Reisetips: Roma

Å få en smak av Roma er mulig her hjemme. Driftige sjeler har importert italiensk drikke i noen årtier. Bryggeriet heter selvsagt Roma — man kan ikke annet når man tross alt skal representere «den evige stad». Men selvsagt finnes det noe som er bedre enn å nyte den kjente italienske drikken hjemme i stua, nemlig å dra nedover til selve kilden. Ad fontes! som de moderne italienerne sier på sitt språk.

Flyfoto av Roma. Hentet fra Wikimedia Commons, lisens public domain.

Dette kan man for så vidt ta helt bokstavelig, og som byens drikkevannskilde spiller Trevi-fontenen selvsagt en viktig rolle, men grunnet stor pågang, vil rådet herfra være å oppsøke steder med færre turister. Finn en bit av det ekte Italia. Lån for eksempel en Vespa-scooter og finn en koselig restaurant med pasta. Eller, om du craver det stikk motsatte, antipasta.

Mat blir imidlertid sekundært. «Kulturby» er merkelappen vi først og fremst forbinder med Roma. Fant opp alfabetet vårt gjorde de jo, og bøker står sterkt i dag. Romaner analyseres jevnlig i offentlige diskusjonsforum. Spør du hvilken som helst lokal innbygger om veien til dette Forum Romanum, kan de påpeke at alle veier fører dit. Det sier noe om betydningen.

Idrett er stort der nede. Roma arrangerte OL i 1960, og Olympiastadion brukes fortsatt flittig. Oppvisningene kan minne noe om tyrefekting som vi kjenner fra andre steder i Sør-Europa, men kan også bestå av færre tyrer og flere mennesker i en slags koreografert strid. Som med okseløpene i Pamplona har (særlig) menn verden rundt tatt utfordringen og kastet seg ut i kampen. Da stjerneskuespilleren Russell Crowe meldte seg på, ble det til og med lagd en dokumentar om det, som kan være fin å se før man drar ned.

Turister blir ikke alltid dratt ned som deltakere i arenaen, men som i alle storbyer er det områder hvor turisten bør være forsiktig. Den som bestemmer seg for å krysse Rubicon, gjør det på eget ansvar, det må virkelig understrekes. Italias ledende politikere tar spesielt tungt på det, og det har faktisk vært rapporter om senatsmedlemmer som har væpnet seg for å «ta imot» tilreisende på vidvanke. Personer med spanske navn som César virker å være spesielt utsatt; det kan skyldes at spanjolenes hærer vandret inn i Italia med elefanter for endel år tilbake.

Youtubes merkeligste sjanger

Youtubes merkeligste sjanger kan være så mangt. For det er mye merkelig der. Men noen av de rare tingene er det i hvert fall mulig å skjønne hvorfor noen får noe ut av. Det skjønner jeg derimot ikke med dagens sjanger: videoer som utgir seg for å være høydepunkter fra ekte fotballkamper, men som er fra

For noen år tilbake skreiv Natt og Dag om genererte videoer for barn. Det handler stort sett om farger og former. En form eller et kjøretøy kjører i maling eller fargede kuler og blir den fargen. I bakgrunnen finnes alltid den samme musikken uten copyright.

«Nettstedet Youtube er fullt av datagenerert innhold tilpasset smårollinger, og deres desperate foreldre […] Mye av innholdet er produsert av bots, eller i det minste bestemt av algoritmer», skreiv altså Natt og Dag.

Men så har du altså fotballvideoene, som påstår at de vister kamphøydepyunkter men er av noen som spiller Fifa.

Her skulle jeg vist innholdet, men videoen ble sletta. Noe som gjenter seg hos andre.

Jeg valgte en annen VM-kamp å kikke på, Canada-Marokko. I videoen under er det to-tre sekunder med matchbilder før det følger en 2,5 minutt lang triksevideo av et barn, trolig i Afrika. Triksevideoen kunne kanskje blitt populær av egne meritter, så kunne vært noe å satse på, men jeg mistenker at brukeren ikke har copyrighten.

Videoen under har en plakat på starten som, selvsagt til tross for thumbnailen, innrømmer at videoen er av et dataspill. Ikke engang FIFA, men «the free game Efooltbal PES 2021». (eFootball er Konamis serie som tidligere het Pro Evolution Soccer, og er neppe gratis. Men burde kanskje vært det, ifølge de dårlige anmeldelsene. Faktisk er det vel bare en expansion til samme spill for 2020, med store problemer med å skaffe laglisenser, slik at en for eksempel må kjøpe en Manchester United-pakke for at laget skal bli med i spillet)

Videoen hopper rett inn på stillingen 0-2, og så er det 2,5 minutter med spill fram og tilbake — som sagt henta fra et dataspill — og Canadas ene mål kommer ikke.

Man kan lure på om dataspillerne noengang får stillingen til å bli akkurat det som det ble i virkeligheten? Det er jo sikkert ikke så lett å simulere at Japan slo Spania, for eksempel? Eller Tunisia Frankrike?

Svaret er vel helst at det klarer de heller ikke. I videoen under, som utgir seg for å være av «Japan–Spania 2–1», scorer Japan 1–0, og flere mål blir det ikke.

Clickbait, men…

Clickbait-thumbnails kjenner mange til, og det er at forhåndsvisningen viser noe som ikke er i videoen, men som får folk til å klikke.

En ting er å bli clickbaitet, det kan skje den beste og løsningen er jo bare å klikke seg ut av videoen. Men hvem er det som faktisk ser videoen, trykker lik og abonnér, ja har en faktisk glede og utbytte av å se på dette?

Rett etter å ha tatt skjermdumpet av «Japan–Spania 2–1», prøvde jeg å sjekke kommentarfeltet for å finne spor. Det kom ikke opp, så jeg oppdaterte sida. Da var videoen allerede satt til privat.

Det er jo lov til å vise bilder av at du spiller et spill, det er faktisk den beste reklamen spillselskapene kan få. Så copyright-trøbbel er vel neppe grunnen til at det slettes. Kanskje det er snakk om copyright av VM-varemerket?

En merkelig katt-og-mus-lek er det uansett. Legg ut innhold, få noen avspillinger og så ta det vekk igjen. Dette er én mulig forklaring på at kanalen (@FootballMatchHighlights) nå står uten en eneste video, men 84 400 abonnenter. En annen, og kanskje vel så sannsynlig, forklaring kan være at nesten alle abonnentene er bots.

Jeg skal heller ikke slippe @FootballMatchHighlights helt ennå, for legg merke til at formålet ifølge kanal-banneret angivelig er «prediction» av kampene. Etter at den ekte kampen er ferdig kan man derfor kanskje si man ikke trenger å ha prediksjonen oppe lenger. Motargumentet mot det er selvfølgelig at den såkalte «prediksjonen» hadde 2-1 til Japan i videotittelen. Selv om det både var vanskelig å tippe, og heller ikke var det resultatet man så i spillet (som var 1-0).

Jeg kikka også på en annen video av fake-Japan–Spania. Også denne videoen ble gjort privat ganske kort tid etterpå. For denne dataspilleren er løsningen å vise 2 spillminutter av dataspill-Japan–Spania før kampen kuttes, selvsagt på stillingen 0-0. Det skjer ingenting i klippet. Spilleren fortsetter i stedet videoen med å vise klipp fra en kamp mellom Australia og Marokko, hvor det rotes inn ett mål — men ellers ikke skjer noenting.

Australia og Marokko er heller ikke en ekte kamp; lagene har møttes én gang gjennom tidene, i 1987.

Og dette, tenker noen: dette jeg abonnere på, like og gi reklameinntekter.

Eek-a-Mouse i Norge

Årets konserthøydepunkt ble Eek-A-Mouse på Ingensteds i høst. Med norsk backingband, som jeg ønsker å komme tilbake til en annen dag, leverte han 15 låter som ble trukket ut til det dobbelte av sin opprinnelige spilletid. Det var en utholdende og vellykket oppvisning i å holde på interessen, overfor en fin blanding av et publikum, og for å gjøre det klart: Eek-A-Mouse er på én måte en novelty-artist kjent for sin egen type scat-synging, og det var når han satte i gang med denne typen synging at jubelen var aller størst. Altså noen raske salver med geremen-beng-beng-bong-bing-dem-geng og lignende.

Selv var jeg kjent med bare et par låter fra diskografien, og hadde ingen formening om hvor godt likt Eek-A-Mouse var blant andre her til lands. Tydeligvis en del!

Dette har faktisk en historie bakover. Eek-a-Mouse ble mye omtalt i Nye Takter og Puls i 1981–83. I dette tidsrommet ble den andre fullengderen han slapp, Wa Do Dem, anmeldt flere steder. Meget/høyst spesiell vokalstil falt i smak hos noen.

Bergens Arbeiderblad 7.6.1982
Puls 4/1982
Nordlands Framtid 19.6.1982

Sogn Dagblad 18.9.1982

Sogn Dagblad kjørte en firedobbel anmeldelse av reggae, blant annet Wa-Do-Dem, hvor sangeren ble kalt «reggaens Al Jarreau». Mens Arbeiderbladet i 1993 kalte ham: «Reggaerapper — eller toaster som de kalte seg, de som fant opp denne kunstarten på Jamaica ti år før alle andre».

Eek-a-Mouse var trolig i Norge for første gang i 1993. I tillegg til Oslo, og Bø i Telemark som hadde de utroligste verdensnavn på besøk, ble det et stopp i Heartland of Scandinavia.

5.2.93 Bø (Kroa)

6.2.93 Oslo (Cosmopolite)

7.2.93 Sarpsborg (Hotel St. Olav)

Varden 5.2.1993

Konsertdatoene jeg finner omtalt i medier etter dette, er:

Dagbladet 18.12.2004

28.11.1998 Oslo (Exodus)

29.6.2002 Oslo (Cosmopolite, Oslo African Music Festival)

16.4.2003 Oslo (John Dee)

25.2.2004 Oslo (Rockefeller, Winter Splash Festival)

Det gis en god anekdote fra Oslo-showet i 2003. Elektronika-musikerne i Xploding Plastix tok seg inn på lydsjekken med mål for øye å ansette Eek-A-Mouse som gjestevokalist på et spor. De hadde fra før etablert «en meget løs avtale». Men en sum på 1000 dollar fikk musa til å pile over til studioet mellom lydsjekk og konsert, og sporet ble lagt! Dette fortalte X.P. selv til Bergens Tidende seinere på året, da albumet ble sluppet.

Hvordan konsertene ellers ble gjennomført, vites ikke, men man merker seg at de tildels kom tett. Eek-A-Mouse var på en rull i Norge på denne tida. Showet på Ingensteds i høst ble selvsagt ikke omtalt av noen trykte medier, men nå er det nevnt her…

Kommentar nummer 482

Og dette handler ikke om kjønn. Men derimot at jeg fra tid til annen kan si meg enig i å bli sendt til en spesialist. Her er det spesialister på det medisinske feltet vi snakker om.

Men til noen fuckings spesialist vil jeg ikke bli sendt til. Det er aldri aktuelt noensinne.

Hvis jeg hadde problemer med magen kunne kanskje en gastroenterolog hjelpe meg. En fuckings gastroenterolog tror jeg derimot ikke kunne gjort så mye positivt.

Samme med en fuckings dermatolog. Jeg tror jeg venter til i morgen, da dermatologen visstnok skal være tilbake på jobb.

Kanskje får jeg kreft en dag. Jeg kunne sikkert tenke meg å stikke hodet inn døra til en onkolog. Men hvis jeg fåt vite at hen som sitter der er en fuckings onkolog, kan jeg like godt dra hjem igjen.

Men én ting, én ting kunne jeg kanskje godtatt. En fuckings oto-rhino-laryngolog tror jeg faktisk har en liten edge over sin kollega, den vanlige oto-rhino-laryngologen.

Ny bok om 1990-tallet i morgen

I morgen kommer etter planen min bok Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet. Den inneholder mye, men det er også flere ting som boka ikke er:

Ikke en komplett dekkende historie om 90-tallet. Noe slikt er neppe mulig å skrive. Derav boktittelen med mange forbehold.

Ikke en nostalgi-bok. Det er gitt ut før. Bilder av et par leketøy og nedlagte iskrem-merker, så tenker folk «åååå», «det var tider det». Boka går mer i dybden enn som så, selv om nostalgi kanskje også er en av følelsene leseren kan få.

Ikke en selvbiografi. Boka handler ikke om «meg». Derimot er ting jeg hadde et vagt minne om, det som jeg nå har valgt å utforske, og som derfor har kommet med.

Boka er derimot en veldig morsom og litt skakk historie om underholdningsfenomener og hvordan de ble mottatt og forstått i Norge. For ikke å si misforstått, feiltolket, feilframstilt slik at ting virket rarere, særere, mer skremmende enn det faktisk var. Pluss at boka er den perfekte julegave, gitt tidspunktet den kommer ut på!