Tabelltips Eliteserien og Første divisjon 2021

Det er ikke lett å tippe Eliteserien når deadline day fortsatt ikke har vært. Tripic til Viking gjorde at jeg bumpa dem opp noen plasser. Men her er dagens tips.

  1. Molde
  2. Vålerenga
  3. Rosenborg
  4. Bodø/Glimt
  5. Odd
  6. Viking
  7. Kristiansund
  8. Haugesund
  9. Stabæk
  10. Sarpsborg 08
  11. Lillestrøm
  12. Strømsgodset
  13. Tromsø
  14. Mjøndalen
  15. Brann
  16. Sandefjord
  1. Aalesund
  2. Sogndal
  3. Start
  4. Åsane
  5. Raufoss
  6. Hamkam
  7. Ranheim
  8. KFUM
  9. Fredrikstad
  10. Ulf
  11. Strømmen
  12. Jerv
  13. Grorud
  14. Stjørdals-Blink
  15. Ull/Kisa
  16. Bryne

Et lite apropos til slutt – sier man på svensk at gode ting stinker? Man sier det i hvert fall ikke på norsk…

Norsk poppunk og såkalt poppunk (vol. 3)

-o-ed

Vi starter med et band som få vet om, og som jeg heller ikke kjenner uttalen på. «Owed? Oh-Edd?» Bandet er fra Stabekk i Bærum og hvis EPen ble utgitt i 2004, så var trioen som sto bak, 17 år den gangen. Vet ikke om de vil ha de ekte navnene sine forbundet med dette i dag, så jeg dropper å nevne navn, haha!

Bandet er en Blink 182-klon som noen sikkert ville kalt pop punk, jeg sier SoCal-/skate punk (bare for å gjøre det litt enklere sjangermessig). Tematikken er den barnslige humoren som preget noe av Blinks produksjon. Musikalsk går det fort, under 7 minutter, og jeg synes trommeslageren er god. Skarp og hihat, skarp og hihat. I stedet for å høre på slitne voksne musikere som stavrer fram sitt tiende album kan du jo spandere en halv fotballpause på å høre på noen ungdommer som en gang i tida hadde lyst til å bidra med noe eget de også.

The Yum Yums

Nei, jeg har ikke glemt dem. Dette er liksom selve det norske pop punk-bandet, og også det eneste tilnærmede pop punk-bandet jeg har sett varme opp for et pop punk-band i Norge. (Som vil si The Queers x2, The Methadones, Teenage Bottlerocket… ikke kjempemange, men) På slike konserter er det to ekstreme entusiaster som pleier å gå igjen i publikum, og vokalisten i Yum Yums satte disse på plass: ba dem om å holde kjeft og slutte med syngingen, for det skulle han ta seg av selv.

Det rette tallet på album de har gitt ut er tilsynelatende 5, det siste i juli 2020, og en hauuuug med singler og EPer. Bandet ble grunnlagt i Moss i 1993 og har hatt ett fast medlem siden. Sant å si kaller de seg selv et power pop-band først og fremst. Ser det ut til ut ifra Facebook i hvert fall. Bandet spiller gjennomprodusert musikk og har få overraskelser i låtstruktur og tekster. De har mange fans i Europa og kunne blitt spilt på P1. For meg er halve albumet en stor nok matbit…

The Dahlmanns

(Kvasi?)-familieband tydeligvis med 2 medlemmer som stamme. André som har spilt i The Yum Yums, og Line — de er ektefeller. De andre mer eller mindre faste i bandet heter ikke Dahlmann på ordentlig. The Dahlmanns utga i hvert fall albumet All Dahled Up i 2011 og en gigantisk haug av singler og EPer. Under får du høre en EP, siden den har låta «Holiday Road» på seg som har 461 000 spotifyplays. Pent.

Moss Avis 28.4.2010

Den låta (en cover) er rock, ikke punk. Så sånn sett stikker den seg litt ut. Ellers er denne EPen ikke noe Mount Everest av kreativitet. Coveren «Dancing With Joey Ramone» synes jeg er forferdelig klisjéfylt. André Dahlmanns helkopi av Johnny Ramone sin frisyre må man jo sette pris på i Norge i dag, men når selv låttitlene er de samme som hos Ramones («I Want You Around») frister kanskje originalen mest, selv om det ikke er noe i veien med låta i seg selv.

Wasted Youth

Jeg tar dem med selv om de ikke har utgitt noe. I 1994 het de Wasted Youth, spilte «poppunk» og skulle spille inn cd med 15 000 kroner i støtte. Det er ganske mye støtte til pop punk å være. Men i 1995 kom albumet, med bandnavnbytte til Popface og stilbytte til «skjæringspunktet mellom post-rock, shoegazer og indie-pop». Så det var farvel til dét poppunkbandet.

Wonderfools

Jeg tar med dem for moro skyld siden de varma opp for The Queers på Verkstedet. Husker ikke året, kan det ha vært 2007. Til tros for melodiøs vokal er jo ikke Wonderfools pop punk — debutalbumet som du ser under er derimot en 100 % ripoff av Turboneger, det vil si punk/scandirock. Albumnavnet henviser for øvrig til Kiss, og at noen påsto Kiss var et akronym for Kids in satanic service.

Trashcan Darlings

Jeg slenger inn et par ord om Trashcan Darlings, som ingen har kalt pop punk. Og som heller ikke er det. Men de hadde et par pop punk-låter. For hva var de egentlig?

Bandet kalte seg glam-punk, men det gjelder jo først og fremst framtoninga på scenen, ikke på track. Likevel er et hoved-låttema slik jeg husker det fra min lytting da albumet var nytt: sex. Enkelte låter handler imidlertid om litt mørkere tema, og plutselig ser du også at vokalisten hadde black metal-sminke (uten at man kanskje skal legge for mye vekt på det). Albumet hadde dessuten plass til ganske mye, med sine 12 låter over 3 minutters lengde, og enda 3 låter under det, altså totalt 15.

Til tross for at det ikke er pop punk i det hele tatt, dukker pop punk likevel. «Stupid Girl» befinner seg 100 % i Screeching Weasel-tradisjonen (riktignok med flere leads). Det samme gjelder hitten fra 2000, «Johnny is a Drag Queen», inkludert tekstoppskriften med «[navn] er en [ettellerannet]». Noen vokalfakter i den lange tradisjonen etter Joey Ramone blir også brukt her og der, selv om vokalisten generelt har en mer Carburetors-rock-stemme. Noen nikk til både dem og Backstreet Girls mener jeg å kunne høre.

Nei, Trashcan Darlings er et band jeg må dykke dypere ned i for å finne ut av disse greiene.

Helt på trynet av Dagbladet

På et tidspunkt har Dagbladet bestemt seg for å navngi familiemedlemmer av personer som skriver kronikker. «Kona til Stian»!

Skjermdump 30.4. kl 19

Skal dette forestille ethos-bygging rundt skribentens argumenter? At vi som leser, trenger å få vite navnet til skribentens familie for å øke innlevelsen i temaet?

Intimitetstyranni! Slutt med det med en gang!

Thrash og ikke-thrash i Odalen

Jeg har et low key-prosjekt om norsk old school thrash gående, med tidshorisont som kanskje kan strekkes fram til midten av 1990-tallet. Selv om det fantes noen band i Norge av den mer profesjonelle typen, ligger vel hovedvekta av norsk thrash på ungdomsband og demoband. Ordet thrash er noe man kan møte i medier uten at de nødvendigvis spilte thrash metal, så da må det gås til kilden og utforskes hva det var.

Her er to grupper fra den sørlige delen av Hedmark som ble omtalt som thrash, samt en liten utforskning av hva de egentlig spilte. Tekstsjangeren er nærmest «notater»:

Nostradamus

Medlemmer ble sagt å være Thomas Vik, Boye Nyberg og Herman Bunes.[1]

Bandet «het tidligere Aquedukt og spilte thrash metal. Nå ryktes det om stilendringer», het det i 1994.[2] Nyberg sier på sms at bandet «opererte mer i heavy metal sjangeren, ala Iron Maiden, enn thrash metal vil jeg si».[3] Bunes forteller at det finnes en kassett med bandet, som også er digitalisert. Men surprise surprise, slike ting som er digitalisert kan være vanskelige å finne.[4] Men en av sangene fikk jeg Youtube-link til, se under.

Bunes spilte blant annet gitar og saksofon og spilte mange andre sjangre, som blues og jazz. Faktisk var han og Thomas Vik med i showbandet Jan Werner & The Atmosphere.[5]

[1] Glåmdalen 9.4.1994

[2] Glåmdalen 21.1.1994

[3] Sms 30.3.2021

[4] Sms 30.3. og 31.3.2021

[5] «Ukens demo: Jan Werner & The Atmosphere», Glåmdalen 21.5.1993

Anaesthesia

Medlemmer ble sagt å være Christian Ruud,[1] Odd Eivind Ebbesen, BP M. Kirkevaag.[2] Kirkevaag spilte trommer, de andre sto for gitar og vokal.

Tidig i 1995 ble navnebytte referert: Ebbesen og Kirkevaag «thrasher i Ethereal, helt fram til her om dagen bedre kjent som Anaesthesia»[3]

Bandet hadde forsøkt å kvalifisere seg til Under 17 på Midt i smørøyet i 1994.[5] Ethereal deltok i Glåmdalens demokonkurranse i 1995 med låtene «Existence Lies» og «Solitaire». Her spilte også Boye Nyberg bass og Anne Luke fløyte.[6] Kirkevaag forteller:

– Til å begynne med var vi mest inspirert av Metallica, Slayer, Death og Sepultura. Vi helte etterhvert litt mot death-metal og såvidt litt mot black-metal på slutten, derav fløyte. Men, vi var ganske små så det låt nok noe forvirrende. Jeg og gitarist Odd gjorde en remake av de fleste av låtene i 2005 under navnet Soulswarm. Ikke utgitt, men var egentlig meningen. Rant litt ut i sanden iblant andre prosjekter.[8]

Flere av personene nevnt ovenfor spilte også i Mystery Tribe, som utga kassetter før de i 1997 ble Madder Mortem. Stilen var mer mot den gotiske metallen. Det er varierende hvor lenge de ulike personene var med i Madder Mortem – kun Kirkevaag er medlem i dag.


[1] Glåmdalen 24.1.1994

[2] Glåmdalen 9.4.1994

[3] Glåmdalen 10.1.1995

[4] Annonse, Glåmdalen 30.12.1993; notis 28.5.1994

[5] «Thrash og trekkspill», Glåmdalen 26.4.1994

[6] Glåmdalen Glåmdalen 4.4.1995

[7] Glåmdalen 27.2.1995

[8] Sms 30.3.21

Hundrer av bøker på tretti år

Heidi Grinde er en av de som har stått bak hundrer av utgitte bøker, men hvor offentlig oppmerksomhet ikke er proporsjonal med antallet. Grinde er nemlig oversetter.[1] Møt den erfarne oversetteren i dette intervjuet.

Hvor mange bøker har det blitt på 30 år? NB.no gir oss (i skrivende stund) 277 bøker som Grinde har oversatt. Nå er ikke det riktig antall. For det første mangler de nyeste bøkene. Det er også en hel del dubletter (reutgivelser) blant dem, og det er dessuten påvist noen bøker med ukomplette metadata.

På Grindes egenførte liste over oversatte titler, står det 120 skjønnlitterære bøker. Ungdomsbøker,[2] tegneserier og fagbøker er ikke tatt med på hennes liste.

– Ungdomsbøkene sto i en pappeske i kjelleren, som ble vannskadet.

Dermed er disse bøkene goners. Forlaget til mange av de tidlige ungdomsbøkene, Semic, ble dessuten nedlagt. Av tegneserier var det litt forskjellig, med blant annet «franske intellektuelle» som Bilal, forteller hun.

Det være seg ungdoms- eller voksenbøker: Grinde har stort sett holdt seg til underholdningslitteratur og krim.

– Mange bedømmer sjangerlitteratur under ett, men det er forskjeller der òg. Kvalitetsforskjeller. Jeg synes underholdningsbøker er verdt å gjøre bra, for det er så mange som leser dem, de kommer i store opplag. Noen skrev riktig godt, blant annet John le Carré som var en stilist av de sjeldne.

Grinde har fått nokså lite offentlig oppmerksomhet, men Litteraturfestivalen i Lillehammer arrangerte en samtale mellom henne og den indiske forfatteren Anuradha Roy, som Grinde har oversatt. I det site har det blitt flere titler av Robert Galbraith, en ukjent debutant som viste seg å være J.K. Rowling under pseudonym.[3] En anmelder merket seg at Grinde hadde latt den nordengelske dialekten bli nordnorsk.[4]

– Rowling er veldig opptatt av språk, bruker dialekter og sosiolekter som poeng i boka, forklarer Grinde. Da måtte også hun gjøre det. I bøker med britisk setting framstår kyststrøkene for henne som «mitt barndoms Vestfold». Yorkshire-dialekt sammenligner hun med trøndersk, og altså nordengelsk med nordnorsk. Skotsk måtte nærmest blitt nynorsk, sier hun, med et markant unntak fra det vene og fagre:

– Glasgow har jeg problemer med. For det er det røft språk, nærmest gangsterspråk.

Løsningen var å kikke en annen som hadde oversatt fra glaswegian, i kortene, tilsvarende å se på trøndere på tv når trøndersk skulle skrives.

– Nordnorsk ække tøft. Det er mer «fæskegratengen henna mor», et fredelig språk.

Av andre forfattere som Grinde hadde en del med å gjøre på 90-tallet, nevner hun også Elizabeth George og Sue Grafton. Hun møtte Grafton, som fortalte om å prøve å leve sunt og holde seg i form. Grunnen var at Grafton satt seg fore å skrive én krimbok for hver bokstav i alfabetet, så hun måtte holde ut. Men hun døde da kun Z-boka sto igjen. Grinde oversatte bøkene fra G til U.

Grinde har vært oversetter siden 1990 og på fulltid fra 1993. Hun er nå 80 år, men leverte sitt nyeste Mikaela Bley-manus i januar i år, og holder nå på med en bok hvis tittel ikke kunne avsløres. Hun er fra Tønsberg og jobbet fra 1976 til 1990 innen markedsføring.[5] På Løkeberg i Bærum har hun bodd i mange år. I årene rundt 2000 var hun også leder for noe som het Bærumskulturens fellesråd, en interesseorganisasjon for amatørkulturen i Bærum, som teater, kor, dans og korps.


[1] Hovedkilde: intervju med Heidi Grinde 22.4.2021

[2] Jeg gjenleste Willy Bs oversikt over pocketbøker, og da jeg kikket på en ungdomspocket merket jeg meg navnet Heidi Grinde – fordi jeg i noen minutter forvekslet henne med Heidi Linde!

[3] Pseudonymet var allerede ute av sekken, og behørig annonsert på omslaget, da første Galbraith-bok kom på norsk.

[4] Anmeldelse, Stavanger Aftenblad 19.3.2016

[5] Jubilanter, Aftenposten 26.5.2000

En ny generasjon

Jeg sitter og hører debatt om en bok som heter OK boomer. Ja, boomerne (født fra 1945 og til starten av 1960-tallet) kan man si mye om. De akademiske kunne plukke posisjoner med liten konkurranse, mens de manuelle fikk arbeidsplassene sine lagt ned i hopetall. En forskjell mellom boomerne og dagens unge er det uansett.

Dagens unge, hvem er nå det? Vi hopper over generasjon x (60-tallet til 1980) som ikke er unge lenger, og går til generasjonene millennials (1981-1996) og generasjon Z.

Se litt på tallene. Cirka 15-20 år per generasjon. Det betyr at generasjon Z som begynte i 1997, er «ferdig-produsert» og at et sted mellom 2012 og 2015 begynner en helt ny og ukjent generasjon. I den finnes blant annet mine egne barn. En generasjon uten navn, er ikke det spennende?

Apertium – hva er problemet?

Oversetterprogrammer kommer stadig lengre, og nå skal programmet Apertium visstnok nærme seg feilfri nynorsk. Hva er problemet for Noregs Mållag?

Generelt er oversetterprogrammer et stort kulturgode. Jeg kan få med meg hovedinnholdet i artikler på språk jeg ikke kan, som spansk, italiensk og nederlandsk. Riktignok bare det mest grunnleggende. Man kan ikke kommunisere godt med programmene.

Opplæring i sidemål tufter på språket som mål og ikke middel, nemlig målet om at de 15 % som faktisk skal bruke nynorsk etter skolen, møter sitt eget mål i flest mulig offentlige sammenhenger. Og det får jo nynorskbrukerne, jo bedre tilgangen er til å skrive nynorsk.

Samtidig blir ingen en god språkbruker av å bruke et program. Og her er vi ved kjernen av saken, som jo dreier seg om undervisning i sidemål, men er det noen som virkelig mener at tekster ikke kan vurderes selv om «feil» er rensket vekk? Man står igjen med ting som struktur, flyt og språklig oppfinnsomhet, kort sagt alle måter en elev må formidle sitt budskap på. Av de mange parametere å vurdere språkferdigheter på, er det vel ingen som lærere og elever heller vil slippe enn å telle opp stave- og bøyningsfeil.

Det er betenkelig at Noregs Gnållag (se, det ordspillet kunne aldri et program laget!) nok en gang kommer med sine ferdigutfylte boilerplate (engelskbruk, nå!)-svar.

Noen ganger flår Vy

Vy har oppgradert flere tilbud på en god måte i tida rundt at de også tok nettopp dette navnet. Ta Gjøvikbanen, for eksempel. Vekk er knirkete vogner med en stilleavdeling som var stille mildt sagt kun på papiret.

Problemet er når det ikke går tog, og buss for tog ikke bare tar lengre tid og er mange ganger mer ukomfortabelt — men også er mer enn 50 % dyrere. 466 kroner for bft-billett fra Lillehammer vs 289 kroner for togbillett til Lillehammer. Flåing!

Vy har trådløst nett om bord på busser og tog. Men nettet heter Vy-WIFI, ikke Vy-fi! Utilgiiiivelig!

Eliteseriens 20 verste trenere

Det er lett å sitte hjemme og kritisere fotballtrenere, og det er akkurat det jeg skal gjøre i denne kåringen av Eliteseriens 20 verste trenere.

Med verst mener jeg egentlig «mislykket», et subjektivt begrep hvor en viktig bestanddel selvfølgelig er å tape kamper. Men det må også måles opp mot forventninger og bruken av ubrukelige spillere.

Før årets Eliteserie starter har ligaen surret og gått i 30 år, 1990–2020. (Noe som selvfølgelig blir 31 sesonger.) Mange rare lag har vært innom, og for lag som Sogndal, Hamkam, Mjøndalen, Sandefjord og de enda mer kuriøse, er det vanskeligere å kalle trenerne fiaskoer, fordi man forventer mindre. At de rykker ned gjentatte ganger, er ikke problematisk. Det teller også positivt for treneren hvis han hadde gode meritter tidligere, for eksempel ført laget til opprykk sesongen før det gikk galt. (Eller etter, som Petter Belsvik i Stabæk.)

20. Henrik Pedersen, Strømsgodset

Med internasjonal erfaring og sikkert dertil høy lønn var det tynne saker, det som skjedde i Pedersens Strømsgodset-tid. Poengsnittet på 1,10 var lavest i klubben siden 2001. Kjempet mot nedrykk i 2019 og det samme i 2020 – ingen utvikling. Sparket ut Amahl Pellegrino i 2019 som umiddelbart ble storscorer i sin neste klubb. Sortien til Pedersen ble ille, uansett hvilken side i saken man står på. Men vi vet ennå ikke nok om hva som egentig har skjedd.

19. Ola Haldorsen, Bodø/Glimt

Laget havnet sist i 2005. Og så var det ikke noe mer hovedtrenerjobb for Haldorsen, verken der eller andre steder.

18. Trond Hansen, Strindheim

Selv om forventningene til Strindheim måtte være særdeles lave, og var det også, klarte trener og administrasjon å klusse det ytterligere til. Spilleropprør og mediebråk gjorde at sesongen ble forkortet for Hansen. Klubben skaffet en interimtrener som egentlig ikke kunne ha jobben (se: boblere), og endte rett og slett opp med en spillende trener. (Den spillende treneren kom seg riktignok høyt i trener-Norge, men er dessverre å finne høyere opp på lista)

17. Bjarne Rønning, Lyn

Hadde et mannskap med gode spillere i 1993 som ble styrt rett i bøtta. Ble sparket etter en kamp der laget blant annet slapp inn fire mål fra Erik Hoftun. Erstatteren klarte ikke å redde Lyn, de rykket ned, og det tok lang tid før de reiste seg. Rønning fikk sparken i Skeid også.

16. Tommy Svensson, Tromsø

Kom inn som Messias i 2001. Da lå Tromsø på nest siste plass. Svensson klarte å sikre sisteplassen. Ikke det man først og fremst søker i en messias.

15. Lars Tjærnås, Vålerenga

Tok over regjerende cupmester før 1998-sesongen. Vel var de nyopprykket, men de hadde bedre tilgang på spillere enn de fleste nyopprykkede lag – og de hadde John Carew – så at laget lå desidert sist etter 17 kamper var ikke bra. 3 seire. Drillo ble mannen som måtte redde laget, og bød på Besiktas-grusing i samme slengen.

14. Tom Nordlie, Vålerenga

Etter to turbulente sesonger i Vålerenga var det den ivrige medieyndlingen som ble lagets trener i 2000. Med stødig hånd styrte han laget til kvalik. Den tapte de mot Sogndal.

13. Per Mathias Høgmo, Tromsø

Det er alltid hyggelig å få Høgmo med i et selskap, og det ble mulig takket være hans 1992-sesong. Han fikk sparken 5. august etter 1 poeng i snitt på 13 kamper. (Merk: litt urettferdig å sammenligne siden seier kun ga 2 poeng.) Tromsø tapte også de to neste, men berga til slutt plassen. Høgmo kom seinere tilbake med større uttelling.

12. Harald Aabrekk, Aalesund

Hva skjedde? Tok over som AaFK-trener før 2015-sesongen og fikk ikke gå i 17. mai-toget. Etter bare fire runder, som ga ett poeng, var han ute.

11. Otto Ulseth, Tromsø

Kom inn som friskt pust i 2005 – det ble 0,8 poeng per kamp. Tromsø-laget rakk 2 seiere på de første 16 kampene før Ulseth ble sparket 1. august. At de vant 6 av de siste 10 og berget plassen greit, svertet Ulseths ettermæle ytterligere.

10. Tom Prahl, Viking

Tom Nordlie måtte inn som redningsmann 14. september. Dét er aldri noe godt ettermæle til den som klubben måtte reddes fra. Viking lå da sist med 17 poeng på 19 kamper, kanskje ikke den verst tenkelige poengsummen, men hovedproblemet var trenden. Etter 11 kamper lå Viking ett poeng fra bronse, og så ble det tre poeng på de neste 8 og altså sisteplass. Man venter kanskje også mer av utenlandske trenere. Ble upopulær i byen.

9. Arne Larsen Økland, Viking

Viking ble seriemestere i 1991. Trener Benny Lennartsson stakk, lokale Arne Larsen Økland kom inn før 1992-sesongen og tok 0,43 poeng per kamp – i en epoke som varte i 7 kamper. Deretter ble det sparken.

8. Arild Stavrum, Molde

Molde ble vanstyrt i midten av 2000-årene. 31 poeng i 2003 og 2004 ga stadig lavere tabellplasseringer fordi de andre ble bedre (trenere: Gunder Bengtsson, Odd Berg, Reidar Vågnes). I 2005 ble det 30 poeng og kvalik, men de vant cupen (trener: Bo Johansson). Så det var et elendig byggverk som Arild Stavrum overtok i 2006, og nordmøringen klarte ikke bygge noe videre på det. Molde endte desidert sist.

7. Teddy Moen, Start

I motsetning til 2002 (se seinere) hadde ikke Start et kjempedårlig lag, det var faktisk ufattelig bra. Hvordan kunne gjengen ligge desidert sist etter 14 kamper med 10 poeng? Det de manglet var en prestasjonskultur, men så var det enda et par hakk verre enn det igjen. Moen skulle jo aldri hatt jobben, og mange må ta skylda. Fikk sparken 7. juli og ga opp treneryrket. Ble i stedet fagforeningsmann i Trenerforeningen.

6. Lars Arne Nilsen, Aalesund

Hans periode er den verste for noe lag i Eliteseriens historie. Han tok over i slutten av august 2020. Mirakuløse 4 poeng ble sanket inn på hele 15 kamper. De spillerne som kunne selges, ble det, og laget var allerede kjørt i grøfta under Lars Bohinen, så det taler til Nilsens fordel. Men under Bohinen tok de tross alt 7 poeng på 15 kamper, og Bohinen hadde gjort mye bra tidligere sesonger, derfor kommer ikke han også på lista. Nilsens lag surret rundt i skiftende formasjoner, og 95 % av det de gjorde var elendig.

5. Per Joar Hansen, Rosenborg

Rosenborgs rekordlange seiersrekke måtte ende en eller annen gang, og det gjorde den med et smell. Rosenborg sparket Ola By Rise etter 2004-sesongen fordi han ikke vant ligaen med nok. Effekten ble ikke den ønskede, da laget med Hansen i 2005 endte på 7. plass. Det var opp én plass etter at Hansen ble sparket 7. august, umiddelbart etter lagets åttende tap på sytten kamper. Nest siste kamp var et forferdelig tap i EL-kvaliken mot Sligo Rovers.

4. Rikard Norling, Brann

Her må man skille mellom hvilke forventninger bergensere har til Brann, og hvilke forventninger som er realistiske å ha til Brann. Ut ifra sistnevnte er det ikke så mange som har skuffet her som man skulle trodd. Men Rikard Norling, som kom fra seier i Allsvenskan 2013 med Malmö, kjørte Brann ned en divisjon i 2014. Det er nesten utrolig hvor dårlig han tilsynelatende passet i Brann. Ytterligere sverte til ettermælet ble den påfølgende sesongen i 1. divisjon, hvor Brann etter ti serierunder lå på 9. plass. Det var 1–4 mot Levanger som fikk sparkefoten til å svinge seg. (Men det er en rar liga – Bærum som i samme serierunde lå på 3. plass, rykket ned.)

3. Gudjon Thordarson, Start

Møkkalaget som Start hadde i 2002, er et av de verste i Eliteseriens historie. Han må dele skylda med Jan Halvor Halvorsen, i og med at sistnevnte var trener til 1. juli, men Halvorsen samlet 7 poeng på 13 kamper og Thordarson bare 4 på 13 kamper. Hentet inn superdårlige spillere. Men nedrykket gjorde klubben godt.

2. Billy McKinlay, Stabæk

Litt personlig farge gjør kanskje at han er såpass langt oppe, men det får gå. Skotten som kom fra assistentjobben i Real Sociedad (!) erstattet Bob Bradley og styrte Stabæk sikkert mot nedrykk. Jeg så hans siste ligakamp, et tap mot Sogndal med usikkert og slapt spill. I neste kamp røk Stabæk ut av UEFA-cupspillet som Bradley hadde skaffet, mot svake Connah’s Quay.

1. Hrvoje Braovic, Lyn

Sommeren 2002 ledet Lyn ligaen, og sparket derfor treneren Sture Fladmark. De ledet med 5 poeng etter 31 poeng på 13 kamper. Inn kom en mann som aldri hadde hatt noe å gjøre med norsk fotball. Treningsregimet var elendig, spillerne ble sure og laget sank til tredje plass.

Boblere (alfabetisk): Odd Berg, Molde. Stig Inge Bjørnebye, Start. Bård Borgersen, Start. Erik Brakstad, Bryne og Moss. Ian Burchnall, Viking. Ronny Deila, Vålerenga. Mark Dempsey, Start. Ole Erik Fremo, Strindheim. Kåre Ingebrigtsen, Brann. Tom Nordlie, Fredrikstad og Sandnes Ulf og Lillestrøm. Jens Martin Støten, Strømsgodset. Reidar Vågnes, Molde. Sören Åkeby, Aalesund.

Lagene som har kommet heldigst fra det med trenere, synes å være Kristiansund, Odd og Sarpsborg 08, klubber som har skjøttet sine begrensede ressurser på en god måte.