Man får de oversetterne man fortjener

Jeg spilte på et fotballag i 3. divisjon, og etter at de rykka ned til 4. divisjon slutta jeg å spille, men fortsatte å gå på kampene. Laget hadde ikke det beste miljøet, mer spesifikt var det ofte enkeltspillere som dro med seg laget i å fokusere på det negative, i stedet for hva vi positivt kunne prestere. En paradegrein var klaging på dommeren. Etter hvert slo det meg at laget spilte på femte nivå i Norge, men i hodene til enkelte av spillerne hørte de hjemme på øverste nivå, og krevde dommere deretter. Det sier seg imidlertid selv at dommerne er tilsvarende dyktige som det nivået de dømmer på, i dette tilfellet femte nivå.

Så når jeg sjekker ut en komiserie på Netflix, får jeg oversettere som tilhører nettopp det nivået. Her er noen roser fra én kveld med titting:

Root beer. Kommentar overflødig.

Winked at me. For det er mer sannsynlig at man går rett fra koma til vinking, enn fra koma til blunking.

A quick vibrator sweep. Oversetteren «glemte» her hva det skulle sveipes etter og kalte det feiing. Feiing uten kost, men med gummihansker.

Saw you guys making out. Denne oversetteren kan ikke ha sett mye på tv før.

I dated a teamster. Kusk. Hva har oversetteren fått i seg før denne episoden?

Serien heter for øvrig Superstore og er en ripoff av amerikanske The Office. Sjefen er en tulling og de ansatte er inkompetente, men han liker dem likevel og tør ikke sparke dem (Michael Scott). Nestlederen er dyktig i jobben, men autistisk med mennesker (Dwight). Under der igjen har vi to ansatte som liker hverandre, men som bruker flere sesonger på å bli sammen (oops, spoiler!). Lyder kjent? (Det bør det gjøre, pga. Pam og Jim.) Karakterene Sandra (Garry/Jerry/Larry/Terry) og Carol (Tammy 2) er bøffa fra Parks and Recreation. «Dokumentar»-intervjuene er dog ikke med, Super Store bryter ikke den fjerde veggen.

En flipp gjennom jobbannonser

Jeg kom tilfeldigvis over en annonse i et blad fra 1992. Firmaet Skulls Unlimited leverte dyreskaller «to meet your osteological needs». Har ikke du også hatt mange osteologiske behov det siste året?

Da jeg prøvde å finne ut mer om firmaet, kom jeg til ei jobbannonseside. I noen filmer ser man personer sitte med jobbannonse-sidene i ei avis og ringe rundt de aktuelle. Her er noen, dessverre med dårligere enn vanlig trykkekvalitet. (Det er newspapers.com sin feil).

Kilden er The Daily Oklahoman 11.4.1994.

Det velkjente valget – hvilken av disse skal jeg gå for? Rense dyreskaller eller bli undertøysmodell?

Entertainers uten forhåndserfaring, men på minst 18 år, på Oklahoma Citys hotteste klubb?

Her går de heller for yrkestittelen danser, men merk lønnsforskjellen. Øverst: 3 dollar for kveld pluss tips. Underst: 900 dollar i uka. «Vegas Club»!

Jobbannonser i dag skriver gjerne framoverlent, men hvorfor ikke «a little crazy»?

Apropos ordvalg, falt jeg for denne annonsen som lover respekt til den som blir ansatt.

Til slutt er det denne som tilbyr sitt arbeid. Men hvis man skal ansette noen til å hjelpe hjemme, kanskje man vil ha utført noen flere oppgaver enn bare stryking? En og annen klesvask i det minste?

Alarmistiske overskrifter i Ny Tid

Ny Tid er ei avis som tradisjonelt har dyrka den gode overskriften. I oktober 2008 skreiv Pål Veiden på Minervas nettside, tilsynelatende nå utilgjengelig, at han ved en gjennomgang 1975-1990 fant et endeløst svartsyn i avisa. Dette toppet seg i overskriften «Urolige sosionomer i nord sier nei». Her om dagen gikk jeg gjennom Ny Tid for første halvår 1994, og kårer nå de mest alarmistiske overskriftene jeg fant. Kåringa står i stigende rekkefølge. Først kommer noen oppslag med «uro» som en tributt til nevnte klassiker, deretter noen mer dramatiske.

«Hanna frykter tap av folkestyret» 29.4.

«Uro blant kvinneforskere» 4.2.

«Ny EU-uro blant norske forfattere» 22.4.

«Total krig utenfor massemedias linser: Jemen revner» 20.5. (Det ble borgerkrig, men utfallet ble det motsatte av revning)

«- EU går mot oppløsning» 4.3.

«Ukraina mot sosialt sammenbrudd og krig» 25.2.

«- Første konflikt i Europas nye verdenskrig» 29.4.

«Livssyn mot rasisme» 14.1. (Saken handlet om at Norge kunne forgå i rasisme, og spesielt hvis man opprettholdt kristendomsfag i skolen: «Vi kan ennå forhindre katastrofen, men tiden er knapp»)

«World Watchs dommedag er her!» og «Varsku her!» 21.1.

«Blodig kaos truer Slovakia» 11.2.

At Ukraina har opplevd borgerkrig i ettertid, gir ikke nødvendigvis poeng for de som spådde det i 1994. Ny Tid skreiv helt klart om disse tingene i presens. Slik sett vil hele jorda ubønnhørlig ophøre å eksistere, det er bare så mange år til det skjer.

Jeg er enig i mange ting som sto, blant annet at det ikke burde være et eget kristendomsfag i skolen, så det er ikke det. Poenget mitt er ordbruken med «katastrofe», kaos og dommedag.

Megaloceros debuterer med singel

Megaloceros er det nyeste metalbandet fra Norge. De spiller stoner metal med thrash og doom-innflytelse. Black Sabbath vil rett og slett være den nærmeste referansen for de fleste. Debutsingelen Myotis er nå ute på alle strømmetjenester!

Megaloceros er et fett navn på et utdødd dyr fra pleistocen. Bandet er de samme gutta som i The Hope Solos og The Elite Fours. På første singel «Myotis» synges det ikke om pokemon, men om digimon til en forandring. Onde, onde Myotismon.

Myotismon, en fare for oss alle. Myotismon må knekkes, han må falle.

Lenke til PIY Records’ offisielle side om singelen Myotis.

Det norske ritualet: alle hater statsbudsjettet

Alle klipp fra VG 13.10.

Finnes det noe som er mer latterlig enn at absolutt alle hater det norske statsbudsjettet? Dette ekspanderende gigantbudsjettet som øser ut penger i øst og vest. Nærmest alle gode formål får så det monner. Mye tyder på at det burde vært noe mer restriktivt, om noe, men her er det mer, mer, mer for alle penga (bokstavelig talt).

Nå er jo ikke dette noe å bli veldig overrasket over. Du ser hvor skriptet utspillene er på forhånd. «NSO er skuffet». Faktisk tror jeg NSO er det motsatte, altså glade, nettopp fordi budsjettet gir dem noe å framstå skuffet over. Gjennom dette får de sin eksistensberettigelse, sin indre følelse om at de holder på med noe riktig siden bevilgningsprosessene ikke bare går sin gang av seg selv. Nei, NSO må være med, og framsi sine replikker til riktig tid, først da blir det en ordning på sakene. Apropos tid kan NSO også godte seg over at de for eksempel slo sjøfolkene med nesten en time. Det blir kake på NSO i kveld. Om ikke på kontoret, så unner de seg det nok hjemme, etter nok en vellykket forestilling. Årets clou. Dette er Super Bowl for sivilsamfunnet. Et helt år framover er det bare å bruke pengene, en atskilling hyggeligere oppgave.

Alle vet også at uansett hvor mye de ber for sine favorittgrupper når budsjettet legges fram, er det ikke store summer de kan håpe på i et revidert budsjett («i revidert» for kjennere), i høyden 1-2 millioner ekstra for de aller fleste. Men det er penger det òg. Og det har blitt mye oppmerksomhet rundt et par millioner til Human Rights Service og tre-fire til Født Fri. Det er symbolikken det går på.

Replikkene kan føles uendelig tomme. Forutsigbare og mekaniske. Ved andre øyekast er det likevel spennende nyanser. KS står regjeringa nær og sier derfor «rom for forbedring». Sjøfolkene er både værharde, vant til harde tak og desillusjonerte av forgangen storhetstid, så der velges replikken «slag i ansiktet».

Mange statsvitere og økonomer vil si at statsbudsjettet er et studieobjekt for dem, men teateret rundt det er like mye et studieobjekt for sosialantropologer og estetikere.

Fem ting å savne fra landskamper i fotball

Jeg var på landskamp i går, Norge — Montenegro på Ullevaal. Sammenligna med storhetstida på 90-tallet har arrangementet blitt litt glatt, det burde vært mer folkelig og raggete. En fotballkamp er ikke et ordentlig public spectacle før det også skjer ting på tribunen som interesserer. Her er ting som må gjeninnføres.

Ballhentere i altfor store t-skjorter

Ballhenterne må være faretruende nær å virre ut på banen, og helst interagere med spillerne. Før var ballhenterne alltid fra Oslo vest eller Bærum, men det kan man jo oppdatere litt. T-skjortene skal være rein reklame for noe glorete og urelatert til fotball. Jeg var ballgutt på Ullevaal (jf. «ballgutter fra Bærum») en gang Tine kjørte en promo. Husker ikke om vi fikk t-skjorter, men vi fikk en milkshake hver. Dessverre vaniljesmak!

Rop på dommeren

Hvorfor ikke taktfaste rop mot dommeren? Det var riktignok buing, men hvor kreativt er det? Hva skjedde med fotball?

Bølgen

Bølgen er jo Ullevaal og Bislett stadion. Regnes som litt provinsielt à la å klappe når flyet lander, men det er en guilty pleasure. Merk at jeg noterte meg bølgen som et savn før det 86. minutt, for da ble det faktisk bølge! Som gikk en og en halv gang rundt stadion! Særlig var det én retro-innstilt person som prøvde å dra bølgen i gang, mye mer enn én gang for å si det sånn. En gang for lenge siden jeg var på Bislett, dukka Ingrid Espelid Hovig opp i pausen. Hun ropte inn i mikrofonen og gestikulerte om at vi måtte «ta bølgen for frukt og grønnsaker». Folk gjorde ikke det, men en eller annen bølge var det alltid.

Raggete pauseunderholdning

Se også forrige punkt. Landskamper må enten ha veldig kjente personer som ikke hører hjemme på en fotballbane, eller innslag som bare er rare. Eksempler: Kongen, politikere som sparker ball, personer med hjertesaker, vaudeville, irrelevante musikere, ledere av allsang. Det fantes en speakertjeneste på Ullevaal, men den var en hån mot alt P. Chr. Andersen sto for.

Autograf-galskap

Umiddelbart ved kampslutt skal banen stormes av autografjegere, som også skal virre rundt i pressesonen når spillerne intervjues. Det er dumt om autografjegerne ikke er barn. Men vi er tross alt i Norge, hvis nasjonaldag er «barnas dag». Kom ikke her med «sikkerhet» og annet tåkeprat. Har et autografbarn noengang skada en spiller?

Mobile selgere

Hvorfor ikke mobile selgere som går rundt med brett på magen. En tidløs klassiker. Vi kan ikke bare overlate dette fenomenet til Donald Duck og amerikansk baseball.

Perkusjon under nasjonalsangen

Folk sang altfor fort, så det ble en veldig merkelig nasjonalsang. Noen taktslag, jeg foreslår på 1 og 3, hadde kaanskje gjort så folk klarte å følge med.

En bonus til slutt: litt småfake på Youtube?

Videoen er av at noen spiller kampen på FIFA eller noe sånt.
Ødegaard var i hvert fall med, men 1-0, jasså?

Hør også hvor panneklaskende dårlig det går an å lage videoer:

De får det til i Hønefoss

Ser man det, ser man det. Eget dopingrom i idrettshallen. Her er det lukkede dører uten innsyn hvor hønefoss-borgerne kan øke sin prestasjonsevne i ro og fred.

Hvis det ikke går så bra i idretten likevel, trøster de seg med en tur på «Gledeshuset».

* At dopingrom er til å drive doping på, er selvfølgelig bare en spøk fra min side, men burde det kanskje faktisk hett dopingtestrom eller for den del antidopingrom?

Friends-quiz

Jeg kjenner ikke til spørsmålene i quizen, men hvis de skal ha noen troverdighet bør et av spørsmålene være hvilket navn som sto som abonnent på tv-guiden!

Svaret er selvfølgelig Ms. Chanandler Bong.

På radio nylig hørte jeg også en liten reportasje om tannbleking. En mann på gata hadde ikke lyst til å prøve tannbleking, fordi han hadde minner fra Ross Gellers nesten radioaktive tenner i en Friends-episode for 20 år siden. Klasse!

Ny skive av The Elite Fours!

Norges pop punk-favoritter The Elite Fours slipper endelig sin første fullengder. Det er steintight pop punk med bare pokemon-tekster. Denne skiva er det som unlockes etter at du har fanget alle badger og pokemon (muligens inkludert Missingno).

Fra første riff er musikken så The Riverdales som det kan få blitt, og slik skal det være, bortsett fra riffene som er inspirert av The Queers, og vokalen mest av The Lillingtons.

Men den som ønsker innslag av narcocorridos,barne-tv-jingle, hardcore punk, tysk thrash metal-pastisj og 11 sekunder med ska-punk, skal ikke gå skuffa vekk etter å ha hørt skiva. Faktisk får de akkurat det de vil ha, ikke litt av det, men alt sammen! De 13 sporene ender selvfølgelig med at bandet ragequitter musikkbransjen.

Les mer om skiva på PIY Records’ side.

The Hope Solos slipper samtidig Bare Bea EP. En slags hyllest til filmen Bare Bea.

Les mer om EPen på PIY Records’ side.