Å lage film er møysommelig arbeid. Ta for eksempel en intro som på noen minutter skal oppsummere norsk fotball fra 1903 til sommeren 1990. Hvor skal filmarkivaren begynne, liksom? Av tusenvis eller millioner med timer film skal man velge ut noen klipp som illustrerer nevnte historie, og bare noen sekunder fra hver rull. Nesten ingenting fra arkivene kommer med, og samtlige klipp kunne vært byttet ut med andre for å få samme resultat – men det vi tross alt får se, er bra. Nettopp dette oppsummerer opplevelsen av filmen Alt for Norge (2022).
Alt for Norge er en film som handler litt om landslaget, litt om landslagstreneren som person, litt om fotballen i seg selv, litt om mediene og litt om samfunnet. Filmen har ikke med «alt», men desto mer «Norge». Det er crowdsourcet hjemmevideo fra alle mulige hold – alt fra Mini Jakobsens kamera til (tilsynelatende) helt tilfeldige personer – så Alt for Norge viser materiale som nesten ingen har sett, men som nesten alle kjenner igjen ut ifra stil og fokus. Billedkvaliteten her er varierende, men må kalles det perfekte i det imperfekte.
Det er Norge. Og filmskaperne viser godt fram et land som var vennlig, lite blasert og litt skakt, og hvor fotballen var deretter. Gjorde sportsnyhetene segue til Vidar Theisen, javel, så tok filmmakerne Theisen med. Og det er mer: 100 liter is i gave for hvert kvalikpoeng. Hund på banen. Barn som forstyrrer i kamera etter Norge-Kamerun, samt en voksen mann som sikrer seg den gjeveste plassen i tv-linsa. Sende opp raketter med styrepinne midt i Oslo. Tande-P får sin velfortjente cameo (1-0 over Dan Børge der!)
Riktignok er det mye å dekke her, og filmen har en litt uviss sjanger. Er filmen en biopic om Drillo? I så fall hører biten om familie og barn med – men er det ikke biopic, hører de ikke med. Og hvis det hadde vært biopic, skjedde det ting med Drillo mellom landslagsjobb og konsulentjobb i Lyn (som filmen slutter med), for å si det slik, med stikkord som Besiktas-Vålerenga, Wimbledon, landslaget til Irak.
Er det derimot en historie om landslaget, burde jo det siste mesterskapet, EM i 2000, vært med. Dette EM, som var første gang Norge kom til to mesterskap på rad men også den siste, var det som virkelig rundet av en periode.
Filmen går heller ikke i dybden på hvordan samholdet i landslaget endret seg over tid. Her måtte man gått inn på hva slags klubbkarrierer disse spillerne fikk, som ikke nevnes med et eneste ord. Klubbkarrierene og forskjellige sponsorater førte åttesifrede beløp inn på kontoen til tidligere semiprofesjonelle. Men det var jo ikke plass til dette heller.
Heldigvis har ikke filmskaperne prøvd seg på så mye generell norgeshistorie som jeg trodde på forhånd. Landslaget kan brukes som metafor for det noen mener er 90-talls-Norges store og rake opptur, men bør man det? Det har vi rett og slett ikke belegg for, da det ikke er nok historikere som har gått inn i en stor nok bredde av kildene ennå. Økonomisk opptur og landslagssuksess henger heller ikke sammen, for økonomien gikk enda mer opp på 2000-tallet før finanskrisa, mens landslaget sank ned. (For ikke å snakke om hvordan Norge hang etter i løpet av de første nitti år med fotball, selv om vi da med ganske god suksess «bygde landet».)
Før filmen begynte, hørte jeg noen i salen snakke om den gamle perlen, treningskampene Norge-Liverpool. Det er nettopp det filmen bør gjøre, den bør vise et visst utvalg av stoff som minner oss om ei tid da Norge (landet) og Norge (landslaget) var annerledes. Kanskje fotballen og livet kan bli bedre dersom man syntetiserer, bringer tilbake noen aspekter, navnlig de som gjør idretten varmere.
Bare se på hvor mange typer landslaget hadde. Når får vi en Jostein Flo igjen som offisielt har hoppet 2,08 i høyde, kommer det noengang en ny Myggen, eller en Erland Johnsen (disse er for så vidt i gamet fortsatt), eller pressesjef Kjell Borgersen som man i filmen ser sprettende rundt på noen spilløkter?
Under rulleteksten var jeg helt klar for allsang av nettopp «Alt for Norge», men av en eller annen grunn kom ikke sangen opp i det hele tatt. Vi får heller synge den for menn og damer på Ullevaal.
Haaves historier 