Jeg pleier alltid å skrive litt lokalhistorie til Årbok for Asker og Bærum historielag, og i år er intet unntak. Etter litt fram og tilbake ble årets tema en kiosk, Vinco. Denne lå på Stabekk ved siden av Stabekk kino, og måtte se kinoen legges ned, spilleautomater reguleres, tipping bli overført til internett, og tobakk utraderes — før inntektssvikten ble så stor at nedlegging var resultatet. Faktisk startet den som et tobakksmagasin. Spørsmålet var jo: Var det mulig å skrive en hel historikk om en kiosk?
Dette ble utfordringen til meg selv, og det gikk faktisk an. Jeg fikk til å intervjue to av eierne gjennom historien, fikk også noen bilder, samt Vincos gamle kassaapparat som jeg fortsatt har, og lurer på hvor jeg egentlig skal plassere. Så det var en artig sak å holde på med.
Et nytt, lite prosjekt på fritida har begynt: ska-punk i Norge.
Ska-sjangeren opplevde en tredje popularitetsbølge omtrent fra 1989 til 2006. En stor del av den var ska-punk, en sjanger kanskje særlig tidstypisk for 1994–2004, med 1997–98 som høydepunkt. Prosjektet ska-punk i Norge skal handle om både egne og utenlandske band:
norske skapunkband
internasjonale band som har spilt i Norge
viktige skiver
fanperspektiver, lytting til ska-punk
Jeg har opplevd velvilje hittil og fått høre noe temmelig sjelden norsk ska-punk, men jeg har også allerede fått de første personene som «skal svare i morgen» og så tar det ukesvis eller månedsvis.
Hvis du leser dette og kan si noe vettugt om ska-punk, enten det er en label, et band, et album eller en sang, trykk knappen Kontakt ovenfor.
Jeg kan bare ta æren for å ha skrevet boka, ikke for å ha tegna det meget slående coveret. Det er et arbeid av victoriahamre.com. Det er en perfekt innpakning på noe jeg håper passer til tittelen.
Ja, jeg må nesten ta æren for tittelen også. For det er definitivt ei bok om 90-tallet. Men alt får man jo ikke plass til. Det handler om underholdning, musikk, spill og til og med litt mat. Noe man i høyeste grad må forsøke seg fram til.
Snart er altså forsøket spredt utover 350x cellulose!
Quiz er noe man gjør på jobben i pausen. Avisene har gjerne noen korte spørrerunder, av varierende vanskelighetsgrad. En quiz i Oppland Arbeiderblad hadde spørsmål om stjernetegn, med passende illustrasjonsbilde.
Du har jo også pubquizene. All ære til de som møter opp og holder ut med 5/25 riktige per omgang. Man møter jo venner, da. Samtidig som man må svare på spørsmål. Nesten som skole. Bare med litt mer alkohol.
Så har du quizzene der du møter venner, men sitter i stillhet i en hel time mens man skriver svarene på et ark. Og betaler for å være med, uten sjanse til premie. Det kalles Norgescup, eller Hot 100, eller andre varianter produsert i andre land. Her er ingen opplesing, alle spørsmålene gis på et ark og vær så god. Altså også litt som skole, nærmere bestemt det å ha prøver. Noen gjør altså dette som en hobby. Meg selv inkludert, når jeg har tid.
Det er Norgescup man må delta i for å stille seg inn på nivået i NM. For det finnes også.
Nå er det slik at alle arbeidsplasser har en som pleier å dominere rundt lunsjbordet. De fleste av disse vil dessverre falle helt gjennom når nivået heves opp på Norgescup- og NM-nivå. Men med litt innstilling på hva slags spørsmålstyper som pleier å komme kan man bli bedre, inkludert å se etter hint i spørsmålene og å lære seg til å gjette godt.
Samtidig består Norgescupen stort sett av temaquizer. Ikke så spesialisert som Kvitt eller dobbelt, men i quizzens åtte hovedkategorier* samt noen andre spesialtema.
I høst har jeg blitt med på quizlag med hedersmann Jørn Gulbrandsen i Oslo, og har hatt en sterk serie hittil. Tre strake seiere på Fru Burums og Heim. Quizzen på Heim er synkron i seks byer, og forrige uke vant vi blant alle, i går tapte vi med ett poeng. (Med et annet lag tapte jeg også Storquizen i Gjøvik tidligere i høst (70 lag) med ett poeng.) Det er mer morsomt å være med når man vinner, må jeg innrømme…
Neste år skal vi to og flere andre arrangere NM i quiz og det foregår i Gjøvik. Det vil si å lage 100 spørsmål til parkonkurranse, 100 til individuell konkurranse, 15 til finalerunden i individuell konkurranse, 125 til lagkonkurransen, pluss andre bakhåndspørsmål og tiebreakere, pluss kanskje 100 spørsmål som forkastes. Samt å arrangere og rette det hele. Det kan ikke nektes for at det er fort gjort å begynne et quiz-år sterkt, og så falle fra. Men tross alt er ikke quizzen seriøst for meg. (Ennå?)
* populærkultur, finkultur, livsstil (hobby), sport og spill, natur og vitenskap, verden (geografi), historie, samfunn
Var lynkjapt innom trykkeriet og hentet ny rapport/bok som jeg hadde lyst til å trykke noen eksemplarer av. Kapitler om antisemittisme i Norge er navnet og jeg håper det blir en banger innenfor akkurat dette akademiske feltet. Ta gjerne kontakt for et eksemplar!
Det er også mer på gang på akkurat denne fronten, som jeg kommer tilbake til, som imidlertid ikke må forveksles med den neste boka jeg sender til trykkeriet på mandag, som handler om noe helt annet og som jeg også kommer tilbake til.
Forrige landskamp mot Brasil var på old boys-nivå, og fikk stor pressedekning. Men nå når det var kvinnelandslagets tur, på hjemmebane, fant Dagbladet.no det ikke verdt å nevne landskampen med et eneste ord.
Man kan skjønne hvorfor. Det er ikke så lett å være sportsjournalist i Dagbladet. Hver dag må de komme opp med en ny vinkling på Haaland.
En telling på db.no/fotball over siste 20 fotballnyhetene, viser at 6 stykker handler om Arsenal-Bodø/Glimt, 2 om framtidige fotball-VM og 11 om Haaland. Den 20. og nyeste saken heter «Raser mot City-kone», så det er relatert til Haalands klubb (jeg velger å ikke lese saken). Samtidig viser jo Dagbladet her bilde av en kvinne på en fotballstadion. Så redaksjonen må kanskje ha ros for å være på god vei. Apropos vei, så er Google Maps noe som kan hjelpe med å vise veien til Ullevaal før damenes neste landskamp.
Eventuelt, hvis boikott av kvinnelandslaget er Dagbladets valgte linje framover, mener jeg at Dagbladet burde erklære åpent at avisa ikke lenger interesserer seg for kvinnelandslaget. Ærlighet er en viktig kjerneverdi i 2022.
Det er i byen Worms at Martin Luther angivelig sa «Her står jeg, og kan ikke annet».
Dataspillet Worms var en moderne klassiker. Et turbasert taktisk artillerispill med flere lag, meitemarker som spillere, og OTT våpen. En litt oppskalert versjon av bataljene som Tom og Jerry utkjemper seg imellom. Siden det var turbasert, måtte meitemarkene som ikke hadde tur, pent stå og se på at skadelige forsendelser ble sendt deres vei. Så der sto de, og kunne ikke annet.
Under lærerstreiken hamret Utdanningsforbundet inn at 20 % av undervisningtiden beslaglegges av lærere som ikke er lærere. Eller var det 20 % av lærerne som ikke er lærere. Eller var det 20 % av elevene som ikke har ordentlige lærere.
Tallet kan være ørlite uhåndgripelig for de som , og det er, så vidt jeg har sett, heller aldri gjort noe forsøk på å si om tallet gjelder i Nord-Norge, i Setesdal eller Oslo — eller på trinn 1-4, 5-7, 7-10 eller i videregående.
Tallet er rett og slett kommunisert litt uklart. Kanskje er det fordi det er litt ymse hvem som meldte seg på i debatten, noe som også gjenspeiler seg i ulik styrke på utsagnene. Der jeg har fulgt mest med, i min hjemkommune Bærum, har det variert mellom krav om mer skolering, til at de 20 prosentene er inkompetente best som undergraver skolen med sitt blotte nærvær. Noen fører en retorikk som grenser mot å gi inntrykk av at skolelederne rasker med seg arbeidstakere fra gata:
Vi har vel også kommet lenger enn at «hvem som helst» kan gå inn i et klasserom og kalle seg lærer (10. september)
Lærerne roper varsku om en skole de ikke ønsker å være en del av. En skole hvor hvem som helst kan få tilgang og ansvar for våre barns fremtid. (29. september)
Dette siste blir litt pompøst, slik at jeg får lyst til å legge til at hvem som helst kan bli foreldre og i hvert fall ha ansvar for sine egne barns framtid. Hvem som helst kunne også mene noe om denne streiken, og har i høyeste grad gjort dét. Nå er streiken slått ned, men debatten vil fortsette. Jeg kjenner meg da nysgjerrig på hvem disse 20 prosentene er.
Statistikken hos SSB som nøkkeltallet er hentet fra, må finnes et sted i denne bunten:
Forskjellene mellom det første og det andre «paret» kommer vi tilbake til. Det finnes statistikker for voksenopplæring og fagskole også, for den som er interessert. For meg blir det for marginalt til å legge vekt på. Streiken gjaldt ikke fagskoler og voksenopplæring. Her er tallene fra 12071 og 12091:
Statistikken ser sikkert ugjennomtrengelig ut for mange, men den viser hvor mange prosent av læreransatte som har hvilken utdanning, og hvor mange årsverk de er ansatt for å gjøre.
Årsverk må med. Hvis det er mange læreransatte uten lærerutdanning, men de utgjør forholdsvis få årsverk, er det nemlig ikke det samme problemet.
9 prosent
Ser vi da på personer helt uten pedagogisk utdanning i norsk grunnskole 2021, utgjorde de 12,7 % av alle ansatte personer, men utførte bare 7,8 % av alle årsverk.
Ser vi på på personer helt uten pedagogisk utdanning i norsk videregående skole 2021, var de 14,3 % av alle ansatte personer, men utførte 12 % av alle årsverk.
Hvis jeg ikke tar helt feil, blir tallet 9 % når man legger sammen grunn- og vg. skole. Dette er mye hvis man har en slags nullvisjon, men er også ganske langt under de tjue prosentene debattanter har operert med.
Over halvparten har i hvert fall utdanning
Statistikkene 12696 og 12697 skal utfylle tallene noe.
7,9 % og ikke 7,8 % som i forrige tabell…
Først en liten kommentar om de uten pedagogisk utdanning. I grunnskolen er det fifty-fifty i årsverk mellom de som kun har studiekompetanse, og de som tross alt har en høyere utdanning å bygge på. I videregående er det større overvekt, noe mindre enn to tredjedeler, som i hvert fall har høyere utdanning.
Det er noe å ta med seg når man snakker om at «hvem som helst» slipper inn i skolen.
Nesten 20 prosent?
Hvordan kommer man fram til noe som ligner på Utdanningsforbundets tall? Det synes å være ved å legge sammen gruppene «ingen pedagogisk utdanning» og «annen pedagogisk utdanning». For å gjøre en lang historie kort blir tallet da 17 % av årsverkene i grunnskole, 19,9 % i videregående skole, og totalt 17,8 % av årsverkene i norsk skole.
Plutselig faller debatten inn i teknikaliteter om hva som er lærerutdanning, hva som er «annen pedagogisk» utdanning og hvorfor den er så ubrukelig, for ikke å snakke om hvorvidt de som har de riktige lærerfagene (som også heter pedagogikk, men er relevant pedagogikk — bachelorgrad i pedagogikk kvalifiserer for eksempel ikke til lærerjobb) har studert nok av fagene de skal undervise i.
«Errare humanum est», heter det, og det gjør selvsagt noen oftere enn andre. En lærerutdannet vil gjøre det langt sjeldnere enn en hvem-som-helst, en 19-åring som sparer til et halvår i Nepal, en tilfeldig forbipasserende, en folkehøgskole- eller Westerdals-dropout. Men det virker også litt feilaktig å avfeie de tjue prosentene som en slags narrer.
Det virker jo riktignok rart at for eksempel 1000 lærerårsverk i norsk videregående skole utføres av personer som bare har videregående selv. Finnes det en rimelig forklaring? Hvis man i denne gruppa finner studenter som kanskje holder på med å bli lærere, er i hvert fall trøsten at de lærer ganske mye mer om læreryrket av å prøve seg som lærer — enn de lærer av å lese om læreryrket på universitetet.
Haaves historier 