Filmanmeldelse: Lords of Chaos

Å anmelde Lords of Chaos fra 2018 må ses på som litt i overkant forsinket i 2022, men her er en anmeldelse likevel. Filmen er bygd på boka med samme navn, handler om deler av norsk black metals historie, og har Øystein Aarseth og Varg Vikernes som hovedpersoner med Pelle Ohlin som viktigste biperson. (Og ei fiktiv dame som lite viktig biperson.)

Det første som bør tas opp er også det som var kritikken mot boka, nemlig at den spekulerer i selvmord, drap og kirkebrenning. Det er liksom det som var black metal, ifølge kritikerne, som mener den breiere scenen overses, og at band som ikke deltok i eksessene blir fullstendig glemt. Tross alt hadde ikke norsk black metal fått et publikum i hele verden hvis ikke dette publikummet (også) var interessert i musikken.

Filmen får også fram andre relevante kulturhistoriske elementer som tapetrading, men jeg vil si at filmen går enda lenger inn i det spekulative. Måten som filmen viser tre dødsfall på, er rett og slett forferdelig. Det mest unødvendige for historiens del er jo drapet i Lillehammer, mens de to andre hendelsene framstilles som filmens clou. Det blir som en C-versjon av Larry Clarks Kids.

Det mest interessante med black metal-bråket i ettertid, er medias konstruksjon av det. Plutselig fantes det satanister på hvert et gatehjørne, noe som forresten hadde direkte tråder tilbake til Satanic panic i USA på 1980-tallet. Filmen byr på få innsikter i denne tematikken.

Noe får vel filmen fram. Musikken kommer helt greit fram til å være et slikt produkt, det er ikke ment som en musikkteknisk dokumentarfilm. Og som med skaperne av thrash metal før dem, var skaperne av norsk black metal ungdommer. De begynte som tenåringer og likte OTT rølpefester. Dette kommer godt fram på bandfotografiene som eksisterer. Til tider får skuespillerne fram den ungdommelige væremåten, og kanskje den klossete atmosfæren og omgangstonen som er til stede i de fleste scenene — hvordan folka snakker, står og går — kan formidle noe av dette. Jeg klarer likevel ikke å fri meg fra tanken om at skuespillerne ikke er de beste. Kroppsspråk og mimikk virker noe forsert, selv om Hellhammers flere «åkkeeeei»-øyeblikk kanskje viser hans personlighet godt. Prøver de på norsk aksent med vilje for økt «autentisitet»? Og hva skjer med latteren til Varg?

La gå at filmen handler om Norge med engelskspråklige skuespillere (og en drøss ungarske statister — den ungarske dama som synger norsk frelsesarmé-sang er veldig god i norsk), som breker i vei med «Oeystein» og andre ord. Og at norske nyheter først er en greie som foregår på engelsk, før det plutselig kommer norske klipp.

Scenografien er helt grei. Det er gjort noe jobb med å skaffe gamle biler, skilt, butikkfasader, klær og lignende. Samtidig finnes det elementer i bildene som åpenbart er nyere, for eksempel Bunnpris i Bergen. Den som leter nøye kan sikkert også finne kontinuitetsbrister. Er det virkelig tilfelle at Faust var i Lillehammer seint en kveld og var på plass i platebutikken tidlig neste morgen? Apropos reiser fant jeg heller ikke Snorre Ruch i rollelista, der heter figuren — som er dum som et brød — «Varg’s Driver».

Terningkast 3

Publisert av Morten Haave

Jeg er historiker og interessert i mye. Etter masterstudiet (UiO, 2012) begynte jeg med redaksjonsarbeid, hvor det var jeg faktisk lærte hvordan man former en artikkel. Nå går det også i essays, bokanmeldelser, journalistiske tekster, leksikalske oppføringer, korttekster, argumenterende tekster – og musikk. Jeg skriver gjerne oppdragshistorie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere liker dette: