Flere rare musikkanmeldelser

Fra tid til annen når jeg av en eller annen rar grunn tråler gamle aviser, finner jeg veldig rare tekster inkludert musikkanmeldelser. Her er tre rare musikanmeldelser jeg har lagt ut tidligere, og her er tre til. Kommentarene til tekstene trenger ikke være lange.

1) ÅKKKEEEEEEEIIIIIIIII

Drammens Tidende 22.11.1997

2) Jaéy-Z er en litt rar feilstavelse, men ikke en tilfeldig feil, da navnet er gjentatt gang på gang i omtalen av skiva med «rytme-helvete» hvor det ganske så tydelig står Jaÿ-Z på coveret. Terningkastet til Jay-Z er også en sak for seg. Men det som virkelig gjør meg eksaltert her, står til venstre: Dj Mugg. Bare vent til neste skive, der DJ Mugg har med seg DJ Jordslag og DJ Slim-i Sluket som bidragsytere.

Hamar Arbeiderblad 12.3.1997

3) Hvem digger vel ikke punkbandet At the Gates? Hvem digger vel ikke å få betalt for å sage musikkalbum med begrunnelse på en halv setning? Begrunnelser som i tillegg gir mening? (Man må kanskje kjenne til disse bandene for å se hva som er morsomt)

Finnmark Dagblad 8.12.1995

4) Her er det en del spenstige formuleringer om Farout Fishing, et typisk 90-tallsband med visse røtter i thrash, men iblandet hardcore og samplinger som så mange andre tidsriktige. Et av tidenes mest innflytelsesrike band må selvfølgelig sages i en bisetning. Noe av kritikken treffer kanskje, noe i mindre grad, men det hele topper seg i konklusjonen.

Hamar Arbeiderblad (igjen!) 10. april 1996

Bonus 1)

Jeg digger Live. Heller ingen tvil om at Jan Eggum hører hjemme på plassen over Offspring. Fine stavemåter på opptil flere her.

Tønsbergs Blad 19.3.1997

Bonus 2)

Fint å sage staveferdighetene til utgiverne av et finsk samlealbum, og så stave et navn feil selv også.

Puls 2/1996

Kreft, roid rage og mørke nett

Nå er det om lag et år siden den fulle invasjonen av Ukraina. (Sånn sett er dette innlegget i forkant, eventuelt litt i etterkant av en oppsummering av 2022.) Hvordan vil mediedekningen fra starten av invasjonen stå seg?

DB.no 31.12.2022

Dette er et tema som typisk vil bli utredet grundig innen medievitenskapen, og har kanskje blitt det allerede, men jeg vil dele et par observasjoner.

Sjokk som ingen har hørt før… eller

Året 2022 sluttet med «sjokkteori» på Dagbladet.no. Putin var under kreftbehandling, het det, og medisinene påvirket ham til å foreta gale valg. En bivirkningen var psykisk lidelse, megalomani, vrangforestillinger.

De som ble sjokkert av teorien hadde kanskje ikke fått med seg at samme teori var lansert for lenge siden. Det sto blant annet i Nettavisen noen uker etter invasjonen.

Her er det mye herlig å ta tak i. For det første at kilden er Daily Star, en britisk tabloid. Som kjent er de litt mer tabloide enn andre lands tabloider. Daily Star sin egen nettsidebeskrivelse er: «All the best news stories, sport & showbiz from the Daily Star, the top destination for big laughs». Det er klart at ‘avin a laff er en viktig del av britisk kultur, men det blir litt surrete å oppsøke slike destinasjoner for tyngre nyheter.

Videre i Nettavisen står det om hvordan «det britiske mediet Reddit formidlet informasjonen», men trakk lenka tilbake. Jeg velger å ikke kommentere dette mer utfyllende.

En av begrunnelsene for kreft, leser man videre, var at Putin ikke smilte på så mange bilder.

ABC Nyheter 30.5.2022

The Mirror meldte seg også på i diskusjonen, som en ser av ABC Nyheter til høyre. Putin skulle miste synet «snart», het det der.

Videre hadde Nettavisen gravd i britisk lokalstoff, Portsmouth News, og funnet «den tidligere britiske, høyt dekorerte marineoffiseren Chris Parry» som uttalte seg autoritatitvt (?) om Putins helse i en diskusjon «med elever ved en barneskole i Portsmouth». Fint at verdensmedia følger med på hva som blir sagt i slike fora!

«Smørbrødlista»

Alt i alt hadde mange behov for en énsaks-forklaring på invasjonen, og fant det blant annet i påstander om at:

DB.no 2.6.2022

– Putin hadde kreft og måtte skynde seg å handle for handlingens skyld

– Putin var dement

– Putin led av psykiske lidelser som paranoia

– Putin var ustabil fordi han brukte langt møtebord med Emmanuel Macron

Bergens Tidende

– Putin hadde en nevrologisk covid-skade

– Putin led av roid rage

Selvfølgelig var også kreft-tesen framme under Krim-anneksjonen i 2014, for Putin hadde dårlig tid og måtte foreta seg noe før han falt fra. Jeg kjenner selvfølgelig ikke helsetilstanden til Putin, men stusser av flere grunner. Den generelle grunnen til å betvile informasjon er jo at det er krig, kildene er usikre og mange har en agenda. I dette spesifikke tilfellet ser det også ut til å ha vært kastet ut et meget bredt nett i håp om å fange inn noe, hva som helst. Men logisk sett er de fleste av lidelsene tull, da statslederen neppe lider av så mye på en gang.

Sykdommens natur

Ofte er det noe upresist over begrepene. Det snakkes om «aggressiv kreft som gir Putin tre år å leve». En slik kreft høres ikke ut som spesielt aggressiv, for slike gir uker igjen å leve. Jeg er heller ikke lege, på ingen måte, men blir skeptisk til at de på en meningsfull måte kan si at en person har akkurat tre år igjen.

Det som likevel er sikkert, er at Putin kommer til å dø, han er tross alt 70 år. Han er langt over halvveis i livet, og nærmer seg siste etappe. Av denne grunn kan det også hende at han må slutte som statsleder i overskuelig framtid. Når hans tid er kommet kan han til og med dø av noe av det som står på vestlige tabloiders smørbrødliste. Men også av noe helt annet, det vet man aldri.

Sykdomsmodellen kompliseres i og med at Putin ikke er den eneste som støtter, eller har vært med på å ta avgjørelser om, invasjonen. Det har også andre maktpersoner i Russland. Har også de kreft og nevrologiske sykdommer?

Taper innen to uker

For meg minnet mange av oppslagene i invasjonens tidlige fase mest om ønsketenkning. Den ene siden ved det, er at man ikke ville se for seg at et forent Russland (ordspill på Putins parti) sto bak, det skulle være en enkeltpersons avgjørelse. Den andre siden ved det, er håpet om at Putin ville falle, enten ved sykdommene i seg selv, eller ved at de somatisk friske i statsadministrasjonen tok over styringa.

Som resultat skulle uansett Russland tape krigen. Og det fort? Norske medier slo jo også opp påstander om at krigen ville vare i noen uker. Leser man teksten er den uten motforestillinger. Kanskje kan man si at motforestillingene lå mellom linjene, i form av at den ene parten i krigen var kilden.

Til slutt et sidespor om Urix

I denne tida hadde jeg en vikartime på en skole som skulle handle om invasjonen. Jeg fikk 15 minutter til å forberede meg, basert rundt et Urix-program om krigens retorikk og propaganda.

Her brakte Urix reportasjer fra Russland og russere som benyttet VPN på mobilen for å lese utenlandske nettsider man egentlig ikke kunne lese i Russland. Et poeng jeg beit meg merke i var at programleder Rima Iraki snakket om hvordan VPN er en del av «det mørke nettet». Det hun ordrett sa, var: «Og VPN-kilder, det er altså det vi kaller, eller man finner det på det man kaller det mørke nettet».

Som en del av arbeidet rundt dette Urix-programmet, ba jeg elevene finne ut hva en VPN er og om det er en del av det mørke nettet. Det sistnevnte kunne de fleste bekrefte uten videre. For programlederen sa jo at det var det.

Da jeg studerte på Blindern fikk vi blant annet utdelt universitetets offisielle VPN-klient, som gjorde at vi kunne sitte hjemme og koble oss på UiOs nettverk. Dette var for å få tilgang til databaser som UiO abonnerer på. Jeg regner også med at svært mange som sitter på hjemmekontor, bruker dette. «Det mørke nettet», der altså.

Den falske sovjetregjeringen

Dette er en historie fra rapporten Kapitler om antisemittisme i Norge, og du kan lese mer i nettopp den rapporten.

Et av kapitlene tar for seg Brønnøysunds Avis over tid — hvorfor, framgår av rapporten — og her hopper vi i rett inn i starten av 1920-tallet.

Over tid ble det gitt inntrykk av at bolsjevismen i Sovjetunionen definitivt var en sivilisasjonstrussel, og at jødene sto bak. Det ble sagt ganske tydelig i 1921, i den nevnte artikkelen «Ruslands virkelige herrer», som BA antakelig sakset fra ei osloavis. At jødene styrte Russland og den internasjonale kommunismen, var angivelig en kjensgjerning.

En kunne bare se på kommunismens sentrale aktører. Der var det bare å telle opp ulike etnisiteter, så hadde man fakta svart på hvitt. Norske aviser slapp faktisk å gjøre opptelling av jøder, for det hadde allerede tyskeren Ernst von Reventlow gjort i sitt nye blad Der Reichswart.

Det seinere NSDAP-medlemmet Reventlow fant at Lenin var bare én av to russere blant de 22 som satt i Folkekommissærenes råd, bolsjevikstyrets svar på regjering. Maxim Gorki var den eneste russeren av de 42 «som arbeider i sovjetregjeringens tjeneste», og de resterende 41 var jøder. Ifølge opptellinga som ble gjengitt, var jøder i absolutt flertall så godt som overalt, med stort og smått – til dels veldig smått: «gjenreisnings-kommissionen for byen Jaroslaw bestaar av 2 jøder».[1]

I ettertid er det lett å se at Ernst von Reventlow ikke engang gjenga riktig hvem som satt i Folkekommissærenes råd, og i hvert fall ikke hvilken nasjonalitet de hadde.

Noen eksempler:

  • Alexander Schlichter var tysk-ukrainer og ikke jøde, og var folkekommissær for jordbruk en kort periode, ikke for gjenreisningen, som Reventlow påsto.
  • Yakov (Fenigstein) Doletsky var jøde, men var kjent som sjef i nyhetsbyråer, ikke som «kommissær for flyktningernes borttransport», en post som heller aldri fantes.
  • Ingen «E. Lilina (Knigissen)» satt som «kommissær for den sociale uavhængighet». Begrepet sosial uavhengighet gir heller ikke så mye mening.

Men ganske riktig satt det en kvinne som folkekommissær for sosiale saker/velferd, og det var den velkjente Aleksandra Kollontai. I og med at Folkekommissærenes råd var bolsjevikenes svar på regjering, var Kollontai verdens første kvinnelige regjeringsmedlem. Det var ikke «E. Lilina (Knigissen)».

Ikke desto mindre lever lista videre i dulgte trykksaker som The Barnes Review,[2] på blogger og i bøker utgitt på egne forlag. Originalkilden i så godt som alle disse tilfellene ser imidlertid ikke ut til å være Reventlow, men briten Robert Wilton.[3]

Briten utga den angivelige dokumentarboka The Last Days of the Romanovs i 1920. I boka finnes ei liste over jøder i sovjetstyret, men den skal ha kommet med først i den franske utgaven.[4] Antakeligvis skjedde dette fordi Wilton selv måtte finne lista hos Reventlow.

Wiltons nevnte bok kom også på dansk i oktober 1921.[5] Den danske utgaven er oversatt fra engelsk, så lista er ikke med. Dog skriver Wilton nok av andre ting om jøder, som hvordan Tyskland ville ødelegge Russland ved å sende «Lenins bande av jøder» inn i landet:[6]

«De valgte dem som Redskaber til Ødelæggelsen. Hvorfor? Fordi Jøderne ikke var Russere og Ruslands Ødelæggelse for dem kun var Forretning, revolutionært eller financielt. […] Mordet paa Tsaren, med Overlæg planlagt av Jøden Sverdlov, (der kom til Rusland som betalt tysk Agent) og fuldbyrdet av Jøderne […] er ikke det russiske Folks Gerning, men disse fjendtlige Indvandreres.

Det jødiske Herredømme i Rusland støttes af visse Russere […] De tjener allesammen blot til Skærmbredt eller Straamænd, i Ly af hvilke Sverdlov og Sovdepias tusinde og en Jøder driver deres Ødelæggelsesverk […]

Sovjetvældet har kanoniseret tre Heroer, som de har rejst Monumenter: Karl Marx, Judas Iscariotes og Leo Tolstoj, de tre navne, som symboliserer Revolution, Frafald og Anarkisme; to af dem var jøder».

(Ifølge ryktet skulle Judas-statuen ha stått i den lille landsbyen Sviyazhsk, seinere også en statue i Tambov.)

Oversetteren til dansk kostet derfor også på seg en kommentar om at Wilton «skriver du fra et udpræget antitysk og antijødisk standpunkt, og flere af hans Ræsonnementer bør derfor læses med Forbehold».[7]

Oversetteren Povl Engelstoft fortsatte sin kommentar med å klargjøre «at de enkelte Politikere af jødisk Afstamning, der har raadet og delvis endnu raader i Moskva, ikke havde nogensomhelst Forbindelse med de jødiske Organisationer eller Menigheder i Rusland og i andre Lande».

Dagsposten i Trondhjem anmeldte boka i tråd med oversetterens kommentar: «Det er naturlig, at den engelske forfatter skriver ut fra et antitysk og antijødisk standpunkt. […] Det er neppe heller rigtig at la alle jødiske organisationer og menigheter i Rusland og andre lande undgjeælde for de misgjerninger og grusomheter som enkelte av deres stammefrænder har gjort sig skyldige i som ledere og utøvere av terrorismen i Rusland».[8]


[1] «Ruslands virkelige herrer», Brønnøysunds Avis 18.8.1921. Opprinnelig trykt i Morgenbladet 20.7.1921?

[2] The Barnes Review 9/2003. Dette bladet ble startet av Willis Carto, som tidligere startet Institute for Historical Review, som også gjenutga The Last Days of the Romanovs i 1993.

[3] Britton, Frank L. (2012 [1952]). Behind Communism. Ny utg. London: Ostara Publications, kap. 18; Bradberry, Benton L. (2012). The Myth of German Villainy. Bloomington, IN: AuthorHouse, s. 81-86.

I tillegg kommer alt som står skrevet på fremmede språk, som jeg ikke har tilgang til. For eksempel viser Google Books til boka Ordular masonlar komünistler av Necdet Sevinç, utgitt i Tyrkia i 1971. Det blir for utilgjengelig til å gjennomgå her, men er selvfølgelig et interessant fenomen.

[4] Fahey, Denis (1940 [1938]). The Rulers of Russia. Amer. utg. Royal Oak, MI: Social Justice Publishing, s. 5-11

[5] Notis, Norges Handels og Sjøfartstidende 14.10.1921.

[6] Wilton, Robert (1921 [1920]). Den russiske Kejserfamilies sidste Dage [The Last Days of the Romanovs]. København: Bureau International, s. 141-142.

[7] Wilton, Den russiske Kejserfamilies sidste Dage, s. 10

[8] Bokanmeldelse av H., Dagsposten 12.11.1921

Er How’s It Goin’ tidenes beste 3rd wave trad ska-album?

Jeg bare spør. Har fullstendig oppheng på dette albumet for tida, utgitt av Bim Skala Bim i 1990.

Skiva er tettpakket med gode blåserarrangementer og låtskriving, godlyd på orgelet, calypso-innflytelse på flere låter. Jeg får kalle vokalen akseptabel, og tekstene er det ikke kjempemye å hente ut ifra, men ingen er da perfekte…

Den tredje bølgen av ska var så vidt begynt, er det virkelig riktig at den (amerikanske delen av den) peaket allerede i 1990? (Her er det mange forbehold rundt avgrensning, vi snakker kun Nord-Østkysten, ikke ska-punk, ikke reggae, og for den del ikke ska-jazz.)

Jeg har tidligere holdt Nex Music av Stubborn Allstars for å være den beste skiva fra dette tidsrommet og stedet, men…

Eliten av third wave trad ska fra Østkysten består vel mer eller mindre av:

  • Boston: Bim Skala Bim, The Allstonians, Skavoovie and the Epitones
  • New York: The Slackers, The Stubborn Allstars (begge med mange relaterte prosjekter), The Scofflaws, Mephiskapheles
  • Connecticut: Spring Heeled Jack
  • DC: The Pietasters, Checkered Cabs

Pluss andre (The Toasters) som regnes som amerikansk 2-Tone. Bim Skala Bim er vel også helt i grenseland her, men How’s it Goin’ kommer så vidt innafor som en start på østkyst-tradbølgen…

Enda, enda flere fortjente oversettelser

Tittelen henspiller på at man får som man fortjener. Og når man ser filmer av en lavere klassifikasjon, følger det med at oversettertjenesten heller ikke aspirerer til oversetternes egen Oscar, hva nå den heter.

Men i dette tilfellet bærer tittelen også den betydning at jeg selv, etter at 2022 var vel i boks, syntes jeg fortjente nettopp en lattervekkende oversettelse. Og det fikk jeg i filmen Månedens Ansatt.

Her sier karakteren nemlig følgende: «OK, my break’s over, so I’m gonna get some more water». Som oversettes til:

Yess!

Månedens Ansatt var ellers en real kalkun funnet på loppemarked. Pussig nok lignet filmen svært mye på serien som jeg tidligere har kritisert oversettelsen til; Super Store. Jeg mener; butikken i Månedens Ansatt heter Super Club, arbeidsantrekket er blå vester og sjefen heter Glen.

Det skulle bare mangle at også baksida på filmcoveret inneholdt løpende fornærmelser mot det norske språk:

Opplev Hollywoods blonde superbabe Jessica Simpson som Amy og USAs mest populære stand-up komiker Dane Cook og Dax Shepard som de to konkurrentene som kjemper for varehusets vakre sugarpie til aller siste salgsdato!

Jeg kan slutte å mase om Dagbladet.no og vekt-saker

Men jeg kan også fortsette.

Jeg hadde nemlig halvveis lovt meg selv å følge opp bloggposten Godt nyttår med Dagbladet.no — det vil si å melde fra når Dagbladet supplerer sin endeløse strøm av slankestoff med hysteriske artikler som sier at slankestoff er skadelig. Og allerede nå var det mulig å man huke av for dét. (Merk: de er ikke hysteriske i seg selv, men gjøres hysteriske i denne nettavisas innpakning.)

Fra toppen den 10. januar finner vi nemlig overskrifter som «Spiste én ting: Ned 17 kilo», «Oppskriften: Vivian (29) raste ned 26 kilo», «Runas (41) vektras: Fikk superkropp» og «Kristians vektras: – Spiste det samme».

Samme dag trykker Dagbladet (via underbruket Din side) saken ved navn «Slaktes: – Skremmende» som handler om at Helsekost.no sendte ut en kunde-SMS om slanking.

Som Dagbladet skriver, har Dagbladet blitt oppmerksomme på at folk Dagbladet følger med på, sier at smsen framkaller spiseforstyrrelser og representerer 1950-holdninger. «Skremmende», ikke sant Dagbladet!

Jadda!

På instagramkontoen Månedens meninger har jeg forresten lagt ut følgende post i dag, som viser at diskursen tross alt nok var litt annerledes før:

Billie Eilish og ska-gutta

En av musikkhistoriens mange krokete veier består i at Billie Eilish i dag omgir seg med opptil flere tidligere ska-musikere.

Managerne hennes (og til broren Finneas) heter Danny Rukasin og Brandon Goodman. Rukasin var trombonist i det litt tredjeklasses ska-punk-bandet The Hippos på siste halvdel av 90-tallet.

Musikkadvokater for Billie Eilish, og igjen også broren Finneas, har man funnet i firmaet Mark Music & Media Law. Aktuelle oppdrag var blant annet «negotiating Eilish’s headlining slot at Coachella». En av law-partnerne her er David Ferreria, bassist i ska-punk-banden Mealticket og Pushover.

Billboard-magasinet hadde i 2022 ei liste ved navn Top Music Lawyers for 2022, riktignok med ganske mange navn, men med Ferreria og partner Doug Mark behørig inkludert.

Jeg antar at årsaken til B.E. sin ska-entourage er et spørsmål om geografisk opprinnelse: California. Bor man først der og er i musikkbransjen, er man liksom i loopen. Kanskje ska-musikerne også innså at sjangeren deres døde, og at det var på tide å finne seg noe annet å gjøre hvis de ville fortsette å være i musikkbransjen.

Og det klarte de fint. Selvfølgelig er musikkadvokater prominente nok til at Hollywood Reporter gjør en reportasje om dem.

Imens prøver jeg å se for meg Jimmy McGill, Chuck McGill, Howard Hamlin, Kim Wexler og Cliff Davis som musikkadvokater. Hvilke artister ville de håndtert kontraktene til?