Sommer- og California-stemning laget av en tysker

Ekte sommer er barndommens sommer, med andre ord overnatting med fetter, ballspill, plastbadebasseng/spreder, Grand Theft Auto 1, jordbær, burgerhopping* og sist men ikke minst Pacific Blue. Denne tv-serien oppfyller få av dagens krav til, la oss si, representasjon. Men den er et tidsdokument, og nærliggende for undertegnede, idet jeg ikke fikk lov til å se på Baywatch da det kom et par år tidligere.

Tur på hytta som ikke hadde et fnugg av innlagt strøm skulle ikke få hindre at Pacific Blue tonesatte kvelden. Faren min tok med en liten tv som han ga strøm fra et bilbatteri. (Selvsagt synes jeg at dagens unge har det for lett 😉

Dagens tekst om Pacific Blue skal imidlertid ikke dreie seg om episodene, men om temalåta, «Just Another Day in LA». Skamløst californisk idet den spilles i sjangeren SoCal-/Epitaph-punk, og ikke fornekter seg en bro i stilen surf, samt et grungy pre-chorus. (Godt gjort å få plass til alt dette på ei låt som varer i 1:06)

Jeg visste antakelig ikke hva låta het da jeg så tv-serien, men fant det ut i forbindelse med musikknedlasting på Napster (om det ikke hadde gått så langt som til WinMX. Men det var garantert før Kazaa.) Her framgikk altså tittelen, og artisten. Artisten sto oppført var Christopher Franke. Hvem er så det?

Hukommelsen min ba meg først om å søke opp Christoph Franke, men det er en fotballmann i Øst-Tyskland. Christopher Franke er også tysker viser det seg, født 1953. Pusher 70 år nå, og godt og vel middelaldrende allerede da Pacific Blue ble laget. Noe skurrer. Musiker var han riktignok, men da i Tangerine Dream som jeg synes hørtes ut som litt utflytende musikk og ikke SoCal/surf-punk.

Var dette en feil?

Nei, det er riktig person. Alle profesjonelle musikeres drøm er blitt til virkelighet, det er låtskriveren og ikke utøverens navn som hektes på låta «Just Another Day in LA». Christopher Franke. Denne definerende californiakitschen er altså laget av en middelaldrende tysker. Andre personer spilte instrumentene. Gitaristen oppgis å være Zeke Zirngiebel, en obskur person som synes å ha utgitt mest rundt 1979-80. Bassisten er enda mer ukjent. Hvem som sang låta klarer jeg ikke å finne ut. På soundtracket til Pacific Blue opptrer sju ulike sangere. De fleste på det tungt californiapåvirkede internettet tror rett og slett at sangeren er Christopher Franke selv.

Og det er det altså ikke.

Men soundtracket til Pacific Blue skal ha honnør. Et lytt på denne cden skal vel gjenspeile en titt på en episode. Hva er vel mer naturlig enn at cden både åpner og slutter med «Just Another Day in LA»?

(Kilde: Discogs)

* burgerhopping = En madrass underst. En person oppå madrassen. En madrass oppå personen. Det hele skal så de andre hoppe oppå.

Publisert av Morten Haave

Jeg er historiker og interessert i mye. Etter masterstudiet (UiO, 2012) begynte jeg med redaksjonsarbeid, hvor det var jeg faktisk lærte hvordan man former en artikkel. Nå går det også i essays, bokanmeldelser, journalistiske tekster, leksikalske oppføringer, korttekster, argumenterende tekster – og musikk. Jeg skriver gjerne oppdragshistorie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: