Haaves historier

Blikket mitt falt på en roman av Fredrik Lilleby i bokhandelen. Den hadde en litt omstendelig tittel; det hadde også forgjengeren, og begge er nå lest. Jeg vil gi en liten omtale (løs sjanger…) av Sorenskriveren som ville bli gatefotograf og Norges fremste Thomas Mann-ekspert.

Det er litt merkelig at hovedpersonen, hans familie, kolleger og venn heter det samme, og den fiktive byen også heter det samme, men det er ingen sammenheng mellom bøkene. Det er en slags uavhengige fortellinger fra omtrent samme utgangspunkt. Desto viktigere er måten de er skrevet på.

Vi i Norge har vel opptil flere Dag Solstad-worshippers, men her er en som både får til den stilen og makter å gjøre noe eget ut av det.

I begge bøkene bruker Lilleby uttrykket «å forstille seg». Dette er så gammeldags at det bare benyttes av en som vil at teksten skal være «i dialog» med en tidligere tiders mester, i dette tilfellet Solstad. Det er særlig Ellevte roman, bok atten tankene går til.

I store deler av Lillebys to bøker, særlig den første, er det lite ytre handling, før det kommer et vendepunkt. De indre refleksjonene inneholder derimot mye ordgull. Sannsynligvis kommer jeg til å lese noe av dette igjen, noe jeg ikke har for vane.

Bikarakterene utvikler seg lite og kan til tider være flate, hovedkarakteren går gjennom en slags utvikling, men kanskje ikke den helt ideelle.

Bøkene skiller seg fra mye samtidslitteratur som virker opptatt av personer som ikke mestrer dagens forventninger, faller gjennom og blir handlingslammet og eventuelt «reddet». Her har vi derimot noen som mestrer alt man «bør» gjøre, men som opponerer mot det og «vil noe mer». Allerede i boktitlene omtales nettopp det han drømmer om å gestalte.

Det er åpent om hovedkarakteren (som altså heter det samme i begge bøkene) er totalt dilettant eller om han bare er litt pompøs men likevel har evner i feltet han begir seg ut i. (Han mangler arbeidsdisiplin, men det er noe annet.) Vi får bare bedømt det gjennom en gammel venn, som for så vidt oppmuntrer til å satse på disse tingene, men også distraherer hovedkarakteren inn på en tredje type gjøremål. Det er felles i begge bøkene. Begge bøkene kunne sikkert også hatt 100 ekstra sider hvor handlingstråder ble spunnet videre, men i begge tilfeller slipper Lilleby handlingen og avslutter heller boka.

Som i mange av Solstad-bøkene foregår handlingen i en mindre by på Østlandet, riktignok fiktiv her, «Fløtterud». Det er vel ingen byer i Norge som slutter på «rud». Hadde forfatteren vært litt megaloman, kunne han jo kalt den Lilleby.

Stedet er modellert på Gjøvik, noe som demret mer og mer etter hvert som første bok skred fram. I den første boka beskriver han byens «fornemme» strøk som Åsen. Det brukes på Nordbyen i Gjøvik, Dollaråsen til og med, selv om det er ganske så langt unna kaliberet til selve Åsen. (Holmenkollåsen.) Da koblet jeg også en sentral scene i boka, fotografering fra kontorvinduet av en dame som kommer ut av jernbanekiosken, til virkelighetens geografi: Gjøvik tingrett ligger med én fasade mot Gjøvik jernbanestasjon, hvor det selvfølgelig ligger en Narvesen. For det tredje er Lilleby navnet på en jurist i Gjøvik – slektning? Siste brikke faller på plass når han begynner å skrive om Øvre og Nedre torvgate (den sistnevnte har jeg faktisk bodd i). Samtidig beskrives Fløtterud som en del mindre, og 1,5 time fra Oslo i stedet for 2; kan derfor også være mange andre steder på Østlandet, og minner egentlig ikke nevneverdig om Gjøvik utover de nevnte detaljene.

Første bok kom i 2020. Flickr spiller en rolle, selv om Flickr kanskje føltes litt utdatert allerede da, og det er litt merkelig at det er faren i familien som har rollen som den som publiserer på sosiale medier. Men det er morsomt når han tror han (som heter Helge Kaspersen) har anonymisert seg på internett ved å kalle seg Helge K.
I andre bok er det Grindr som plukkes opp, og den lever vel i, om ikke beste velgående, så i hvert fall i gående.
Det er kanskje ikke aktuelt med Tumblr i neste bok, selv om det ville vært språklig konsistent, men kanskje Fiverr kan være konsistent både med det og med at hovedkarakteren skal ha en ambisjon om noe kunstnerisk. Jeg ser fram til at det kommer mer.