90-tallet var ikke bra for barn og ungdom, med «den negative utviklingen som undergraver vårt samfunn». Grove programmer og tungrock var ille, men norske barnefilmer var ikke bedre. Det var overraskende hva som kunne bli adaptert fra bok til film. «Var det enda gode, oppbyggende bøker. Så langt ifra. Bøker med tittel som: Søndags engler, 10 kniver i hjertet, Markus og Diana og Jakten på nyresteinen, hvor en gutt kryper inn i bestefars kropp og leter etter nyresteinene. Dette er altså direkte perverst og motbydelig. Og disse ble forfilmet».
Skribenten håpet «at fremtiden vil bli bedre angående nedbrytende tendenser, siden det ble skiftet på landets ledelse!» Les: at KrF fikk statsministeren høsten 1997. Nei, det ble nok ikke bedre, men skribentens kilde til glede eksisterer fortsatt.
Det var nemlig boka Trivelige ungdomstider på Sørlandet i 60-årene. Denne burde alle lese, og samfunnet burde være som det var da.
Fra tid til annen skjer det hendelser som er så store at avisforsidene ryddes. Er hendelsen negativ, går forsida gjerne i svart. 23. februar 1999 hadde avisa Dagligvarehandelen ei slik forside med bilde av en enorm sprengning og dyster framtid. Var det dette som ville prege ÅR 2000?
Dagligvarehandelen var ei avis som henvendte seg til butikkdrivere med nyheter og trender i bransjen. (Faktisk den «kjekkeste ukeavis» i hele bransjen, ser jeg nå.) For så vidt var Y2K-problematikken en trend som mange fryktet, noen mer enn andre, for å si det mildt.
«I verste fall kutter strømmen og alt blir svart. Sykdommer og matforgiftning vil florere og brutto nasjonal produktet kommer til å synke dramatisk», het det i ingressen. Dagligvarehandelen levde tydeligvis etter den regel at har man en god og en dårlig nyhet, tar man den dårlige først. Og den lød slik:
«Det verste scenariet ved overgangen til år 2000 er at strømmen går. Forsvinner den stopper samfunnet med et brak. Kjøleanlegg svikter, all kommunikasjon legges øde, branner vil oppstå og hordene vil plyndre butikkene for varer og verdier. Om strømmen holder, men telekommunikasjonene svikter er vi også ille ute». Dette krevde dagligvarehandelens kjekkeste ukeavis at butikkeierne skulle forholde seg til. «Mange må regne med tomme varelagre og slunkne butikkhyller om det slår til. Den tredje store frykten er at vanntilførslene stopper opp. […] I beste fall kan vi bare kaste varer for millarder av kroner. I verste fall risikere man alvorlige utbrudd av epidemier».
Dagligvarehandelen trakk fram at det ikke var alle «eksperter» som faktisk trodde på alt dette, faktisk bare et mindretall. Skribenten hadde vært på konferanse i Amsterdam og hørt mange taler om problematikken. «Den største utfordringen er imidlertid at media blåser det hele helt ut av proporsjoner», sa briten Robert Guiner. Hvordan var det med soppskyen til Dagligvarehandelen i så måte, hmmm?
En emballasjeindustriekspert mente «at en tredjedel av alle emballasjebedrifter vil få store problemer». Andre så for seg hamstring før jul 1999: «Hvilke nye eller andre typer varer etterspørres? Vann i fem liters dunker? Hermetikk? Gass?»
Dagligvarehandelen håpte derfor på «en udramatisk utvikling med visse volumproblemer før nynttårsaften, etterspørselssvikt og tekniske problemer etter. I beste fall vil brutto nasjonalproduktet (jeg gjentar, i beste fall) falle ned 0,5 prosent, mener mange».
Ingenting skjedde.
* Kjedelig kommentar til slutt: Dagligvarehandelen var på ingen måte alene om advarsler. (Men jeg tror kanskje ikke så mange andre hadde soppsky.) Det kan også hende at noe hadde gått dårligere hvis ikke folk hadde visst om problemet og forberedt seg.
Hjemme har jeg en liten utstilling (skrekkabinett?) med kitsch-CD-er. Her finnes Jan Werner, Einar Rose og Sissel Grana sammen med Tande-P – Mine favoritter. Fire album jeg ikke liker å høre på, men heller ikke ville vært foruten i norsk kultur.
Det ville Egon Holstad. Via en tilfeldighet fant jeg en kommentar som den kjente raljøren leverte i 2000 (vel, kanskje ikke så tilfeldig, for jeg lette etter informasjon om samleskiva Reklameklassikere). Kommentaren handlet om at platebransjen undergravde seg selv med overdreven satsing på samlealbum, noe som også gikk som en diskusjon gjennom 90-tallet. Og det verste av dem alle var:
Norslys 8.11.2000
Holstad ga seg ikke. I 2005 harselerte han med et lovforslag mot å brenne CD-er man eide på lovlig vis.
Nordlys 16.2.2005
Noe som fikk fornyet aktualitet bare måneder seinere, da EMI kom med den «hinsides stupide» samleren Halvliter Rock og Holstad igjen skreiv morsomt om low brow-skivene.
Nordlys 11.5.2005
I 2012 feiret Holstad samleskivas død, siden strømming og spillelister hadde tatt over. Det var selvfølgelig anledning til å danse på samleskivegravene.
Nordlys 28.3.2012
Men Holstad hadde også en annen side. Etter skifte av arbeidsgiver til I Tromsø ga han terningkast 5 til ei samleskive med garasjerock utgitt av Robert Dyrnes. Så samleskiver kunne være bra, men for å vise hvor bra de var, var det viktig å vise hvor dårlig samleskivene hadde vært. Da
I Tromsø 3.9.2021
Jeg ser ofte denne typen utgivelser på loppemarked, hvor de ofte forblir usolgte. Som sagt eier jeg den nevnte Tande-P-skiva og bruker den som kunst/pynt mer enn som musikk. Alt det Tande-P har vært involvert i er kulturelt gull for meg.
Da er det nye Josimar ute, og jeg måtte jo prøve å få skrevet noe i det. Det ble en tekst om norske fotballspillere i Hellas og hva de kunne oppleve der. Litt om prestasjoner på banen, prestasjoner gjemt i brune konvolutter og hvordan det var for de som spilte på landet. Redaksjonen har markert det som nostalgi fra «det glade 90-tallet», og jeg får vel innrømme at det passer.
For å få bilder, sporet jeg opp en frilanser som fotograferte i 1997, møtte ham i Oslo, fikk en konvolutt med flere hundre av negativer, så på dem i lupe og framkalte de jeg trodde var bra i en fotobutikk. Vanskelig å se ansiktsuttrykk og slikt med negativer, men det gikk bra, og resultatet er altså klart. josimar.no eller i bladkiosken!
Fredrikstad FK rykket opp i helgen. Det blir Eliteserie neste år.
Hvorfor ikke begynne med spillerjakten allerede, og la dere inspirere av Allan Patrick Cipriani fra 2005.
Dette var en brasiliansk keeper som i hvert fall hadde vært juniorspiller på São Paulo og Brasils U20-lag. Nå hadde allerede Fredrikstad tre keepere som alle var skadefrie under La Manga-oppholdet før sesongen, men likevel fikk de altså inn nummer fire.
Som vanlig sirkulerte det noen overdrevne påstander om den potensielle signeringen. Cipriani hadde «vært med i den brasilianske troppen som har spilt i Copa de America», skreiv FB. Det riktige er at han hadde vært med i troppen til det søramerikanske U20-mesterskapet. Det het også at han var andredivisjonsspiller i Spania for Mataró. Det riktige er at klubben rykket ned til Tercera División sommeren 2004, altså fjerde nivå. Klubben var heller ikke et farmerlag for Barcelona som det ble påstått. Det riktige er at Fabregas spilte i Mataró til han var ti år gammel.
Fredriksstad Blad noterte seg at Cipriani «fikk periodevis kjørt seg hardt mellom stengene». Seinere kalte avisa ham «en komisk skue». Keeperne som FFK hadde fra før, viste seg å være bedre, og Cipriani ble plassert på høyrebacken i en internkamp før oppholdet var over.
En kommentator i FB harselerte med at FFK-direktør Arve Mokkelbost hadde funnet spilleren «på internett». For da kommentatoren søkte på internett, kom det opp bare ett treff. «Artikkelen forteller at Allan Patrick (18), tredjekeeper på Sao Paulo og keeper på klubbens juniorlag, skal konkurrere med ni andre menn om en rolle i en reklamefilm for tannpasta. Mannen selv uttaler i artikkelen at fotball og mote går hand i hand, og at han vil satse på begge deler». Kanskje dette ville skape blest om FFK. «Dessverre falt planen i fisk fordi Allan Patrick er som de fleste brasilianske keepere, udugelige».
FB fortsatte å raljere med Cipriani utover høsten. Han «kunne knapt brukes som ballgutt», eller eventuelt true materialforvalteren med å ta over jobben hans.
Det gikk hett for seg for Gaear Grimsrud på 90-tallet, som mange av oss har sett i dokumentaren Fargo. Han var langt nede ei tid. Fikk kjeft av kolleger for å være vanskelig å samarbeide med, hadde tøffe opplevelser og ble skutt på.
Men Gaear Grimsrud spretter alltid tilbake, og nå er det blitt entreprenør av mannen. Han begynte i det små med enkeltmannsforetak, byggefirmaet Grimsrud, og klarte etter møysommelig arbeid å utvide, kjøpe opp og ansette flere. Som en overbygning for sine mange foretak skapte han GG-Gruppen, selvsagt oppkalt etter egne initialer.
Nå er logoen synlig både hist og her, og minner oss alle på at med den rette innstillingen kan også DU sprette tilbake fra harde bud, à la det vi kunne se i dokumentaren Fargo.
Vebjørn Rodal vant OL-gull i 1996. Nå vet jeg endelig hvorfor. Han varmet opp ved å bidra på CDen til Atlanta Hjelpen ’96.
CDen fikk jeg tak i på et loppemarked denne høsten. Ved første øyekast trodde jeg det var en pengeinnsamling for ofrene etter Centennial Park-bombingen. Men det var til inntekt for barna på Radiumhospitalet. Egentlig hadde opplegget ganske lite med Atlanta å gjøre, bortsett fra den daffe teksten som slo fast at vi skal kjempe for gull.
Musikken er til dels inspirert av sportssanger og nasjonalsanger, til dels av Ace of Base. På beat og trommefills kan man altså fornemme at det er spor av reggae der et sted. Sangen ble laget for å inneholde litt for enhver smak, som gjør at det ikke er overraskende når Ronni Le Tekrø kommer inn med gitarsolo på slutten. Snarere hører det liksom med.
I takkelista står det takk til «Kristian Valbo for fin tegning». Jeg må finne ut om dette er samme Kristian Valbo som trommeslageren i Aura Noir m.m. (Prioritet: lav)
Ellers er resten av takkelista full av navn som er involvert «i prosjektet» gjennom sin jobb. Det som det er mindre av, er ildsjeler som lider for å få ut sin musikk. Dette gjenspeiler seg i alle deler av produktet, fra låtskriving til design. Og hva idrettsutøverne (Steinar Hoen, Håkon Särnblom, Hanne Haugland, Vebjørn Rodal, Knut Holmann og en jeg tror er Jon Rønningen) egentlig bidrar med? Antakelig litt bakgrunnsvokal som ligger veeeldig langt bak i miksen. Ikke minst siden det var tre andre profesjonelle vokalister der til å backe de to profesjonelle lead-vokalistene.
Men Ace of Base-beaten er slett ikke så dum, den, sett i sammenheng med andre «hjelpesanger».
Mark Zuckerberg grunnla Facebook som en ratingside for å gi poeng til utseendet hos medstudenter.
Det er umulig å ikke tenke på dette når en beveger seg til Gjøvik i 1996. Lenkene til Mark Zuckerberg er to:
studenter som «lekte» på data med utseende og kropp til medstudenter
personopplysninger ble lagt ut på internett…
… og den gangen ønsket ikke folk å ha oppplysninger om seg på internett.
Den andre, og kanskje verre, siden ved saken er altså at grafikk-studentene satt og øvde seg på fotomanipulering, rett og slett ved å lage bruke sine kvinnelige medstudenters hoder i falsk porno. «Nå får vi bare håpe at denne avkledningen er en intern greie og at det ikke dette også er lagt ut på nettet», het det.
Rektor «kan imidlertid ikke love at det ikke skal skje igjen».
Mona og Mikkel var en spalte for de intime affærer i ungdomsbladet (11-16 år) Topp. Hit kom det ganske mange rare spørsmål, og dette er et av de verre.
Topp 4/1998
Først var jeg rask til å tenke ut en punchline: Per har i dag 11 barn. Men det er ganske åpenbart at Per aldri hadde vært i nærheten av de arenaer som har med dette å gjøre.
Hvis ikke bare spørsmålsinnsendingen var tøys og del av en slags konkurranse: Hvor dumme spørsmål er det mulig å få på trykk? Det mister selvsagt fascinasjonen hvis det ikke var ekte. Men muligheten for det må så absolutt holdes åpen.
For ikke så lenge siden skreiv jeg om diverse ska-band jeg har i samlinga. Bandene som kommer her er enda mer diverse. De er diversere.
Bandene kan heller ikke komme med i mitt pågående bokprosjekt om ska-punk, mest fordi de er for nye, eventuelt ga ut for lite, eller er for dårlige.
Her skriver jeg litt om bandene, i følgende form: Først hører jeg på det og danner meg noen korte inntrykk, deretter finner jeg litt grunnleggende info fra Discogs, Last.fm eller lignende.
Hoodska Explosive Trad ska med litt rare sangtitler, som jeg tror er fra Israel. Bra instrumentering og produksjon, men mangler altså litt på å oppnå det relaterbare. En merkelig sang om å sende SMS, blant annet. Discogs bekrefter at de var fra Israel. The Misleading kom ut i 2007.
Obi-Wan Kanblo Mi Disse tar prisen for beste bandnavn. Det er useriøs ska-punk med blåsere og litt halvdårlig produksjon. Siste album skiller seg imidlertid ut som punk, for ikke å si hardcore med blåsere, ei saxdominert blåserrekke. EPene som selvfølgelig heter EP-isode IV, V og VI ligger alle gratis ute på Bandcamp. De kom ut i henholdsvis 2009, 2011 og 2013. Bandet var fra Springfield, Illinois.
The Un-Fun Slide Tydelig lyd, men egentlig ganske samey låtskriving. Vokalisten viser både sine evner og begrensninger. Pitfalls and Perils hadde et ganske artig cover, må jeg si. Jeg klarer ikke å finne ut når den er fra.
United Skates Utstrålingen peker kraftig mot Japan. En demo som bandet hadde laget, er noe av det dårligste jeg har hørt i hele mitt liv. Selvtitulert album er påfallende poppa med koringer på «Happy Birthday», så går det nærmest over i grindcore på neste låt. Bare i Japan de får til det. Må være et band som aktivt prøver å «utfordre» fansen. Bandet var aktivt i andre halvdel av 2000-årene.
Smoke Like a Fish Britisk band. Utgitt masse album. Gode instrumentalister. Skikkelig gode 2-Tone-vibber med bedre lyd og kanskje vel så gode melodier. Undervurdert. Jeg har likevel et ankepunkt: for lange sanger. Og angående prosjektet jeg holder på med nå er dette også et drawback: ikke noe punk i låtene.
Skankshot Har EPen One of the Millions of Robots. Virker riot ska-inspirert, så vokalisten skriker som bare det. Har dessuten lagt på en skurring/distortion over hele miksen. Ganske greie blåsere. Det er tysk, dette. Bandet begynte å gi ut ting i 2010, og denne EPen kom i 2012.
Skontra Band fra Asturias i Spania. Semeya de la rabia begynner med to låter med sekkepipe-punk og damevokal. Ei dame med rå attitude! «Llucha» har ska-beats, mer oi!-punk og tverrfløytesolo. «Geiteru rude-boy» har reggae-beats, mer oi! og enda mer sekkepipe. Fløyta kommer tilbake seinere, og gir punken et anstrøk av middelaldersk sirkustropp og dessuten vibber av det norske plateselskapet Mai. Og sannsynligheten for at dette bandet hører hjemme på høyresida er forsvinnende liten. Etter dette albumet fra 2005 kom det tre skiver til de neste ti årene.
Axis of Evil Coveret på Let’em Drop EP er fallende bomber med sjakkrute-mønsteret. Fint utført, dog ikke veldig original ska-punk. Men alt av vokal, blåsere, walking bass og refrenger kommer på «riktig» sted. Litt masete rytmeseksjon, derfor kjærkomment at «Gripping My Gun» holder et lavere tempo. Bandet er fra Worcester, Massachusetts. Utgivelsen er fra 2005 med produksjon av Steve Foote fra Big D.
Mista Mushroom Blanding av ska-punk med hip hop, funk og litt mer. Class A’s on a School Night er rotete og gir ingen god lytteropplevelse. Last.fm forteller at bandet var fra Isle of Wight med en besetning på ti, og spilte «death-reggae/doom-calypso/ska-core». Jeg er altså ikke 100 % enig i den betegnelsen, men bra synes jeg uansett ikke at det er.
70 Cents Refund Riot ska. Demo heter det som jeg har, og demo er det. Bra gitarlyd i og for seg, men litt ustemte instrumenter ellers og en smule hanglende samspill. Riot-ska-vokalen er også bra, men ligner på andre vi har hørt før. Last.fm forteller at de var fra Quebec City, men lite mer enn det.
Panic Gastrik Franske låttitler, så trenger ikke å høre på språket for å bedømme opphavet. Og beklager, musikken er elendig. Det jeg hørte på var markert som L’appel de la cuvette.
Seven To One ga ut en EP i 1998. De kom altså ikke ut for seint, men bandet ga ut for lite til å bli med i boka.
