Ikke så woke fagbok

Se for deg at du er afrikanskættet i Norge i 1999. Skolebiblioteket bugner ikke over av bøker som kanskje reflekterer dine erfaringer, men så finner du fagboka Nordmenn i Afrika — afrikanere i Norge. Forventningene stiger, endelig noen som har tatt innover seg at Norge har blitt et flerkulturelt samfunn og har hatt innslag av flere kulturer i hundrevis av år.

Innholdsfortegnelsen er ikke der actionen skjer, så den blas forholdsvis fort gjennom, men kanskje legger du, i øyekroken, likevel merke til at afrikanere er fraværende blant de som har vært med på å skrive denne antologien. Riktignok har én egypter vært medforfatter på en av artiklene. Så det er bare å begynne på første artikkel med friskt mot. Den starter på følgende måte:

I 1791 sto Adam Jacobsen fram på bytinget i Arendal og fortalte si livshistorie. Han var ikke den første som hadde gjort det. Likevel var det noe spesielt med Adam. Han var neger.

«Ja ja», tenker du og lukker boka. «Kanskje det blir bedre om 20 år».

https://static.bokelskere.no/20628bd35a75b54dc86562309c439100def1af033117be6ea177a826.jpeg

OL, VM og EU

På radio hørte jeg Nils Henrik Smith snakke om sin nye bok 11 meter, og deriblant «lansere en hypotese om at hvis ikke Norge hadde arrangert OL og vært med i fotball-VM i 1994, hadde Norge stemt ja til EU». Sitert etter hukommelsen.

https://radio.nrk.no/podkast/studio_2/l_104b9409-a67c-4a13-8b94-09a67c9a1317

Hypotesen handler om kontrafaktisk historie fordi vi aldri kan måle hvordan EU-valget ville gått uten sportsbegivenhetene. Hypotesen skal det gis kreditt for, men lanseringen, ja den har nok allerede skjedd. For ganske lenge siden faktisk, ja sannsynligvis rett etter EU-avstemningen i 28.11.1994. Blant annet har sosialantropolog Arne Martin Klausen skrevet om det. Sitat fra en forskningsrapport i 1995:

Vi maktet den store utfordring, og det hevdes til og med at vi ble så selvbevisste at det innfluerte på EU-avstemningen. Når vi greide OL kunne vi også klare oss selv utenfor et europeisk fellesskap. I det hele er det mye i OL-diskusjonen som minner om EU-kampen. For- og mot-posisjonene ligner hverandre. (s. 136)

Arnulf Kolstad er en annen som er kjent for å forske på Lillehammer-OL og nasjonalisme. Thomas Hylland Eriksen har bygd på disse når han har skrevet om nasjonalisme. Dermed er det ikke rart at Smith har hørt hypotesen, og når han seinere tenker på temaet kommer det ubevisst fram igjen.

Dette som et kjapt innspill.

Ejlert Bjerke i full mundur

Det har de siste par årene vært litt heat rundt Ejlert Bjerke. Jeg skal ikke gå inn på spørsmålet om æresretten i Den norske forfatterforening etter krigen var riktig (men uten å ha lest bøkene, bare aviser, fester jeg mest lit til trioen Rem, Fløgstad og Søbye). Den Ejlert Bjerke vi skal kikke på her, har heller ingenting med krigen å gjøre. Det er imidlertid utdrag fra en tekst som Arbeiderbladet 21. januar 1933 syntes var koselig lørdagslesning. Tegning lagde de også til.

Dette er en reiseskildring fra Egypt (som man dengang tydeligvis forbandt med lotus). Bjerke møter plagsomme typer på gata nærmest fra første sekund. En av de han møter blir en gjennomgangsfigur:

Skrevet av en norsk kulturtype.

Tida for VAR er ute

Coronakrisen har satt en stopper for fotballen. Når den kommer i gang igjen bør det være med en forskjell fra før coronakrisen, nemlig at VAR utraderes.

Jeg skreiv altså ikke utredes, men utraderes. Gjennom måten VAR fungerer på har fenomenet utredet, og utdefinert, seg selv. For å komme i rute til neste sesong må fotballagene spille ganske mange kamper på mye kortere tid enn normalt.

Da er det rett og slett ikke nok tid til at dommeren skal konsultere med VAR.

Smittevernsappen slår inn når man har vært 15 minutter i nærheten av et koronasmittet menneske. Er noen i fotballen smittet, går det fort 15 minutter hvor de må stå ved siden av hverandre mens de venter på VAR.

VAR er dessuten en hån mot smittevernsreglene i og med at de sitter altfor trangt i VAR-rommet.

Det er lov til å eksperimentere med fotballreglene, som da norsk toppliga (1. divisjon kalt) i 1987 ikke kunne ha uavgjortkamper, de skulle i så fall avgjøres med straffesparkkonkurranse. Men blir det for sært, må regelendringen tilbakeføres. Farvel, VAR!

Angrepet på Norge – radioanmeldelse

9. april 2020 markerte NRK et jubileum ved å sende fem spesiallagde timer om «Angrepet på Norge«. Programmet begynte med nettopp dette, men fikk også inn litt av hvert av stoff i time fire og fem.

Krigshistorie på NRK radio har selvsagt sin største berettigelse i at det kan brukes stoff fra radioarkivet. Og det blir også gjort i denne serien, mest spennende i time fem av programmet, som sentrerer rundt et titimers intervjumateriale med Sverre Riisnæs fra 1980-tallet.

At dette intervjumaterialet har vært nedlåst i nesten 40 år og først nylig ble frigitt, får vi vite til det kjedsommelige. NRK-programmet er nemlig fullstappet med selvhenvisninger og småreklamer for å følge med i neste time, og i neste time, ettersom timene går. Noe annet som ofte går igjen er en påminnelse om at programmet sendes fordi premieren var nettopp 9. april.

Etter min mening gir disse avbrytelsene en for dårlig framdrift i programmet. En annen ting er jo at man kan høre på radioprogrammet etterpå, og da framstår henvisningene til «i dag sender vi…» som meningsløse. Til sammenligning ble en 30-årsmarkering også sendt nærmere påsketider, «Hele historien»-programmet om Scandinavian Star. Men det inneholder ingen innbakte beskjeder om at «i år», eller «i dag er det 30 år siden». Denne dokumentaren er mer tidløs slik sett.

Innholdet i «Angrepet på Norge» bortsett fra arkivklipp og selvhenvisninger, er at historikere uttaler seg. Dette tar form av enetaler. Jeg registrerte ikke et eneste kritisk spørsmål. Historikerne får kun gjenfortelle sitt stoff i til dels lange sekvenser. Forskjellige historikere beretter som følgende tema (fra programmets egenbeskrivelse):

Angrepet på Norge for 80 år siden: Blücher minutt for minutt, både fra Oscarsborg og med øyenvitner om bord, autentiske dagsnyttmeldinger i full forvirring, tidsvitner, forskere og historikere forteller. Vi får høre om «kvinnenes krig», og «Brennpunkt Lillehammer», da Terboven ville fortsette krigen fra Norge etter den tyske kapitulasjonen. Utdrag fra et hittil hemmeligstemplet intervju som NRK gjorde med NS jjustisminister Sverre Riisnæs i 1982.

I forkant av time fire understrekes det at dette blir timen om kvinnenes krig. Men dette segmentet varer om lag en fjerdedel av time fire. Henvisningene holder ikke helt det de lover. Framstillingen kunne også hatt mer nerve. Kunne det tatt utgangspunkt i valgsituasjoner eller dilemmaer som forskeren står overfor?

OL for gamlinger?

Dagbladet viser nok en gang stor innsikt idet de, ja hele to journalister, sakser friskt fra en svensk avis om idrettsutøvere som skulle vært dopingutestengt under OL, men som «får sjansen» likevel nå som OL utsettes til 2021.

Noen av dem har vært utestengt i hele 8 år, og det er her de interessante innsiktene melder seg. Dagbladet spår nemlig OL-sjanse for personer som disse:

Hvor høy blir gjennomsnittsalderen med disse på plass, mon tro…?

Det kan for øvrig bemerkes at alderen er feil. Anna Pyatykh fylte 39 år dagen før Dagbladet-artikkelen gikk på lufta. En annen, men ikke mindre viktig ting er at Pyatykh sist gang hoppet tresteg i 2013. Så, i 2016, ble gamle dopingprøver retestet og hun ble dømt til sletting av alle resultatene siden 2007, pluss en fireårig utestengelse til 2020 på toppen, selv om hun hadde lagt opp.

Blir det likevel noen 37 år gamle høydehoppere, mon tro?

Når det «prioriteres»

I en av Norges hovedkommuner, Bærum, diskuteres gode samferdselsprosjekter — Fornebubanen og forlengelse av Kolsåsbanen, omdiskuterte samferdselsprosjekter — Ringeriksbanen, og dårlige samferdselsprosjekter. Bærums-politikerne har bestemt seg for at de like godt vil ha: alt sammen. Her er et innlegg fra Budstikka 13. mars:

Romerikes Blad - Prisrevolusjon for pendlere

Anmeldelse: Rasismens retorikk

Frode Helland
Rasismens retorikk. Studier i norsk offentlighet
Pax, 2019

På baksiden av denne boka står forfatterens tre foregående bøker nevnt: Ibsen on Practice, Ibsen and Distant Visions og Ibsen on Theatre. Som boktittelen antyder har ikke Helland begått en fjerde Ibsen-bok på rad — «so now for something completely different».

Jeg ble henvist til Rasismens retorikk under en fagfellevurdering (snikskryt). Av de seks kapitlene handler de to første om mellomkrigstidas antisemittisme, som er temaet jeg har ønsket å sette meg inn i. Jeg vil derfor kommentere det mest, men konstaterer først at det er et stort hopp i tid til kapittel tre, som handler om rasisme mot svarte. Og da mer spesifikt tanker om svarte som kom til uttrykk i en av episodene i NRK-programmet Hjernevask (2010). Til sist følger tre kapitler om islamkritikk og/eller islamhets.

Noe av dette har stått i det tunge tidsskriftet Agora, som synes å være Hellands hovedprosjekt i tillegg til Ibsen-forskningen. Likevel preges Rasismens retorikk mer av langkronikk-formatet enn det akademiske format. Kapitlene 3–5 mangler klar problemstilling og avgrenset datamaterie. I større grad er kapitlene en reise gjennom et landskap av ideer der Helland først tar for seg en islamhater, så en annen. Et av Hellands hovedanliggender er å vise hvordan ulike typer retorikk har blitt normalisert, og det lykkes han vel med. Men de han argumenterer mot, har bare dårlige sider, mens de som støtter opp under Hellands argumentasjon, har ingen dårlige sider. Det føles noen ganger litt meningsløst å lese om. Framstillingen er nokså polemisk. Undertegnede leser noen av de rasistiske påstandene som humor, om enn det kan være alvorlig nok for de som rammes.

Til tider blir det trøttende å dvele ved den kontemporære islamdebatten med gjengangere som Cora Døving, Sindre Bangstad og Hege Storhaug. Og en person går igjen mer enn andre, men får meg til å lure meget: Hvor viktig er Kjetil Rolness i det norske samfunnet? Noen som plukker opp denne boka om 100 år må måpe over hvor mye viktigere harstadværingen framstår enn alle andre. At Helland skulle argumentere mot Rolness, slik han gjør med Hege Storhaug, kunne en ane allerede før lesningen. Men der Storhaug er sitert med to tekster (to bøker, siden «det som står mellom to permer, er ikke et resultat av innfall og øyeblikksstemninger») og andre debattanter siteres med 4–6 tekster, er det sitert hele 37 Rolness-tekster. Rolness fyller nøyaktig én side i litteraturlista. Literally a whole page! som amerikanerne ville sagt.

Så der Helland får et halvt kapittel ut av Eivind Saxlunds antisemittiske bok Jøder og gojim, dundres det på med Rolness-referanser nok til et helt kapittel. Forholdet mellom dybde og bredde tyder nok også på at Saxlund vil huskes om nye 100 år, mens Rolness’ mer efemeriske produksjon vil glemmes fortere. (Vil bøkene hans om postmodernisme leve lengre?) Ellers er Saxlund-analysen helt streit, i likhet med den andre halvdelen av kapittel 1 som tar for seg Halldis Østbyes Jødeproblemet og dets løsning. Bokanalysen kunne gjøres, og har blitt gjort, mer utfyllende av andre. Sammenhengen mellom antisemittismedelen og de fire siste kapitlene i boka blir også noe springende, tross aktive intensjoner om det motsatte. Helland synes for øvrig ikke å vite at Saxlund-søksmålet i 1923 hadde å gjøre med en dagsaktuell reutgivelse av Jøder og gojim, ikke at de påståtte injuriene ble uttalt 13 år etter bokutgivelsen (beklager hvis søksmålsreferansene er vanskelige å ta — google it).

Hellands kapittel 2 inneholder spennende anslag til en kvantitativ analyse av skriverier om jøder. Her skiller metodebruken seg skarpt fra resten av boka. Kort sagt er det søkt på jøde/jødisk og varianter av dette, i alle aviser fra 1918–1940 som ligger på bokhylla.no — i alt 2 milliarder ord. Dernest har han søkt på forskjellige ominøse ord som «revolusjon», «finansskandale» og sett om disse befinner seg i 15 ords avstand fra jøde/jødisk. Helland skriver forresten «vi» i denne sammenhengen; altså trolig ham selv og en Lars Johnsen ved Nasjonalbiblioteket (ikke han i Josimar) som det står at har hjulpet til med den kvantitative analysen. Detti e’ itt’no for en rettoriker!

Resultatet av analysen er fiffig. For eksempel nevnte norske aviser ordet «finansskandale» 20 ganger oftere i nærheten av ordet jøde/jødisk, enn det ble nevnt uten at jøde/jødisk sto i nærheten. Det framgår imidlertid ikke hvilken politisk farge disse avisene hadde, noe som er viktig å vite, men sitter man med det originale datamaterialet foran seg, kan man klikke seg inn på hver enkelt avisutgave.

Feilkildene finnes. En ting er at avissidene kan være skannet feil slik at «jødisk» ikke gir treff fordi bokhylla.no tror det står «jcdisk». En helt annen ting er en manglende høyde for — sånn det står i boka i hvert fall — at perioden 1918–1940 inneholdt ganske forskjellige rettskrivninger. Det er søkt på bolsjevik og revolusjon, men bolchevik og revolution burde også vært med. Hvis søkeverktøyet er caps-sensitivt, noe som antydes, kan også det være en fallgruve, da noen aviser holdt seg med store bokstaver i substantiver i gjeldende tidsperiode. I tillegg burde flere ord ha vært søkt på. Med forbehold om at ikke alle ord som er søkt på er oppgitt, mangler for eksempel mange ord tilknyttet stereotypien om jøden som kapitalist: bank, børs, spekulasjon, valutapolitikk, renter, gjeld, lån…

Temmelig mange aviser er heller ikke skannet, og blant de som er det, kan plutselig enkeltmåneder eller halvår mangle. Det er godt mulig at Bokhylla likevel har kommet opp i en kritisk masse slik at utvalget kan gi resultater som med 95 % sannsynlighet representerer den faktiske avis-«populasjonen».

En siste ting å nevne med analysen er imidlertid grafene, som jeg ikke skjønner. Helland gir oss linjediagrammer hvor de seks linjene forklares med følgende etiketter: Jacc, Jacks, Jadana, Jaclsk, Jadcn, Jaclska. Er det meningen at jeg skal skjønne det?

Eventuelt måtte forlaget Pax luket ut dette, sammen med den rare blandingen av parentesreferanser og fotnoter. I en gjennomgang som Helland gjør av ei bestemt bok finner man noen sidetall i en parentes, andre i en fotnote.

PS. Malapropos: Helland leder Senter for Ibsen-studier i Oslo. Det er greit med et slikt senter, men har de noengang tatt ansvar for å gi ut noe om Tancred Ibsen? Enn om Lillebil Ibsen? Jeg spør for en venn.