13 Reasons Why: Why?

Jeg kikket på 13 Reasons Why, sesong 3 og 4. Det var dårlig, det!

Den vanskelige 3. og 4.-sesongen, ja. Visse serier må strekkes ganske tynt ut for å få så mange sesonger. Ett eksempel er Papirhuset, hvor jeg nekter å se mer etter at den opprinnelige historien ble avsluttet etter sesong 1 og 2. En videre storyline kan ikke bli annet enn krampaktig.

Jeg visste heller ikke før nylig at 13 Reasons Why fikk to sesonger til etter at den opprinnelige saken i serien ble skrinlagt etter sesong 1 og 2.
Men av økonomiske grunner fikk serien det, noe den ikke burde gjort av kunstneriske grunner.

I denne ranten med «reasons why» serien er elendig, har jeg ikke engang tenkt å komme inn på de overordnede og kontroversielle temaene, nemlig at serien glorifiserer det og det.
Det holder med de mest elementære kunnskaper om serieoppbygging og ignorering av løse tråder, for å avfeie 13 Reasons Why sesong 3 og 4.

Tematikken blir å være «survivor» og at venner kan ta hverandre med gjennom alle prøvelser. Også en coverup av drap, hvor dekkhistoriene blir så mange at det er utrolig (og da mener jeg u-trolig) at ungdommene i det hele tatt klarer å huske på hva som liksom skjedde. Opplegget er ikke det minste troverdig, for virkeligheten ligger nærmere filmen Bully: Ungdommer tar livet av gjengens sosiopat etter ett overgrep for mye, men gjør det på den realistiske klossete måten før ordet sprer seg bare dager etter drapet, og alle åker inn.

Her skjer ikke det, og ungdommer som er skyldige i alskens lovbrudd anerkjennes som framtidige mønsterborgere fordi de tross alt måtte være modige for å gjøre det de gjorde.

Det dummeste skjer kanskje i overgangen mellom sesong 3 og 4. Politiet velger den lette utveien å utpeke en død person som skyldig i sesong 3s mordsak. Karakteren Winston er imidlertid alibi for den døde «skyldige», men i stedet for å fortelle dette til politiet, velger han heller å bli elev ved skolen som alle går på, så han skal stå for en informasjonsinnsamling. Informasjonen skal Winston gi til politiet når bevisene er nok til tiltale! I stedet blir han følelsesmessig og sosialt integrert i vennegjengen, ender opp med å ignorere drapssaken og blir med på deres plott i stedet.

Clay Jensen er bestandig ute og blander seg i et eller annet, og oppfølgingen han får hjemme er helt fraværende. Hvordan han har tid til alt sammen er nå én gåte. Hvorfor han alltid har støtte i vennegjengen er også rart, så mange anklager han slenger rundt seg og så slett humør han alltid er i.

I realiteten skulle han vært anholdt og ført til rettssak utallige ganger for trusler m.m., men politiet gjør ingenting fordi de synes synd på ham.

Bortsett fra da han faktisk blir fengslet, selvfølgelig, på en svak sak uten vitner og uten at han kan knyttes til åstedet (dog med motiv, men det har alle, heter det. Jaså? I dette universet har man drapsmotiv både for store og små fornærmelser, akkurat som både stort og veldig smått ble til kassetter i sesong 1.) — Viere har vi også Clay som rømmer fra psychward uten å bli satt inn igjen, Clay som kræsjer bil uten spor av konsekvenser, Zach som innrømmer overfall uten den minste straffereaksjon…

Politiarbeidet er hårreisende. De er ytterst uprofesjonelle i måten de behandler bevis og avhør. De henter inn en sparket elevrådgiver (Porter) for å forestå avhør av elever – PÅ skolen. En av elevene (Tony) overhører informasjon på politistasjonen, fordi en annen politimann som er boksepromotør på fritida har tatt inn Tony i stallen, og derfor lar sin 2x straffedømte bokser henge rundt på jobben. Forbilledlig profesjonsutøvelse!

Den røde tråden i sesong 3 utgjøres av en oppleksing fra den nye karakteren Ani Achola. Vi får biter av det 5 timers (!) foredraget gjennom sesongen, men i tidslinja finner det sted i siste episode. Etter en lengre etterforskning godtar politiet at en ungdom som er tungt investert i saken, trer fram på scenen og belærer betjenten: slik er det. Og så tror betjenten på det, riktignok godt assistert av at betjenten innerst inne vet at sønnen er den skyldige, men ikke har lyst til å tiltale ham (også sønnen har «vært gjennom mye», må vite).

Serien har tilfeller av både jumping the shark og deus ex machina. Sistnevnte utgjøres av at Monty de la Cruz avskrives som død nærmest i en bisetning, «og forresten, han ble drept i fengsel» — nærmest bare dager, om ikke timer, etter at han ble satt inn — uten rettssak.

I sesong 4 vil serieskaperne være David Lynch og legger til lynchske elementer, masse kvasi-horror pluss en bottle-episode i skogen som ikke fører plottet noe som helst sted.

Selv om sesong 4 er kutta til 10 episoder fra de tidligere 13 er det nemlig så mye fyllstoff at jeg til slutt ikke orket å se mer, og heller nøyde meg med synopsis for episode 8 og 9. Selvfølgelig fikk jeg da lese om enda et opprør, hvor også en bil eksploderte, og igjen uten straffeforfølgelse av noen art.

Selv om serien foregår rundt en skole er skolearbeidet selvfølgelig helt uinteressant for serieskaperne, før serien er over og alle som overlevde foræres en lykkelig slutt. Her kommer de inn på eliteuniversiteter over en lav sko. De var visst genier alle som en, som seilet gjennom skolegangen mens de brukte tid på alt mulig annet.

Når det er sagt, inneholder serien mange gode skuespillerprestasjoner isolert sett. Scenen der Tyler Down for første gang innrømmer sitt traume, er for eksempel sterk.

Og siste episode byr på en skikkelig godbit. Bokseren, som lenge har sett voksen ut, skal bokse på et universitet. Det er langt unna kjæresten/samboeren, men som kjæresten muntert kommenterer: Det er bare 8 timer unna med bil!