Sommer- og California-stemning laget av en tysker

Ekte sommer er barndommens sommer, med andre ord overnatting med fetter, ballspill, plastbadebasseng/spreder, Grand Theft Auto 1, jordbær, burgerhopping* og sist men ikke minst Pacific Blue. Denne tv-serien oppfyller få av dagens krav til, la oss si, representasjon. Men den er et tidsdokument, og nærliggende for undertegnede, idet jeg ikke fikk lov til å se på Baywatch da det kom et par år tidligere.

Tur på hytta som ikke hadde et fnugg av innlagt strøm skulle ikke få hindre at Pacific Blue tonesatte kvelden. Faren min tok med en liten tv som han ga strøm fra et bilbatteri. (Selvsagt synes jeg at dagens unge har det for lett 😉

Dagens tekst om Pacific Blue skal imidlertid ikke dreie seg om episodene, men om temalåta, «Just Another Day in LA». Skamløst californisk idet den spilles i sjangeren SoCal-/Epitaph-punk, og ikke fornekter seg en bro i stilen surf, samt et grungy pre-chorus. (Godt gjort å få plass til alt dette på ei låt som varer i 1:06)

Jeg visste antakelig ikke hva låta het da jeg så tv-serien, men fant det ut i forbindelse med musikknedlasting på Napster (om det ikke hadde gått så langt som til WinMX. Men det var garantert før Kazaa.) Her framgikk altså tittelen, og artisten. Artisten sto oppført var Christopher Franke. Hvem er så det?

Hukommelsen min ba meg først om å søke opp Christoph Franke, men det er en fotballmann i Øst-Tyskland. Christopher Franke er også tysker viser det seg, født 1953. Pusher 70 år nå, og godt og vel middelaldrende allerede da Pacific Blue ble laget. Noe skurrer. Musiker var han riktignok, men da i Tangerine Dream som jeg synes hørtes ut som litt utflytende musikk og ikke SoCal/surf-punk.

Var dette en feil?

Nei, det er riktig person. Alle profesjonelle musikeres drøm er blitt til virkelighet, det er låtskriveren og ikke utøverens navn som hektes på låta «Just Another Day in LA». Christopher Franke. Denne definerende californiakitschen er altså laget av en middelaldrende tysker. Andre personer spilte instrumentene. Gitaristen oppgis å være Zeke Zirngiebel, en obskur person som synes å ha utgitt mest rundt 1979-80. Bassisten er enda mer ukjent. Hvem som sang låta klarer jeg ikke å finne ut. På soundtracket til Pacific Blue opptrer sju ulike sangere. De fleste på det tungt californiapåvirkede internettet tror rett og slett at sangeren er Christopher Franke selv.

Og det er det altså ikke.

Men soundtracket til Pacific Blue skal ha honnør. Et lytt på denne cden skal vel gjenspeile en titt på en episode. Hva er vel mer naturlig enn at cden både åpner og slutter med «Just Another Day in LA»?

(Kilde: Discogs)

* burgerhopping = En madrass underst. En person oppå madrassen. En madrass oppå personen. Det hele skal så de andre hoppe oppå.

Forslag til ny Rosenborg-trener

Jürgen Klopp

Kan vise til fantastiske resultater!

Alex Ferguson

Fantastiske resultater OG ledig på markedet!

Hvilken som helst annen trener i Eliteserien

De fleste av dem har gjort det bedre enn RBK i år!

Petter Northug

Trønder! Kan det å ta gull!! Kan mye om trening!

Lionel Messi

Kan hentes som spillende trener! Ubeskrevet som trener, men hva gjør vel det når han er så sykt gull som spiller!

Nils Johan Semb

Han har trent landslaget! Tenk å kunne signere en LANDSLAGS-trener!!

Kjetil Rekdal

Kan røske litt opp! Er romsdaling og dermed skap-trønder! Ledig på markedet!

Tom Nordlie

Ekte vinnertype! Utrolig nok ledig på markedet han også!

Eirik Horneland

Tok jo medalje i fjor, hvor knall er ikke det? Har kanskje fått tid til å tenke seg om etter å ha fått sparken!

Om boka Jøde fra 1933

I 1933 var en norsk lektor og reporter i Berlin og møtte en tysk nazist. De hadde møttes tidligere, men nytt av året var at reporteren kunne «gratulere ham med seiren». Nasjonalsosialismen hadde siden sist blitt statsbærende ideologi i Tyskland. For reporteren fikk også samtalen med tyskeren en fornyet aktualitet: «I Hitlers Berlin – som i Stalins Moskva og Mussolinis Rom – har private meninger, selv den jevne mann, plutselig fått en interesse langt over det vanlige, for hvem vet om man ikke nettop gjennem ham kunde få vite sannheten, som man aldri har garanti for å høre gjennem myndighetenes basunblåsere, heller ikke på de mottagelser som lederne nu og da gir pressens menn til orientering og belæring».

Reporteren het Theo Findahl og utga boka Jøde i 1933. Hva var dette for slags bok? Jeg analyserer boka og ikke minst mottakelsen av boka i en ny artikkel.

Svein Arne Hansen

Noen dør på sin post, på topp i sin karriere. Det gjorde Svein Arne Hansen, president i det Europeiske friidrettsforbundet. Etter mange år som leder i Bislettalliansen (organisasjonen som arrangerer Bislett Games) og tolv år som president i Friidrettsforbundet ble han altså valgt som leder i Europa.

Svein Arne ble alltid lenge i hver posisjon, for når han først var blitt leder, var det ikke mange som ønsket seg noen annen leder. Jeg var selv med på friidrettstingene i 2009, 2011, 2013 og 2015. Her og andre steder fikk jeg oppleve hvordan Svein Arnes felt først og fremst var ledelse.

For han var ingen trenerguru eller tidligere topputøver, han var organisator – og jobbet med mennesker.

La meg si at jeg er en av dem som stiller meg tvilende til de mange mellomlederne i samfunnet, og at disse liksom skal kunne kvalifisere seg til ledelse gjennom å «studere» ledelse. Hva er ledelse? Svein Arne Hansen kunne dette naturlig, og viste det ved:

  • evne til å knytte kontakter for å få gjennomført ting
  • oversikt over egen organisasjon, hilse og kjenne folkene
  • innlevelsesevne i menneskene «under» seg i egen organisasjon, vise interesse for hva folk driver med
  • diplomatiske evner – ikke la seg rive med i de mange stridsspørsmål som oppstår

Svein Arne Hansen var et av få medlemmer av IF Kamp-Vestheim, en friidrettsklubb fra Frogner. Klubben var passiv, men som medlem der var man nøytral overfor de store Oslo-klubbene. Standpunktet «over» mulige konflikter kom godt med i Friidrettsforbundet. Jeg har inntrykk av at da han kom inn som president i 2003 var nærmest alt av opptur gjennom 1990-tallet, skuslet bort. Forbundet var et salig rot. At disse menneskene deretter klarte å ha samme leder i tolv år sier altså mye om lederen.

Jeg opplevde tilløp til kjekling og intrigering rundt postene under presidenten, som visepresident og sentralstyremedlemmer. Det er vel sikkert naturlig i alle store organisasjoner. Svein Arne hadde utvilsomt sine favoritter, men utad sendte han et godt signal til offentligheten ved å stille seg «over» viderverdighetene.

Innad ble nok både det ene og det andre sagt, til ulike tider. Men ved friidrettstinget i Alta kunne ikke flyet lande, og måtte lande i Kiruna med 7 eller 9 timers busstur til Alta over Finnmarksvidda. Da forsikret han om at tinget blir nok ikke i Alta igjen, men smilende.

Ellers reiste han blant annet ved å besøke (nesten?) alle kretsting i Friidrettsforbundet. Jeg tror at dette faktisk ga et utbytte, i form av å kjenne hvem som var aktive rundt omkring og hva som foregikk. Det kunne sikkert være umåtelig kjedelig å høre på forhandlingene, men ledelse er det.

Det er ingen tvil om at når du var inne i styre og stell, så visste Svein Arne hvem du var og kunne samarbeides med. Ved et tilfelle ga han meg nøkkelkortet til sitt rom for å hente noe jeg skulle låne, ville Per Ravn Omdal for eksempel gjort det? Også fans ble trukket inn i lagmiddager etter mesterskap.

Han tapte en presidentvalgkamp i EAA, for så å vinne neste. Bladet Friidrett skreiv om valgkampframstøt i Hviterussland med en slags nasjonalstolthet. En kunne nå tenke at land som Hviterussland er et vepsebol på mange måter, men de er nå en del av den europeiske friidretten. Som EAA-president ble han styremedlem i IAAF, der det var nok å rydde opp i.

Svein Arne Hansen født 1946 var jo en mann av sin tid, og det var nok hos andre personer mulig å finne en mer moderne, for ikke å si woke tankegang. Det hører med at han var fisken i vannet når det ble tid for festaspektet ved kongresser og lignende. Og det føles riktig å avslutte med en fast vits han alltid «ble nødet» til å fortelle ved tingmiddagen. (Gjenfortalt etter hukommelsen, og med enkelte kommentarer…)

En australier og en rabbiner [jeg vet ikke hvorfor rabbiner] deltok i en spørrekonkurranse på tv. Det sto uavgjort, og begge klarte det siste spørsmålet, hva er hovedstaden i Mali – Timbuktu. [Det er ikke det, men la gå.] For å avgjøre konkurransen skulle deltakerne skrive en limerick [ikke limerick, men la gå.] hvor siste ord skulle være Timbuktu. Først fortalte rabbineren sin «limerick».

«I was a rabbi all my life,
I had no children, had no wife,
I read the bible through and through
on my way to Timbuktu … «

Da australieren skulle forsøke å toppe dette smelte han til med følgende dikt:

«Tim and I to Brisbane went
We met three girls in a tent.
As they were three and we were two,
I booked one and Tim booked two!»

– Svein Arne Hansen

Arbeiderredaktøren og Zions vises protokoller

Det er altså ute en artikkel som heter «Arbeiderredaktøren og «pengejødene»». Arbeiderredaktøren er Johannes Stubberud, redaktør i Oppland Arbeiderblad og flere andre aviser i mellomkrigstida. Hva mente han da Marta Steinsvik i 1924 tok turen til Gjøvik for å spre antisemittismens budskap?

6. mai 1924 skulle hun foredra i Folkeakademiet om «Sions konge, de beryktede jødiske protokoller, jødeproblemet i vår tid».1 Arrangøren regnet med fullt hus og kalkulerte med å nøye seg med lav billettpris, 25 øre.

Andre i arbeiderbevegelsen hadde avslørt Steinsviks foredrag om protokollene som humbug. Fra Stavanger lød det, skjønt litt i overkant sexistisk: «Fru Steinsvik har evnen til at fremlægge tankerne og meningerne i en sensasjonel form, men gad vite om det i disse tider er heldig at reise rundt og prædike jødehatets evangelium, det er i allefald heldig at profeten er en kvinde, for foredraget virket nærmest hysterisk, og friske sunde mennesker tar sikkert ikke fruen alvorlig».2 Johannes Stubberud trykket på sin side annonsen for hennes foredrag, og til en forhåndsomtale av dette festet han flere meget talende kommentarer om Steinsvik og «jødeproblemet»:

Fruen vil herunder komme inn på de nu avslørte og beryktede jødiske protokoller med det utarbeidede og befulgte program om jødenes verdenhserredømme (sic) og tilintetgjørelse av andre folkeraser. Fru Steinsvik, som er teolog, har im ange (sic) år studert jødespørsmålet og samlet et rikt bevismateriell. Mr. Ford som har ofret millioner og bl. a. utgitt egne aviser til jødespørsmålets belysning, har nylig innbudt fruen til å holde foredrag i Amerika.3

Det er neppe nødvendig å kommentere her i detalj at det mest beryktede med Sions vises protokoller er deres tilblivelse, altså som et rent falsum. Stubberud tok «protokollene» for god fisk, sammen med «Mr. Ford», industrimagnaten Henry Ford, sine mange bestrebelser «til jødespørsmålets betydning», som inkluderte publisering av «protokollene» for et amerikansk publikum.4 Hva Steinsvik av egen maskin hadde samlet «bevismateriell» mot, ble ikke utdypet. Men sikkert var det at Johannes Stubberud ventet avsløringer av jødenes gjøren og laden som var direkte makabre: «Det gjøres uttrykkelig opmerksom på at foredraget ikke egner seg for barn».5

Les mer på medietidsskrift.no.

1 Annonse, Oppland Arbeiderblad 5. mai 1924

2 «‘Zions konge’», Den 1ste Mai 3. desember 1920

3 «Fru Marta Steinsvik», Oppland Arbeiderblad 2. mai 1924

4 Harket 2005: 361–378, Ringdal 2018

5 «Fru Marta Steinsvik», Oppland Arbeiderblad 2. mai 1924

Arbeiderredaktøren og «pengejødene»

Mens antisemittismen florerte i bondepressen i midten av 1920-årene og Bondelagets leder Johan E. Mellbye gjorde utfall mot «jødekapitalen» fra Stortingets talerstol, fikk Mellbye konkurranse fra et hold som for mange vil være uventet. En redaktør i hans
eget nærområde beskyldte Mellbye for å støtte salg av norsk eiendom til nettopp jødekapitalen. I stedet for slikt salg, understreket redaktøren i opptil flere artikler, måtte norsk politikk legges om slik at ikke «pengejødene» kunne berike seg. Redaktøren het Johannes Stubberud, og var sosialist og redaktør for en arbeiderpartiavis. Gjennom et presseliv kjempet han for frihet på mange måter, helt fram til kampen hans ble skjebnesvanger og han døde i tysk konsentrasjonsleir i 1942. Men før det gikk altså Stubberud til felts mot «pengejødene» i en knapp tiårsperiode som redaktør i flere arbeiderpartiaviser, suksessivt Oppland Arbeiderblad, Kongsvinger Arbeiderblad og Fremover i Narvik.


I en artikkel i Mediehistorisk tidsskrift som kom ut i dag, utforsker jeg Johannes Stubberuds skriverier som et antisemittisk innslag i norsk arbeiderpresse, sett opp mot litteraturen som langt på vei skaper inntrykk av at dette knapt eksisterte, verken i arbeiderpressen eller arbeiderbevegelsen generelt. Hvordan og hvorfor forsøkte Johannes Stubberud å diskreditere den jødiske befolkningen med henvisning til pengegriskhet, utplyndring, tusk og svindel i handel og finans? Viser en gjennomgang av hans aviser at han var alene i arbeiderpressen om å mene dette, eller var slik tankegang et innslag hos flere i arbeiderpressen og Arbeiderpartiet? Det vil vise seg at «pengejøder», som er godt dokumentert som en jødefiendtlig trope på norsk høyreside, også har hatt fotfeste i arbeiderpressen. Grunnen til at sluttstrek settes ved Stubberuds redaktørperiode i Fremover, er at oppmerksomheten som ble rettet mot «pengejøder» ser ut til å ha forsvunnet etter 1933 og Nazi-Tysklands stadig økende jødeforfølgelser.

Mitt tips er riktig, wink wink

I fjor kom Stabæk på 8. plass, ett mål unna 6. plass. Laget virker klart bedre, blant annet gjennom treningskampene. Likevel tipper så godt som ingen Stabæk høyere enn 8. i år. Jeg mener at de klarer det helt fint, med mindre halve laget blir borte. Men vi får nå se, da! I dag er seriestart for Eliteserien.

VG-lupen tipper Stabæk på 11. plass, blant annet fordi angrepet får 3/10 poeng. I terningkast blir det en svak toer. For meg virker det håpløst. Kosuke Kinoshita har scoret i treningskampene, om ikke Fitim Azemi blir klare tror jeg at Oliver Edvardsen kan bidra godt der oppe. Filip Valencic ble toppscorer i finsk liga, men var lenge koronafast i utlandet. Lengre back tror jeg for eksempel at Mats Solheim er en utrolig mye bedre back enn Ronald Hernandez, han spilte på Hammarby i fjor folkens. Stabæk er imidlertid også avhengig av at midtbanen blir stabil og at Tortol Lumanza kommer tilbake til formen — han var lagets beste spiller i 2018.

På Fantasy i år måtte Marcus Sandberg med, og Yaw Amankwah. Oliver Edvardsen tok jeg med som en av de som får sitt gjennombrudd i år. (Under 2 % har tenkt som meg, og under 1 % har tatt med Kristoffer Velde, Amankwah og Gretarsson ligger på 2 %)

Det blir spennende å se på årets sesong, Fantasy-reglene kan jeg ikke.

Matchene begynner altså i dag. Kamppausen setter du av til å høre og se denne låta. Den skal ses også! En fantastisk one-take av et 21-mann stort band. Bare temperaturen som må ha vært i rommet! Denne oppussingen av en Fela Kuti-klassiker, med sønnen på vokal, er globalisering på sitt absolutt beste, med Chile,Nigeria og Mali i huset. Intet øye blir tørt.

PS! Tidligere Stabæk-spiller Joakim Persson debuterte som trener i Allsvenskan ved at hans Varberg, som også debuterer i Allsvenskan, gruste Helsingborg borte. Det var rundens overraskelse.

Forza Svartvitt

Sverige har slitt mer enn Norge i disse koronatider, men Allsvenskan starter likevel før Eliteserien. Nærmere bestemt i dag. Budskapet i denne teksten er et lenge leve ÖSK, Svartvitt, Örebro Sportklubb.

Allsvenskan var en liga jeg aldri hadde fulgt spesielt mye med på. Jeg kjente bruddstykker av historien og få av spillerne. Det hjelper heller ikke med svenskenes mange -son-navn som får ting til å flyte inn i hverandre. Jeg er likevel glad i Sverige og de er gode i friidrett. Mellom cirka 2006 og 2011 da jeg var som dypest inne i friidretten ble det ei rekke turer til Göteborg, Strömstad, Karlstad, Örebro, Västerås, Stockholm, Malmö og sågar Vellinge — hvor «friheten är större och skatterna lägre», ifølge kommuneslagordet.

Örebro virker vel som en anonym by, men kjører man bil til Stockholm lønner det seg å ha et overnattingssted. Og da er Örebro perfekt plassert, dertil barnevennlig med et framifrå badeland. Friidrettskonkurransen da vi var der, var bare søsteren min med på, så jeg frekventerte ei bra platesjappe ved navn Banana Moon Records. Her gjorde jeg en hel del musikalske oppdagelser for min del, dette var rundt 17 års alder, som The Suicide Machines og Voodoo Glow Skulls.

Grunnen til at ei slik platesjappe er her, kan ha noe å gjøre med statusen som musikkby. Bandet Millencolin er derfra, og labelen Burning Heart Records holder til der. I Norge er de mest kjent for å utgi Turboneger, men har blitt en go-to-label selv for skånske band som Liberator og Satanic Surfers. De er rett og slett best på svensk punk.

I påsken i fjor hadde jeg lyst til å finne på … noe, og så så jeg en notis om at Tarik Elyounoussi skulle spille match for AIK — i Örebro. Dette kunne være en artig ekskursjon, selvfølgelig med en tur innom Banana Moon også. AIK sendte naturlig nok bortefans, siden det ligger nærme, som bidro til en stemning. Jeg havnet på hemmaklacken, og kunne ta inn stemningen da ÖSK gikk opp til 1–0 ved årets spiller 2018, Filip Rogic. Jeg var offisielt nøytral, kan man si, men åpen for inntrykk.

Svartvitt lå sist på tabellen akkurat da, og AIK i den andre enden. Ikke særlig overraskende da Elyounoussi utligna like etter. Og sånn var det til overtida, da Rogic, særlig overraskende, satte 2–1. På en merkelig måte fikk jeg følelsen av å ha vært med på noe, vært vitne til en prestasjon og bragd. Matchen var sikkert en av de større overraskelsene i Allsvenskan 2019, og jeg kunne fortsette å suge inn stemningen som bredte seg i sluttminuttene og rett etter kampen. AIK hadde faktisk en kjempesjanse til å utligne seinere i overtida, da en spiller kom aleine med keeper etter en dødball. Heldigvis var det AIKs keeper mot ÖSKs keeper! Og da var ikke skuddet plassert, så seieren var sikra.

En finner Youtube-sammendrag på kontoen «AIK Highlights», uten at dette akkurat var noe highlight for dem. Men det ble det for meg, på den måten at en interesse var sådd. Etter dette ble det på tale å se matcher også i Göteborg, derbier og så videre. En ny interesse gjorde, som andre interesser, livet rikere.

14. juni 2020 starter altså Allsvenskan igjen, og hvilken match? Hva annet enn ÖSK — AIK? På http://oskfotboll.se kan støttebilletter kjøpes. Örebro har ikke mistet en eneste viktig spiller siden sesongslutt i fjor, og har heller skaffet 3-4 klare forsterkninger. AIK har jo mista både Elyounoussi og nesten-scoreren fra i fjor, keeper Oscar Linnér…

Allsvenskan ellers? Sammenliknet med Eliteserien vil jeg si at topplagene er flere hakk bedre, og bunnlagene dårligere enn de i Norge. Under ser dere hvor jevnt det var mellom Hammarby, Malmö, Djurgården og AIK i 2019. (Djurgården vant.) I Norge i 2019 tipper jeg at Molde maks kunne klart på en fjerdeplass.

Plass 5-7 gjorde Häcken, IFK og Norrköping opp om. Også de hørte egentlig til toppen. Jeg var selv på Rambergvallen og så Häcken kjøre over et sjanseløst Hammarby. Midtsjiktet 8-9 besto dermed kun av Elfsborg og Örebro, mens under der fantes bunnlagene.

Kan Örebro bli noe annet enn et midtsjiktlag som Kristiansund er i Norge? Det har de ikke økonomi til per i dag, men en kan håpe på at de beholder de unge talentene Jake Larsson, Helmer Andersson og Jack Lahne (lånespiller fram til sommeren, huff det ble ingen vårkamper!) så lenge som mulig og at spillerne de eksporterer, feiler massivt, og at de kommer tilbake igjen. Örebro har også en av ligaens beste keepere, Oscar Jansson.

Post scriptum: i andre match slo ÖSK regjerende seriemestere, gitt. Følgende Youtube-kommentar må tas med: