Jim Bakker er død 80 år gammel. Han var en televangelist og dommedagspredikant med et brokete liv som endte i eget TV-show. Nærmest et talkshow som var en tynn ramme rundt TV-shop-delen av programmet: salg av forsyninger og først og fremst mat til de som trodde på dommedag. Bakker reklamerte da klokelig nok med å forkynne at dommedag var ganske så nær. Da måtte man kjøpe hans gigantiske bøtter med suppe, stuing, gryter og alt mulig annet – for eksempel Mexico-pakka med 196 porsjoner. Han hadde også tipset klart for de som ikke hadde plass til 1000 liter med mat hjemme: sett bøttene i en ring i stuen, dekk den med ei plate og en duk, så bruker man det som bord og møbler – helt til dommedag. At han selv konsumerte sin egen mat på privaten, holder jeg for usannsynlig, for den inneholdt jo ultramye konserveringsmidler. Klippet der han prøver å smake på sin egen potetsuppe er nesten et amerikansk «Dan Børge brekker seg»-øyeblikk:
Rekviem for Raufoss
Nå har en avgjørelse blitt utsatt lenge. Går Raufoss konkurs og følger Lyn og Øygarden?
Mye av problemet til klubben er at folk bryr seg ikke lenger. Ekstreme utskiftninger i troppen er en av grunnene. Det er det første folk fra stedet sier til meg når jeg har sett Raufoss–Stabæk og de heller ikke da ville se klubben «sin».
Svak økonomistyring er nok folk også oppgitt over, og dette har lengre historie — i 2007 ble Raufoss kasta ut av 1. divisjon. Jeg skriver også i min bok Mer fotball på 90-tallet om at de også på 90-tallet rota bort penger. Raufoss solgte Pål Strand til Lillestrøm, og siden han ble god der var de misfornøyd med summen, så de klarte å få overgangsprosenter på både Fjeldstad og Strand da Lillestrøm kjøpte Sveinung Fjeldstad. Men så ble ingen av dem solgt videre! En meget spesiell historie.
Det har lenge vært sterk fotballkultur på Raufoss, men i dag har de ingen lokale faste spillere, det nærmeste er to fra Gjøvik og Lillehammer. Spillere er det grunnlag for, de rekrutterer fra hele Gjøvik og Toten, 60 000 innbyggere, men ikke fans. For en borger av Gjøvik by er det unaturlig å slutte opp om Raufoss.
Jeg siterer ofte Tommy Hansen, som jeg hadde som fotballtrener og seinere som kollega, at i Innlandet har det vært litt kultur for at man godter seg mer over at naboen mislykkes enn at man selv lykkes. Jeg bodde i Gjøvik i 2013–15 og hadde en elev som fikk mange kamper for Raufoss. Da de bygde seg opp under Christian Johnsen, signerte de også noen tidligere Stabæk-juniorer som jeg også hadde hatt på NTG en periode. Jeg har sympatisert med Raufoss av den grunn, ikke når de har møtt Stabæk selvfølgelig, og det var flott å se en borteseier på Nammo stadion nå i år, mens Stabæks åpningskamp på ny stadion som endte med tap mot Raufoss kan bli strøket. Merkelig, merkelig.
Coyote vs. Acme
Per Ulv ble laget mellom 1949 og 1960-tallet. Er det riktig tid for en ny film om Per?
En ny film har i hvert fall blitt lagd, og i høstferien var Per Ulv vs. Acme mitt valg for en tur med barna på kino. Heldigvis har de sett både Per Ulv og Snurre Sprett før, for hvis ikke kunne det blitt litt vel mange referanser som gikk dem hus forbi. For oss gikk det bra, så jeg anbefaler alle å titte på litt gammel klassisk Per Ulv før man eventuelt går på kino, så de unge i hvert fall forstår litt av hva det handler om.
I denne filmen med vanlige skuespillere og Looney Tunes-karakterer tegna/animert inn, får man både enkelte innklippede klassiske scener og selvfølgelig mange referanser til tropene fra gammel Per Ulv. (Falle ned stup, male et svart hull som man så kan falle gjennom, etc.) Den viktigste tropen er selskapet Acme, og det er litt fascinerende å se en film som tar et av de sprøe premissene i tegnefilmer, og følger hva som skjer hvis man trekker logiske slutninger. I dette tilfellet har da megafirmaet Acme solgt så mange produkter til Per Ulv som har motsatt virkning av det de skal, at han nå må saksøke.
Rettssaldrama med jury, vitner og dommer tror jeg er noe barna har et minimalt forhold til fra før. De ser filmen mest på grunn av slapstick og karakterenes morsomme «mannerisms».
Det er så mangt her i denne filmen som vi ikke har noe forhold til – egentlig også selve artene: prærieulven, coyoten, eller road runner som visstnok heter løpegjøk på norsk. Et morsomt navn i seg selv. Det noen derimot har et forhold til (igjen: ikke barn), er advokatvirksomhet i Albuquerque. Herlig å få en ny runde med «reklameplakatadvokat» fra ørkenbyen.
Skuespillerinnsatsen var vel helt passe, ville vokte meg for å si «god», det er jo i tillegg norske stemmer her, og for meg var det svært merkbart at språket ikke stemte overens med leppene, men det tror jeg heller ikke barna tenkte så mye over.
Toppnotering i lagquiz
Kjapp rapport her fra NM i quiz som ble holdt for ei tid siden. Nemlig rekordhøy plassering med laget: 9. plass i NM i lagquiz og vi sikter stadig oppover.
Individuelt gikk det ikke så bra, satser igjen neste år. Var kanskje mest fornøyd med å vite hvem som er mestvinnende i EM i baseball for menn. Det var likevel ikke så vanskelig, gjennomgangen viser at av de 40 lagene, var det bare ett på nederste halvdel som klarte spørsmålet, mot halvparten av de på øverste halvdel. Kanskje de hadde kunnskapen fra en sportsquiz jeg og en annen kar lagde i fjor? Der skreiv vi 100 spørsmål, samt 6 ultranøtter, nesten umulige, spørsmål for gøy etter svaring og retting. Nettopp en av de ultranøttene utpekte Nederland som det mest vinnende baseballlaget, som jeg av en eller annen grunn hadde valgt å slå opp.
Et annet spørsmål hadde svaret Tormod Torfæus, så her kan vi være glade for quizregelen om at kun etternavn holder å svare, for jeg trodde han het Torfinn!
Banehopping i Gudbrandsdalen
Enkelte ganger gjør jeg litt banehopping, altså ser fotballkamper på nye baner, og sist bød anledninga seg i Gudbrandsdalen. Fredag kveld og lørdag formiddag bød begge på det essensielle – råning. For så vidt lærerikt – der jeg bor er det bare russen som råner. Men det understreker hva banehoppings-aktiviteten handler om.
Da jeg var ung, og nå snakker vi rundt 2002, spilte naboen til fetteren min på Ringebu/Fåvang. Det er grunnen til at jeg kan vite hva keeperen het den gangen – og samme person sto i mål nå på fredag! Men toppscoreren i avdelinga satte to av sine totalt 33 kasser denne sesongen. Dermed ble det seier til Vind IL, hvor jeg faktisk kjenner treneren fra min Gjøvik-tid.
Beliggenheten på disse banene er noe av det bedre Norge har å by på. På lørdag var jeg på Otta og så hjemmelaget valse over Eina 7–4 med mange prestasjoner av ymse slag bakover på banen. Dramatiske åser omkranset et sentrum der det var mart’n samme dag. Til tross for det møtte det opp cirka 110 personer for å se på. Nesten like mange var og så på et derby på søndag, litt utenfor Vinstra. Faktisk ble det 11 mål her også, bare at alle var til samme lag. Jeg skal ikke fare så hardt fram med tapende part, som i snitt tapte 0–8 denne sesongen, men vinnerne Kvam endte bare midt på tabellen. Det er sammenslåingsklubben med tilhold i Vinstra sentrum, Fron, som tar seg av opprykk(skvalik) fra 6. divisjon.
Kjenner ikke Norge
Spill med idiotiske reklamer — som viser gameplay som er så inkompetent at folk føler de kan gjøre det bedre — er noe de fleste sikkert har vært borti. Her ser man et håpløst forsøk på å plassere «Operahuset i Oslo» i et annet fylke enn Oslo. Men ser du hva som også har blitt gjort? Annonsen har plassert Akershus festning i Akershus som et korrekt svar. Henrik Ibsens hus også, faktisk, selv om også dette ligger i Oslo hvis man ikke teller med det i Skien.
Jeg håper folk ikke laster ned sånne elendige spill, det finnes folk som legger tid og omtenksomhet ned i å lage spill.
Nettavisen «straffet» for KI-bruk
Engelsk Wikipedia har ei liste ved navn List of video games listed among the best. De har også ei versteliste, og generelt mange lister. For å komme på bestelista nå ett dataspill være bredt anerkjent som blant de beste, ikke bare av tilfeldige kritikere, men av ordentlig korps av solide kritikere. Der hører Nettavisen ikke hjemme, ifølge erfarne Wikipedia-brukere.
På diskusjonssida til nevnte liste stilte noen spørsmål ved Nettavisens artikkel Dette er tidenes 100 beste spill fra julaften i 2024, byline Pål Nisja-Wilhelmsen. Konklusjonen ble at artikkelen ikke var troverdig og måtte fjernes – vurderingene var for dårlige til å brukes som kilde. Mon tro hva Nettavisen synes om å falle igjennom i en slik vurdering?
For en bruker var de KI-genererte bildene i artikkelen det første tegnet på lav kvalitet. Allerede det første bildet ser KI-generert ut, hvor Nettavisen bruker den vage bildebylinen «Foto: Illustrasjon».
En annen bruker gikk litt dypere inn i artikkelen og analyserte språket. En svært repetitiv og mekanisk stil trådtee fram som hovedproblem. Om det var KI eller bare slett skriving var vel åpent; troverdig var det uansett ikke. Det første eksempelet var at «satte en ny standard» er brukt 25 ganger i en topp 100. (Søket mitt viser 27 ganger.) Ordet «revolusjonerte» dukker opp allerede på topplasserte Minecraft, og er brukt 14 ganger. «Definerte» og «redefinerte» er brukt 28 ganger til sammen.
Andre former for setningsbygging er haltende eller gir ikke språklig mening. Hva betyr det at Minecraft «satte spilleren i sentrum av sin egen historie»? I beste fall en klisjé. Hva betyr det at Minecraft «både skaper og samler samfunn på tvers av generasjoner»? Er det forsøk på å oversette «community»?
Eller hva med denne om Tetris: «dets plass i spillhistorien er like solid som linjene spillerne stadig rydder bort». Er solid det første adjektivet man tenker på om linjene i Tetris?
Hva med at Breath of the Wild gir en «levende, fysisk opplevelse»? Fysisk er jo spillet ikke, kanskje sanselig eller følbart.
Super Mario Odyssey: «Med en blanding av nostalgi og nyskapning leverte det et feirende kjærlighetsbrev til Mario-seriens arv». Virker åpenbart som en direkte oversettelse fra engelsk.
Nettavisen redefinerte ikke seg selv som kulturelt fyrtårn – ved å publisere denne topp 100. For i pressen er det én ting å bli felt i PFU: det gjelder etikk og å balansere langs metaforiske kantlinjer som avisene vil holde seg så nære som mulig uten å tråkke over. En annen ting er å bli «felt» på at det som skrives rett og slett er så dårlig at det ikke kan brukes som kilde.
4 hardcoreband man «skal» like
… men som jeg ikke liker. Har prøvd og klarer det ikke. Misliker dem ikke nødvendigvis, men hører aldri på det.
Bad Brains
Skrikinga blir for enerverende. Og hvor ofte hører jeg et riff og tenker at «det var et bra og velskrevet riff»? Aldri. Kanskje én gang.
Reggaen svinger heller ikke som den gjorde på Jamaica, eller som band som Aggrolites gjorde seinere. Det blir litt i ingenmannsland.
Minor Threat
Bedre til å skrive låter enn til å framføre dem. Jeg har bestandig vært straight edge, men i motsetning til min ønsketenkning i tenårene er «Out of Step» ganske døll. Forsøket på rask tekstdelivery «I Don’t Wanna Hear It» og «Straight Edge» fungerer ikke, og den høye pitchen på stemmen blir også her veldig enerverende. Jeg lengter etter å slå av før 10 minutter har gått.
Discharge
Historisk viktig. Men er det bra? Kanskje var det en litt utakknemlig oppgave å komme opp med en stil, ettersom andre kunne plukke den opp og forbedre den. Etter to-tre låter blir skiva veldig likeens og det er ikke dårlig, men heller ingen toppnotering, så hvordan klarte GBH å gjøre samme stil og å holde på oppmerksomheten gjennom et helt album?
Jeg har også sett Discharge live, og det var kjedelig. Men viktig band, å ja!
Corrosion of Conformity
Disse lånte jeg først på Bærum bibliotek i tenårene. De falt ikke i smak, og falt også gjennom da jeg skreiv Old school thrash metal II. Her er bare ingenting som er fengende.
Disclaimer: de hardcorebandene jeg liker best er mest sannsynlig Good Clean Fun, Kill Your Idols, Violent Society og Paint it Black.
Og selvfølgelig det som grenser over i fet metal, som Excel, Uncle Slam, Beowülf…
Har begynt å legge ut litt stille høyde-filmer
Jeg satsa på stille høyde i årene 2005-2013, og fikk opp ett og annet godt hopp. Her er noen stilstudier som jeg har hatt på harddisken helt siden da, men nå lagt ut på Youtube. Begynner like godt med det høyeste som var på 1,78 — og har også med et treningshopp fra 2-3 år tidligere.
Har mer video, også fra NM.
Vakre mobilbakgrunner
Også på pre-smarttelefonene kunne man ha et bakgrunnsbilde på mobilen. Før mobilkameraenes tid var dette et bilde kreert ut av de pikslene mobilgrafikken kunne by på. Bakgrunnene kunne programmeres/lages selv, lastes ned, eller mottas fra firmaer som spesialiserte seg på mobilræl.
Her er noen ordentlig flotte fra fotballens verden. Derby er blant de beste, Rosenborg, Brann og Everton er også mulige å kjenne igjen. Men se på Bryne da…
Sunderland, «black cats», ser ut som logoen blir flankert av to pingviner. Leicester ser mer ut som en ball enn et reveansikt. Tottenham Hotspuspurs og West Ham kom også uheldig ut av det — klarer også du å se at West Ham ligner på en krabbe? — likevel har det litt nostalgisk verdi for dem da de har bytta/»modernisert» logoene sine i ettertid.
Og hvem var det som ønsket seg Charlton Athletic-logo?
