Historie? Musikk? Populærkultur? Sport? Kritikk? Ja.
Da jeg gikk på slutten av barneskolen likte jeg å sitte hos «L» og spille dataspill. Det gikk i Worms, CM2, Red Alert, Tiberian Sun, muligens en fps, og så et mer glemt spill: KKND. Det sto for Krush Kill ‘n Destroy. Og det er en grunn til at det er mer glemt i dag.
Denne teksten har stått her tidligere, men er nå en del av boka Innfall fra 90-tallet.
På rundreise i Sør-Sverige fattet jeg interesse for et gammelt sanatorium. Egentlig skulle jeg bare stoppe fordi jeg var trøtt, men veien jeg tilfeldigvis svingte inn på, førte rett inn på et øde og forlatt sted.
Tettstedet heter Målilla og her er det altså et sanatorium. Dette ligger i en lysning i skogen, og først er det en smal vei som leder til den massive bygningen før hele komplekset åpenbarer seg når man kommer nærmere.
Det er noe med størrelsen på stedet, i forhold til hvor mye det er i bruk i dag, som er null. Nest siste forsøk på drift (før siste forsøk, som var asylmottak) var hotell med restauranten Moliljan.
Målilla/Moliljan er i dag et sted du ville forvente at en dulgt skikkelse ser deg gå forbi, påstå at du bor der og sperre deg inne. Som i vandrehistoriene.
Samtidig er det åpenbart noen som klipper gresset der jevnlig. Så på en eller annen måte er det meningen at folk skal kunne gå rundt på tomta, i hvert fall. Det eneste levende jeg så der var en hare, noe jeg for øvrig ikke har sett på aldri så lenge.
Så toppes det hele av en elendig togstasjon som også heter Målilla sanatorium, og som selvfølgelig også er nedlagt. Banen hit var smalsporet, og i likhet med Valdresbanen over Etnedal, er eller har det vært mulig å kjøre dresin der. Dresinmogulene var en forening som også utga bladet Smålsporsinform med artikler som «Virserum station — nu med flaggstång». Herlig! Og som tilbød medlemmer å jobbe frivillig som lokfører, konduktør, i kafevogna eller: «Vi mekar också med rälsbussar, byter slipers og röjer sly». Det skjønte jeg ingenting av, og finner det mest spennende å la være å sjekke.
Målilla sanatorium er et funn for location-ansvarlige i filmbransjen.
Når jeg søker på internett viser det seg også at dette er tilfelle for et tv-show i Sverige. Showet er en gjemsels-cup (!) med influensere som deltakere. På Youtube finnes det dessuten videoer fra stedet i en spøkelses-kontekst. Men for og med normale mennesker, for å si det litt flåsete, er ikke lokasjonen brukt ennå…
Noe som fattet min interesse på en tur i Sverige var i Lund, hvor den østlige delen av byen er preget av snurrige gatenavn. Jeg kommer til å skrive dem på norsk så det blir utvetydig.
Lengst nord finnes et teknologisk område med navn som Systemergata og Programmerergata. Vel, Systemaregatan blir vel mer Systemansvarliggata på norsk.
Sørover er et musikkdistrikt. Hovedgatene har navn som Spillemannsveien og Musikantveien, med andre gatenavn fra musikkinstrumenter, blant annet Valthornsveien og Fagottgrenda. (Ingen obo-grend!). Vokale stemmer har fått stor plass, så ut ifra Solistveien går Soprangrenda, Tenorgrenda, Barytongrenda og Bassgrenda. Det er vel kult å bo i Bassgrenda! Musikkteori har fått sin plass med navn som Klangveien, og parker i området har navn som Spilledåsa og (vel urelatert) Bananparken.
I et skoledistrikt, sentrert rundt Mårtenskolan (!), finner vi gater oppkalt etter alt mulig fra skolen, som Kateterveien og Pultveien, og etter Eksamensveien kommer Sommerferieveien og Juleferieveien. Gatene Reallinjen og Latinlinjen er også oppfinnsomme, oppkalt etter linjer som vi også hadde i Norge før.
Lenger sør ligger et område med vikingtema. I tillegg til vikingpersoner har vikingutstyr fått sine gater Sverdgrenda, Spydgrenda, Skjoldgrenda og Brynjegrenda — før Holmgangen og Berserkergangen. Berserkergangen!
Man kan trygt si at Lund har dannet skole i gatenavn. Og vel også at jeg avslører litt smale interesser ved å skrive om dette.
Faren min fortalte vitser da jeg var liten, og en av dem handlet om en Vidkun Purkerud som kom for å skifte navn. Den offentlige byråkraten forsto det slik at hele navnet skulle skiftes, fordi Vidkun var uønsket og Purkerud også var frastøtende. Men fyren skulle bare skifte Vidkun!
Yess, så sånn var det, og en dag lurte jeg på om Vidkun Purkerud hadde eksistert.
Det hadde han ikke, for vitsen kunne raskt føres tilbake til Norsk Jul 1941, utgitt av regjeringen i London. Derfra har vitsen også funnet veien til et par lokalhistoriske krigsbøker. Og her er den:
… hør da bare på hvordan Norge gjør det i basketball. (for menn)
Norge har i det siste brukt tid på EM-pre-kvalifisering, hvor første runde er ferdig nå. Ikke til EM i 2022, for det spilles i september. Det er snakk om EM i 2025.
EM i 2022 spilles forresten i Milano, Praha, Tallinn, Köln og Berlin. EM i 2025 spilles i Latvia, Finland og Kypros. (Om Ukraina også får være vertsland, kommer an på hvordan krigen utvikler seg.)
I høst, rett før de gode lagene spiller EM, spiller de dårlige andre runde av pre-kvalifseringen. Her møtes de som kom seg videre fra første runde i pre-kvalifiseringen, sammen med de som ble slått ut av første runde i VM-kvalifiseringen til VM 2023.
De siste er altså lagene som kom seg gjennom VM-pre-kvalifiseringen, men ikke kvalifiseringen. Norge fikk ikke stille opp i noen av disse.
Men når Norge nå er med i andre runde av EM-pre-kvalifiseringen, kan vi vinne én av tre grupper og dermed gå videre til kvalifiseringen.
Vinner Norge ikke, går vi også videre, men da til tredje runde av pre-kvalifiseringen. Her møter man igjen lagene som ble slått ut i første runde!
Endelig, i kvalifiseringen, møtes de som kommer seg gjennom ovennevnte labyrint, samt alle som har kommet minst til andre runde i VM-kvalifiseringen (altså de gode), samt vertslandene. De tre vertslandene, som, selv om de spiller kvaliken, er garantert å gå videre. Det ene vertslandet Kypros ville ellers ha slitt med å komme med, siden de ble slått ut i første runde av VM-pre-kvalifiseringen. Men hey! Basketspillerne får i sett mange nye land.
En tur gikk til Baltikum og den som tok den var meg.
På forhånd fikk jeg tre tilbud fra hotellet som alle var blant de dummeste jeg har sett:
1) Er det noe å skryte av at hotellet gir deg et gratis kart? Har jeg noengang vært på et hotell som ikke har dette, ja forresten kanskje Olrud City utenfor Hamar. Likevel…
2) Tango-fest på lørdager og egen vannpipe-bar? Hva slags etnisk tema har hotellet?
3) Romantic atmosphere på rommet? På enkeltrommet som jeg har bestilt? For dobbelt så mye penger som det rommet koster?
Tango og atmosfære er bra, men hvis du derimot ønsket å penetrere sjakten — eller rettere sagt penetrere selvstendig i sjakten — er det bare å glemme:
Apropos tallet tre, hadde hotellet tre stjerner. Men kan det ha vært 3 av 10, mon tro? Det er mulig jeg har for høye forventninger, og kanskje Latvia har et system hvor stjerner av papir er underst, så stjerner av tre, gråstein osv. oppover til gullstjerner som er på toppen. Likevel, av et hotell som kaller seg trestjerners forventer jeg betraktelig mer enn dette (til høyre):
En eller annen flaske med utvisket russisk skrift, og mildt sagt slappe forsøk på å reingjøre det hele.
I Tallinn var det andre saker. Der leide jeg «studio apartment», i en kjeller og uten antydning til vinduer, og her sto det en litt finere flaske, men også med russisk skrift. Og bilde av en brennesle. Jeg tok en sjanse på at det var sjampo. Det var det ikke. Men det er når du våger å ta russisk-språklig bodylotion i håret at du kjenner at du lever — eller noe sånt.
Tidspunktet jeg dro på var tydeligvis ikke det beste. For eksempel var platesjappa «Elpee» i Riga stengt (slēgts) 22.–24. juni. Med andre ord: Her tar de ikke bare ganske seriøst på Sankthans, men i tillegg er 23. juni frigjøringsdagen i Latvia og Estland. Ikke frigjøring i forbindelse med andre verdenskrig, men kjølvannet av første! Nærmere bestemt 1919 da de to nasjonene først sto imot Den røde armé og i tillegg tyskerne i sin midte, Baltische Landeswehr, som begge hadde sine hensikter. For Estlands del sies det at 23.–24. juni er den viktigste familiehøytida, også over jula. Det får jeg ikke verifisert, da de som feiret denne høytida ikke befant seg i byen, kanskje ikke, men resultatet ble for eksempel null åpne bokhandler. Derimot ei åpen platesjappe i Tallinn. Utrolig nok, da jeg spurte etter de to estiske thrashbandene jeg kan, Aggressor og Shower, fikk jeg treff på det ene. Riktignok ikke skiva Of Long Duration Anguish (1994) som var min seleksjon i Old School Thrash Metal 2, men… I tillegg fikk jeg Tankist som var «en form for metal», og der logoen kunne virke som moderne thrash metal, fikk jeg seinere bekrefte at at det stemte.
Noen estiske ord: stopp heter stopp, trapp heter trepp og lang heter pikk. Herfra blir det veldig barnslig. «Langgata» heter altså Pikk i Tallinn, og dette er ei ganske viktig gate også, med blant annet den russiske ambassaden, flere museer deriblant et KGB-celle-museum, den svenske ambassaden og den svenske klubben inkl. lokalt partikontor for Moderaterna (!). Samt parasoller med nasjonalølet A. Le Coq. Dette ble altfor barnslig. En skam for reisebrevet.
Madsen, Henrik (2021). «Jøden» i bergenspressen. En undersøkelse av den bergenske dagspressens omtale av jøder 1916–1940. Masteroppgave, Universitetet i Bergen
Å anmelde masteroppgaver er kanskje litt voldsomt. Dette er jo gjerne det aller første som publiseres av en student som kanskje fortsetter som historiker, kanskje ikke. Samtidig har ganske mange avhandlinger føyd seg inn i forskningsfronten på norsk antisemittisme. De blir ganske ofte sitert, herunder forskjellige undersøkelser gjort på masternivå av Aftenposten og Nationen. Det kan med andre være god grunn til å se nærmere på hva som gis ut før siteringsmaskinen går varm.
En hel bys presse gjennom 25 år er ingen liten oppgave å ta på seg. Jeg husker selv en ambisjon om å skrive masteroppgave om et bestemt tema i årene 1914–1939, og det endte opp med perioden 1913–1914.
Samtidig er det jo tilfelle at man vil ha visse forhåndsoppfatninger om knippet Arbeidet, Bergens Arbeiderblad, Bergens Tidende, Dagen, Bergen Aftenblad og Morgenavisen. Det er interessant å teste oppfatningene om stemmer. I tillegg kom Gula Tidend ut seks dager i uka, men mangler på grunn av svært mangelfull digitalisering — for ja, det virker som om researchen er heldigital her. Det kommer vi også straks tilbake til.
Hovedlinjene slik de kommer fram i masteroppgaven virker vel greie: at antisemittismen kom klarest til utløp i Morgenavisen og Bergen Aftenblad, men også eksisterte i Bergens Tidende og arbeiderpressen. Blant annet har Madsen et underkapittel Arbeiderbevegelsen og «pengejøden». «Til forskjell fra andre antisemittiske forestillinger, er den [pengejøden] ikke begrenset til Bergens borgerpresse, og blir videreformidlet i arbeiderpressen», konkluderte Madsen (s. 79-84, 86-87). Det er fint at «pengejøden» blir tematisert, som det også har blitt ei rekke andre steder de siste årene.
Konklusjonen om arbeiderpressen skjer riktignok ut ifra ganske spredte eksempler. For eksempel inneholder eksempellista ingenting om pengejøder i Bergens Arbeiderblad de første fire-fem årene denne avisa eksisterte.
Madsen viser at hans metode er ordsøk i Nasjonalbibliotekets database, og for å gjøre en lang historie kort, er det ikke så vanskelig å finne saker og ting han ikke har funnet.
For eksempel må en inkludere alt fra gamle stavemåter («jøderne», «semitisk», «fashisme») til gale ordskanninger («jodisk», «jcdisk»). Her er masteroppgavens søkeresultat om fascisme i arbeideravisa (DNA til 1923, deretter NKP) Arbeidet, sammenliknet med tall med det jeg mener er en bedre søkemåte:
Kjempefallet i omtalen av fascisme kan skyldes ikke-angrepspakten med Tyskland, skrives det i masteroppgaven. En annen grunn til at Arbeidet omtalte fascisme mindre i årene før krigen, er jo at avisa stoppet i desember 1938. Den kom igang igjen 31. mars 1939, men da kun som ukeavis før den bukket under 9. august 1940 (Arbo Høeg, s. 42).
En mer detaljert og sikkert kjedelig gjennomgang av digitaliseringen viser i tillegg fram hull i Nasjonalbibliotekets samling, som søket er gjort i. Endel utgaver finnes ikke der, noe man finner ut ved å søke på ordet «er». Under er det lett å se hullene:
Det skal også nevnes at kildeføringen i masteroppgaven er meget slett, og i tillegg kunne teksten poengtert skillet mer mellom redaksjonelle og eksterne artikler. Et korrespondenttelegram blir til «Bergen Arbeiderblad anerkjenner» (s. 27). Så omtales leserbrev som en del av det redaksjonelle vi: «I Frimodige ytringer (Bergens Tidende, 10. mars 1927) er man noe mer kritisk mot hennes ytringer om katolikker» (s. 71). Dette er veldig tydelig et leserinnlegg.
Skriverier i avisene kunne også vært bedre knyttet til realhistorien. I en gjennomgang av 1938 hoppes det fra januar til november uten å nevne at artikkelen fra november som siteres, reagerte på krystallnatten én uke tidligere (s. 38). Redaktører og redaktørskifter får vi heller ikke høre om, her er avisene tilsynelatende uforanderlige gjennom to tiår.
Periodiseringer for avisenes del kan være interessant. Kom antisemittismen fram i visse perioder, og hvilke foranledninger fantes det? Den russiske revolusjon medførte teorier om «jødebolsjevisme» og økonomiske kriser førte til mer om «pengejødene». Andre hopp i skriverier om antisemittisme på 1920-tallet skjedde i forbindelse med Eivind Saxlunds bok, Martha Steinsviks foredrag og stortingsdebattene om jødisk slaktemåte.
Saxlunds bok kan være verdt å nevne. 1922-utgaven ble annonsert med hakekors. Denne annonsen finner jeg bare i konservative Bergens Aftenblad. Ingen ser ut til å ha anmeldt boka, men den var da heller ikke ny. Da Saxlund året etter tapte et injuriesøksmål han hadde startet, omtalte alle avisene det i form av telegrammer, mens Arbeidet tok noe mer tak i det. De fulgte opp med en lederartikkel «Jøderne». Her het det at Saxlunds tap i injuriesaken måtte føre til at vi var «færdig med hr. Saxlund som quasividenskabelig forfatter og selvbestaltet jødeforfølger». Lederen var signert M.M., som fulgte opp med «Antisemitismen i Norge» som støttet jødene og ytterligere tekster som diskrediterte antisemittismen.
I Morgenavisen og Bergens Aftenblad, som kunne ha utfall mot jøder, finnes også intervjuer der journalisten søker bekreftelse av at Talmud legger grunnen for jødisk konspirasjon — men motsies av intervjuobjektet fra Israelmisjonen — eller innlegg til støtte for schächtning. Dette er bare noen eksempler på ting som ikke nevnes i «Jøden» i bergenspressen. En undersøkelse av den bergenske dagspressens omtale av jøder 1916–1940.
Hvorfor må man opprette bruker hos NFF for å kjøpe billett til Norge — New Zealand?
Hvilken glede skulle jeg ha av å registrere meg for å «access their services»? Når den såkalte servicen ikke er til noen glede for meg som kunde, men heller skaper irritasjon over å måtte opprette bruker #199 (eller noe der omkring) for å få tilgang et eller annet på internett?
Hvilken nytte har NFF av å identifisere enhver person som kommer på matchen? Dette hører vel kun hjemme i land med kjempeproblemer med tribunebråk.
Hvorfor kan man kjøpe togbilletter uten en bruker, men ikke fotballbilletter? Og kjøpe varer fra nettbutikker uten bruker, men ikke fotballbilletter?
Og hvis man absolutt må ha en bruker, hvorfor kan ikke NFF bruke Billettservice/Ticketmaster som normale mennesker pleier å greie seg med i massevis? (konserter o.l.)
Enda verre er det med billetter til sommerens EM. Jeg forstår at UEFA på et internasjonalt arrangement med tilreisende, ønsker å ha kontroll på hvem som kommer, så det å registrere seg med personalia er én ting, men billetten må mottas via app.
I dag er det både solverv (solstice) og verdens musikkdag, så ingenting passer bedre enn å smelle opp Solstice sitt debutalbum fra 1992. Tretti år i år!
Litt Hitler i Bergen ble utgitt i 2020, og mer eller mindre tilfeldig oppdaget av meg nå. Boka er tiltalende. Den har den misvisende undertittelen «Nazisme på norsk i 1930-årene», men handler altså om Bergen i dette tidsrommet.
I likhet med Stupet. Leif Grungs krig har Litt Hitler i Bergen et personlig preg, som jeg ikke trenger å gå nærmere inn på her. Disse to utgivelsene viser at det gror godt med litt utradisjonelle bøker om Bergen i denne tidsperioden. Denne siste har meget stor vekt på bilder. Etter en intro om Nasjonal Samling, handler dessuten side 26 til 54 om Bergen generelt, bybildet og fritidstilbudet. Dette blir jo mer et utvalg enn en dekkende historie, men er greit å lese. Det står selvsagt om Bergens patrisierfamilier, men sosiale forhold forklares lite utover at Synnestvedt forutsetter at leseren kjenner dette fra før.
Han tør imidlertid å ta tak i de mange besteborgerne som støttet NS på et eller annet tidspunkt. Dette viser mest av alt at NS i 1933 og 1934 ikke ble oppfattet som så forskjellig fra et vanlig politisk parti, om enn i ytterkanten av politikken, men at de ble mye mer ytterliggående seinere. Synnestvedt har også fattet interesse for hvem som annonserte i NS’ organer.
Boka har kanskje en tendens til å framheve hva Bergen var først og størst i. Synnestvedt framhever at av de største norske byene, hadde Bergen den høyeste oppslutningen for NS ved valget i 1933 (4,3 %). Det stemmer, men storbyer og NS forbinder vi først og fremst med hva som skjedde i Stavanger ved valget i 1934. Da fikk NS 12,1 %. Av samme grunn var Gulbrand Lunde NS’ mest framtredende medlem utenfor hovedstadsområdet, ikke Georg Vedeler som Synnestvedt hevder (s. 80).
Synnestvedt kan journalistikken som fag, og blir morsom når han går inn på dette:
Journalistisk var avisen i alle år på et absolutt bunnivå. Et referat fra et folkemøte på Sandvikstorget i slutten av september 1936 kan illustrere avisens nivå. Her het det at
Mandag holdt NS et vellykket møte på Sandvikstorvet med ingeniør Vedeler og lektor Stinessen som talere. Det var klett å merke på tilhørerne at de kraftige og positive foredrag gjorde stor virkning hva vi også fikk bekreftet av samtaler med tilhørerne efter møtet.
Slik journalistikk trenger ikke engang karakteriseres. I tillegg var tonen i spaltene både ufin, usaklig og sleivet — ofte med direkte ondskapsfulle og hatefulle utfall mot politiske motstandere, både til høyre og venstre. Intet hevet seg over lavmålet.
Da Arbeiderpartiets (uformelle, blogg anm.) leder i mellomkrigstiden, Martin Tranmæl, fylte 60 år i juni 1939, omtalte Samarbeid ham med følgende:
… selv er han et perverst menneske uten hjem, uten hustru eller barn — en ulykkelig, ensom med et surt og bittert sinn.
s. 68. For mer om Samarbeid-redaktør Carl Lie og Tranmæl, se Skeivt arkiv.
Når det er sagt, kunne strukturen i boka vært bedre gjennomtenkt. Kapittel-rekkefølgen gir liten mening, mye dukker opp litt hulter til bulter. Bare for å nevne ett eksempel, kommer vinter-OL 1936 etter sommer-OL 1936. Og dette igjen kommer etter sammenbruddet i Bergen NS i 1937.
Kildehenvisningene kunne vært mer presise, og intervjukilder må listes opp som dette og ikke blandes med takkelista. Men å ha personregister er bra.
I tillegg til det som står i boka er det verdt å nevne at 2. februar 1938 var NS tilbake med partiavis i Bergen, Norge Fritt. I sjefsstolen satt tidligere Samarbeid-redaktør Abel Meinich-Bakke. Han trakk seg allerede etter nummer 2 på grunn av «at vanskeligheter er opstått i mitt arbeide som redaktør». Lars Bryeide tok over. Annonsører fortsatte å henvende seg til den spesielle (og synkende) lesergruppa, som denne annonsen:
«NS FOLK! Vi går til Albrektsen og klipper og barberer oss!»
Norge Fritt finnes på Nasjonalbiblioteket som en del av mikrofilmen «Diverse nasjonale aviser»
«Nazifrisør» ble et kjent ord etter en politisk sketsj i Stavanger; i Bergen fantes det altså en egen nazifrisør.
Haaves historier 
