Haaves historier

Jeg er vanligvis prinsipiell motstander av å bruke ordet «dum» om mennesker. Man kan ha lite erfaring med ting, man kan tenke lite på konsekvenser, men det er ting man kan gjøre noe med – ordet «å være dum» innebærer noe man ikke kan komme ut av. En resignasjon.

Men det finnes saker fra norsk historie som gjør det vanskelig å unngå ordet «dum». I hvert fall brukt om handlinger. En av disse sakene står i Moss Avis 11. mars 1994 og har tittelen «Ba til elghode før de tente på».

Ingressen lyder som følger: «De to guttene som 11. mai 1993 tente på Adventistkirken på Jeløy, ba til et opphengt elghode i plast før de tente på. Deretter underholdt de seg med spiritisme før de gjorde alvor av planene om å brenne ned en kirke».

Som de fleste bør vite, ble det stadig påtent kirker, kapeller og lignende i Norge mellom 1992 og 1995. Noen kunne si at Varg Vikernes var inspirasjonen, men var det ikke vel så mye medienes voldsomme oppmerksomhet rundt fenomenet? Kort sagt snakket mediene om store og skjulte miljøer som dreiv med alskens nedbrytende aktiviteter, hadde symboler, innvielser og var spennende, kanskje også med sexritualer. Stadig vekk fikk nye enkeltpersoner rundt om i Norge innfall, i svake (rusede?) øyeblikk, om å innvie seg selv i disse nefariøse sirkler. Brente de ei kirke, ville anerkjennelsen piple fram fra mystiske menn og kvinner.

Slajer og plastelg

To unge menn i Moss i 1993 insisterte på å kalle seg Sauron og Oberon, også som underskrift på politiforklaringene de måtte avgi ette at de ble tatt. Moss Avis tok opp spørsmålet om hvordan noen kunne gå så langt som ildspåsettelse. Ikke overraskende mente man «at musikken har spilt en vesentlig rolle».

«Det begynte med at de likte hard rock, så gikk dette mer og mer over til rock som på ungdomsspråket kalles trash, black metal og ‘satanmusikk’. Det absolutt råeste av denne musikken ble ikke spilt, men den noe mer melodiøse utgaven. Guttene innrømmet at de ble påvirket av deppemusikken og lot seg inspirere av tekstene. Tekster som kunne handle om ødeleggelse, starten og spiritisme.

De to guttene jobbet også med å starte et band, som skulle spille hard musikk. Den ene tiltalte hadde vært med i mange grupper, blant annet ‘Gammel mann og tre liter mjølk’. Flere i retten hadde problemer med å unngå å trekke på smilebåndene da dette ble nevnt».

Den eldste av de to ville nå få orden på livet, den andre var fortsatt «narkoman» og kriminell. Planleggingen av illgjerningen, eller mangel på sådan, ga inntrykk av den totale udugelighet – og bra er vel det, sånn at ingen ble skadd:

«Før de tente på Adventistkirken satt de i leiligheten der begge bodde og hørte på ‘satanmusikk’, – ‘dead metal’ – nærmere bestemt gruppen Slajer. Begge ble påvirket av dette musikken og bestemte seg etter hvert for å gjøre alvor av snakket om å brennne (sic) ned Rikets Sal.

Før de gikk skal de ifølge den ene tiltalte ha bedt til et elghode i plast med et omvendt kors som de hadde på veggen. Deretter bedrev de spiritisme. Den ene kom da i transe, den andre så bare partikler av sin venn, som da hadde kontakt med Satan».

«Etter denne rituelle handlingen dro de til Adventistkirken, som de trodde var Jehovas Vitners Rikets Sal […] På veien hadde de stjålet noen potteplanter fra Pongos forretning, en plante tok de med seg til kirken. På kirketrappen dannet de et omvendt kors av avrevne tulipaner. […] De hadde jeg tenkt til å lage et pentagram (en sirkel med femarmet stjerne), men det ble for vanskelig å lage av tulipaner».

Moss hadde to aviser på denne tida, som begge selvfølgelig dekket det som skjedde. I Moss Dagblad klarte de å stave litt bedre: «Både før og etter gutta satt fyr på kirken skal de ha hørt på bandet ‘Slayer’ som blir regnet for et ‘lettere’ black metal-band».

Politiet la stor vekt på å kvele et mulig satanistisk miljø i startfasen. Det klarte de, mente de, mens dommeren ikke syntes man sto overfor en ideologisk stor-oppgjør. Mennene hadde leflet med overflatiske symboler, men skaden de kunne gjort var alvorlig nok, og hun falt ned på fengselsdom.

Politiets iver vises av en episode fra retten: En politibetjent trakk fram ting som ble sagt i avhør, som den mistenkte ikke ville ha med i avhørsrapporten. Da lagde politibetjenten ganske enkelt en uoffisiell «egenrapport» med disse opplysningene, og man skjønner at ungdommen hadde gode grunner til å ikke ville skrive under på vrøvlet: «21-åringen jeg hadde også fortalt om en drøm hvor han hadde vært og sett på forholdene i helvete. Da han kom dit skulle han kjøre rundt på en Harley Davidson og ha samleie masse spreke damer». Dette skulle altså underbygge «et klart bilde at 21-åringen har vært satanist».

Politiet beslagla elghodet av plast.

Men hjalp det? Natt til 8. juli 1994 brente Jeløy kirke.

I don’t wanna go down to the basement

Antenninga, som fant sted oppe på taket, skadet for så vidt kirka lite. Brannvesenet klarte til og med å redde en tale som «var lagret inne på sogneprestens PC». Noe av det første politiet gjorde var «alibisjekking av en rekke personer med tilhørighet til diverse miljøer i Mossedistriktet». Sannsynligvis musikkmiljøer. Man begynte også å etterforske et mistenkelig spor, ei T-skjorte som ble funnet og var «så spesiell» at den kunne lede til arrestasjoner. «Nøkkelen til hele brannmysteriet på Jeløy kan stå og falle på denne t-trøyen», het det. Plagget var ei Ramones-skjorte med «det gamle punkerslagordet ‘Hey ho, Let’s go’ på ryggen».

Man nærma seg Mikke Mus-krimmens nivå her. Moss Dagblad kartla newyorkernes gjennomslag i Moss anno 1994, både om folk i Moss kjøpte CD og gikk på konserter med Ramones. Trolig var det ikke noe hemmelig miljø som sa hey ho let’s go til pyromani: «I tekstene er det lite som minner om death metal-stilen», forsikret avisa.

Moss Avis kalte derimot Ramones for «en irsk punkrock-gruppe». Her kunne det også opplyses om at «Potteplanten, som også har vært gransket, er sjekket ut av saken som uinteressant objekt».

Moss Avis var virkelig på ballen, og brakte en oversikt over «sataniske symboler» som anarkistmerket, peace-merket, ankh og bandlogoene til Ozzy Osbourne og «Twisted Singers». «Eksperten» som kom fram med lista ville, til tross for å få han hadde «studert sentralismen gjennom flere år», ikke navngis! Han medgikk at bandlogoene «har noe perifer tilknytning til satanismen, det som likevel brukes av miljøer som tilkjenner seg satanismen». Anarkistmerket «er ikke spesielt utbredt i miljøet som dyrker satanismen, men dere jevnlig opp i forbindelse med personer som har en lettere tilhørlighet til miljøene». Peace-merket ble brukt av «krefter med tilhørighet til miljøer som har dyrket satanisme».

Moss Dagblad skreiv derimot en lederartikkel der de advarte mot «å se satanister overalt».

Politiet arresterte gutter på 15 og 16 og understreket selv at det ikke var noen organisert satanisme. På den annen side var alle tre «tiltrukket av musikkformene Black-metal og Death-metal og kler seg deretter». «En person med inngående kjennskap til saken» uttalte da til Moss Avis: «De er tiltrukket av en viss type musikk – og kanskje er hele saken et bevis på hva denne typen musikk kan gjøre med hodet til unge mennesker».

Hovedperson viste seg å være en tidligere kriminell som trodde han ville «få anerkjennelse i black-metal-miljøet i Moss». Han fortalte blomstrete om å velge ny retning i livet, men fortsatte i realiteten med innbrudd og tyverier, og ble blant annet dømt for dette i 1996. Tiltalt nummer to var nesten mindreårig og ble omtalt som den første til å få betinget fengselsstraff for kirkebrann i Norge. Utrolig nok ble Jeløy kirke påtent enda en gang, i 1996. Det eksisterte utvilsomt en forestilling, ja kanskje kollektiv psykose, om at kirkebrenning ga visse fordeler — men det var neppe noe som «musikken oppfordret til». Om det var livløse elghoder som ba folk om å gjøre det, har vi med helt andre årsakssammenhenger å gjøre.

Kilder: Moss Avis 11.3.1994, 8.7.1994, 15.7.1994, 16.7.1994, 19.7.1994, 22.7.1994, 23.7.1994, 31.8.1995

Moss Dagblad 11.3.1994, 16.3.1994, 15.7.1994, 16.7.1994, 23.8.1995, 10.10.1996