«I think my older brother used to listen to Lagwagon». Dette var en meget treffende EP-tittel som Lagwagon brukte for noen år siden, som har å gjøre med det å ha hatt sin tid. Og for min del også sant. Bortsett fra at det var mine eldre fettere, ikke bror. En eller annen sommer tok jeg og min yngre fetter steget, og raidet en liten del av cd-spiskammerset. Der lå NOFX, Lagwagon og Pennywise. En veldig pyntelig og grei kolleksjon fra et avgrenset geografisk område. På veggen var det også en Pennywise-plakat (About Time), og i hjørnet et stort amerikansk flagg. Ingen problematisering av verden eller livet, mer det å ta inn stemningen fra Pacific Blue på tv.
Det var nettopp det med Lagwagon som dro meg inn. Sånn jeg forsto det var bandet oppkalt etter en minibuss, som ikke akkurat var perfekt. Uhøytidelig, og selv om ikke alle tekstene var dét, bød også bandet på tull som rare covere og lydklipp.
Vi snakker nå om albumene Duh og Trashed, med Hoss (Bonanza-bars is something you gotta deal with) som en god oppfølger på pallen, de tre første skivene. Spesielt bildene i inleten på Trashed var noe jeg identifiserte meg med. Ikke de skitne og ødelagte engelske punkerne. (Og ikke norsk metal heller.) Jeg har aldri tatt i et surfebrett, men har alltid villet ha et liv der det surfes av noen.
Lagwagon var endatil bedre til å spille enn flere andre punkband fra California som er de som nykomlinger i punken blir kjent med. De hadde også tilknytninger til noe riktig mystisk noe som het Rich Kids on LSD. Hoi hoi, det bandet fikk jeg heller oppdage med tid og stunder.
Enn så lenge, og av de nevnte grunnene, var vel Lagwagon favorittbandet mitt en periode i 10. klasse. Jeg skreiv blant annet en tyskoppgave om bandet. Ikke akkurat noen tjeneste overfor det tyske språk, men jeg ville virkelig ha fram at jeg likte disse.
En annen fun fact er at jeg en kveld satte på alle Lagwagon-sangene jeg hadde på pcen fra start til slutt, og før spillelista var over hadde jeg blitt sammen med min første dame. Men dette er altså nesten 20 år siden. Siden da har det gått med mye tid til «used to listen to». Og Lagwagon har også kommet ut med mer. Og mens det sikkert finnes noen der ute som har møtt dette med brennende interesse, har jeg ikke engang skrapt sammen til et telys. I stedet har jeg kjøpt opp noe av det gamle, og unfun fact, Double Plaidinum er den eneste cden jeg har kjøpt online som kom med et komplett sett riper. Men da bandet kom til Norge 1.8. var oppmøte en selvfølge.
Hvilken 1.8.? Det skulle egentlig vært 2020, så 2021, men ble 2022. Utsolgt John Dee. Settlista var overraskende bra med sjeldent mye fra det gamle, spesielt Hoss og Double Plaidinum. Ingenting fra Duh riktignok, men hvis vi bare teller skivene etter den, er «Give it Back», «Sleep» og «Smile» lett på min topp-Lagwagon-5. Som de altså spilte i kveld, med mer snacks til. De kunne også spilt…
Maybe I’m just thirty and I don’t want to go to parties anymore
Only really need a few close friends
I’m just tryin’ to keep the hair on my head
Vel, Joey Cape har beholdt håret på hodet, og ellers er han en ganske vanlig fyr, med briller i snor sånn som Drillo har, og som kan spille på at alderen tynger ørlite, men fortsatt er en «punker» på sin egen måte og akkurat sånn man burde forvente at en av de hoppende fyrene i inleten på Trashed ville bli.
Haaves historier 