Thorstein Veblen om hunder

I år tenkte jeg meg en «klassikersommer», hvor jeg skulle lese minst én klassiker. Jeg tenkte en stund på Doktor Faustus, men sto imot fristelsen, for å si det slik. I stedet gikk jeg løs på Thorstein Veblen og den norske oversettelsen av Theory of the Leisure Class, som heter Den arbeidsfrie klasse.

Originalen er fra så langt tilbake som 1899. Det var mye fagfolk ikke tok med i sine betraktninger på denne tida, men Veblen men trakk fortjenstfullt kultur inn i økonomien. Veblen utfordret begrepet nytte ved å teoretisere om at mennesker som hadde råd, alltid ville trekkes til konsum av det som ikke hadde nytteverdi som sådan, iøynefallende forbruk og ikke minst iøynefallende fritid. Her kom menneskers store forkjærlighet for hunder inn:

Hunden har store fordeler både i sitt temperament og fordi den er unyttig. Den omtales ofte med varme som menneskets beste venn, og dens trofasthet og intelligens blir høyt lovprist. Betydningen av dette er at hunden er menneskets tjener og at den har ennsærpreget evne til total underkastelse og slavens fine nese for herrens sinnstilstand til enhver tid. Sammen med disse trekk, som gjør den vel skikket til statusbruk – og som for vårt formål må klassifiseres som tjenlige egenskaper – har hunden visse karakteristika som er av mer tvilsom estetisk verdi. Når det gjelder personlig hygiene kommer den på sisteplass blant alle husdyr, og den har de skumleste tilbøyeligheter. Dette oppveier den med en servil og krypende holdning overfor sin herre og ved til enhver tid å være parat til å påføre alle andre skader og ubehag. Fordi hunden således er glimrende egnet til å gi mennesket utløp for sine herskertendenser, fordi den koster penger i anskaffelse og hold og fordi den vanligvis ikke tjener noe næringsnyttig formål, har den en rotfestet plass i menneskenes anseelse som en rennoméskapende faktor. Samtidig assosieres hunden i vår fantasi med jakten – et fortjenstfull syssel og et uttrykk for ærebringende røverimpulser.

Den skjønnhet en hund eventuelt måtte ha i kroppsbygning og bevegelser, og de prisverdige mentale trekk den måtte være i besittelse av, blir derfor konvensjonelt anerkjent og overdrevet. Og selv de varianter av hunden som av overivrige oppdrettere er blitt avlet til grotesk deformitet, blir av mange mennesker i god tro ansett som vakre. Disse hundevarianter – og nøyaktig det samme kan sies om andre dyrearter som har vært gjenstand for tilsvarende avl – blir gradert i estetisk verdi omtrent preporsjonalt med graden av grotestkhet og instabiliteten av den spesielle fasong deformiteten tar i hvert enkelt tilfelle. Denne varierende nytteverdi basert på groteskhet og strukturell instabilitet kan for vårt formål uttrykkes på en enklere måte – nemlig som større knapphet og følgelig større kostende. Den kommersielle verdi av slike hunde-uhyrligheter, eksempelvis nåtidens foretrukne skjødehunder både til manns- og kvinnebruk, skyldes at det er kostbasert å avle dem frem og følgelig å kjøpe dem; og deres verdi for sine eiere ligger hovedsakelig i deres rolle som gjenstander for iøynefallende forbruk. Indirekte, gjennom deres æresbringende kostbarhet, blir det tillagt dem en sosial verdi; og følgelig, ved en lett substitusjon av ord og idéer, blir de beundret og betraktet som vakre.

s. 122-123

Når det gjelder boka generelt, var det som Veblen kanskje ikke kom like mye inn på, subkulturer. Smakshierarkiet er dertil litt enten-eller, nyttig eller unyttig, velegna eller helt uegna til iøynefallende bruk. Arvtakerne klarte å nyansere dette bedre.

Veblen er aktuell, begrepene ligger også direkte til grunn for endel studier av politisk kultur, altså på hvilken måte politikere skaper appell. Mange ledere verden rundt er engasjert i ekstremt iøynefallende selvframstillinger, mens det er hevdet at i Norge er det iøynefallende unnselighet som gjelder.

«Forby Bon-Bon!»

Bon-Bon er et dansk godteri som gjerne figurerer i mimrespalter. «Hvor ble det av?» Vel, det finnes faktisk fortsatt. Men det var litt mer virak rundt det før. Krav om forbud, for eksempel.

Det var i sin tid godt gjort å varemerkeregistere Bon-Bon, et ord som bare betyr godteri. I Norge var bonbon særlig kjent som det tyske ordet for godteri som tyske soldater ga bort til barn under krigen. Sier navnet ingenting, kan du friske opp minnet her: http://snackstage.blogspot.com/2012/09/verdens-kuuleste-godteri.html

Bon-Bon-navnet er for så vidt mindre kjent enn merkenavnene på posene, som gjerne fikk «vovede» navn. Navn etter det som godteriet så ut som. Det skulle være barnslig, gjerne underbuksehumor og på samme tid relatert til dyr (!)

Derfor ble det gjort forsøk på å forby Bonbon-posene. En nordtrønder klaget dem inn til sine lokale forbrukermyndigheter, som brakte saken videre til en slags forbrukerdomstol (Markedsrådet). Det norske distributørselskapet fant ikke tid til å møte opp. De fant det kanskje for tåpelig å sitte og forsvare godteri med påklagede navn som Hundeprutter, Tissemaur og Store pupper. Distributøren hadde imidlertid fått en uttalelse fra en psykolog, som blant annet sa at det «er helt utelukket at navnene på disse Bon-Bon-posene vil skade/hemme/forstyrre barns utvikling».

Klageren mente at de ville skade/hemme/forstyrre barns utvikling:

«Det skal utvises spesiell aktsomhet når markedsføringen retter seg mot barn. Det skaper forvirring i barns begrepsverden når gode ting benevnes med navn som beskriver noe helt annet. Ihvertfall gjelder dette for barn som kommer fra vanskeligstilte hjem, der ikke voksne gir barna de rette korrektiver. Markedsføringen av disse godteposene har også en etisk side.

Grenseoppgang overfor tabuområder er en viktig del av barns utvikling. Barn vil i en periode av barndommen prøve å sprenge grenser ved å si tabubelagte ord. Når voksne kommer inn på denne arenaen, er det som å ta fra barna en lek. Det blir også vanskelig å sette grenser for hvilke hesligheter og halvpornografiske benevnelser som skal tillates.

Klager mener at disse godteposene ikke er morsomheter som kan tillates overfor barn».

Kort sagt mente Markedsrådet at barn ikke tok skade av dette, og at humor i markedsføring kunne strekke grensene noe lenger enn vanlig.[1]


[1] Markedsrådets vedtak, 1990–1993, s. 198-

En hyllest til den kunstige Yngve Hågensen-kronikken

I Norge liker man å huske på de «blomstrete» politiske utspillene. Vi har riktignok «sjølråderetten», «mer demokrati og åpenhet» og noen andre fraser som peker mot et faktisk innhold, men den kollektive hukommelsen husker vel så godt «36,9», «det norske hus», «hver mann sin høne» og andre ting som kom ut på skeive.

Mediene melder seg på så godt de kan ved å kringkaste — og til og med skape — innhold som supplerer det som kommer fra politikere. 2018 hadde «rasisit», 2019 hadde «så ble det litt mye«, «utrede om man skal bli kjærester» og «klarer du en, så klarer du to». Jeg husker ikke like mange oppkonstruerte begreper fra den politiske verden i 2020, kanskje det var fordi «i disse koronatider» fikk skinne så velfortjent.

Men så ble det 2021, og 12. januar sto en kronikk i VG med ingressen «Kan Jonas Gahr Støre, med sin bakgrunn, være leder for arbeidsfolkets parti? Visst faen kan han det!» Banneordet, som ikke tilførte mening til teksten annet enn litt styrke, ble sluppet gjennom av redaksjonen fordi det kom fra en mann med lisens til å banne, Yngve Hågensen. Men så viste det seg at det mer indirekte var Hågensens ord.

Kronikken ble nemlig skrevet av AP-rådgivere. Det var mer slik at de lot seg besjele av Hågensen og kanaliserte ham inn i et Word-dokument, et program den aldrende Hågensen for øvrig ikke har tilgang til. Og da ble det et par «faen».

I skriveprosessen var Hågensen i høyden «med på å justere underveis» over telefon, het det. Kronikken fikk dermed kritikk i mediene for å være et kunstprodukt.

At den var det, er riktig. Men hvorfor kan ikke politikken inneholde kunst? Politikken trenger glimt av noe annet innimellom.

Iblant kommer slike glimt i form av store taler. Og de vet alle at skrives av andre. Taleskriverne portretteres og hylles, Kennedys taleskriver huskes fortsatt, mens Obamas taleskriver inviteres til Norge som oratorisk geni. Av en eller annen grunn er det verre at kronikker skrives av andre.

Vel kan man være kritisk til politikerne som ikke kan velges og velges vekk, altså rådgiverne. På Stortinget alene gresser hundrevis av slike, og enda flere kommer i tillegg i regjering, byråd og fylkesråd. Men så er det ulikt arbeid disse rådgiverne gjør. Måten noen rådgivere satte seg ned på, med tenkning rundt at i denne lange valgkampen må vi tråkke opp gamle stier, gjør kronikken til en begivenhet utenom hverdagens flom av talepunkter, komitémerknader, høringsuttalelser og «gode» råd om når debattdeltakere skal si «det spørsmålet jeg har lyst til å svare på, er…». Rådgiverne, som vanligvis er en grå og formløs masse, viste altså fram personlighet denne gangen. Kanskje like mye deres egen personlighet, og deres egne minner, som Hågensens.

Bare det at Yngve Hågensen ble selektert. På dette tidspunktet satt fortsatt Gabrielsen som LO-leder, så blant de tidligere LO-lederne kunne man velge mellom Gerd Kristiansen — nei, hun er for uklar til å ønske seg kronikk av — Roar Flåthen — nei, han er glemt — Gerd-Liv Valla — NEI. De måtte tilbake til 2001, da Hågensen ga seg som LO-leder etter tolv år.

Det er 20 år siden, det.

Blast from the past de luxe, for å si det på godt norsk — men det er Hågensen som liksom er den ekte LO-lederen. Han hadde tydelige meninger på arbeidsfolks side, han hadde et spesielt utseende som ikke konnoterte «elite», og han sa ting som faen. Slik en ekte arbeider skal! (Eller?) Hågensen var personen som aldri ble noe annet enn arbeider. Selv om han satt på toppen av makta lenger enn de fleste, tok han aldri, i hvert fall ikke i det offentlige bildet av ham, til seg urbane vaner. Man ser det også i dag, ved at han ikke hadde pc hjemme da kronikken ble skrevet. Arbeideren som er avkoblet internett. Blar heller i gamle Magasinet for alle enn i Netflix-katalogen, hvis ikke dagene da fylles opp med å hogge ved, sette opp forskalinger (kun manuell utførelse!), mekke (ikke sykkel, for hipsteraktig!) og fiske.

Man ser altså for seg de borgerlige rådgiverne i Arbeiderpartiet sette seg ned på kontoret og mentaldrodle: «Hva trenger vi sårt i det kommende valget? Arbeiderstemmer. Hva må vi ha da? En arbeider. En kontrast til Støre. Vi trenger derfor at det sies faen, og vi må klistre på et ansikt som sier faen». Som vi vet i dag ble det altså Hågensen.

Så må man videre se for seg tablået der rådgiverne satt og tygde på formuleringer. En må ta utgangspunkt i at banningen fantes i dokumentet lenge før Hågensen ble innkalt på telefon (fasttelefon, om jeg må be!). Men hva slags banning? Faen er bankers, sitatbøker har fastslått for all ettertid at Hågensen snakka sånn: «Vi er avhengige av at næringslivet tjener penger. Vi er avhengige av overskuddet. Vi lever for faen av det». Dette er et sitat som har 24-årsjubileum i år.

Faen står én gang i kronikken, i et sitat som også er gjengitt som ingress. Her må vi spørre: Putta rådgiverne inn flere faen, for så å stryke dem? Man kan forestille seg dét. Man kan også tegne for sitt indre øye at de unge-til-middelaldrende partiansatte lekte seg med andre banneord. «Hva med helvete? Nei, det må i så fall bli hælvete! Kanskje hælvetet som Norge har blitt siden 2013! Hvis da ikke jævlig er bedre, eller jævla — eller forjævlig? Er ikke regjeringa litt forjævlig, ifølge Hågensens ånd som vi her sitter og kanaliserer? Hva er verst: litt forjævlig eller veldig jævlig?»

Hågensen-figuren påkaller 130 års arbeiderpartihistorie i kronikken. Går vi nesten helt tilbake, til tida før andre verdenskrig, var det mindre banning i debattene, men langt flere skjellsord om mostanderne. Det vanligste å brennmerke med, vil jeg tippe, etter mine studier som riktignok har vært akademiske men ikke systematiske på dette feltet, var «gale» og «deliriske», eventuelt «forbryterske».

Det er søkt å tro, ja selv å komme opp med tanken om, at rådgivere i dag ville skrive tekst i mellomkrigsledernes ånd. Rådgiverne må skrive ut ifra arbeider-typen de selv har vokst opp med, og som dermed appellerer til deres egen generasjon på 35–55 år. Av samme grunn påkaller de ikke Ap-politikeren Aldor Ingebrigtsen fra 50-tallet, hvis taler var kjent for to ting: masse nordnorsk banning og aldri manus. Bortsett fra én gang, og da sto det på lappen: «Du må farsken ikkje banne». Ingebrigtsen-referansen er for gammel, og ingen husker om han hadde et spesielt utseende.

Likevel ville jeg applaudert enda kraftigere om noen gjorde nettopp dét: funnet fram til et Ap-medlem som opplevde mellomkrigstida og reintrodusert polemikken som dette Ap-medlemmet vokste opp med. Hovedskillet i historien går jo mellom tida med og uten internett, gjør det ikke? Så alt som kommer fra Hågensens internettløse side av historien må kunne ha den samme effekten: Å minne velgerne om hva en arbeider er, at arbeiderne trenger vern og støtte, og at Arbeiderpartiet har «arbeider» i navnet.

Det er nemlig herlig når mediene ikke gir oss reality, men hyperreality: En virkelighet som er mer virkelig enn virkeligheten selv. Det var det som skjedde med kunstproduktet signert Yngve Hågensen. Det føles så virkelig at han er en figur som går rundt og forbanner høyreregjeringa, så da er det virkelig, selv om Hågensen selv ikke var den som tastet inn ordene, verken faen eller de andre.

Kunstkronikken må hylles. Ikke fordi den var så informativ, men den og viraken rundt den var berikende for norsk politikk. Tilsvarende har deler av teksten ovenfor bestått av fantasifulle spekulasjoner om rådgivernes tanker, som jeg strengt tatt verken har eller har prøvd å skaffe meg innsikt i. Essayet har derfor ikke vært informativt hele veien, men ikke desto mindre — for ikke å si: desto mer — berikende. Eggende.

PS. Noe kan selvfølgelig kritiseres i kronikkteksten, nemlig visse moteklisjé-formuleringer som denne: «Det har også vært perioder der jeg har vært urolig for partiets kurs. Jeg er ikke der nå». I Hågensens tid snakka man absolutt ikke slik, at man «var på et bestemt sted» når man tenkte bestemte tanker (jf. «å tenke mørke tanker» = «å være på et mørkt sted»). Det er først i dag at «vi er der».

PSPS. Aldor Ingebrigtsen døde i 1952, men var et levende nok «minne» for Johan J. Jakobsen som kom inn på Tinget som vara i 1969 — til at Jakobsen omtalte Ingebrigtsen-episoden i boka Muntre minner fra ting og torg. Tygg litt på den.

Rykket Stabæk ned 4. juli?

For å ikke rykke ned trenger Stabæk bare to lag bak seg. Brann, som er det eneste laget de har slått i år, kan fint være det ene. De andre kandidatene var Tromsø, Mjøndalen og Sandefjord, men 4. juli ble Stabæk ydmyket av sistnevnte. Da var det slutt for treneren.

Et av Stabæks store problemer er at spillerne som er der nå, tilsynelatende ikke blir bedre av å spille der over tid, heller det motsatte. I år får Herolind Shala godkjent (tidvis), mens alle de andre spillerne har mer å gå på før de når sitt nivå.

Amankwah, Skytte og Edvardsen kom i 2019, og presterte bedre da enn nå. Det samme gjelder keeper Sandberg. Solheim og Lumanza som kom i fjor, har falt gjennom i år, og det samme har Wangberg ut ifra det som er helt rimelige forventninger.

På spissplass har Stabæk ikke hatt dårlig teft for å hente spillere, men Azemi, Valencic og Botheim har visstnok prestert så dårlig at de ikke kom inn på laget engang. Utenfra er det umulig å forstå hvorfor, men noe må det være når spillere øser inn mål umiddelbart etter at de forlater klubben. Oscar Aga er et navn til, men det var kanskje litt mindre forutsigbart – han ble sluppet til 2. divisjon.

Talentene er på plass, men for å kunne blomstre trenger særlig Pignatel og Ottesen (men også Normann Hansen, Kostadinov, Geelmuyden og Solbakken) tryggere spillere ved siden av seg, enn hva som har vært tilfellet i det siste. Salget har vært bra og gitt penger, selv om man kan merke seg at spillere man slapp etter junioralder, som Kristian Thorstvedt og Jesper Daland, har klart å blomstre andre steder (begge spiller i Belgia nå).

Stabæks hovedproblem nummer to: Enten det går bra eller dårlig resultatmessig, er Stabæk-kampene nesten alltid kjedelige å se på. De er preget av spill som aldri blir noe av, for så vidt for både Stabæk og motstanderen. Om ikke destruktivt er riktig ord, er spillet i hvert fall oppstykket og uten driv og appell. Stabæk I en ideell verden hadde det også vært slik at Stabæk frambrakte spillere som ville bli og ble værende i klubben. Nå vet jeg ikke hva André Flem, Christian Holter og Tom Stenvoll tenkte inni seg, men det kan jo ha vært noe med de var glad i ved Stabæk, som gjorde at de til sammen spilte her i 36 år. I dag ser jeg for meg Jeppe Moe og Luc Kassi som slike spillere. Jeg håper Stabæk tar godt vare på Luc Kassi som er skadet igjen og som er på utgående kontrakt. De har dratt ham over halve kloden og bør grave dypt etter å tilby de jobbmuligheter som finnes, også etter karrieren.

Jeg raser over oversetting

Etter min mening er det helt kriminelt av NRK å oversette det amerikanske ordet race med rase. Det finnes ikke raser innen menneskeheten. At andre kulturer snakker om «race» kan ikke det norske språk importere. Det som menes er hudfarge. NRK kan ikke holde på med å snakke om rase — det er rett og slett rasisme i ordets rette forstand, altså troen på at mennesker er inndelt i raser.

Filmen Eat, Pray, Love ble i 2010 oversatt til Spis, Elsk, Lev fordi nordmenn ikke ber støtt og stadig. Ordet «be» ville hørtes rart ut. Men ordet «rase» høres ikke rart ut for NRK.

Jeg fikk ånden over meg og gjorde noe jeg aldri har gjort før, nemlig å oversende følgende klage til Kringkastingsrådet. Jeg har ikke supertro på at det blir en stor sak, men kanskje noen blir enige med meg:

  1. juli 2021 har NRK.no på sin forside en lenke til Dokusommer-programmet «Air Jordan: Rase, klasse og nådeløs markedsføring». Det jeg klager på er bruken av ordet «rase». Årsakene til klagen er følgende:
  • Det eksisterer ikke raser innen menneskeheten.
  • Dokumentarfilmen beskriver et skille som finnes, men som i realiteten er skapt av hudfarge og det rasistiske synet om at det finnes bedre og dårligere hudfarger.
  • I USA er ordet race flittig i bruk i allmennheten, og også offisielt ved folketellinger, men slik bruk bør ikke innføres i Norge.
  • Et eksempel på den totale meningsløsheten ved det amerikanske begrepet race er at jeg (som nordmann) og en argentiner med italienske oldeforeldre vil sies å tilhøre to forskjellige «raser», «kaukasisk og hispanisk».
  • Noe som bringer oss til neste punkt: Ordet «kaukasisk» ble i denne sammenheng dannet av tyskeren Johann Friedrich Blumenbach rundt 1800, som opererte med «rasene» «kaukasisk, mongolsk, etiopisk, malayisk og amerikansk» (ut ifra til dels rare antakelser om «rasenes» opprinnelsessted). Har man «raser», har man for øvrig også «raseblanding» og andre sterkt beklagelige begreper.
  • At man i et annet land holder seg med utdaterte, latterlige og skadelige begreper, er ikke noe Norge kan gjøre noe med, men her i Norge bør begrepsbruken ikke understøttes, og aller minst av NRK.

Rangering av 1. divisjons keepere

En ny runde av 1. divisjon er sett på Eurosport, og noe av grunnen til at det blir sett på, er de mange målene. En del av disse kommer av tvilsomt defensivt spill, herunder keeperspill. En keepers jobb er først og fremst å være trygg. Det keeperen gjør direkte er selvfølgelig viktig, men det kan fort hende at keeperen blir mindre involvert i deler av kampen — trygghet eller ikke vil derimot påvirke laget gjennom hele kampen.

Nå er det selvfølgelig slik at keeperne er de beste fotballspillerne, siden de (på toppnivået) må mestre et såpass stort register av ferdigheter. I realiteten lever ikke alle opp til dette stempelet, ja for noen lag virker keeperplassen som den plassen som aller helst bør forsterkes.

Her er derfor en kåring ut ifra hva jeg har fått med meg hittil i år. Ole Kristian Lauvli virker nesten unisont utropt til ligaens beste keeper; jeg mener dette kanskje er litegrann overdrevet. Raufoss er ei skikkelig sil bakover i år, selv om det sikkert kunne vært mye verre. Jeg presiserer at lista er laget ut ifra prestasjonene i år, og at jeg helt sikkert tar feil i flere ting.

Gode +. Hele rangeringen er gjort i synkende rekkefølge.

Julian Faye-Lund, Hamkam

Øystein Øvretveit, Jerv

Michael Lansing, Aalesund

Ole Kristian Lauvli, Raufoss.

Serigne Mor Mbaye, Sogndal

Håvar Grøntvedt Jenssen, Fredrikstad

Igor Spiridonov, Bryne

Gode –. Absolutt brukbare keepere, men mulig å finne bedre?

Knut Andre Skjærstein, KFUM

Aslak Falch, Sandnes Ulf

Amund Wichne / Jonas Deumeland, Start

Stefan Hagerup, Ull/Kisa.

Ikke gode nok. Økonomi snarere enn ferdigheter hindrer at disse keeperne skiftes ut.

Mark Jensen, Åsane

Emil Ødegaard, Stjørdals-Blink

Mads Viken, Grorud

Simen Lillevik, Strømmen

Nicklas Frenderup, Ranheim. (har mista plassen til Magnus Lenes? Ham plasserer jeg i kategorien over.)

Det jeg biter meg merke i her, er at keeperprestasjonene nesten følger tabellen, bortsett fra at Raufoss sin keeper er bedre enn laget og Åsane sin keeper er dårligere enn resten av laget. Er denne hovedtrenden tilfeldig, eller ikke-tilfeldig, eller er det jeg som lar meg farge for mye av tabellen?

PSPS. Dette ble skrevet litt før runden 5. juli, som selvsagt endret på deler av tabellen. 1. divisjonstabellen endrer seg for hver kamp.

Filmen Cable Guy er ikke moden for rehabilitering

I serien «hvordan kom du på det emnet?» er turen kommet til Jim Carrey-filmen Cable Guy fra 1996. Vel, den har 25-årsjubileum i år, men alle veit at 20 er det nye 25, for folk liker å feire jubileer før snarere enn siden. Derfor er det allerede skrevet noen tekster om Cable Guy. Med «benefit of hindsight» framstilles Cable Guy som en film man så på som dum, men som hadde kvaliteter. Filmens rykte bør derfor rehabiliteres, mener flere.

Litt kontekst: Jim Carrey ble kjent for sine idiotroller i en usedvanlig kjapp rekke av filmer som spilte inn usedvanlig mye penger. Disse var: Ace Ventura, Masken og Dum og dummere (1994), Batman Forever og Ace Ventura 2 (1995), Cable Guy (1996) og Lystløgneren (1997). Etter dette tok JC det litt mer med ro hva gjaldt fjaseri. Filmen Truman Show hadde et litt mer seriøst innhold, før han gikk arthaus med Evig solskinn i et plettfritt sinn og ble seriøs skuespiller™. Og se, Cable Guy har litt mørke og slemme elementer, og derfor mener noen at den tilhører ei lenke som fører fram til ESIEPS.

Jeg tillater meg å tvile. Her er fem grunner til at filmen verken bør eller kan rehabiliteres.

  • Relasjonene er underutviklede. Det gjelder sjefen som hovedpersonen liksom hater, og ikke minst eks-kjæresten. Vi får verken vite årsaken til hatet eller til bruddet.
  • Filmen skal liksom ha «hilarious» småroller med Jack Black, Bob Odenkirk, Ben Stiller og Owen Wilson, men få av dem har særlig mange replikker. Stiller sier ikke et eneste ord, Odenkirk knapt noen ord.
  • Den gjennomgående rettssaken med Stiller er svakt knytta til filmens historie. Poenget som rettssaken viser seg å ha, virker forsert.
  • Overspill. Cable Guy var den sjette filmen der Carrey gjorde en idiotrolle, ikke like morsomt sjette gangen som første.
  • Slutten er tåpelig.

Soundtracket, derimot! Cypress Hill er med. Her byr jeg på de to perlene som ruller over rulleteksten. «Get Outta My Head» har et gitarhook som setter seg vilt godt i hodet. «Leave Me Alone» har veldig melodiøs vokal som ligger høyt i miksen, over en egentlig ganske tøff alternativrock.

Én rolle må med

Telefonsamtale våren 1994.

– Hei, jeg produserer ungdomsteater. Jeg vil gjerne lage teater på din skole.

– Er teateret del av en holdningskampanje?

– Ja, selvfølgelig er det en del av en holdningskampanje.

– Er temaet dagsaktuelt for de håpefulle? (ordet «kidsa» hadde ikke blitt tatt i bruk)

– Ja. Det handler om sikker sex.

– Da kan dere lage holdningsteater her. Dere må bare oppfylle et siste kriterium. Handler det mye om døden?

– Ja, Døden er sågar en karakter i stykket.

– Velkommen!

Det var spesielt viktig å ikke «ha sex med flere eller ukjente». En sommerlærdom fra Modum.

Nyere norske klisjeer

Alle vet at «jeg er meg selv 110 %» er en klisjé spredt i reality-tv. Men mange andre klisjeer har blitt aksepterte i den grad at de brukes i featurejournalistikk, debattprogrammer og lignende. Med et lite, og la meg understreke av det er lite, håp om å rydde litt i uttrykk som av en eller annen grunn har blitt både akseptert og mye brukt de siste åra.

«Det er ikke greit»

Dette begrepet blir kolossalt mye brukt, men framstår som en barnslig måte å si «det er uakseptabelt», «dette kan ikke godtas» eller lignende. Brukes ofte om ting som var akseptert før, men ikke nå lenger, som å droppe n-bomben, seksuelle vitser og lignende.

«Jeg var på et mørkt sted»

Rart å bruke «sted» i overført betydning. Som om det finnes et «sted» man tidvis er og ikke er. Det vil være mer presist å si at man for eksempel i en periode hadde en sykdom. «Mørkt» føles forresten også ut som et litt slitent uttrykk.

«Det har vært en fantastisk reise»

Brukes gjerne av personer som har vært med på en konkurranse, i et tv-program eller andre ting med en definert start og slutt. Start og slutt gjør ikke nødvendigvis noe til en reise. De kan jo heller bruke tripp, hvis de har vært litt «bortreist» for å si det slik…

«Vi må heie på den og den gruppa»

Hvis man aktivt og ivrig støtter noe er det rart å kalle det for å heie. Å heie virker så uforpliktende, et klapp på skulderen uten konsekvens. Og er det nettopp det sistnevnte man gjør, som å «heie på minoriteter» uten å gjøre noe aktivt for dem, burde man ikke skryte av det.

«Å være en sterk stemme»

Det er rart å kalle et menneske for «en stemme». Man har en stemme, man er det ikke.

«Vi må rigge dette for å tåle…»

Rar bruk av ordet rigge, i hvert fall i overført betydning. Greit å rigge en scene, men å «rigge» en økonomisk søknadsordning passer ikke. Anglisismen «å rigge et valg» faller utenfor dette eksempelet, men er også litt dårlig norsk..