Video-viderverdigheter #2

På tidlig 1970-tall var man redd for at ungdom skulle sniffing, likeledes bruke LSD, kanskje også bli radikalere. På tidlig 1990-tall var tagging en betydelig skremsel, likeledes satanisme. På midten av 1980-tallet, i hælene på sataniske sangtekster og aids, fikk videofilm mye oppmerksomhet. Filmer kunne nå ses hjemme, for så vidt sammen med foreldrene, men noe av innholdet kunne kun ses før foreldrene kom hjem fra jobb, for å si det slik. Jeg skal ikke diskutere dette i lengre format her og nå, men da jeg i fjor fikk oppdraget med historieskriving for Hauger skole kom videofilm-bekymringene opp. Meningene var delte.

Først rykket skolens inspektør ut i pressen (Budstikka 31.1.1985):

Skolen hadde imidlertid også en rektor. Han måtte gripe pennen og skrive at dette var
«klisjepregede overdrivelser som gir en fordreiet situasjonsbeskrivelse». Han mente at video-skulking ikke var registrert i noe nevneverdig omfang på deres felles skole. Dermed mente han å legge saken død. Det lå vel til rektorrollen at mediediskusjoner om egen skole ikke var noe man ønsket. På 1980-tallet var det uansett allerede nok av, hva skal vi si, spesielle hendelser rundt ei rekke bærumsskoler, hvor lærdom og læring ikke var hovedfokus.

Men hva med Omholt-Jensens ønsker for Bærum? Hun lanserte også tre tiltak.

Kommunen måtte prioritere «utleie av kvalitetsfilmer på biblioteket». Dette har jo blitt gjennomført i dag, skjønt det er ikke sikkert 13-åringer og voksne har samme begrep om kvalitet. De to siste tiltakene gjaldt de råe filmene i videoutleiesjappene. (Ja, barn — det fantes.) De burde merkes med «alder og saklig informasjon» slik at barn ikke uforvarende leide massakrefilmer, og så burde kommunen kunne inndra videoutleielisenser. Dette var gjennomført i California, sa hun. Av Reagan.

Budstikka fortalte imidlertid, tilfeldigvis samme dag som hun lanserte forslaget, at det ikke var sikkert kommunale vedtak var så betryggende. I april 1984 hadde kommunestyret nemlig vedtatt «en uttalelse der næringsdrivende oppfordres til ikke å bidra til omsetning av bilder og skrifter» som var pornografiske. En slik kampanje var utvilsomt beslektet med anti-video-bestrebelsene. Men var noe gjort? Nå i januar 1985 ble det interpellert om saken i kommunestyret.

«Og ordfører Gunnar Gravdahl måtte med beklagelse meddele at man ikke hadde foretatt seg noe som helst».

Video-viderverdigheter #1

Som sagt skulle filmsensorene i Norge forhåndsse alle filmer for å sile dem overfor publikum. Arbeidstiden på annenhver dag skyldtes at filmene var så rå og rystende at de trengte en dag på rekonvalesensen. Jeg henviser videre til en masteroppgave. Men også på 1980-tallet fantes noen som ofret seg i denne rollen, og da i kunnskapens tjeneste.

Mer følger.

Meget vellykket – bare to besvimte

Noen ganger må bare kilden tale for seg selv.

Kilden får likevel ikke tale for seg selv i så stor grad at jeg ikke har en litt bredere kommentar til den. Filmsensur har i over hundre år vært et hett tema, som det er skrevet en del akademisk om. Da jeg tok mitt første og eneste universitetsfag i medievitenskap lærte vi at filmsensorer kun jobbet annenhver dag, fordi de måtte ha en hel dag på å komme seg etter alle sjokkene. Jeg kommer til å legge ut flere lignende kilder framover.

I was a teenage

Green Day har gjort mye bra. Og så har de gitt ut nytt album nå.

En musikkanmelder trekker fram de ulike låtene. Ei av låtene heter «I Was a Teenage Teenager» og anmelderen sammenlikner med Weezer. Det er sikkert sant, dessverre, og bedre er det ikke på Genius.com hvor det heter at «I Was a Teenage Teenager» er en referanse til «I Was a Teenage Anarchist» av Against Me! fra 2010.

Kilden (som jeg kommer tilbake til) gjør meg usikker på om Green Day har husket albumet I Was a Teenage Teenager av Moral Crux fra 1994. Samme år som Green Day slo gjennom. «I was a teenage» hadde for lengst blitt en liten catchphrase i pop punk-sjangeren. I Was a Teenage Rocker er en annen utgivelse, av den italienske gruppa The Manges. En kjent variant av uttrykket har vi i Screeching Weasels låt «I Was a High School Psychopath».

Så er det på tide å jukse litt, og ikke overraskende viser det seg at «I was a teenage»-uttrykket stammer fra 1950-tallets filmbransje. I Was a Teenage Werewolf fra 1957 ble raskt fulgt av I Was a Teenage Frankenstein, og deretter talløse referanser. IWTW ble forresten utgitt i tospann med filmen Invasion of the Saucer Men, en tittel som går igjen som låt på The Lillingtons’ album Death By Television, nå er vi tilbake i pop punken igjen.

Her kommer vår hovedkilde, Billie Joe Armstrong i Green Day, inn. Han forklarer om å skrive om tenårig tenåring: «I wanted to write a song about what it is like to grow up as an ordinary guy. There are so many extreme teenagers in art, whether werewolves, anarchists, or vampires.»

Han gir med andre ord et lite nikk til I Was a Teenage Werewolf fra 1957, I Was a Teenage Anarchist» fra 2010 og (nå gjetter og jukser jeg drøyt mye) filmen I Was a Teenage Vampire fra 1959. Ser ikke noen bevisst referanse til Moral Crux der.

Da gjenstår det bare å trille terningkast. «I Was a Teenage Teenager» av Green Day: terningkast 1. «I Was a Teenage Anarchist» av Against Me!: terningkast 1. I Was a Teenage Teenager av Moral Crux: terningkast 4.

Albumet NOFX har begravd

Da er billetter kjøpt til showet Punk in Drublic på Spektrum i juni, med NOFX, Pennywise, Circle Jerks og andre. Blir bra det. NOFX forventer jeg lite fra, men at de kjører mange classics (og instant crassics) er sikkert. Statistikken er klar, det spilles alltid mye fra Punk in Drublic. So Long and Thanks for All the Shoes får også kjørt seg, men låter fra skiva som kom i mellom, Heavy Petting Zoo må man svært langt ned på lista for å finne. Hvorfor?

Sider: 1 2

Mer rasjonelle departementer

Departementene i Norge må organiseres mer rasjonelt. Med Erna Solbergs slagord «Nye ideer, nye løsninger» sier det nærmest seg selv hva som må gjøres.

Olje- og energidepartementet er kanskje det som kommer til å endres mest i tiårene framover. Man oppnår et bedre fokus hvis det splittes. Alt som har med petroleum å gjøre flyttes til Karbondepartementet. Hit kommer også alle de ansatte i Landbruks- og matdepartementet som har med korn og poteter å gjøre. Det må være én statssekretær for hydrokarboner og én for karbohydrater.

Resten av Landbruks- og matdepartementet som har med melk, egg, kjøtt, sjømat og kjøtt-etterlignende vegetarmat å gjøre, går inn i Proteindepartementet. Hit flyttes også alt som har med styrketrening å gjøre fra Helse-, Kultur- og Kunnskapsdepartementene.

Ta et konkret eksempel: På Norges Idrettshøgskole legges styrkerommene og de som forsker på denslags under Proteindepartementet.

Resten av Idrettshøgskolen legges under Bevegelsesdepartementet sammen med hele Samferdselsdepartementet og skips- og flyinnkjøp i Forsvarsdepartementet. Videre blir det plass til de som jobber med bevegelse i mer overført betydning, altså moderniseringsdelen av Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Det som er igjen av Kommunaldepartementet sysler jo vesentlig med kommunesammenslåing. De danner Fusjonsdepartementet og får med seg alle i Utenriksdepartementet som jobber med sammenslåing av stater. Den delen av Barne- og familiedepartementet som jobber med å bevare familier kommer også med her.

De i Barnevernet som har ansvar for å splitte familier, går derimot sammen med de i Utenriksdepartementet som jobber med løsrivelse av nye selvstendige stater. Fisjonsdepartementet blir navnet på nydanningen, som også tar med seg Konkurransetilsynet, de administrativt ansatte i jernbanen og Posten. Siden atomforskningen naturligvis også kommer med her blir departementet tverrfaglig og spennende. Høyresiden vil antakelig skrive i sine partiprogrammer at også NRK skal inn under dette departementet.

4 x Teigen

Jahn Teigen fikk ikke bare Mini til å endre navnet fra Jan til Jahn, som opptil flere medier så samfunnsoppdragende har påpekt. Teigen var mildt sagt med på mye, og her er fire, om ikke høydepunkter, så i hvert fall punkter fra hans karriere.

1. Stjerner i sikte. Konkurransen på TV 2 der folk skulle synge likt som og se ut som kjente artister. Vinneren gikk videre til en europeisk versjon. Trigger warning: inneholder blackface. Legendarisk sammensetning av dommerpanel med Anita Skorgan (!), Trond Myhre og Arild Rønsen. Jahn Teigen var programleder og sang også åpningsmelodien i sjangeren eurodance:

Med stjerner i sikte

Høyt over regnbuen

Skinner som sola

Med stjerner i sikte

Vanlige mennesker

Gjør drømmen til virkeligheeet

Med stjerner i sikte!

2. Burde vunnet Melodi Grand Prix i 1996 med låta «Ariel».

VGs telefonbarometer tilsa også klar Jahn Teigen-seier, se tallene til høyre, men se ikke minst til venstre hvor Vidar Theisen er krystallklar på at Teigen burde vunnet.

3. Bølleringing i Kjetil og Kjartan show på radio.

4. DET ER JAHN TEIGEN i Misjonen på radio.