skal være langt bedre. Etter et unødvendig tidlig baklengs hang Stabæk meget bra med i en time. De endte med å putte 2, men slapp mer eller mindre unødvendig inn 4.

Da hadde det allerede vært lokaltreningskamp på formiddagen mellom Häcken og Örgryte. Jeg så Häcken i europacup før jul, og det ble heller traurig fotball, men her hadde de igjen evnen til å underholde. ÖIS bidro med lite, annet enn stygt spill og å gjøre kampen unødig amper. Poenget er at det med hele fire Göteborgs-klubber i Allsvenskan i 2026, vil bli jevnlige derby, kanskje med en tidvis olm tone.

Fotballreiser passer bra nå ettersom jeg har begynt for alvor å skrive for Josimar igjen. Jeg kommer tilbake med mer konkret når artikler kommer på trykk, og fra nye fotballreiser som tross alt er mer spennende enn GBG.

TIL at fotballspilleren Everson har to sønner som spiller profesjonell fotball: Everson og Everton. Her snakker vi å sette kreatitiveten på topp.

Apropos Everton fikk jeg en quiz med spørsmål om hvilken Everton-spiller som heter det samme som en av verdens beste tennisspillere. Er fotballspilleren Carlos Alcaraz så kjent at han skal dukke opp på allmennquiz, eller var dette mer «noe rart som qm har oppdaget»?

Til slutt, siden IFK Göteborg har en spiller ved navn Yeboah, her er litt historisk Yeboah-gull:

En liten by

Blikket mitt falt på en roman av Fredrik Lilleby i bokhandelen. Den hadde en litt omstendelig tittel; det hadde også forgjengeren, og begge er nå lest. Jeg vil gi en liten omtale (løs sjanger…) av Sorenskriveren som ville bli gatefotograf og Norges fremste Thomas Mann-ekspert.

Det er litt merkelig at hovedpersonen, hans familie, kolleger og venn heter det samme, og den fiktive byen også heter det samme, men det er ingen sammenheng mellom bøkene. Det er en slags uavhengige fortellinger fra omtrent samme utgangspunkt. Desto viktigere er måten de er skrevet på.

Vi i Norge har vel opptil flere Dag Solstad-worshippers, men her er en som både får til den stilen og makter å gjøre noe eget ut av det.

I begge bøkene bruker Lilleby uttrykket «å forstille seg». Dette er så gammeldags at det bare benyttes av en som vil at teksten skal være «i dialog» med en tidligere tiders mester, i dette tilfellet Solstad. Det er særlig Ellevte roman, bok atten tankene går til.

I store deler av Lillebys to bøker, særlig den første, er det lite ytre handling, før det kommer et vendepunkt. De indre refleksjonene inneholder derimot mye ordgull. Sannsynligvis kommer jeg til å lese noe av dette igjen, noe jeg ikke har for vane.

Bikarakterene utvikler seg lite og kan til tider være flate, hovedkarakteren går gjennom en slags utvikling, men kanskje ikke den helt ideelle.

Bøkene skiller seg fra mye samtidslitteratur som virker opptatt av personer som ikke mestrer dagens forventninger, faller gjennom og blir handlingslammet og eventuelt «reddet». Her har vi derimot noen som mestrer alt man «bør» gjøre, men som opponerer mot det og «vil noe mer». Allerede i boktitlene omtales nettopp det han drømmer om å gestalte.

Det er åpent om hovedkarakteren (som altså heter det samme i begge bøkene) er totalt dilettant eller om han bare er litt pompøs men likevel har evner i feltet han begir seg ut i. (Han mangler arbeidsdisiplin, men det er noe annet.) Vi får bare bedømt det gjennom en gammel venn, som for så vidt oppmuntrer til å satse på disse tingene, men også distraherer hovedkarakteren inn på en tredje type gjøremål. Det er felles i begge bøkene. Begge bøkene kunne sikkert også hatt 100 ekstra sider hvor handlingstråder ble spunnet videre, men i begge tilfeller slipper Lilleby handlingen og avslutter heller boka.

Som i mange av Solstad-bøkene foregår handlingen i en mindre by på Østlandet, riktignok fiktiv her, «Fløtterud». Det er vel ingen byer i Norge som slutter på «rud». Hadde forfatteren vært litt megaloman, kunne han jo kalt den Lilleby.

Stedet er modellert på Gjøvik, noe som demret mer og mer etter hvert som første bok skred fram. I den første boka beskriver han byens «fornemme» strøk som Åsen. Det brukes på Nordbyen i Gjøvik, Dollaråsen til og med, selv om det er ganske så langt unna kaliberet til selve Åsen. (Holmenkollåsen.) Da koblet jeg også en sentral scene i boka, fotografering fra kontorvinduet av en dame som kommer ut av jernbanekiosken, til virkelighetens geografi: Gjøvik tingrett ligger med én fasade mot Gjøvik jernbanestasjon, hvor det selvfølgelig ligger en Narvesen. For det tredje er Lilleby navnet på en jurist i Gjøvik – slektning? Siste brikke faller på plass når han begynner å skrive om Øvre og Nedre torvgate (den sistnevnte har jeg faktisk bodd i). Samtidig beskrives Fløtterud som en del mindre, og 1,5 time fra Oslo i stedet for 2; kan derfor også være mange andre steder på Østlandet, og minner egentlig ikke nevneverdig om Gjøvik utover de nevnte detaljene.

Første bok kom i 2020. Flickr spiller en rolle, selv om Flickr kanskje føltes litt utdatert allerede da, og det er litt merkelig at det er faren i familien som har rollen som den som publiserer på sosiale medier. Men det er morsomt når han tror han (som heter Helge Kaspersen) har anonymisert seg på internett ved å kalle seg Helge K.
I andre bok er det Grindr som plukkes opp, og den lever vel i, om ikke beste velgående, så i hvert fall i gående.
Det er kanskje ikke aktuelt med Tumblr i neste bok, selv om det ville vært språklig konsistent, men kanskje Fiverr kan være konsistent både med det og med at hovedkarakteren skal ha en ambisjon om noe kunstnerisk. Jeg ser fram til at det kommer mer.

Åpningsseremoni for avguder?

Nå er det igjen Vinter-OL, og i starten har man selvfølgelig en åpningsseremoni.

Åpningsseremonien på Lillehammer i 1994 huskes kanskje av enkelte som nasjonalkitsch. Noen mente den var direkte farlig, for OL-hymnen, som refererer til antikkens Hellas, hyller da «avguder». Særlig var fenomenet «will someeone please think of the children» nevnt, men rent generelt var det visstnok behov for å «tenne en bønnefakkel» og komme på godfot med gud igjen etter bruddet på det første bud.

Jeg har skrevet om dette i boka 1994 på en måte.

Hva Google Translate tror Nasse Nøff heter

I sist innlegg var jeg innom at GT bare for all del ikke klarer å oversette noe til ordet «nøff», eventuelt grynt.

Her har jeg prøvd å hamre inn ordet for å få GTs AI til å forstå sammenhengen. Da fikk jeg meg en ny overraskelse. Nemlig hva GT kaller Nasse Nøff, selv om jeg spesifiserer at det er han fra Ole Brumm. Ole Brumm klarer GT å oversette fra Winnie the Pooh, men ikke bestevennen Piglet.

Nøfling

Nasseunge

Bort med setningene igjen:

Nasse Nasse — og se hva den påstår at oink betyr nå!

Legger man til andre karakterer, klarer den navnet deres, men fortsatt ikke nøffer/grynter (eller at eselet skryter).

Det blir rett og slett helt sykt lavt nivå i 2026.

Er dyrelyder så vanskelig?

Jeg liker å leke med Google Translate med barna. Man får nye ord og kan også høre uttalen. I hvert fall det GT påstår uttalen er. Og her kommer det komiske elementet inn.

Ord for dyrelyder på engelsk er gøy, det har Ylvis også vist tidligere. Jeg ville spille av «det dyret sier …» på engelsk og så få barna til å gjette hva det heter på norsk, eller vice versa. Det er neimen ikke alltid lett å forstå hvordan denne oversettelses-AI-en er programmert.

At den ikke kjenner igjen froskens «ribbit» kan godtas, da jeg så at ribbit ikke står i ordboka.

At den ikke klarer kurr, coo, er merkeligere. GT uttaler ordet som chief operational officer, COO.

Minst et par fugler er oppkalt etter lyden de lager, kråke og på engelsk gjøk. GT klarer ikke skille mellom cuckoo for gjøk og for koko, selv om man bruker «says» imellom. Da får man katastrofen «Gjøken sier gjøk» på norsk. Det samme for kråke.

Oversettelsene endrer seg fortløpende når man legger til nye setninger. Det må jo være for å forstå sammenhengen i teksten. Så det er bra — i utgangspunktet. Men her gikk det ikke bra i det hele tatt. GT hadde først «Anda sier kvekk» og «Musa og ekornet sier begge pip», men etter at jeg la til «The owl says hoot» gikk det fullstendig i ball, og den mener også at ugla sier «tulling».

Her er en tidligere versjon, før GT kødda til kvakket.

Men hoot skjønner den heller ikke om man fjerner setningene rundt som «forvirrer» GT.

Dette «uh» har jeg fått flere dager uavhengig av hverandre. AI-uttalen er mer som «øh», som en slapp tenåring.

Oink skjønner GT virkelig ikke. På et tidspunkt oversatte den «oink» med «øyp». Heller ikke da jeg prøvde å forenkle oink til et verb, mestret GT det på noen som helst måte.

Mer info for å angi sammenhengen ordet står i, hjelper ikke.

Du vil nesten ikke vite hva GT mener ugla gjør nå. GT gjennomgår en «personlig tragedie».

Her er det hallusinasjoner herfra til Palo Alto. Far out, man!