Norge har satt gullrekord i vinter-OL. Det skyldes inflasjon i gull og bør være et tankekors, ikke grunn til feiring.
Det blir ikke særlig mange flere OL-idretter, men mange flere greiner innad i idretten.Hvordan kan intelligente mennesker overse at 16 gull av 109 er 16,66 %, mens Salt Lake City-OLs 13 av 78 gull er 16,66 %? OL blir devaluert og enkeltmedaljene forsvinner i mengden, et osean av medaljer.
Skeleton er en øvelse uten interesse i Norge, men i OL holdes idretten slick og clean. Et race for menn, et race for kvinner. Vær så god, her har du verdens beste mann og verdens beste kvinne. Dette må være utgangspunktet når man avholder en idrettskonkurranse, ispedd noen lagkonkurranser. Videre skal jeg temmelig subjektivt foreslå hvordan de andre idrettene kan nå et mer seriøst nivå uten Mikke Mus-medaljer og deltakerpremier.
Aking og bob er veldig mye mer omfattende enn skeleton av en eller annen grunn, her har de fire øvelser hver. Her må det slankes. Tyskland vant for øvrig 9 av de 10 gullene i aking, bob og skeleton.
Mikskonkurranser kan man forsvare, men omfattende mikskonkurranser premierer en bredde og ikke topp-prestasjoner. Her tenker jeg særlig på alpint miks. Seks deltakere, der lagmedlemmene ikke er gode nok for medaljer individuelt. Disse medaljene blir lite verdt, og kan til nød gå i VM, men ikke OL. Kast øvelsen i søpla sammen med kombinasjonen (som faktisk planlegges å droppes).
Fristil inneholder 13 øvelser. Her blir jeg fort litt subjektiv igjen, men er ikke skicross og slopestyle litt like hverandre? Er det noe poeng med halfpipe når man ser mye bedre triks i hopp og big air? Og er det egentlig noe poeng lenger med kulekjøring, som virker veldig oppkonstruert og har minimalt med deltakere og interesserte? Jeg minner om at man har vraket en fristilgrein før, nemlig dans.
Liten bakke, kalt «normalbakke», i hopp og kombinert er helt ubrukelig og bør vrakes på flekken. Teknikken er den samme i liten og stor bakke, og bakkene premierer ikke ulike typer (som i slalåm versus utfor.) Hopprenn nummer to er i realiteten en ekstrasjanse, så de som ikke vant i storbakken ikke skal bli lei seg. Fjern alt av normalbakke, så blir det også bedre plass til kvinner (i kombinert) og miks. (Hvis kombinertsporten da klarer å overleve.)
Skøyter: Her er det sikkert min uvitenhet som får meg til å erklære 1000 meter for unødvendig når man har 500 og 1500. Men det bør være et mål å utkrystallisere øvelsene mer. En million distanser er noe særforbundene kan putte i hver sine VM, mens i OL skal det kåres de beste av de beste. (Jeg vil også kutte 3000 hinder i friidretten.)
Og dette gjelder særlig langrenn. Gjert Ingebrigtsen har helt riktig påpekt at en idrett der samme person vinner sprint og 50 kilometer, er en uutviklet idrett som ikke kjenner begrepene spesialisering og spisskompetanse. Forskjellige distanser har man av en grunn, for å åpne for forskjellige kroppstyper. Dette er ikke minst viktig i et breddeperspektiv, hvor man holder seg med forskjellige distanser og øvelser så forskjellige mennesketyper kan finne sine nisjer. Men i langrenn er for eksempel forskjellen på 10 og 15 kilometer for kvinner, lik null.
Langrenn og skiskyting kan fint høvles ned til sprint, mellomdistanse og langdistanse. Vrak skibytte og utstyrsteknologiske «finesser», les: overflødigheter.
Og ikke slipp til telemarkski.
Haaves historier 