Melissa

I ei tid da ingen var vant til tvilsomme vedlegg i eposter, ble nettopp et slikt vedlegg spredt til millioner. I stedet for å kommunisere at eposten rolig kunne slettes, ble det kommunisert stikkord som virus, infeksjon, pornosider, forlokkende kvinnenavn, data-ødeleggelse og å kutte all internettbruk mens problemet herjet.

Påsken 1999 ble jeg spurt om å være med på noe jeg egentlig ikke hadde lyst til. Jeg turte ikke si nei rett ut, så jeg fant på at jeg måtte hjem etter påskeferien for å takle dataviruset Melissa. Dette lå sannsynligvis og ventet på den stasjonære PCen, resonnerte jeg, sendt dit av hvem det nå enn var som diffunderte virus, og nå måtte jeg virkelig klekke ut en taktikk for å få bukt med styggedommen. Melissa hadde jeg lest om eller hørt om på Dagsrevyen, og der omtalt som noe alle med en PC måtte «passe seg» for. Dermed var det noe jeg hadde i bakhodet, også før jeg gravde i det samme bakhodet etter en unnskyldning.

Unnskyldningen ble vel sånn måtelig akseptert, og da jeg kom hjem fra påskeferien, var det ikke noe Melissa. Ingenting skjedde.

Men noe kunne tydeligvis ha skjedd, skal vi tro avisoverskriftene fra påskedagene 1999. «Hydroberedskap mot aggressivt pornovirus», skreiv Porsgrunns Dagblad om sin lokale hjørnesteinsbedrift. Pornovirus?

Det kjappeste viruset

Selv om Melissa endte opp som litt antiklimaktisk etter de skumle overskriftene jeg mente å ha sett, fantes det et potensial der. I ettertid omtales Melissa som det første internett-spredte dataviruset. Tilsvarende omtales datoen viruset ble konsipert, 26. mars 1999, som et vannskille i historien.

Hjemme-PC 4/1997

Datavirus fantes også før dette. De ble ofte spredt fysisk. Først gjennom disketter, så CD-ROM. Ett eller annet sted plantet noen et virus, som begynte å vandre til andre som ble bærere og spredere. Gjerne ved uforstand og ukritisk kopiering på stadig nye disketter. Det gikk også rykter om at gratis-CD-ROM som lå ved omtrent alle PC-blader, hadde virus på seg. Noe PC-bladene iherdig prøvde å avkrefte (se bildet).

Med internett kunne også individuelle nedlastinger være belemret med virus. Men fildeling hadde ikke nødvendigvis slått gjennom (Napster ble grunnlagt noen måneder etter Melissa, 1. juni), så der problemer oppsto, forble de ofte relativt lokale.

Old school-virus spredte seg sakte, ikke til tusener og millioner i løpet av timer. Men den sistnevnte realiteten måtte komme, og den kom nå, i påsken 1999.

Don’t show anyone else 😉

Man behandler makroer i Office 365 under «Visning».

Teknisk sett var Melissa et makrovirus. Digi.no forklarte: «Et makrovirus til MS Office er egentlig et lite program laget i de interne programmeringsspråket i Office-applikasjonene». Man kunne skrive makroer som forenklet prosesser innad i Microsoft Word 97, men også legge inn makroer som ga kommandoer til det beslektede programmet Microsoft Outlook.

Kommandoen i tilfellet Melissa var i hovedsak å sende fila med makroen videre til folk på adresselista. Den gjeldende .doc-fila het «list.doc». Denne igjen lå som et vedlegg til eposten med tittel «Important Message From ……..» som besto av teksten «Here is that document you asked for… don’t show anyone else. ;-)». Navnet til avsenderen ble satt inn i emnefeltet for å maksimere troverdigheten.

Hva var «list.doc» ei liste over? Dokumentet utga seg for å inneholde brukernavn og passord til diverse dating- og sex-nettsteder. Det ble opprinnelig opplastet til Usenet-gruppa alt.sex og «lagt ut» av en bruker der, som i realiteten var blitt hacket av Melissa-kreatøren David L. Smith. Så valgte folk på alt.sex å åpne dokumentet, Outlook gikk varm og resten var historie.

Lengre ut i kjeden var jo ikke passordene det som lokket epostmottakere til å åpne fila, for ingenting om dirty nettsider ble nevnt i emnefelt eller tekst. Annet enn blunkefjeset, da. Ei heller var «det forlokkende navnet Melissa» — som Adresseavisen skreiv — til stede. Folk åpna fila på grunn av automatikk, nysgjerrighet samt at de ikke var vant til tvilsomme eposter. Det var en annen tid, som klisjéen lyder.

Åpning av fila kicka altså i gang makroen, som fikk Outloook til å sende samme mail videre, bare nå i ditt navn. Samme engelskspråklige innhold og vedlegg gikk til de 50 første Outlook-kontaktene.

Sammenbrudd og ødeleggelse?

Medieomtalen i Norge tåkela til dels hva viruset gjorde. «Melissa heiter eit datavirus som kan slå ut fleire hundre tusen datamaskiner», skreiv Hardanger Folkeblad. Hva betyr å slå ut datamaskiner?Hvor lenge ville de slås ut? Også den større avisa Aftenposten fastslo at Melissa kunne «få datamaskinen din til å bryte sammen».

Virus er gjerne kjent som noe som ødelegger innhold på PCen, men Melissa gjorde nesten ingenting. Det eneste var en kode som gjorde at hvis man åpnet «list.doc» på samme klokkeslett som datoen, altså for eksempel kvart over den 15. april eller 15. mai, ville alle brukerens Word-dokumenter få limt inn et sitat fra The Simpsons (!)

A-pressens telegrambyrå hevdet at Melissa «forstyrrer og ødelegger funksjoner i Microsoft World». Igjen var det litt vagt. Aviser som trykte denne meldinga, for eksempel Fremtiden i Drammen, advarte mot innholdet som kanskje ventet i epostboksen på mandag. En advarsel som kom på tirsdag.

Harmen lå stort sett i den eksponentielle spredningen. «Because of Melissa, everyone was unintentionally DDOS-ing each other», som Youtube-kanalen NationSquid formulerer seg. Telenor opplevde nedetid allerede 26. mars, samme dag som viruset begynte sin løpebane. Uten at nedetida varte så lenge.

En NTB/Reuters-melding tok med som et ytterligere uromoment at «list.doc» var så diger. Fila inneholdt hele «40K med tekst — det vil si 40.000 bytes». Førti tusen høres jo uoverstigelig mye ut. Selv Ali Baba nøyde seg med kun førti da han selekterte banden med røvere. Da var det ikke rart at «E-post-eksperten Eric Allman beskriver Melissa som ‘temmelig ille, om ikke det verste viruset jeg har sett'». Altså et virus som ikke ødela filer. Men Allman var fast bestemt i sin mening, for som han illustrerte med billedspråk: «Viruset kan snike seg inn på en harddisk og så å si legge seg til å sove».

Offentligheten merket lite i palmehelgen. Så skulle mange på jobb igjen på mandag i påskeuka. Et antall mennesker var nå redde for den gjengse kontorist, og disses tendens til å trykke ukritisk på hva det skulle være. Denne gangen overrasket den kollektive e-postbruker positivt. Allerede samme mandag konstaterte Aftenposten: «Det fryktede dataviruset Melissa skapte i morges ikke det kaoset mange hadde fryktet, og stormen kan nå være avverget».

I Lillehammer hadde Melissa herjet siden fredagen, men var slått ut av antivirusprogrammer på mandagen. Sagaen endte tilsynelatende godt. «Men de meldingene som hadde vært utsatt for Melissa var ikke vakre», uttalte en mann i fylkeskommunen, noe kryptisk.

De herlige lokalvariantene

I den sammenhengen ble det anledning til mange lokale vrier på Melissa-affæren. «Melissa kom ikke», fastslo for eksempel Trønder-Avisa. Men også der viruset ikke slo til, kunne det ligge i en god historie i hvordan hindringene ble satt opp.

Dataansvarlig i Gran kommune delte ut ark med «Ingen surfer på eller laster ned fra internett» mens situasjonen var som mest heseblesende. «Dersom vi hadde fått viruset inn i vårt anlegg hadde det blitt kjempetrøbbel. Nettverket hadde trolig kollapset helt». Dataansvarlig kunne puste lettet ut da han fikk brikkene på plass; Gran kommune hadde aldri tatt seg råd til å oppgradere til Word 97, og var derfor utenfor fare. Derimot hadde kanskje avisleserne denne Word-versjonen. Så hvis ikke leserne var like forsiktige, og slettet eposten, «er ulykken ute».

Sandefjords Blad advarte folk i sitt dekningsområde, og kommenterte Melissa-navnet: «Bak det innbydende navnet skjuler det seg alt annet enn hyggelig selskap». Heldigvis så Sandefjord kommune og byens bedrifter ut til å ha «gått klar». Og slik måtte det forbli. Kommunen var ikke så bekymret, for «det meste av ‘mailingen’ i kommunen skjer internt. Derfor tror vi ikke viruset blir noe problem».

I Sør-Trøndelag slo bedriften PC-Partner på Skaun full alarm. Trøndelag var ikke lenger en uskyldig Edens data-hage, de var mer som et Jeriko hvor basunistene sto på geledd utenfor bymurene. Bedriftssjefen advarte spesielt mot et virus som spredte seg gjennom Excel. «Det kan ødelegge både fakturering og regnskap, advarer Husby som snakker av egen erfaring». Å ha gått i baret selv var utvilsomt en god kvalifikasjon å ha for en som solgte antivirusprogram. PC-Partner advarte mot at «mange lever i sin egen drømmeverden der risikoen for virusangrep blir bagatellisert og ufarliggjort. […] Særlig vil jeg advare brukere av skole-PC`er. Disse er ofte livsfarlige med tanke på virusspredning».

Skulle ikke prøvd slik antivirus, da?

Tirsdag i påsken fant Dagbladet en kilde — sjefen i Norman antivirus — som var villig til å spå om kommende måneds virus, og koble det hele opp mot Y2K-problematikken: «Det oppdages mellom 30 og 50 nye virus om dagen. Men nærmere årtusenskiftet vil det komme en del store. Det hittil største kommer allerede 26. april, et såkalt CIH-virus, som for mange kan føre til at man må bytte hardware på maskinen. Viruset starter av seg selv i det øyeblikket klokka på maskinen når 00.00.01 den 26. april».

Hjemme-PC 4/1999

CIH-viruset, oppkalt etter initialene til sin taiwanske skaper, ble faktisk lansert 26. april 1998, men var satt til å reaktivere seg selv på samme dato, og dette viruset ødela faktisk innhold på PCene. Happy99, som på overflaten var en nyttårsgratulasjon, hadde også spredt seg på epost før Melissa ble det, men ble nesten ikke omtalt i norsk presse før høsten 1999. Det var da Gjengangeren fikk det rett i epostinnboksen fra Studentersamfunnet på Høgskolen i Vestfold. Studentersamfunnet forklarte seg nok ikke helt tilfredsstillende: «Vi har ikke kjørt virusprogram på en stund nå […] Når det gjelder program bruker vi av de beste på markedet, sier Bjune og forteller at dette er ‘ulike gratisprogram’ som de henter fra internett».

Dagbladet 12.4.1999

Hvordan ville dette gå framover? Om spåersken Melissa var like god til å spå om den kommende utviklinga innen datavirus, vites ikke.

Tellef Øgrim i Dagens Næringsliv tok for seg internettoptimismen som hadde regjert på midten av 90-tallet, og konstaterte at vi nok måtte — og det har vist seg å stemme — lære oss å leve med at internett inneholdt både det beste og verste med verden. «De siste to ukenes oppmerksomhet omkring nettets taggere, de unge lyse hoder bak virusene, forverrer angsten. Plutselig er det ikke en demokratisk, lønnsom og lettvint fremtid vi er på vei mot, men et svart hull av data-usikkerhet og påfølgende milliontap. Gjennom dette hullet forsvinner innholdet i pc-en din og alle opplysninger om deg og ditt spres åpent i nettet. Enhver datamaskin som kobles til internett er i praksis tapt rent sikkerhetsmessig, sier de forsiktige».

Ofte ble ekspertkildene funnet blant folk som jobbet i antivirusselskaper, og det er ikke overraskende hva de anbefalte at folk skulle skaffe seg. I Sverige ble konspirasjonsteorien luftet om at et antivirusselskap selv sto bak Melissa.

VG 12.12.1999

Den faktiske opphavsmannen David L. Smith ble funnet temmelig fort av FBI, fikk en mindre fengselsstraff og ikke minst bot som ikke sto i forhold til summene som DDOS-ingen angivelig kostet. Lite er kjent om livet hans i ettertid.

Enkelte ser på Smith som en skinnende budbringer, siden han viste fram hvordan et virus kan spres verden over — samtidig som kreasjonen hans forårsaket lite skade på innhold, og kom før en ferie der mange ikke «satt på datamaskinen» som de pleide ellers. Men Smith ble også en mørkere budbringer i kraft av å være den direkte inspirasjonen til ei lang rekke nye virus, ja, ved å være selve personen som startet virusspredning via masse-epost. De neste variantene kunne være ganske mye mer skadelige, deriblant Love Letter-svindelen fra 2000, som folk merkelig nok — men ikke overraskende — valgte å åpne i stort monn.

Youtube-kilder som går gjennom Melissa-virusets beskaffenhet, men selvsagt ikke sier noe om hvordan det ble mottatt i Norge:

Til slutt bringes segmentet i The Simpsons som Melissa siterte fra.

Da skjermsparere var noe som noen satt og så på

I den blindes rike er den enøyde konge, heter det, og tilsvarende var det med skjermspareren.

Hva betyr denne kryptiske setningen? Jo, at PCer for 30 år siden som regel ikke var gode nok til å vise noe særlig med film. En fattig erstatning ble da skjermsparere, som jo bød på animerte sekvenser som gikk av seg selv. Et lite tablå som utspilte seg når PCen ikke var i bruk — og det hendte seg at folk ble sittende å se på nettopp dét.

De enkleste formene man fant i skjermsparere, var basale figurer som bevegde seg. «Møtende kometer», geometriske figurer, bobler — og svevende brødristere. Andre skjermsparere inneholdt mer ambisiøse animasjoner av miljøer og karakterer. En slektning av dette finner man i dataspill som har såkalte idle animations, altså at hvis spilleren ikke beveger figuren, foretar figuren seg noen småting av seg selv. Dette fantes den gang og det finnes nå.

En gang på andre halvdel av 90-tallet hadde min onkel slått på stortromma med skjermspareren Johnny Castaway. Jepp, denne skjermspareren hadde et egen navn, ble solgt separat og måtte installeres via diskett. Etter å ha gjort det, dukket Johnny opp på ei øde øy og gjorde ting mens diverse saker skjedde rundt ham. Sekvenser av en lineær fortelling utspilte seg, ispedd tilfeldige gags og tildragelser. Johnny Castaway omtales som verdens første «historiefortellende skjermsparer».

Det er sannelig ikke mye som er dokumentert om denne i norske medier. «Spillkongen» Jan Arild Breistein i Bergen installerte den hjemme, og den ble en favoritt i huset. Bladet Hjemme-PC la skjermspareren ved gratis til sine lesere i 1997. Sammen med blant annet «Linker for de som har internett».

Hva annet enn Johnny Castaway koste nordmenn seg med?

Morsom og nyttig

Haugesunds Avis 23. desember 1993

Vel, den gode skjermsparer var prikken over j-en på et godt hjemmekontor. Hva med å kjøpe skjermsparer til 499 kroner?

Det sto ikke på tilbudet, men merk at det var først til mølla. I hvert fall hos denne annonsøren i Haugesunds Avis, som passende nok sto på trykk lille julaften 1993. En real skjermsparer var vel en perfekt panikk-julegave!

After Dark var ei pakke som blant annet inneholdt de nevnte flyvende brødristerne — et motiv utvikleren ble saksøkt for av Jefferson Airplane. Bandet mente at de hadde konsipert motivet «brødrister med vinger» på coveret til Thirty Seconds Over Winterland. Så dette gamet var det penger i.

I Oslo kunne man slippe litt billigere unna. Forhandleren Dixon averterte i februar 1993 med to skjermsparere, Origin FX — morsom og nyttig — til 399 kroner og Sierra — den morsomste og billigste — til 349. Sistnevnte kan faktisk ha vært Johnny Castaway, som var utgitt av nettopp Sierra.

Prisene høres jo høye ut. Den morsomme og nyttige Origin FX kostet faktisk nøyaktig det samme som den billigste PC-høyttaleren på Dixon. Eller hundre kroner mer enn den billigste Amiga-musa. Ja, for «Årets heteste data-nyhet» var ankommet butikken «i siste minutt», og det var en Amiga 1200. Var det egentlig årets heteste, Dixon?

Når jeg ser Dixon-annonsen i VG, på samme side som et bilde av Kaci Kullmann Five, slår det meg også at hun ledet Høyre og var framtredende på Stortinget, sannsynligvis uten å ha en skjermsparer selv. Hvor var det så Five gjorde seg gjeldende denne gangen. «Skeptisk til ‘homseloven'», lød overskriften på saken som Five var med i. Andre kjenner loven som den banebrytende partnerskapsloven. VG-desken kunne dette med titler, samt å tenke tematisk. Ved siden av sto notisen «Homsekampanje», om en «sjarmkampanje» som ble gjennomført mens Bill Clinton holdt på å utarbeide den nye Don’t ask, don’t tell-policyen. Mye har skjedd på 30 år, både med skjermsparere og lover.

Etter hvert omtalte Aftenposten også Johnny Castaway, dog uten å ta navnet i sin munn. «Sierra har lansert en film om en mann på en øde øy. Når skjermen din tar pause, vises en stadig skiftende film om denne strandede mannen». Etter hvert fikk han konkurranse av Microsofts slideshow med malerier fra impresjonismen. «Det øker neppe produktiviteten, men det er en kjærkommen trøst for øyet. Kvaliteten på bildet er bedre enn på de fleste postkort som er i handelen», skreiv journalist Atle Brunvoll om det nyeste kunst-tilbudet. Brunvoll så altså for seg at folk som sto fast med jobboppgaver, ville la PCen i fred — og etter noen minutter ville maleriene dukke opp som balsam for ens indre.

Seinere jobbet Nasjonalgalleriet med å få til det samme med sine verker, i samarbeid med Jon Bing.

Svidde bilder

Men hvorfor skulle man egentlig ha en skjermsparer? Jeg trodde, helt siden jeg vokste opp med dette 90-tallet, at det rett og slett var for å spare strøm. Mange skjermsparere var basert på svart skjerm med enkle og tynne figurer. Og en svart skjerm sparer mer strøm enn en lys; slik er det fortsatt.

Men det lå mer bak. Igjen lar vi Atle Brunvoll kommentere — og belyse en annen viktig årsak: behovet for å spare den fysiske skjermen fra stråling innenfra. Riktignok var problemet tilbakelagt for den som hang med på teknologien, men kunne være tilfelle med eldre modeller: «Få problemer er så overdrevet som faren for at dataskjermen skal bli ‘svidd’, at skjermbilder som vises lenge på skjermen, brenner seg fast mer eller mindre permanent. Hvis så skjer, vil disse gamle skjermbildene henge igjen som fantomskygger på skjermen. Nyere og bedre skjermer har fjernet mye av problemet. Windows med sine mer varierte skjermbilder reduserer også svi-faren».

Så utviklet det seg raskt et kulturelt behov for skjermsparer, når ikke det fysiske behovet i samme grad var til stede. I Aftenposten jobbet også Yngve Ekern, som slo fast i april 1995: «Den som har brukt en månedslønn på datamaskin ønsker selvsagt at vennene skal flokke seg rundt skjermen og applaudere nyvinningen. Problemet er bare at ingen blir imponert over hvor fort PC’en din teller til en million. Du trenger en skjermsparer.

Flyvende brødristere, akvarium, tegneseriefigurer, eller hva med en slem, liten hvalp som graver hull i skjermen? Mulighetene for underholdende gjesteopptredener er mange i disse programmene, og at moroa i tillegg markedsføres som medisin for selve skjermen, gjør at stadig flere blar opp rundt fem hundrelapper for sakene».

Lucas Arts — som nylig hadde lagd Star Wars-skjermsparere — «er blant de få som innrømmer at opplegget slett ikke sparer skjermen. Faren er stor for det motsatte, man sitter lenger enn nødvendig for å se på moroa, og sliter dermed både utstyr og øyne». Fem hundrelapper. Sitte og se på. Moroa. Dette konstaterte Ekern.

Når hjemmekontor er nevnt tidligere i teksten, er det et begrep man må bruke med forbehold. I 1992, året da for eksempel Johnny Castaway ble lansert, var PC vanlig å ha på jobben, men ikke hjemme. Derfor var det kollegene man skulle skape attrå hos, ved å ha skaffet seg den beste skjermspareren. Eller spillet. En annonse fra PC-klubben — hvis forretningsmodell var å selge pakker med gratis shareware — solgte derfor inn en dart-simulator med oppfordringen: «Bli dartboss på jobben!» Top Gun Flight Simulator: «Bli kontorets TOP GUN!» Program med artige tillegg til cursoren: «Gi dine kolleger en skikkelig overraskelse! HELT UFARLIG.»

VG 9.4.1992

Ulike sjangre utvikler seg

Skjermsparerne ble i høyeste grad koblet med «multimedia», som var et av de viktigste stikkordene i tida. Skjermsparere fra alle mulige kriker av underholdningsverdenen ble friske tilskudd til disse produkt-universene. Hvis noen lagde en tv-serie skulle de ikke bare forgreine seg til spillefilm, og ikke bare til dataspill heller, men også til skjermsparer.

På midten av 90-tallet var norske underholdningsaktører i gang med å gi ut CD-rom, og her hørte skjermsparere med, som en del av helhetspakka med tekst, bilde, lyd, småspill og enkel video. Det gjorde det i hvert fall hos Herodes Falsk, som i oktober 1995 lanserte den første norske CD-rom — ifølge Yngve Ekern i Aftenposten. Falsk var en knivsegg foran nummer to, som lå an til å bli artisten Sway.

Herodes Falsk og Sway! Den dynamiske duoen slo blant annet Henning Berg med flere år, hva gjaldt personlige CD-ROM-utgivelser. (Og Ozzy Osbourne, som fikk med skjermsparer på sin The Ozzman Cometh i 1997.) Ingen har nok kartlagt hvilke norskutviklede skjermsparere som ble utgitt, og hvor lenge herligheten fikk holde på før strek ble satt. I 1999 ble det fortsatt utgitt, blant annet på XL-CD.

Nabolandet hadde selvfølgelig slått Norge også her. Før Falsk kom med sitt åndsprodukt, fortalte Aftenposten hvordan BMG hadde satset på «Rednex og hans (!) CD-ROM ‘Inbred With Rednex’, en utgivelse som får selv Rednex-hatere til å nikke anerkjennende» (!).

Adresseavisen 5. februar 1997

Men prisene holdt seg ikke på nivå med flere timelønner. I 1997 ble Toy Story-skjermspareren dumpet sammen med en 20-pakning floppydisker til bare 89 kroner. Om det betød 20 tomme disketter pluss en 21. diskett med Toy Story, eller hvordan det eventuelt ble distribuert, vet jeg ikke.

Med internettets utvikling tok det uansett ikke lang tid før betaling for slike produkter var passé. At de fleste slike skjermsparere sannsynligvis var riktig så elendige, spilte også inn. Folk så muligheten for en annen skjermsparer-variant, nemlig den som var gratis og reklamefinansiert.

Selskaper utviklet skjermsparere med visning av egen merkevare. Guinness konverterte en Guinness-reklame, «sin mest populære TV-reklame» må vite, til skjermsparer og la den ut til nedlasting. Selskapet regnet med at 100 000 hadde lastet den ned, og spredt den videre via diskett i et så stort omfang at 500 000 nå satt hjemme eller på kontoret med ølreklame i loop.

Aftenposten 17. mars 1996

Pointcast Inc. (California) og Mogul Media (Norge) var blant firmaene som jobbet for løsninger der «de siste overskriftene, børsinfo og sportsresultater» skulle dukke opp på inaktive maskiner. Hvilke medieselskaper som kunne pushe sine overskrifter, ville da være mer dynamisk. Kanskje kunne sjefen i en bedrift rett og slett pushe ut sine egne beskjeder? Ellers kunne utvalget av emner og resultater bli styrt av brukeren, altså det samme prinsippet som en RSS-feed, som først så dagens lys i 1999. Samtidig måtte jo brukerne være tilkobla internett for å få siste nytt, noe ikke alle var, og ikke alle nettverk tålte. Til slutt førte diverse problemer til at de nevnte forsøkene på pointcasting gikk under, men ideen var vel forut for sin tid.

Da jeg begynte på ungdomsskolen i 1999, tok det ikke lang tid før en i klassen begynte å snakke om en fantastisk måte å tjene penger på. Man installerte et program på PCen som i realiteten strømmet reklame uavbrutt. Programmet kunne man ha oppe i samme vindu som man gjorde andre ting på PCen. Det ble målt hvor lenge man hadde sett på reklamen, og ut ifra dette fikk man minuttbetaling som takk for strevet. Lønn for å se reklame på sin egen PC ble sendt hjem i postkassa — i form av en sjekk. Historien kunne også hatt godt av en faktasjekk.

Den siste skjermsparer-varianten var gratis av idealistiske årsaker. (Hvis det ikke da var fordi produktet var så dårlig at ingen ville betale for det — som denne bloggen?) En Thor Inge Kirkholt i Trøndelag sto bak en Bendik Rugaas-skjermsparer, «som Kirkholt opplyser er eksperimentell». Avisene begynte å oppgi nettsteder hvor både én og flere skjermsparere var å laste ned gratis. «En lang adresse, men verd å taste inn», kommenterte Adresseavisen etter å ha trykt en URL «som gir deg skjermsparere andre vil sikle etter». Dette var i mai 1999, skummelt tett opp til vårt eget årtusen, vil jeg si.

Dette året skal en skjermsparer med badedraktbilder ha vært det åttende mest nedlastede programmet på internett. Med 1,3 megabyte var man farlig nære maksgrensa for hva en floppydisk kunne inneholde. Ullensaker Blad fulgte enda mer med på de skiftende trendene, alt fra «Hey, Macaroni, spaghetti-biter som danser over skjermen til en omskrevet maccarena-sang» — eller mandala-skjermspareren som var å laste ned på ftp.sunset.se/pub/pc/mirror/Coast/win3/scrsaver/mandala1.zip? (Tjenester som Bit.ly fantes ikke ennå.)

Mange år før metoo skal flere bedrifter ha vedtatt internforbud mot «å bruke lettkledte damer som skjermsparere», rapporterte Finansavisen i 1998.

Andre var sløvere med retningslinjene. I mars 1999 sto leserinnlegget «Ønsker ikke nakne damer» i Trønder-Avisa. «En meget opprørt kvinne fra Levanger» hadde vært hos en saksbehandler på rådhuset i byen: «Som skjermsparer på datamaskinen var det innlagt bilder av mer eller mindre nakne kvinner. Jeg satt i samtale med en kommuneansatt da skjermen plutselig lyste opp med disse pornobildene. […] Etter å ha fortalt historien til andre, har jeg fått høre om flere kommuneansatte som har innlagt slike bilder».

Stavanger Aftenblad 22. desember 1999

Forskerne viste stort begjær etter å fravriste det nye supermediet sine hemmeligheter. Ei gruppe, muligens i Danmark, utvikla skjermsparere som skulle hjelpe mot musesyken. De ville løse problemet med at forebyggingsøvelser mot musesyken ble trykt på papirer som «havner som oftest i skuffen». Dyrevelferdsforskerne ved University of Edinburgh klarte å få fram mer dosil atferd hos burhøns glodde på skjermsparere. Disse Minervas disipler drømte nå om å utvikle skjermsparere i storformat, til bruk i «anlegg med tusenvis av burhøns».

Der de som minnes Johnny Castaway samles i dag

Skjermsparer-nettsteder finnes i dag også, det, blant annet screensaversplanet.com, som blant annet tilbyr Johnny Castaway. Problemet er jo å få den antikverte programvaren til å virke på moderne enheter, men folk får nå til det også. Fra bruker-reviews sakses:

  • I had Johnny on my PC, years ago. It was the most entertaining thing in the office.
    People used to gather round, at lunchtime, just to watch his antics.
    Yes, you read that right, they watched a screensaver!
  • I remember when I was a boy, I used to sit at the computer for hours simply watching all the various antics that Johnny gets up too. Loved it back then and still do to this very day!
  • Awesome! It never quite repeats itself, it’s always amusing, he has LOADS of little adventures, one of the best screen savers ever! The only problem with it is it’s ADDICTIVE — you want to watch it rather than get work done! I don’t know if anything will ever quite top it
  • I used to pass hours just watching Johnny eating seagulls and making his boat and throwing coconuts to the airplane… Really nice memory’s.
  • That moment when you realise you’re using your 65″ TV to watch…..a screen saver.

Dette er selvfølgelig ikke et representativt utvalg. For det er et ganske fin-silt utvalg mennesker som sitter og kommenterer skjermsparere fra 1992.

Fake tekster på engelskeksamen burde ikke overraske

Engelsk 2 er et fag i videregående skole som aldri har hatt eksamen før. Før den siste læreplanfornyelsen kunne elevene velge litterær engelsk, samfunnsfaglig engelsk og internasjonal engelsk.

Eksamen ble så arrangert 24. mai. Nå debatteres at Utdanningsdirektoratet, som lager og sender ut eksamen, konstruerer tekster av fiktive forfattere. Dagbladet omtaler diktet av Amanda K. Amadson.

I tillegg sto en appellerende tekst av «Herbert T. Turntide». Kildelista oppgir ikke at tekstene er publisert noe sted. Altså er de funnet på. En annen indikasjon på dette er at Turntide kan forstås som tidevannsskille, som igjen kan virke passende for innholdet i appellen.

Men dette burde ikke kommet som noen overraskelse. Elever som jeg har hjulpet fram mot denne engelskeksamen, fikk av meg vite at Udir både har og kom til å konstruere tekster.

Det så vi nemlig av eksempeleksamen, som Udir lagde for å vise fram formatet, gitt at eksamen aldri har vært arrangert i faget. Her var det funnet på en uttalelse fra en murer i Slough (The Office-referanse!) som ikke interesserte seg for dronningen. Nettopp for at i en drøfting om dronninges rolle, «trengte» Udir noen som sto for dette synet.

Sitatet ser tilforlatelig ut, selv om de har hatt det litt morsomt ved å kalle en mursteinslegger for «Murer» (Mason) — og videre kalt ham opp etter en engelsk konge George V. Kilden går klart fram i kildelista:

Noe som blir en noget latterlig referanse å putte inn i kildelista, for de av elevene som har lært hvordan man fører kilder i en tekst.

Task 3A på den opprinnelige eksempeleksamen (ikke den reviderte) besto vel også av konstruerte meninger, her fra rancheren Majorie T. Buck som jeg heller ikke tror at eksisterer. (Her hadde Udir også rotet det til i kildehenvisningene.) Dette var som sagt en eksempeloppgave som ble revidert.

Derfor bør de lærerne som var overrasket over Udirs valg, stoppe litt ekstra neste gang de går forbi et speil. I tillegg til å debattere saken videre, for det fortjener saken, uavhengig av om praksisen var «varslet» fra Udirs side eller ei.

Vi har en norsk David Brent

Stortingspresidenten med tweet om Tina Turner. Fra nå av kan vi se for oss at Gharakhani motiverer forsamlinger med «Simply the Best», akkurat som David Brent. «I’m Gharakhani, and you’ve been the best!»

«Better warn you now, that was me on a seven. So wait til you see me on a nine or ten!»

Spesiell fotballkarriere

Gift Orban er ikke den eneste som har en hurtig karriereutvikling.

I 2020 hentet FC Midtjylland en ivorianer ved navn Ousmane Diomandé. Forsvarer. Han gikk inn på juniorlaget, eller rettere sagt i akademiet som det heter nå, og spilte aldri en seniorkamp.

Da 2022-sesongen begynte, noen måneder før Diomandé fylte 19, tenkte FCM at han fikk samle seg litt erfaring andre steder. Det ble et utlån til Mafra i portugisisk 1. divisjon, altså nest høyeste nivå.

Mange kommer seg jo heller ikke noe høyere enn det. Midtjylland har jo lånt ut flere spillere som ikke engang har blitt faste på laget i Ham-kam.

Etter 13 kamper i Mafra, som heller ikke gikk oppsiktsvekkende bra for laget — 5 seire, 3 uavgjort, 5 tap — hadde storklubbene sett nok. Sporting ville nå kjøpe Diomandé, og fikk tilslaget.

Pris: 7,5 millioner euro. For en forsvarer.

Altså over dobbelt så mye som Gift Orban, som er spiss og nesten hadde et mål per kamp. Og som speideren i Gent angivelig risikerte sin stilling for, ved å signere til den prisen.

Det begge hadde til felles, var at de kun hadde spilt på nivå 2 i et land. Begge gikk rett inn på sitt nye lag, og rett inn i Europa, hvor Diomandé var med på å slå ut Arsenal fra Europa League.

Pasningsstyrken skal være det aller beste med Diomandé. FCM trente med ham som venstre midtstopper fordi de gikk ut ifra at han var venstrebeint. Kvaliteten tilsa det. Så er han høyrebeint. Det er jo fint når klubben ikke engang vet hvilket bein sin egen spiller bruker. Da han kom til Sporting, skrøt portugiserne av 93 % pasningssikkerhet.

21. mai putta Diomandé for Sporting i det intense derbyet mot Benfica, som ledet ligaen mens Sporting har hatt en forferdelig sesong i serien og lå på 4. plass. Ikke at seier mot Benfica endret tabellplasseringen, men likevel et viktig derby å vinne (noe sleske Benfica hindret med uavgjortscoringen i 90+7. minutt). Å lage sitt første seniormål under slike rammer er heller ikke å forakte. Karrieren til Diomandé, som fyller 20 i desember, virker jo midt sagt lovende.

Det er sagt at Diomandé sto på lista til Arsenal og Manchester City, og utkjøpsklausulen er på ti ganger så mye som Sporting kjøpte ham for, 70,5 millioner euro.

FC Midtjylland sitter allerede igjen med over 85 millioner norske kroner for en spiller de aldri har brukt, og knapt har lønnet. En fyr de har hatt på juniorlaget i to år, for å si det litt uærbødig.

Videresalgsklausul, sier du? Ifølge BT finnes den, og er på 20 %. Skulle prisønsket til Sporting slå til, betyr det +200 % for FCM oppå det de allerede har fått. Rolig, grei sum, det.

Før Red Bull kom til Norge

Tidligere i år var jeg i Salzburg, hjembyen til Red Bull. Det er rart med det: Etter tida som keiserrike og bestanddel i det tredje riket har Østerrike holdt seg mest mulig under radaren. Josef Fritzl var ikke et positivt bidrag til å fornye imaget, kanskje heller ikke alle av Michael Hanekes filmer (selv om de er bra). I Østerrike liggger noen hunder begravet. Det er noe med arkitekturen, mente jeg selv å se på eneboligene i Salzburg. Tunge fasader — lange takoverbygg, lite vinduer, murer ut mot veien og mørke hager.

Men så er det altså verdenssuksessen Red Bull. Grunnlegger og mangemilliardær Dietrich Mateschitz, som døde i oktober, kan sies å ha satt Østerrike på kartet igjen. Sponsorstrategien Red Bull er kjent for nå, var krystallklar også fra begynnelsen. I dag befatter selskapet seg først og fremst med et Formel 1-lag, dernest med flere fotballag, dernest ski og all mulig annen sport og kultur med et ungt og raskt tilsnitt.

På 90-tallet ble Mateschitz blant annet omtalt for sin sponsing av Andreas Goldberger, en skihopper og såkalt «urokråke» som kom på kant med det østerrikske skiforbundet. Mateschitz støttet også Goldberger etter at denne i 1997 ble sett med feil type snø.

Første norske pressespor av Red Bull har også med skisport å gjøre, og er fra desember 1994, da Arbeiderbladet i forbifarta nevnte «konkurransen Red Bull Flying High Air & Style Contest (!) i Innsbruck».

At dette var et drikkeprodukt, kom sakte, men sikkert fram. «Turister som reiser sørover i Europa må passe seg for energidrikken Red Bull», sto det i Vårt Land i 1995. «Drikken inneholder aminosyrer som kan gi ubalanse i kroppen, forstyrre opptaket av næringsstoffer og gi hjertebank».

Større effekt på kroppen enn den alkoholen som var å finne sørover i Europa, hadde Red Bull neppe. Men at alkohol kunne gi ubalanse og hjertebank, visste jo det norske folk fullt ut, kanskje til og med enkelte i Vårt Land-kretser. Men enn så lenge var Red Bull verre ansett enn alkohol i Norge, i og med at den østerrikske drikken var totalforbudt å selge.

Samtidig som alkohol er lov å selge, er det forbudt å reklamere for. Reklame for den forbudte Red Bull var derimot lov, og på 90-tallet antok denne reklamen to former i Norge. Det ene stedet Red Bull ble markedsført, var i tv-sendinger av sponsede sportsarrangementer, men det var ikke på de store kanalene. Den andre formen var reklameannonser i Østfold. Svenske butikker kunne selge drikken, og annonserte flittig i østfoldbyenes aviser.

Handelsstedene her var faktisk så kjente for østfoldinger at Lågprisbutikken ikke tok seg bryet med å nevne hvilket svensk grensested butikken holdt til i. Kanskje de rett og slett hadde filialer alle stedene? I 1997 fikk østfoldinger som var sultne på det lille ekstra, vite at de kunne kjøpe smågodt, «video», Red Bull og ikke minst «det kjempepopulære datadyret». Tre datadyr til prisen for én kasse energidrikk.

Koffein-innholdet i Red Bull gjorde enn så lenge at drikkevaren var å regne som et «medikament» i den norske produktfaunaen. Red Bull var likevel ikke ulovlig å ta med til Norge. Instruksjonene til tollevesenet var å stoppe drikken bare hvis kvantaene var så store at det indikerte videresalg.

Alta-politiet var litt ivrigere enn som så. Våren 1998 stoppet de en eller flere postpakker med til sammen 44 bokser Red Bull. Dette ble beslaglagt sammen med 730 piller, 33 gram hasj, 270 bokser øl og 10 radarvarslere. «Kuriøs liste», skreiv Altaposten så presist. På tablået arrangert for avisfotografen, var pillene så illustrativt spredt utover bordet, ved siden av to Red Bull som sto pent plassert oppå en brosjyre om å stoppe narkotikaen på grensa. Da Vinci kunne ikke ha komponert bildet bedre.

Men aldri så galt at det ikke var godt for noe. «Å finne narkotiske stoffer som er forsøkt sendt fra utlandet til mottakere i Finnmark, gir oss ekstra motivasjon. Det er krydder i hverdagen», uttalte en av tollerne i Alta. Krydder!

Siden tollerne andre steder i landet faktisk gjorde det de skulle, og slapp kvanta til eget forbruk gjennom, spredte Red Bull seg gjennom 1997 og 1998. Et behov for varen ble skapt, mest gjennom den beste reklamekanalen, jungeltelegrafen. Drikken var å finne på LAN-party, i utelivet og på masterlesesalen, hvor en jusstudent hevdet at Red Bull «er et koffein-kick som tilsvarer noe sånt som 60 kopper kaffe». (Studenten har i ettertid blitt en såkalt fargerik person, framgår det av en googlerunde.)

I mars 1998 dro en journalist på undercover-oppdrag til Arkaden i Oslo, hvor det gikk rykter om at en klesbutikk solgte Red Bull i et hjørne. Og det var sant. Stilt opp mot veggen fortalte butikksjefen at boksene på ingen måte var til salgs. Han bunkret dem bare opp som et frynsegode til ansatte. De igjen var kun troendes til å selge hvis ekspeditøren ville være ekstra snill, som var aldri, for boksene var ikke til salgs, bortsett fra de gangene de var det.

Butikksjefen var en herlig person. Innstillingen til forretningslivet var frisk, ja litt unorsk. På spørsmål om ikke Red Bull var ulovlig å selge, snill ekspeditør eller ei, gikk han on the record: «Det hadde sikkert vært lurest hvis jeg hadde svart nei på det spørsmålet». På spørsmål om hvordan boksene havnet i butikken hans, svarte han: «Vi kjøper av folk som kommer innom og som spør om vi vil kjøpe».

Folk som kommer innom og som spør om de vil kjøpe!

Bryggeriene skjønte nå at det bare var én ting å gjøre: kaste seg på. Battery kom nå til Norge som en import fra Finland, antakelig i 1998. Antakelig var det også Battery som sto bak den første energidrikk-sponsordealen i Norge, nemlig med Vålerenga Ishockey. Ringnes, som på denne tida delte kahytt med Pripps, ble distributører av svenske Magic tidlig i 1999. Dark Dog var det tredje merket som var framme i tida — dette kom fra selveste Salzburg, importert av Ølcompagniet.

Battery, Magic og Dark Dog rådde nå grunnen som de tre første legale energidrikkene. Selvsagt måtte trioen produkttestes med programlederen i Topp 20 i panelet, akkurat som smartdrinks hadde blitt fire år tidligere (les mer om det i min bok Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet). Battery vant. De andre forsvant.

Det var forresten bare offisielt at Magic ble «markedsført som en energidrikk». Ikke uoffisielt. Produktansvarlig Anna Sitterstad i Ringnes forklarte: «Jeg skal ikke stikke under en stol at det er som bakrusmiddel og blandevann at produktet er kjent og brukt. Men som stor bedrift må vi i Ringnes være forsiktig med hva vi sier». Enda en som visste å uttale seg.

Dagbladets nevnte produkttest trakk også fram at Dark Dog hadde et «bråkete» design, mens Magic var mer sleek. Designet spilte «mye på mystikk, det er nærmest noe religiøst ved drikken», uttalte Sitterstad nå. Sit-atmaskin-terstad!

Legale energidrikker til tross holdt mange seg til Red Bull. Kanskje gikk det litt sport i å få drikken forbi de allestedsnærværende tollerne. I Bergen var så mye som en hel kasse, 24 bokser, med Red Bull beslaglagt fra januar til oktober 1999. En toller poserte for fotografen med 24-pakningen på et langbord. Oppå den sto en flakong med et annet beslaglagt produkt, poppers. Igjen en juxtaposisjon av det helt utsøkte slaget.

Gjennom 1999 ser Red Bull også ut til å ha blitt vanligere for grensehandlere i Trøndelag og Nord-Norge. Red Bull var til og med navnet på en russebuss i Tromsø. Alt sammen god markedsføring, og tilrettelegging for å legalisere produktet på et seinere tidspunkt.

Flere aktører i Norge tok sjansen på å selge Red Bull ulovlig — og åpenlyst. Når enkelte selgere ble nevnt i avisa, kan man selvfølgelig ta fram gangetabellen for å finne antallet Red Bull-detaljister som opererte utenom spaltene. En selger som ble trukket fram holdt til i Modum, en annen i Bodø, og når den sistnevnte ble navngitt i lokalpressen, fungerte det som fantastisk reklame. «Hadde vi trodd at det var skadelig ville vi ikke solgt det», sa Bodø-kjøpmannen med en frisk selvtillit.

Hvorfor kunne ikke Erektus vært energidrikken som vant kampen om markedet? Her fra VG i 1999, som helt øverst opplyser om tre av merkene man bare fikk i Sverige; Red Bull, Bullit og Erektus.

Oksen bare galopperte på. Autoritetsfigurer hadde visst ikke advart nok mot Red Bull. Det måtte de nå, i tråd med at bruken av produktet som ikke kunne selges, bare tiltok i Norge. Sommeren 2001 sto Idrettsforbundets president Kjell O. Kran fram som kritiker. Koffein sto tross alt på dopinglista, og Olympiatoppen omtalte visstnok «Red Bull som et kosttiltkudd med høy risiko». Så var det ikke farligere doping enn at koffein ble tatt helt av dopinglista bare tre år seinere. Det måtte sterkere lut til, og Sunnmørsposten fant fram til gulloverskriften: «Red Bull inneholder kattemat».

Dagbladet Magasinet på klisjéseminar

Dagbladet Magasinet har tydeligvis holdt seminar i klisjéer, og resultatet kom på trykk 8. april. Teksten jeg henviser til her, er en slags «se og lær» i forslitte kjærlighets-metaforer. Skribenten, hvis navn forbigås i stillhet, tilhører bladet KK, hvor den muligens har stått på trykk før.

«Presidentsønnen og middelklassejenta» heter teksten, og ingressen fastslår om John F. Kennedy jr. og Carolyn Bessette: «De var 90-tallets hotteste par».

Allerede det fjerde ordet i artikkelen er svada. Hottest for hvem? I Hollywood var det andre kandidater. Både i filmbransjen og i musikkbransjen. I Europa fulgte man åpenbart mye mer med på Diana. Det er billig å slenge ut et «hotteste» og vente at leseren skal sluke det.

Så begynner teksten, og med det resirkuleringen av uttværede uttrykk. Blant annet heter det: Forskjellige kjærester «får en plass i JFK jr.s hjerte – for en stakket stund. Det er nemlig blondinen Carolyn Bessette som stjeler hele hans hjerte».

Etter å ha visst om hverandre begynner de «å date og amors piler skyter fart». Amors piler!

Videre står det at JFK jr. var opptatt av fart og spenning. «Dette har i flere situasjoner fått fatale følger for medlemmene av den myteomspunne familien, og John-Johns skjebne har bestemt at også han skal være én av dem som blir revet bort så altfor tidlig». Først spør jeg: Hvilke følger? Hvilke medlemmer? Verken John F. eller Robert Kennedy døde vel fordi de var opptatte av fart og spenning. Deretter sukker jeg over svadaen om «skjebne». Et par sukk blir det faktisk, før jeg noterer også dét på minuskontoen.

I tillegg til ord og uttrykk er det verdt å se på måten teksten er skrevet på.

For språknerder

Artikkelen er nemlig satt i historisk presens, som vanligvis er et grep som får leseren til å føle at de er med på det som skjer, mens det skjer. Et enkelt triks, men det kan ha sin effekt. Riktignok såfremt skribenten klarer å holde stilen, som hun ikke gjør i dette tilfellet.

I et av avsnittene heter det derfor «På dette tidspunktet er John F. Kennedy jr.» og «JFK jr. er forut for sin tid når han mikser». I neste avsnitt «har John-John, som han også blir kalt, vært nødt» og «I 1989 ble han» og «det tok ham tre forsøk». Som man kan observere, skifter det plutselig verb-tid to ganger.

Se også dette avsnittet: «Helt siden han var en liten gutt, hadde JFK jr. vært opptatt av småfly og hatt en drøm om en gang å kunne fly et selv, og i 1998 tar han pilotlappen. Et år senere skal han ta i bruk sine ferske ferdigheter». Fire forskjellige verb-tider på bare to setninger. Først preteritum, så pluskvamperfektum, så historisk presens, så futurum – var, hadde vært, tar, skal ta. For et rot!

Erlend og Steinar hjelper meg

Erlend og Steinar hjelper deg. Hva skal man si om dette programmet? Temmelig morsomt, mener jeg. Tidligere har Erlend Mørch og Steinar K. Hallert jobbet med serien Sigurd fåkke pult, som Discovery + mange ganger har tilbudt meg, men like mange ganger har jeg tenkt at det orker jeg ikke å se på. Forbruker-«journalistikken» fenget meg derimot med én gang, der programmet ligger litt godt gjemt på samme strømmetjeneste, Discovery +.

Programmet er jo basert på TV 2 hjelper deg, men jeg får meg ikke helt til å si at det er en parodi. Programmet tar nemlig opp saker som er helt reelle i virkeligheten. Saker jeg ikke skal spoile.

Om alt i serien er «ekte», for eksempel interaksjonen med de ulike bedriftene rundt om, veit jeg sannelig ikke. Personene som intervjues, kan være både spontane og instruerte, og det virker noen ganger for rart om de ikke er det sistnevnte, men det listes ikke opp skuespillere på rulleteksten.

Uansett, hvis det er fiktivt, må jo alt sammen skrives fra scratch, og det er minst like imponerende som om det har spilt seg ut.

Plottene i episodene, hvis man kan kalle det dét, er så innviklede og oppkonstruerte – i positiv betydning – at man bare må lene seg tilbake og ta det innover seg.

De to hovedpersonenes voiceovere og delivery av replikkene (her ble det fin norskbruk ser jeg), er pompøs og inderlig som norsk tv fra 1970- og 1980-tallet.

Det faller naturligvis i smak hos en historiker som seinest 15. mars blogget om Vidar Lønn-Arnesen.

Det er ikke nødvendigvis lett for nye komikere å finne sin stil, og tråkke opp stier som ikke forgjengerne fra 90-tall og tidlig 2000-tall har gjort.
Noen ganger når man ser humorserier av «nye» aktører — skjønt, nå får de bare lov til å lage klipp på 6 minutter — får man følelsen at man skal le for å være snill. Her kommer latteren ufrivillig, holdt jeg på å si.

Props også for animasjon av Halvor Hustveit Mjaugedal, en dyktig bæring som er enda yngre enn Erlend og Steinar igjen. (Vel, de er allerede blitt 29 og 30 ser jeg.)

PS. Programlederne her var nominert til Gullruten, som hadde prisutdeling i går. Noe jeg faktisk skriver 10. mai, så jeg vet ikke om de vant!

PSPS. De må nok gjøre en ny episode…