Eek-a-Mouse i Norge

Årets konserthøydepunkt ble Eek-A-Mouse på Ingensteds i høst. Med norsk backingband, som jeg ønsker å komme tilbake til en annen dag, leverte han 15 låter som ble trukket ut til det dobbelte av sin opprinnelige spilletid. Det var en utholdende og vellykket oppvisning i å holde på interessen, overfor en fin blanding av et publikum, og for å gjøre det klart: Eek-A-Mouse er på én måte en novelty-artist kjent for sin egen type scat-synging, og det var når han satte i gang med denne typen synging at jubelen var aller størst. Altså noen raske salver med geremen-beng-beng-bong-bing-dem-geng og lignende.

Selv var jeg kjent med bare et par låter fra diskografien, og hadde ingen formening om hvor godt likt Eek-A-Mouse var blant andre her til lands. Tydeligvis en del!

Dette har faktisk en historie bakover. Eek-a-Mouse ble mye omtalt i Nye Takter og Puls i 1981–83. I dette tidsrommet ble den andre fullengderen han slapp, Wa Do Dem, anmeldt flere steder. Meget/høyst spesiell vokalstil falt i smak hos noen.

Bergens Arbeiderblad 7.6.1982
Puls 4/1982
Nordlands Framtid 19.6.1982

Sogn Dagblad 18.9.1982

Sogn Dagblad kjørte en firedobbel anmeldelse av reggae, blant annet Wa-Do-Dem, hvor sangeren ble kalt «reggaens Al Jarreau». Mens Arbeiderbladet i 1993 kalte ham: «Reggaerapper — eller toaster som de kalte seg, de som fant opp denne kunstarten på Jamaica ti år før alle andre».

Eek-a-Mouse var trolig i Norge for første gang i 1993. I tillegg til Oslo, og Bø i Telemark som hadde de utroligste verdensnavn på besøk, ble det et stopp i Heartland of Scandinavia.

5.2.93 Bø (Kroa)

6.2.93 Oslo (Cosmopolite)

7.2.93 Sarpsborg (Hotel St. Olav)

Varden 5.2.1993

Konsertdatoene jeg finner omtalt i medier etter dette, er:

Dagbladet 18.12.2004

28.11.1998 Oslo (Exodus)

29.6.2002 Oslo (Cosmopolite, Oslo African Music Festival)

16.4.2003 Oslo (John Dee)

25.2.2004 Oslo (Rockefeller, Winter Splash Festival)

Det gis en god anekdote fra Oslo-showet i 2003. Elektronika-musikerne i Xploding Plastix tok seg inn på lydsjekken med mål for øye å ansette Eek-A-Mouse som gjestevokalist på et spor. De hadde fra før etablert «en meget løs avtale». Men en sum på 1000 dollar fikk musa til å pile over til studioet mellom lydsjekk og konsert, og sporet ble lagt! Dette fortalte X.P. selv til Bergens Tidende seinere på året, da albumet ble sluppet.

Hvordan konsertene ellers ble gjennomført, vites ikke, men man merker seg at de tildels kom tett. Eek-A-Mouse var på en rull i Norge på denne tida. Showet på Ingensteds i høst ble selvsagt ikke omtalt av noen trykte medier, men nå er det nevnt her…

Kommentar nummer 482

Og dette handler ikke om kjønn. Men derimot at jeg fra tid til annen kan si meg enig i å bli sendt til en spesialist. Her er det spesialister på det medisinske feltet vi snakker om.

Men til noen fuckings spesialist vil jeg ikke bli sendt til. Det er aldri aktuelt noensinne.

Hvis jeg hadde problemer med magen kunne kanskje en gastroenterolog hjelpe meg. En fuckings gastroenterolog tror jeg derimot ikke kunne gjort så mye positivt.

Samme med en fuckings dermatolog. Jeg tror jeg venter til i morgen, da dermatologen visstnok skal være tilbake på jobb.

Kanskje får jeg kreft en dag. Jeg kunne sikkert tenke meg å stikke hodet inn døra til en onkolog. Men hvis jeg fåt vite at hen som sitter der er en fuckings onkolog, kan jeg like godt dra hjem igjen.

Men én ting, én ting kunne jeg kanskje godtatt. En fuckings oto-rhino-laryngolog tror jeg faktisk har en liten edge over sin kollega, den vanlige oto-rhino-laryngologen.

Ny bok om 1990-tallet i morgen

I morgen kommer etter planen min bok Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet. Den inneholder mye, men det er også flere ting som boka ikke er:

Ikke en komplett dekkende historie om 90-tallet. Noe slikt er neppe mulig å skrive. Derav boktittelen med mange forbehold.

Ikke en nostalgi-bok. Det er gitt ut før. Bilder av et par leketøy og nedlagte iskrem-merker, så tenker folk «åååå», «det var tider det». Boka går mer i dybden enn som så, selv om nostalgi kanskje også er en av følelsene leseren kan få.

Ikke en selvbiografi. Boka handler ikke om «meg». Derimot er ting jeg hadde et vagt minne om, det som jeg nå har valgt å utforske, og som derfor har kommet med.

Boka er derimot en veldig morsom og litt skakk historie om underholdningsfenomener og hvordan de ble mottatt og forstått i Norge. For ikke å si misforstått, feiltolket, feilframstilt slik at ting virket rarere, særere, mer skremmende enn det faktisk var. Pluss at boka er den perfekte julegave, gitt tidspunktet den kommer ut på!

Rykkinn trenger

En debatt er i gang i min lokalavis om hva stedet Rykkinn trenger. jeg håper det blir mange hundre innlegg som alle har tittelen «Rykkinn trenger …». Nå nylig sto det to innlegg. Det som appellerer så til meg med det øverste, er at skribenten sier seg villig til å hjelpe til. Blir det norsk kro på Rykkinn, skal skribenten jobbe dugnad.

Den eneste ulempen ved det er at det kan bli så mange dugnadshjelpere at ingen er igjen til å være kunder, men det løser seg sikkert!

I fortsettelsen er det viktig at de som skriver, får tydeliggjort hva de selv kan bidra med.

En kvinnelig lektor vil ha vinbar. Hun sier seg villig til å tråkke druene.

En mannlig omsorgsarbeider vil ha tegneseriesjappe. Han er villig til å supplere sjappa med 20 tegneseriealbum, men han skal få alle pengene fra salget.

Debatten vil faktisk aldri ta slutt.

Gjestene av Agnes Ravatn

Gjestene er et par-drama på hytte med flere vridninger i handlingen. Samtidskommentar og humor skal forekomme.

Spoiler:

To som låner hytte møter hyttenaboene, og de førstnevnte utgir seg for å være noen andre enn de er. «Lånerne» får riktignok vite at hyttenaboenes hytte har gått i arv i generasjoner. I tillegg vet den ene «låneren» at hytta de låner har hatt samme eier en del år (da han har hatt arbeidsoppdrag der). Likevel hviler «lånernes» handlinger på at hyttenaboene ikke aner hvem som bor i den utlånte hytta. Slik kan de altså utgi seg for å være noen andre. Logisk brist på grunnskolenivå.

Men selvfølgelig vet hyttenaboene hvem som i årevis har frekventert utlånshytta, hvilket avsløres mot slutten. Hele spillet der «lånerne» utgir seg for noen andre, er for ingenting. Bortsett fra at karakterene skal bearbeide, og forfatteren harselere med, hva nordmenn ønsker seg.

Dette velstående og, selvfølgelig, langstrakte land. Her hvor folk har hytte, og noen finere hytte enn andre. Og de sistnevnte kan stalkes på some/nettet. Skrevet av en forfatter som også har skrevet avisspalter og ei bok om at det er hun som fortaper seg i diverse internettsurfing. Her må man ikke blande inn Nina Lykke, hun er en helt annen forfatter som bare pleier å harselere med de samme tingene.

Glem ikke at karakterene også har psyker. De to «lånerne» er en dame og en mann. Dama er et vrak, mannen er stabil. Har vi lest om dette før, mon tro? Karakterene skulle vel ikke være identiske med hovedkarakterene i Janne Stigen Drangsholts Winther-romaner? Vi skulle vel ikke kjenne igjen typene og tankegangene fra Marit Eikemo eller Heidi Linde-romaner? Leste jeg ikke Marie Aubert sitt drama Voksne mennesker om sjalusi på hytte?

Vel, hvis jeg ville ha fantasi i bøkene mine, burde jeg vel lese fantasy. Og det har jeg ikke tenkt.

Nei, jeg har heller tenkt (uironisk, altså) å lese de samme romanene ettersom de kommer ut under sine nye navn. Jeg står og godgjør meg på venteliste på opptil flere.