Jeg nyhører «Wannabe»

Spice Girls kom fra ingenting og ble en verdenssensasjon. Det var den cheeky låta og videoen «Wannabe» som gjorde det, og så ble verden raskt interessert nok i personene i gruppa til at de kunne slippe hva som helst. Det er i hvert fall min mening.

Da midten av 90-tallet nærma seg, satt England og venta på nytt album av Stone Roses. Det lot vente på seg, men i mellomtida slo Oasis, Blur, Suede (ordentlig gjennombrudd), Radiohead, Prodigy og Take That gjennom. Var man ikke ganske klare for noen kvinner i øverste divisjon?

Disse var alle grupper, sistnevnte et boyband. Hvilke vokalgrupper av denne typen var ikke sammensatte? De er gjerne det, og som oftest de være grupper siden de invididuelle artistene totalt mangler særpreg. Men i tilfellet med Spice Girls kom noen på den geniale gimmicken å gi dem kallenavn og en slags bakgrunnshistorier.

Flere av kallenavnene var umiskjennelig engelske. Posh Spice: England har et ganske betydelig posh-segment. Ginger Spice: England obsesser med disse gingerne, de trenger det. Sporty Spice: Surfe på aerobics-trenden, tidsriktig. Så var det, sett i ettertid, litt verre med Baby Spice – lolita-tropen er farlig nær – og Scary Spice – det kunne ha smårasistiske undertoner. Hvorfor skulle den eneste med en annen hudfarge være «skremmende»?

En dag fikk jeg andresingelen «Say You’ll Be There» på hjernen, og det slo meg hvor lite interessant den sangen var når man sammenlikner med «Wannabe». Dette er tingene som gjorde jentene (Spice Girls, ikke sant) så uimotståelig fete i låta og musikkvideoen «Wannabe».

  • jentene tar kontroll og stiller krav til wannabe-loveren.
  • de er klare på at de vil noe, men hva det er? «I wanna ha, I wanna ha, I wanna ha, I wanna ha, I wanna really really really wanna zigazig ha». De leker med lytterne og holder oss på pinebenken. Mot slutten av låta varierer de med «You gotta, you gotta, you gotta, you gotta, you gotta slam, slam, slam, slam». Ble ikke noe klokere av det.
  • kanskje veit de rett og slett ikke hva de vil ha, og det traff også tidsånden godt.
  • fokuset på vennskap i samme tid som verdens største serie rett og slett het Friends, var heller ikke det dummeste
  • jentene synger i munnen på hverandre, det signaliserer ungdommelig iver og overmot som gjerne sprer seg som smittende overskudd
  • den underliggende musikken er enkel og alle kan nynne pianotracket. Melodien er gjenbrukt utallige ganger.
  • se også på hele temaet i videoen, som er å bryte gjennom og ned stuckup-normer og personer. Videoen har befriende lite overprodusert som popvideoer i dag er. Spesialeffekter er lik null. Jentene ser rare ut sammen og det ser ikke ut som de er tilhører samme gjeng, klærne er enkle og har kontrasterende farger (Bunton: helhvit, Adams: helsvart), og hvorfor gidde å bruke BH? Har du sett på litt yngre ungdommer som er venner i den virkelige verden, så ser man ofte at de heller ikke passer sammen, de har helt forskjellig høyde og så videre. Her er vi igjen tilbake til den geniale typeinndelingen med forskjellige karakterer, det føles ekte. (Ei gruppe med fem dølle personer kan også føles ekte ut, men i det tilfellet på en «skuffende realistisk» måte som er et av mine favorittuttrykk…)

En fun fact er at Victoria Adams bare har ett soloparti i videoen, og det er å synge «You gotta, you gotta, you gotta, you gotta, you gotta».

Etter å ha rast ut disse ordene, sjekka jeg, og Spice Girls var ikke ei selektert gruppe, de var faktisk venner. De har også skrivekreditt på alle sangene på Spice.

Sammenlikn med Britney Spears, som ikke har en eneste skrivekreditt på sitt debutalbum Baby One More Time. «Hit Me Baby One More Time» er skrevet av Max Martin og kun ham. Klokelig nok valgte den godeste svensken en variant av pianotracket på «Wannabe»… Grunnen til at jeg trekker fram Spears, er at «Hit Me Baby One More Time» nok fortsatt er den mest perfeksjonerte poplåta noensinne – «Wannabe» er for rar til å kunne ta den tittelen. Har ikke «Wannabe» elementer av anti-pop?

Komiske dirty annonser i Dagbladet 1993

Sjelden har ordet «diverse» hatt en så utkrystallisert betydning som da Dagbladet satte inn rubrikkannonser for «diverse» den 20.9.1993. Fra Tronsmo bokhandels hefter om et land der det nå pågikk full krig, til vold av den mer frivillige typen.

På denne tida tjente Dagbladet temmelig mye penger på sextelefoner og annonser for «massasje». Alle visste at denne massasjen var et kodeord for noe annet.

En av mange tegn på det, var at vanlig massasje ikke kunne stå under rubrikken massasje, men måtte stå under helse.

Merk: det er den underste, og IKKE den øverste M69, som framsto som vanlig massasje. «Hud- og helhetsterapi» var derimot også et kodeord.

Kort tid etter valgte Dagbladet å følge samvittigheten, droppe slike annonser og tape mange, mange penger. Med dette forsvant også en stor språklig oppfinnsomhet fra spaltene, og det er jo dumt for en avis. Her er noen av de mest tilforlatelige tilbudene, eller minst tilforlatelige alt ettersom man ser det, som Dagbladet var herold for.

Jaså, hvorfor måtte massasje skje på et meget diskret sted?

Jaså, intim atmosfære?

Jaså, så det spiller noen rolle om massørene er attraktive eller ikke? PS. Såpe ja.

Jaså, nattåpent?

Jaså, stiger man til skyene?

Jaså, noe å bite i på menyen? PS. Morgenbrød ja.

Til sist må det gis språkhonnør til etablissementet som advarte mot piratkopier av massasje. Det var jo Neptun som hadde «komponert originalene»!

Jaså, travellers?

Dagens nye ord, lolosofi

Skolestart var nylig, og det å lære er viktig for alle aldersgrupper. På torsdag lærte jeg for eksempel et nytt ord, for ikke å si en helt ny måte å se verden på: lolosofi. Lolosofi. Det er å spå i føflekker.

Det ukjente, nr 5/1990

Hun som skreiv om dette var blant annet også drømmetyder. Det står dessverre ikke noe om hva det betyr hvis man har flere føflekker. På høyre håndbak har jeg for eksempel tre, men riktignok bare én på venstre. Noen av spådommene motsier vel også hverandre. At arr «forteller en historie om det menneske» trengte jeg derimot ikke lære, da det er en ganske banal innsikt.

Lolosofi der altså.

Tre rare musikkanmeldelser

Rett på sak: her er en anmeldelse som sammenlikner Admiral P med «Bombadilla Life og smurfene».

Bergens Tidende 2011

Denne er tatt med for sin vanvittig høye grad av framsynthet, om «80-tallsfenomenet» hip hop. Og så overskriften da.

Bladet Tromsø 1997

Til sist en som ga terningkast 1 til Seigmen, med retoriske elementer som mor og far, krampelatter og kviser.

Østlendingen 1994

Bonus er Michael Krohn som skulle kåre årets norske skive i 1994:

Dagbladet 11.12.1994

(Krohn likte altså ikke «de fire store». Jokke ga ut Alt kan repeteres og Dumdum utga Ludium dette året. Motorpsycho ga ut Timothy’s Monster, Equinox Labyrinth og black metalband utga mye.)

Jeg var første nordmann på internett som brukte ordet bellikøs

Det betyr krigersk, stridbart og er egentlig den danske versjonen av bellicose/bellicoso/belliqueuse.

Jeg skriver det opp på cv!

Ordet er ikke veldig vanlig på dansk heller, men ikke totalt ute heller. På norsk er ordet tidligere brukt i et dikt i Vagant i 1990, i kryssordbøker og i Aftenposten i 1955 (her gjengitt i 1971). Varianten bellikos ble brukt som «Det av Churchill ofte anvendte uttrykket» i Norsk militært tidsskrift i 1968, nok ei kryssordbok, Norsk musikerblad i 1978 og Bergens Tidende i 1953.

Men ingen brukte det i en så kul sammenheng som meg, nemlig i omtale av albumet Horde of Gog av Dragon. Polsk thrash metal.

Sommer i nettavisene

Jeg misliker jo det at noen alltid skal klage på språk, men siden ingen er perfekte, er heller ikke jeg det, og her kommer noen klager på språk fra meg. Det som motiverer meg til å skrive dette, er det faktum at hver eneste dag står det en eller annen feil i norske saker om OL. Det er merkelig at det skal være slik. Å være journalist er én ting, det er mye å huske på, men ses ikke tekstene over av redaktører? Hvorfor er det jeg som skal påpeke feil på feil på feil?

Gikk opp i min beregning? Man kan ikke oversette ord for ord på denne måten. (Og skulle man gjort det, glemte DB ordet «certainly»…)

Møtt reglene? Sukk

Sin kamp

Sin reise, sin vektklasse (disse er fra samme sak)

I første avsnitt skriver NRK at det var politiet som holdt igjen trafikken. Det var kanskje ikke meningen? Og ordet «anmelding» (og dermed «motanmelding») finnes ikke på nynorsk (eller bokmål…).

Å «leve et mareritt» bør vel hete gjennomleve når man skriver norsk og ikke norglish.

Å bli kalt til en hendelse…?

Vokste sine vinger?

Og hvor mange ganger kan man forlate verden – første, mellomste og siste gang?

Lifeline på engelsk heter ikke livslinje på norsk. Livbøye er vel det mest nærliggende. Livslinje betyr enten livsløp eller en strek i hånda som noen tror de kan spå med. Livlinje har med livet på klær å gjøre.

Afrikansk – kjekt å vite!

Jeg kan også sverge på at jeg så ordet «bump» brukt som hump et sted, men finner det ikke igjen, så her kommer det i et direkte sitat i stedet:

PS: Bump på norsk betyr skubb. Bilen kræsja etter flere bump i autovernet

PS 15. august: Det er også fint at NRK gjør ekstra plass til det viktigste nyhetsstoffet.

Forbud mot «nazisme»?

Er forbud mot «nazistiske organisasjoner» måten å hindre at slikt sprer seg i samfunnet?

Det hevdet Partiet Sentrum, som har satt «organisasjonsforbud mot nazistiske grupperinger» på partiprogrammet foran valget. Dette ifølge et leserinnlegg av partiets kandidat i Akershus, Kristin Walstad. (Budstikka 9.8.2021)

Hun skriver i anledning av Manshaus-angrepet i 2019. Nå var jo ikke han medlem av noen organisasjon; han hadde for så vidt søkt, men ikke kommet med, og var hovedsaklig inspirert av terrorister som heller ikke var med i organisasjoner.

Walstad skriver om «de nazistiske ytringer som vi har opplevd i Bærum de senere år», og hva i all verden er det? Hvem i Bærum er nazister eller har uttalt seg nazistisk? Det viser seg at hun mener at «Nazisme er strukturell, ideologisk rasisme». Definisjonen er skrikende uklar.

Med dette er Sian «nazister» i hennes øyne. Merkelappen er mest en gavepakke til Sian, som kan score poenger om hva motstanderene slenger ut av merkelapper. Videre lister hun opp forskjellige hårreisende standpunkt som Sian har forfektet, og spør retorisk: «Er motdemonstrasjoner nok?» Er ikke svaret… ja? Hvor mange medlemmer har Sian? Hvor mange støttet Sian da de demonstrerte i Bærum? Hvor mange av Sians poster om deportasjon o.l. blir gjennomført?

Demokratiet trenger dessuten kanskje å bryne seg på ekstreme ytringer, slik at allmennheten stadig får frisket opp at viktige verdier ikke kan tas for gitt. Det samme gjelder andre verdier som miljøvennlighet, dette må aktivt dyrkes for å overleve. Man kan dog ikke se bort ifra at visse ekstreme ytringer har effekten av vold, og derfor finnes det allerede en rasismeparagraf i straffeloven. Partiet Sentrum kan ikke unngå å ha fått med seg at flere dommer for hets har falt de siste årene.

Rasisthets er én ting, men vi må vende tilbake til denne «nazismen». Selv om det hadde fått en annen definisjon er nazisme et useriøst begrep, mer et kallenavn og ikke brukbart i forskning, i motsetning til nasjonalsosialisme som er en definerbar ideologi. Norge hadde før andre verdenskrig et fascistisk parti med nasjonalsosialistiske elementer, Nasjonal Samling. Det ble ikke forbudt, og sank ned i ubetydelighet uten noe forbud. Et åpenbart problem er at alle norske partier, utenom ett, på samme tid stemte for lovgiving som i dag trer klart fram som klart rasistisk.

Når Walstad vil også utvide sitt drømmeforbud slik at alle som «motarbeider inkludering» rammes, er det tvilsomme tendenser som kommer til syne. Det må i det minste være legalt å ha andre meninger enn å ville delta i Partiet Sentrums samfunnsutopi.

Med sitt begrepsrot, og sin hysteriske reaksjon mot et fenomen som samfunnet kan takle med eksisterende virkemidler, framstår Kristin Walstad som en hemsko for antirasismens framgang i Norge. Heldigvis har ikke Partiet Sentrum sjanse på noe stortingsmandat — snodig nok i likhet med Demokratene og andre småpartier som forfekter Sian-saker.

Vage musikksjangre

At det finnes mange musikksjangre er det ingen tvil om. Jeg er en av de som liker sjangerinndeling, selv om man også fint kan blande. Og musikksjangre kan brukes til så mye rart, også som fornærmelser. Temaet i dag er imidlertid de mange rare navnene som finnes på musikksjangre, som jeg noen ganger klør meg noen ganger i hodet over.

En sjanger heter for eksempel hardcore. Ordet i seg selv er nokså vagt. Samtidig angir det en ganske grei retning for hvor musikken går, hardcore er ikke noe du sjekker ut hvis du behøver panfløyte i musikken din.

Dark metal

En slags gotisk metal, men likevel ikke? Ikke så mørk som «black», bare litt?

Drum ‘n bass

Høres så greit ut, helt til du oppdager at musikken ikke bare inneholder trommer og bass.

Trip hop

En sjanger jeg bare aldri har forstått hva er for noe. Det er den musikken Folk og Røvere spiller, forteller Store norske leksikon. Det hjelper ikke.

Two-tone

En britisk sjanger som angir skaen som ble plukka opp igjen der på 1970-tallet, etter at sjangeren opprinnelig var lagt ned på midten av 1960-tallet. Two-tone kommer imidlertid av navnet på plateselskapet 2 Tone (jamfør «sub pop»). I tillegg var mange av de mest kjente låtene reine covere av den gamle skaen, herunder «One Step Beyond», «A Message to You», «Skinhead Moonstomp», «Long Shot Kick de Bucket» og «Monkey Man». Kan det da kalles en egen sjanger?

Reggaeton

Reggae er et ganske spesielt ord som bare betyr en ting, en musikksjanger. Når det da kommer en sjanger som nesten heter reggae, uten å ligne spesielt på reggae musikalsk sett, er navnet ganske forvirrende.

Alternativ rock

Garasjerock er vagt nok i seg selv, hva da med dens nære slektning alternativ rock? Hva er den et alternativ til? Til punk? Eller til mainstreammusikk?

Club

Dette var noe folk gikk rundt og sa på slutten av 90-tallet, «Jeg hører på club». Musikk som spilles på klubb, som igjen defineres som et arrangement med visse kjennetegn på et utested. Selve ordet club brukt om musikk er så herlig vagt og umulig å skille ad fra dance og techno.

Fusion

Ordet fusion brukt aleine, er meningsløst. Likevel ble det brukt endel på 80- og 90-tallet. Det skulle vel bety jazz fusion i de fleste tilfellene, men ikke alltid. Noen ganger var det andre ting som ble fusjonert, og gjorde det hele temmelig vagt.

Kammermusikk
Dette betyr musikk man ikke trenger en hall/sal for å framføre, grunnet mindre besetning. Det var ikke så mange sjangre den gangen. I dag er ordet atskillig vagere, i hvert fall for nye generasjoner. Da jeg var liten, mente jeg dette måtte være veldig gammeldags musikk, fordi «kammers» er et rom de hadde i gamle hus. Og det stemmer jo delvis.

Fra historiens skraphaug, en uforståelighet: negerpunk

Utillatelig navn på sjanger som pleide å stå i gamle musikkbibliotek-programmer. Jeg aner ikke hva det var ment å forestille.