Å dekke historie som ikke har vært dekket før, er viktig. Denne etos preger historiestudenter allerede på bachelornivå. Jo større feltet er, jo viktigere er det at det nå blir dekket. Mari Jonassen har gjort en innsats med flere bøker om kvinner i motstandsbevegelsen. Men hun var ikke den første. Elisabeth Sveri hadde forsøkt å gjøre akkurat det samme, og kommet et stykke på vei. Andre har også gjort delstudier.
Fra disse bøkene bestrebes det å spre opplysningene videre utover på internett. Jeg kom over en artikkel om en av kvinnene som har gjort motstand. Allerede nå skal jeg avsløre at noen har gått i baret med denne artikkelen.
Litt over halve teksten handler om kvinner generelt og ikke om denne kvinnen. Tekststykket har i utgangspunktet to problemer. Det ene er at Mari Jonassen krediteres for arbeidet, når Jonassen (som man ser til høyre) har kopiert akkurat dette arbeidet fra Sveri. Sveri burde vært kreditert akkurat her.
Det andre er at teksten underkommuniserer hva kvinnen egentlig gjorde. Ingen blir motstandskvinne (eller -mann) av å ha hjulpet én person med å flykte. Å påstå det bryter med et av budene for en mer saklig krigshistorie: Vi trenger en mer nøktern omtale av «helter» som ikke overdriver hvor mange motstandsfolk Norge hadde. Jonassen føyer seg inn i den nasjonalheroiske tradisjonen, mens Sveri nevnte at Einar Albinussen var arrestert som los. Da har Wilhelmine antakelig også hjulpet dem som Einar var los for, med mat og kanskje noe utstyr. Så hvorfor sier man ikke det?
Vet man engang hvem Wilhelmine Albinussen var? Sveri og Jonassen har ikke sett noe nærmere på det. I artikkelen vist ovenfor, er det derimot funnet fram følgende biografiske fakta: Hun het Wilhelmine Albinussen. Fødselsår er «ukjent». Dødsdato er kjent. Det samme er ektemann, hans leveår og hvor han var fra. Kilde oppgis ikke.
Det første man kan gjøre da, er å undersøke kilden Døde 1951–2014 i Digitalarkivet. Her finnes verken noen Wilhelmine eller Vilhelmine Albinussen. Et søk ut ifra dødsdato gir følgende:
Altså: «Wilhelmine A.» fra Saltdal. Det er i hvert fall noen ting som kan passe. Hvis hun var gift med Einar Albinussen, kan jo navnet Kristensen stamme fra en ny ektemann i ettertid. Men enke var hun ikke, som leveårene for Albinussen viser. Den observante har sett at Sveri omtaler Einar som «mann i huset», men Wilhelmine som «mor hans». Å si som artikkelen gjør, at Wilhelmine var gift med sin sønn, er en grov feil.
Slike feil er også hendelige. Men feilen kunne vært unngått hvis det hadde vært gjort det minste forsøk på å kartlegge Wilhelmines identitet, i hvert fall et bedre forsøk enn å bare lempe inn formuleringen «født ukjent dato».
For i kilder finner man dette med Kristensen. I Ulsteins Svensketrafikken nevnes Wilhelmine kun med fornavn i teksten. Men både Ulstein (i registeret, s. 431), Sveri og Jonassen har tatt for gitt at hun het Albinussen til etternavn, som sønnen. Det gjorde hun altså ikke. «Wilhelmine Albinussen» gir heller ingen treff hos Nasjonalbiblioteket — en søkemulighet som Sveri ikke hadde, men som Jonassen og artikkeloppretter hadde. Men det gjør «Wilhelmine Kristensen»:
Her står det klart — og dette er ikke vanlig i eiendomsoverdragelser — at Wilhelmine Kristensen er mor til Einar. Hun ble overlevd av sju barn hvorav noen synes å ha utvandret.
Tidligere er også andre etternavn registrert på henne, men hun var gift med en som het Kristensen.
Svaret på spørsmålet stilt i overskriften, hvem gikk i baret, blir da «alle». Flest og størst feil finner vi hos personen som skreiv ovenstående artikkel, men Mari Jonassen, som har den beste historieutdannelsen i «feltet», burde absolutt ha sjekket hvilken person dette var uten å lene seg helt på eldre og misvisende opplysninger. Resultatet er at Jonassen i sin bok har med en person, Wilhelmine Albinussen, som aldri har eksistert.
Haaves historier 