Det er ikke A-laget og Kjetil Rekdal jeg her interesserer meg for, men B-laget.
I fjor gjorde Rosenborg 2 en patetisk innsats i 2. divisjon. I nest siste serierunde ble de demolisert 12–0 av Skeid.
Årets 3. divisjon har begynt dårlig. Riktignok med en stor seier mot Orkla, men ellers med tap mot Steinkjer, Byåsen og i dag Junkeren.
Rosenborg 2 har dominert lavere divisjoner i Trøndelag. I 1996 og 1998 vant de sin 2. divisjonsavdeling. Nivået i 2. divisjon nå har blitt så høyt at få B-lag klarer å holde seg fast der; Rosenborg 2 var et av dem men ikke nå lenger.
Dette er et lag som selvfølgelig har adgang til å bruke reserver fra A-laget, samt har tilgang til dyktige og motiverte juniorer. Skulle man tro.
Mot Byåsen startet Julian Faye Lund, Adam Andersson, Vebjørn Hoff og Bryan Fiabema. Det hjalp ikke, og hvordan har juniorlaget gjort det?
Her spilles det nasjonal G19, som i realiteten består av regionale oppgjør. 20. mars tapte Rosenborgs juniorlag 10–1 mot Kristiansund. De tapte 2–1 mot Aalesund borte og 9–1 hjemme. Laget som tapte så stort hadde seks av de samme starterne som laget som tapte lite.
Rosenborg tapte 7–0 hjemme mot Molde, men klarte faktisk å vinne borte. Der var det litt større forskjell mellom startoppstillingene, men likevel: Noen av resultatene passer seg rett og slett ikke for Rosenborg.
Det er større forskjell nå enn før på fotballspillere som satser og de som ikke gjør det. Jeg vet at blant annet Stabæks førstelag spiller i ligaer for ett år eldre gutter, fordi de ville vært for gode ellers. Rosenborgs disposisjoner er et mysterium for meg; et mysterium det sikkert går an å finne ut av, men konklusjonen blir at det er mye jeg ikke forstår, og en av dem er hvordan unge fotballspillere fordeles mellom junior interkrets, junior nasjonal og senior B-lag.
Haaves historier 