Thinkpiece om Zombie

The Cranberries er, når du tenker over det, et ganske døllt navn på et band. Tranebærene. På 90-tallet var bandet imidlertid på en bærtur som skaffet dem mange fans verden over og var ganske økonomisk innbringende. Særlig låta «Zombie» er en gave som aldri slutter å gi. Sangen er ikonisk, men hvorfor?

Døllt bandnavn, merkelig vokal, handler om krig: Hvorfor ble «Zombie» en pophit?

Et av svarene er at musikken var tidsriktig. Sangen er godt innenfor alternativ rock-sjangeren, som hadde noen gode år med grungen og så vidt inn på andre halvdel av 1990-tallet. Før sjangeren forsvant i det stille.

Musikkvideoen er artistisk med symbolbruk og fargebruk, ettertenksom vil jeg si. Spesielt trekkes barnas rolle i krigen inn, og sangen kan transplanteres til andre konflikter enn den irske/nordirske (som er det den handler om). Religion trekkes selvfølgelig inn, vokalist Dolores O’Riordan står ved et stort trekors. Mer enn noe som har med Jesus å gjøre, minner kors-tablået meg om en stake som hekser ble brent på. Hele O’Riordan er malt i gullmaling, noe jeg forbandt med en ganske ostentatious henrettelsesmetode (for å lukke absolutt alle porene i huden). Og så kom jeg på hvor jeg kjenner henrettelsesmetoden fra: James Bond og Goldfinger.

Men musikkvideoen er selvsagt ikke grunnen til suksessen. Det vi alle husker er «zaambeh, zaambeh, zaambe-e-he-he». Refrenget! Rart og suggererende.

Med Dolores O’Riordan inn i øregangene fikk musikkpublikum endelig tilfredsstilt sitt — hittil ukjente — ønske om «gurgling». Dette ifølge en anmeldelse av singelen:

Puls 36-1994

Cranberries var fullstendig ukjente på et tidspunkt, de også. Bandet utga en EP i 1991 og ser ut til å ha blitt oppdaget av Studentradioen i Tromsø samme år. Reint korporlig tok Cranberries turen til Norge i 1993 — med konsert i tre byer. Og da som oppvarmere for et annet irsk band, Hothouse Flowers.

BT 13.5.1993

Og for å ta Hothouse Flowers, har de absolutt hatt en musikkarriere å snakke om. På Spotify i dag har Hothouse Flowers fire låter over millionen. Bra det! Imidlertid var 1993 siste gang Hothouse Flowers kunne stå øverst på plakaten. «Zombie» ligger et, ja opptil flere, stykker foran med 712 millioner Spotify-avspillinger. Cranberries’ fjerde mest avspilte sang har ikke over millionen, men over 150 millioner.

Med The Cranberries’ suksess var det på tide for nordmenn å konstatere at Irland var grønnere enn aldri før. Bare se på alle seirene de tok på rad i Eurovision Song Contest!

Nei, jeg føler ingen stolthet, åpenbarte Dolores O’Riordan for Haugesunds Avis etter at Irland hadde vunnet Grand Prix på hjemmebane.

For en åpenbaring!

Året var 1993 og The Cranberries hadde fortsatt ikke fått sitt hoved-gjennombrudd (Noen) norske musikkanmeldere tok tak. Hege Ulstein var en av dem, og at hun hadde referansene på plass, viser følgende begynnelse på hennes Cranberries-anmeldelse:

‘For første gang, for første gang, det giver mangen Smaating Rang.’ Disse ordene tilhører Henrik Wergeland, som heldigvis ikke var plateanmelder. Likevel beskriver de The Cranberries’ debutalbum på en treffende måte.

Beat 2/1993

Frode Grytten var også kjempefan. Men ellers gikk det ganske mye i middelmådighetens tralt, med terningkast 4 i for eksempel Romerikes Blad, Dagens Næringsliv, Nordlys, Arbeiderbladet.

Men ikke i Bergensavisen. Samtidig som anmelderseksjonen fant det passende å gi terningkast 3 til Scandinavia for Scandinavia 4, vanket det terningkast 2 til Cranberries. «Tragisk», lød elegien; «Dolores misbruker sitt talent maksimalt. Uten forvarsel slenger hun stemmen opp i en upassende falsett, og resultatet blir ikke helt ulikt mislykket jodling». Det verste eller beste, alt ettersom, er at folk vel skjønner akkurat hva Bård Ose mente med dette.

Vinteren 1994 ble Cranberries-albumet relansert, med ny markedskampanje etter svært godt salg i USA. Vestpå i Norge, bare et vikingbesteilt hav unna Irland (og for så vidt USA), satt noen som følte at verden fulgte etter dem: «Knapt noen andre enn HA gadd å prate med The Cranberries da de sist mai var i Norge», skreiv Haugesunds Avis, og minte om at dette fortjente et terningkast 4. Det samme kasta nå Nordlandsposten, som også meldte seg på i denne runde II. Større aviser som VG og Dagbladet interesserte seg ikke i det hele tatt. Selv om distributøren spanderte reklamekroner nettopp i disse storavisene.

Kan de ikke det? Hva med de 300 millionene som IKKE kjøpte skiva?

Dagbladet 16.2.1994

På høsten 1994 ble det utgitt singel «Zombie» og nytt album, No Need to Argue. Før hadde de tre gutta i bandet langt hår alle sammen, nå var det kort hår og briller. Ikke at pressen brydde seg så mye med gutta. Dette bandet besto av sanger Dolores O’Riordan, noen musikere, låtskriver Dolores O’Riordan, og nevnte vi Dolores O’Riordan?

Flere av hovedstadsavisene som ikke hadde sett albumsuksessen til Everybody Else komme, var raskere på desken denne gangen. Men bortsett fra Stein Østbø i VG som ga 5, og Bergens Tidende som var positive som sist, gikk det fortsatt mye i terningkast 4. Cranberries var og ble helt greit. Arbeiderbladet syntes bandet hadde en tendens til å jamre, Dagbladet viste hvor interessant de syntes plata var ved å bruke spandere tre setninger på anmeldelsen. Videre ble det 4-ere i mindre aviser som Beat, Romerikes Blad, Adresseavisen (uten selve terningkastet…), Nordlandsposten, Bergensavisen, Nordlands Framtid — og et par 3-ere i distriktsaviser som Tønsbergs Blad og Glåmdalen.

Noe var uforløst med Cranberries: hvor skulle man gjøre av de tre hersens gutta? «Hvis jenta er aldri så lite kynisk kan hun jo starte med å kvitte seg med bandet sitt», skreiv Arbeiderbladet. Desken mente at bandet var «populært kalt ‘Dolores og de tre andre'».

No Need to Argue nådde nummer 1 eller 2 i de fleste vestlige land. Ikke i Irland, der nådde albumet bare nummer 6. (Samme som på amerikanske Billboard 200). Musikkvideoen på Youtube nådde 1 milliard visninger i 2021. Dolores er ikke med de tre andre lenger, hun døde dessverre i 2018 av drukning i badekaret med 3,3 i promille.

Og så får dance-versjonen av «Zombie» vente til en annen tekst.

Publisert av Morten Haave

Jeg er historiker og interessert i mye. Etter masterstudiet (UiO, 2012) begynte jeg med redaksjonsarbeid, hvor det var jeg faktisk lærte hvordan man former en artikkel. Nå går det også i essays, bokanmeldelser, journalistiske tekster, leksikalske oppføringer, korttekster, argumenterende tekster – og musikk. Jeg skriver gjerne oppdragshistorie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere liker dette: