«Leverandørene av russeutstyr profiterer på unge menneskers skjøre lengsel etter tilhørighet», skriver en psykolog på VG.no. Tilhørigheten beskrives med fagbegreper som inn- og utgruppe. Det er ingenting som tyder på at dette ikke er reelt.
Psykologen har selvfølgelig som (bi?)jobb å levere terapeutiske mikrotjenester på sosiale medier, og har egeninteresse i å hausse opp problematiske følelser til å bli lidelser — og til å framstille ungdommer som så ubehjelpelige at de bør vurdere profesjonell hjelp.
Men det spørs om ikke psykologen i sin kronikkskrivende virksomhet legger seg på den velkjente, metaforiske divanen og mest av alt avslører sin egen personlighet.
For når hun tenker på leverandørene av russeutstyr, gir hun ikke ved dørene. Hun «hater russeservice og andre distributører som profitterer på unge menneskers skjøre lengsel etter tilhørighet».
Det er kanskje litt spesielt å hate noen som selger et bomullsprodukt med påskrift som ikke er støtende. Hun forsøker å rasjonalisere hatet sitt ved å påpeke at russeklær er dyre og «er proppfulle av syntetisk materiale».
Dette til forskjell, får vi anta, fra klærne som ungdom bruker til daglig. De klærne som har bestemte prislapper, merker, statuskonnotasjoner og ulik moteriktighet.
Eller fra dressene, skoene og klokkene som ikke sjelden forbindes med høyinntektsyrker. For ikke å snakke om biler. I Norge og enkelte andre deler av den vestlige verden er dessuten sportsutstyr med på å gi status, og særlig sykler. Det mest forkastelige russen kunne gjøre i psykologens øyne, måtte være å droppe buss for å heller rulle med sykler til 50 000 kroner stykket. (Og ikke begynn å snakke om reiser, hobbyer og opplevelser.) Går vi over til kunstnere og kulturmennesker kan de ha andre kleskoder, som ikke i samme grad er styrt av pris, men av andre kriterier. Nøkkelbegrepet er kulturell kapital, som man kan ha mye eller lite av, for som psykologen skriver er status et knapphetsgode, hvor trendsetterne med et tastetrykk kan forkaste gamle statussymboler så snart folk flest tror de har skjønt greia. Psykologen viser dette selv ved å indirekte stemple de som med viten og vilje fyller sin garderobe med «syntetisk materiale» som harry-bakstrevere.
Kort sagt er det ganske patetisk å late som om man kan viske ut statusforskjeller i samfunnet ved å angripe russefirmaer. På 90-tallet snakket man om «merkepress» og debatterte skoleuniform. Ingen seriøse politikere har tatt til orde for dette i Norge. Enten må man innføre ens bekledning (utprøvd og droppet i Kina), ellers må ungdom og andre bare lære seg til å takle presset. For så skjøre er de ikke at de ikke kan klare dette. De klarer til og med å heve seg over psykologers primale hat mot et knippe bedrifter.
Til sist klarer psykologen likevel å skrive noe jeg er enig i, da hun ikke snakker om forbud mot russeklær, men boikott. Hvis det finner sted en boikott av russeutstyr og -leverandører, er dette en sosial endring som er organisk og vokser fram nedenfra. Ikke en endring som er demagogisk og styres ovenfra.
Haaves historier 
