Kryssordkongen

Det er flott med litteraturens høyrebacker, litt ufeirede bidragsytere til at vi opprettholder og foredler vårt språk, formidling og kommunikasjon. Oversettere tilhører denne gruppa. De bør mer fram i lyset, og jeg har hatt et par intervjuer med oversettere på denne sida. Videre har vi de som oversetterne kan konsultere, nemlig ordbokforfattere, leksikografer. De får sjelden et klapp på skulderen — ordbøkene er liksom bare der. Og i dag skal handler det om kryssordkongen. Det vil si: det finnes nok flere, men den fremste kryssordkongen på 90-tallet skal ha vært Jarle Schwach.

Jarle Schwach

Jarle Schwach var et navn som dukka opp da jeg prøvde å finne ut mer om kylkun. Dette kortlivede kallenavn på store kyllinger som oppsto før jul i 1995, var allerede i 1996 på plass i Schwachs kryssordbok. I dag står ordet også i ordboka NAOB, trolig 15–20 år etter at det altså ble registrert av Schwach. Så hvem var Jarle Schwach?

Jarle Schwach var kryssordkongen, ifølge episode 1016 av Norge rundt. Her, mellom segmentene «Rattkjelkegutta» og «Lang barnetegning», fikk Schwach besøk av NRKs distriktsteam i sitt hjem i Porsgrunn. (Barnetegninga var forresten «en hyllest til Golfstrømmen». Ved første øyekast leste jeg «en hyllest til Golfkrigen»!)

Som en ser av skjermbildene, hadde Schwach produsert både kryssordbøker og kryssordleksikon. Kryssordbøker er bøker med tomme kryssord folk skal løse, mens kryssordleksikon inneholder ordene som kan være svarene.

Schwachs leksikon ble oppdatert flere ganger, og det kunne ikke være noen liten jobb. Man må jo følge med på ord som brukes og dukker opp. Så har man kanskje 750 000–760 000 ord i leksikonet fra før, som Schwach oppga som tall, samtidig som man må prøve å holde orden på hva som sto i leksikonet fra før og ikke.

Schwach begynte da han var 13 år. På den tida skreiv han ned ord han hørte for første gang, og bygde etter hvert opp en ordsamling fra scratch. Som han skreiv selv: hobbyen fra 1953 var «noe så spesielt som en systematisk innsamling av ord«. Fra 1963 produserte han kryssord. I et intervju står det at Schwach opererte med sju vanskelighetsgrader.

Det første kryssordleksikonet brukte Schwach intet mindre enn 38 år på. Boka fra 1991 fikk raskt flere spinoffs.

Kryssordkonger er ikke de som sitter stille og venter på at gode ting skal skje. Etter å ha begynt å gi ut på Mortensen forlag, tok Schwach med seg hele samlinga til Grøndahl Dreyer. Her stoppa det på 360 572 ord i bokji. Forordet redegjør for at samlinga stopper på ord av 12 bokstavers lengde (15 var grensa året før), men at dette er akkurat det målgruppa trenger. De som produserer kryssordene har gjerne ikke ubegrensa med boltrerom, noe som gjør det uvanlig med lange ord. Litt fortjent selvskryt er det også plass til:

Alle tre kryssordbøkene er blitt en kjempesukses; de to første er utsolgt fra forlaget, men den siste boken er fortsatt å få tak i. Suksess har det også vært med Kryssårboken ’97 full av oppgaver, og med oppfølgeren Kryssårboken ’98. Forfatteren mener suksessen skyldes hans nitide samling av ord i 44 år uten stopp, videre hans nøyaktighet og innsikt i de spesielle emner og ord som har fått sin plass i boken,. Ikke minst hans erfaring som mangeårig kryssordforfatter har hjulpet ham å se manglende kommende ord og emner.

Forfatterens gode evner førte videre fram mot det første tobindsverket, som kom på Cappelen i 2000. Uttrykket «double down» på engelsk, som betyr å gå for dobbelt i stedet for kvitt, gjennomføres her bokstavelig. 763 697 ord var nå med. Ett eller annet skjedde med publikumshensynet og det praktiske hensynet; nå var det bare å la alle sluser og diker briste. Bokstavgrensa kunne økes til 17 og ordene på 17< bokstaver kunne trykkes i et vedlegg.

Unike ord er jo ikke alt sammen. Mye går igjen. Kylkun står i 1996 under dyr, fugl, husdyr og nyttedyr. (Men ikke under mat.)

Jeg skulle gjerne intervjua Schwach nå, men finner ingen informasjon. Jeg vet ikke engang om han er blant oss lenger. Tidligere fikk han jevnlig presseomtale i fødebyen Drammen og sitt nye hjemsted Grenland. Da fikk også typografene kvesse sine arbeidsredskaper, her fra Porsgrunns Dagblad i 1986 (det glapp litt for typografen da etternavnet skulle inn):

Presseomtalen gikk også inn på personen bak arkflakene. Blant annet omtales en lang interesse for hesteveddeløp, noe som reflekteres i kryssordbøkene der 17 individuelle hester listes opp under oppslagsord som «Vinner av Biri Oppdretningssløp».

Men det var ikke bare dans på rose (blomst, busk, cellist, filmtittel, kulestøter, løper, maler, revyartist og «verk») som kom fram. Drammens Tidende skreiv at Schwach vokste opp «på det beryktede ‘Herthas Flak’ på Åssiden», og dessuten at «han er født deprimert». I 1996 sto han fram som eks-alkoholiker, som seinere også ble slått opp i et portrett i VG. I tillegg til kryssordkonge var han altså foregangsmann for åpenhet om psykisk helse.

Som snacks i de første kryssordheftene Schwach lagde, fant man blant annet intervju med kryssordløsere som Aud Schønemann! Men ingen trær vokser inn i himmelen, heter det. Ikke alle spirer blir engang til busker. Jarle Schwach’s kryssordmagasin på Hubro forlag finnes det bare ett hefte av i Depotbiblioteket.

Villa Thrap Wahl og Daniel Danielsen

Men Jarle Schwach er ikke den eneste som er en slags kryssordkonge, for ikke å si kryssordmonark.

Ifølge Laurits Killingbergtrø i tidsskriftet Lexico Nordica var det ei dame som gikk foran på dette feltet. Villa Thrap Wahl ga ut kryssordbok i 1956.

Deretter var det visstnok ingen som så behovet, eller orket, å utbedre eller oppdatere den på mange tiår. Selv om 60-tallet kom og vi fikk mange nye ord, jeg nevner i fleng: hasj… ja noen flere var det vel.

Ifølge Killingbergtrø ble arven først tatt opp av Daniel Danielsen i 1984. Det kan nok med fordel faktasjekkes, og Villa Thrap Wahl har så morsomt navn at hun fortjener mer oppmerksomhet når tida tillater det. Det er ikke tid til det nå, ei heller til et dypdykk i Daniel Danielsen.

Men han må bli nevnt, for Danielsens verden var noe utenom det vanlige. I hans kryssordleksikon var det mange tenkelige og utenkelige oppslagsord. Premisset for ei kryssordleksikon er vel først og fremst at ordene skal være brukt eller skal kunne brukes i kryssord, men her var det opptil flere ord en sjelden har sett. Da vi satt og kikka i Daniel Danielsens kryssordleksikon for et par tiår siden — var vi nerder, sier du? — prøvde vi da også å finne de mest komiske løsningsforslagene.

Slike var ofte å finne under oppslagsord som «dum person», hvor jeg slo opp i enda et kryssordleksikon, et skrevet av Tormod Ropeid. Det var ikke alle disse ordene som sto i Donald Duck-blader fra 80-tallet (men noen sto der). «Grasnaut» var et av dem som jeg valgte meg ut, tok med til skolen og kalte noen for. Det gikk greit fordi ingen skjønte ordet.

Jarle Schwach var derimot en høvisk mann. I Det store blå kryssordleksikon fra 1996 kan man verken slå opp på skjellsord, hånsord, dumrian, dustehue eller dummepetter. Ikke engang dum.

Schwachs bibliografi

Mortensens store kryssordleksikon. Mortensen, 1991
Mortensens kryssordleksikon for reise og fritid. Mortensen, 1992
Kryssordløserens store synonym- og fremmedordleksikon. Mortensen, 1994
Det store blå kryssordleksikon. Grøndahl Dreyer, 1996
Synonymordbok og fremmedordbok for kryssordløsere. Grøndahl Dreyer, 1997
Cappelens kryssordleksikon, to bind. Cappelen, 2000
Kryssordspesialisten. Orion, 2003
Synonymleksikon. Orion, 2003
Fremmedord og sjeldne ord i kryssordform. Orion, 2007

Hvor ble du av, kylkun?

Kylkun. Smak på ordet. Andre har gjort det før deg. Jeg har en onkel som ikke forhaster seg når han snakker. Han snakker litt omstendelig til vanlig, og legger enda mer trykk på visse ord — ord som ofte var knyttet til interesser i visse perioder. En legendarisk onkel. En desemberkveld rundt 2000, kanskje før, var det altså kylkunen som ble snakkis. Hva var det?

Kort sagt noe som ble servert på en familiemiddag. Råvaren kom i en stor pappeske som det altså sto kylkun på. En kan trygt si at fuglen, om den bare ble servert én gang, har blitt nevnt atskillig flere ganger som innsidehumor. (Dette høres vel ut som noe alle vil være på innsida av!)

Jeg trodde, og har vel trodd siden, at kylkun var en krysning av kylling og kalkun. Det er det ikke. Det er en kylling som er så stor som en kalkun, og derfor skal/kan serveres i anledninger hvor kalkun ses på som mer comme il faut enn kylling — altså helaftener som romjul, nyttår.

Det var da også i opptakta til jul i 1995 at avisene begynte å skrive om dette gespenstet. Og en kan trygt si at omtalen avtok etter ei tid. Etter 2005 er det bare i tilbakeblikksform vi hører om bestet. Og selv tilbakeblikkene tok ganske raskt slutt — fram til nå.

Vel, bortsett fra NAOBs ordbok. Dette verk, som er ordbøkenes Dennis the Menace mens Bokmålsordboka er ordbøkenes Mr. Wilson, tok inn kylkun en eller annen gang før den ble fullført på 2010-tallet. Selv om kylkunen da nærmest ikke var nevnt av noen på over ti år.

Uttalen NAOB opererer med er kjylkun. Jeg har alltid uttalt ordet bokstavrett. Dette beror jo på om ordet er kylling med kalkun satt inn på slutten, eller kalkun som tilfeldigvis har en Y inni seg. Artsmessig er det vel det førstnevnte som er riktig, skal jeg innrømme.

Kylkunen var også nevnt i noen språkbøker mens arbeidet med NAOB var underveis. Aller raskest ute var derimot et annet oppslagsverk, Jarle Schwachs Store blå kryssordleksikon. 1998-utgaven prydes av kylkun, stående der på geledd etter kufugl, kvakka og kvæker. (Fugler kan ha lange navn, men det ser ut som 15 bokstaver er ei smertegrense for fugler. Etter yndlingskakadue og østvarslermeise er det slutt. «Hva er din yndlingskakadue? Det må bli yndlingskakadue». Både fuglefamilie og fugleorden stopper også på 15 — representert ved steatornithidae og sphenisciformes. Disse er ganske hardcore å møte på i et vanlig aviskryssord. Men var 15 bokstaver rett og slett kryssordbokas tekniske grense?)

Kylkunsalget skal ha gått godt i starten, men det ble til slutt slutt.

Møre 16. november 1995
Glåmdalen 12. februar 1996
Moss Avis 8. november 1996

Jul og nyttår er tradisjoner, og seige å endre på. (Det er heller lettere å legge til nye høytider andre deler av året.) Noe annet som har svingegenskapene til et trippelt vogntog, er NAFs veibok. Redaksjonen tok inn kylkun som roadside-attraksjon, antakelig i 1998. Det var på Støren at bilister fikk ledet sin oppmerksomhet til en representant for primærnæringene, «Kyllingprodusent som produserer kylkun». Samme tekst sto der i 2014. Det var lovlig seint.

Reisetips: Roma

Å få en smak av Roma er mulig her hjemme. Driftige sjeler har importert italiensk drikke i noen årtier. Bryggeriet heter selvsagt Roma — man kan ikke annet når man tross alt skal representere «den evige stad». Men selvsagt finnes det noe som er bedre enn å nyte den kjente italienske drikken hjemme i stua, nemlig å dra nedover til selve kilden. Ad fontes! som de moderne italienerne sier på sitt språk.

Flyfoto av Roma. Hentet fra Wikimedia Commons, lisens public domain.

Dette kan man for så vidt ta helt bokstavelig, og som byens drikkevannskilde spiller Trevi-fontenen selvsagt en viktig rolle, men grunnet stor pågang, vil rådet herfra være å oppsøke steder med færre turister. Finn en bit av det ekte Italia. Lån for eksempel en Vespa-scooter og finn en koselig restaurant med pasta. Eller, om du craver det stikk motsatte, antipasta.

Mat blir imidlertid sekundært. «Kulturby» er merkelappen vi først og fremst forbinder med Roma. Fant opp alfabetet vårt gjorde de jo, og bøker står sterkt i dag. Romaner analyseres jevnlig i offentlige diskusjonsforum. Spør du hvilken som helst lokal innbygger om veien til dette Forum Romanum, kan de påpeke at alle veier fører dit. Det sier noe om betydningen.

Idrett er stort der nede. Roma arrangerte OL i 1960, og Olympiastadion brukes fortsatt flittig. Oppvisningene kan minne noe om tyrefekting som vi kjenner fra andre steder i Sør-Europa, men kan også bestå av færre tyrer og flere mennesker i en slags koreografert strid. Som med okseløpene i Pamplona har (særlig) menn verden rundt tatt utfordringen og kastet seg ut i kampen. Da stjerneskuespilleren Russell Crowe meldte seg på, ble det til og med lagd en dokumentar om det, som kan være fin å se før man drar ned.

Turister blir ikke alltid dratt ned som deltakere i arenaen, men som i alle storbyer er det områder hvor turisten bør være forsiktig. Den som bestemmer seg for å krysse Rubicon, gjør det på eget ansvar, det må virkelig understrekes. Italias ledende politikere tar spesielt tungt på det, og det har faktisk vært rapporter om senatsmedlemmer som har væpnet seg for å «ta imot» tilreisende på vidvanke. Personer med spanske navn som César virker å være spesielt utsatt; det kan skyldes at spanjolenes hærer vandret inn i Italia med elefanter for endel år tilbake.

Youtubes merkeligste sjanger

Youtubes merkeligste sjanger kan være så mangt. For det er mye merkelig der. Men noen av de rare tingene er det i hvert fall mulig å skjønne hvorfor noen får noe ut av. Det skjønner jeg derimot ikke med dagens sjanger: videoer som utgir seg for å være høydepunkter fra ekte fotballkamper, men som er fra

For noen år tilbake skreiv Natt og Dag om genererte videoer for barn. Det handler stort sett om farger og former. En form eller et kjøretøy kjører i maling eller fargede kuler og blir den fargen. I bakgrunnen finnes alltid den samme musikken uten copyright.

«Nettstedet Youtube er fullt av datagenerert innhold tilpasset smårollinger, og deres desperate foreldre […] Mye av innholdet er produsert av bots, eller i det minste bestemt av algoritmer», skreiv altså Natt og Dag.

Men så har du altså fotballvideoene, som påstår at de vister kamphøydepyunkter men er av noen som spiller Fifa.

Her skulle jeg vist innholdet, men videoen ble sletta. Noe som gjenter seg hos andre.

Jeg valgte en annen VM-kamp å kikke på, Canada-Marokko. I videoen under er det to-tre sekunder med matchbilder før det følger en 2,5 minutt lang triksevideo av et barn, trolig i Afrika. Triksevideoen kunne kanskje blitt populær av egne meritter, så kunne vært noe å satse på, men jeg mistenker at brukeren ikke har copyrighten.

Videoen under har en plakat på starten som, selvsagt til tross for thumbnailen, innrømmer at videoen er av et dataspill. Ikke engang FIFA, men «the free game Efooltbal PES 2021». (eFootball er Konamis serie som tidligere het Pro Evolution Soccer, og er neppe gratis. Men burde kanskje vært det, ifølge de dårlige anmeldelsene. Faktisk er det vel bare en expansion til samme spill for 2020, med store problemer med å skaffe laglisenser, slik at en for eksempel må kjøpe en Manchester United-pakke for at laget skal bli med i spillet)

Videoen hopper rett inn på stillingen 0-2, og så er det 2,5 minutter med spill fram og tilbake — som sagt henta fra et dataspill — og Canadas ene mål kommer ikke.

Man kan lure på om dataspillerne noengang får stillingen til å bli akkurat det som det ble i virkeligheten? Det er jo sikkert ikke så lett å simulere at Japan slo Spania, for eksempel? Eller Tunisia Frankrike?

Svaret er vel helst at det klarer de heller ikke. I videoen under, som utgir seg for å være av «Japan–Spania 2–1», scorer Japan 1–0, og flere mål blir det ikke.

Clickbait, men…

Clickbait-thumbnails kjenner mange til, og det er at forhåndsvisningen viser noe som ikke er i videoen, men som får folk til å klikke.

En ting er å bli clickbaitet, det kan skje den beste og løsningen er jo bare å klikke seg ut av videoen. Men hvem er det som faktisk ser videoen, trykker lik og abonnér, ja har en faktisk glede og utbytte av å se på dette?

Rett etter å ha tatt skjermdumpet av «Japan–Spania 2–1», prøvde jeg å sjekke kommentarfeltet for å finne spor. Det kom ikke opp, så jeg oppdaterte sida. Da var videoen allerede satt til privat.

Det er jo lov til å vise bilder av at du spiller et spill, det er faktisk den beste reklamen spillselskapene kan få. Så copyright-trøbbel er vel neppe grunnen til at det slettes. Kanskje det er snakk om copyright av VM-varemerket?

En merkelig katt-og-mus-lek er det uansett. Legg ut innhold, få noen avspillinger og så ta det vekk igjen. Dette er én mulig forklaring på at kanalen (@FootballMatchHighlights) nå står uten en eneste video, men 84 400 abonnenter. En annen, og kanskje vel så sannsynlig, forklaring kan være at nesten alle abonnentene er bots.

Jeg skal heller ikke slippe @FootballMatchHighlights helt ennå, for legg merke til at formålet ifølge kanal-banneret angivelig er «prediction» av kampene. Etter at den ekte kampen er ferdig kan man derfor kanskje si man ikke trenger å ha prediksjonen oppe lenger. Motargumentet mot det er selvfølgelig at den såkalte «prediksjonen» hadde 2-1 til Japan i videotittelen. Selv om det både var vanskelig å tippe, og heller ikke var det resultatet man så i spillet (som var 1-0).

Jeg kikka også på en annen video av fake-Japan–Spania. Også denne videoen ble gjort privat ganske kort tid etterpå. For denne dataspilleren er løsningen å vise 2 spillminutter av dataspill-Japan–Spania før kampen kuttes, selvsagt på stillingen 0-0. Det skjer ingenting i klippet. Spilleren fortsetter i stedet videoen med å vise klipp fra en kamp mellom Australia og Marokko, hvor det rotes inn ett mål — men ellers ikke skjer noenting.

Australia og Marokko er heller ikke en ekte kamp; lagene har møttes én gang gjennom tidene, i 1987.

Og dette, tenker noen: dette må jeg abonnere på, like og gi reklameinntekter.

Eek-a-Mouse i Norge

Årets konserthøydepunkt ble Eek-A-Mouse på Ingensteds i høst. Med norsk backingband, som jeg ønsker å komme tilbake til en annen dag, leverte han 15 låter som ble trukket ut til det dobbelte av sin opprinnelige spilletid. Det var en utholdende og vellykket oppvisning i å holde på interessen, overfor en fin blanding av et publikum, og for å gjøre det klart: Eek-A-Mouse er på én måte en novelty-artist kjent for sin egen type scat-synging, og det var når han satte i gang med denne typen synging at jubelen var aller størst. Altså noen raske salver med geremen-beng-beng-bong-bing-dem-geng og lignende.

Selv var jeg kjent med bare et par låter fra diskografien, og hadde ingen formening om hvor godt likt Eek-A-Mouse var blant andre her til lands. Tydeligvis en del!

Dette har faktisk en historie bakover. Eek-a-Mouse ble mye omtalt i Nye Takter og Puls i 1981–83. I dette tidsrommet ble den andre fullengderen han slapp, Wa Do Dem, anmeldt flere steder. Meget/høyst spesiell vokalstil falt i smak hos noen.

Bergens Arbeiderblad 7.6.1982
Puls 4/1982
Nordlands Framtid 19.6.1982

Sogn Dagblad 18.9.1982

Sogn Dagblad kjørte en firedobbel anmeldelse av reggae, blant annet Wa-Do-Dem, hvor sangeren ble kalt «reggaens Al Jarreau». Mens Arbeiderbladet i 1993 kalte ham: «Reggaerapper — eller toaster som de kalte seg, de som fant opp denne kunstarten på Jamaica ti år før alle andre».

Eek-a-Mouse var trolig i Norge for første gang i 1993. I tillegg til Oslo, og Bø i Telemark som hadde de utroligste verdensnavn på besøk, ble det et stopp i Heartland of Scandinavia.

5.2.93 Bø (Kroa)

6.2.93 Oslo (Cosmopolite)

7.2.93 Sarpsborg (Hotel St. Olav)

Varden 5.2.1993

Konsertdatoene jeg finner omtalt i medier etter dette, er:

Dagbladet 18.12.2004

28.11.1998 Oslo (Exodus)

29.6.2002 Oslo (Cosmopolite, Oslo African Music Festival)

16.4.2003 Oslo (John Dee)

25.2.2004 Oslo (Rockefeller, Winter Splash Festival)

Det gis en god anekdote fra Oslo-showet i 2003. Elektronika-musikerne i Xploding Plastix tok seg inn på lydsjekken med mål for øye å ansette Eek-A-Mouse som gjestevokalist på et spor. De hadde fra før etablert «en meget løs avtale». Men en sum på 1000 dollar fikk musa til å pile over til studioet mellom lydsjekk og konsert, og sporet ble lagt! Dette fortalte X.P. selv til Bergens Tidende seinere på året, da albumet ble sluppet.

Hvordan konsertene ellers ble gjennomført, vites ikke, men man merker seg at de tildels kom tett. Eek-A-Mouse var på en rull i Norge på denne tida. Showet på Ingensteds i høst ble selvsagt ikke omtalt av noen trykte medier, men nå er det nevnt her…

Kommentar nummer 482

Og dette handler ikke om kjønn. Men derimot at jeg fra tid til annen kan si meg enig i å bli sendt til en spesialist. Her er det spesialister på det medisinske feltet vi snakker om.

Men til noen fuckings spesialist vil jeg ikke bli sendt til. Det er aldri aktuelt noensinne.

Hvis jeg hadde problemer med magen kunne kanskje en gastroenterolog hjelpe meg. En fuckings gastroenterolog tror jeg derimot ikke kunne gjort så mye positivt.

Samme med en fuckings dermatolog. Jeg tror jeg venter til i morgen, da dermatologen visstnok skal være tilbake på jobb.

Kanskje får jeg kreft en dag. Jeg kunne sikkert tenke meg å stikke hodet inn døra til en onkolog. Men hvis jeg fåt vite at hen som sitter der er en fuckings onkolog, kan jeg like godt dra hjem igjen.

Men én ting, én ting kunne jeg kanskje godtatt. En fuckings oto-rhino-laryngolog tror jeg faktisk har en liten edge over sin kollega, den vanlige oto-rhino-laryngologen.

Ny bok om 1990-tallet i morgen

I morgen kommer etter planen min bok Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet. Den inneholder mye, men det er også flere ting som boka ikke er:

Ikke en komplett dekkende historie om 90-tallet. Noe slikt er neppe mulig å skrive. Derav boktittelen med mange forbehold.

Ikke en nostalgi-bok. Det er gitt ut før. Bilder av et par leketøy og nedlagte iskrem-merker, så tenker folk «åååå», «det var tider det». Boka går mer i dybden enn som så, selv om nostalgi kanskje også er en av følelsene leseren kan få.

Ikke en selvbiografi. Boka handler ikke om «meg». Derimot er ting jeg hadde et vagt minne om, det som jeg nå har valgt å utforske, og som derfor har kommet med.

Boka er derimot en veldig morsom og litt skakk historie om underholdningsfenomener og hvordan de ble mottatt og forstått i Norge. For ikke å si misforstått, feiltolket, feilframstilt slik at ting virket rarere, særere, mer skremmende enn det faktisk var. Pluss at boka er den perfekte julegave, gitt tidspunktet den kommer ut på!