13. mai slapp Lysne sitt nye album Den harde virkelighet. Lysne er et enmannsband bestående at en som, kanskje ikke så overraskende, heter Lysne også når han ikke er artist. Jeg var ikke kjent med hans tidligere utgivelser, som kom i 2021, men djerv som jeg er hopper jeg rett uti den harde virkeligheten han bringer til torgs.
Musikalsk sett har dette vært kalt pop-punk, og passer dermed godt inn i en serie om norsk poppunk jeg har gående. (Denne teksten blir da Norsk poppunk og såkalt poppunk vol. 4.) Særlig relevant da er «debatten» om Lysne spiller punk, pop-punk eller — som jeg selv mistenkte — SoCal-punk.
For meg blir dette Epitaph Records-punk fra start til slutt. Mer eller mindre samme type musikk som Enemy You spiller, eller for å si det på en annen måte: musikk som Brett Gurewitz er glad i (da han er den som signerer disse bandene) uten at det er helt den musikken som Bad Religion spilte selv. Det som ligner mest på pop-punk er vel akkordprogresjonene, og det er få om noen revolusjonerende riff på skiva. Samtidig gjør det musikken lett tilgjengelig.
På Lysnes hjemmeside heter det også at Hellbillies har vært brukt som referanse, av alle ting. Frontfigurenes sangstemmer har likheter, og begge synger på dialekt fra dalstroka innafor. Selv om Indre Sogn og Hallingdal ikke er det samme, er det kanskje også en slags likhet i det dagligdagse preget som tekstene deres har.
Den Lysne som framtrer gjennom tekstene er det lett å like. Rettere sagt, han er umulig å mislike. Han lever livet som det faller seg i stedet for å falle i staver over ting man ikke har. En behagelig personlighet som ikke kverulerer eller misjonerer, ingen opprører selv om han passer på sitt og gjør sine valg. Fortida besto av håp og forventning, og om de ikke slo til 100 %, har han til gjengjeld funnet mye annet å glede seg over – med innslag av nostalgi innimellom. Kort sagt synges det om et vanlig liv med en slags plan som ble til noe annet underveis.
Tekstene har et kjøkkenbenkpreg. Og i dette må folk legge hva de vil, men det må sies at de består av endel floskler. Livet er for eksempel en vei man går på.
Refrenget på Dit du vil lyder for eksempel «kom skal eg visa vegen, følg etter meg». På denne veien er bakken bratt, men etter regn blir det alltid sol. Og et bilde sier mer enn tusen ord. Veimetaforen finner vi også i Ingenting eg skulle sagt hvor Lysne forteller at han har valgt sin egen veg, før Ro og fred handler om å vandre på ukjent veg. Som et apropos til låttittelen går vi videre med Det e sommar som starter slik: «Nyter livet i fred og ro». Gordon fra England tar også livet heilt med ro, og låta Dårlig tid handler om å verdsette freden og roen.
Albumtittelen og coveret ser ganske politiske ut. Tittellåta og sangen Hjelp! kan kanskje legges i denne kurven, og har kanskje ørlite mer musikalsk trøkk også også. Alt i alt synes jeg likevel ikke albumet beskriver en verden som brenner. Det som her serveres fra fylket med høyest gjennomsnittlig levealder, har lite friksjon i seg. Kanskje kunne Lysne gitt lytteren litt større motstand, som det noen ganger heter i bokanmeldelser, og hva betyr nå det? Der budskapet vanligvis serveres uten omskrivinger, kunne kanskje Lysne også gitt flere overraskelser, for eksempel der tekstene inneholder progresjon mellom versene — fortellinger med vendepunkter og resolusjoner. Det blir noe litt NRK P1 over språket og rett og slett vibbene på albumet, men samtidig er musikken tilgjengelig og relaterbar for de fleste. Lysne har dermed sjanse til å få en en del lyttere på sin nye skive, som også har akkurat passe lengde med sine 13 spor. (Tilfeldigvis samme låtantall som de to pop-punk-skivene jeg har utgitt selv. Et gyllent antall!)
Haaves historier 