Festival er ikke bare greit. Særlig var ikke Quartfestivalen det for mange av de som bodde i regionen, altså sørlendinger. Mange religiøse ga god gratisreklame til festivalen ved å holde bønnemøter mot at Marilyn Manson og liknende artister skulle spille. Men det fantes også de som klagde på andre aspekter ved Quartfestivalen, og ett av disse var lydnivået.
Hørselsskader. Vi tenker oss nå 30 år tilbake, til det som skulle bli den nye folkesykdommen på grunn av den fryktede oppfinnelsen walkman. Unge skulle falle som fluer med sønderrevne trommehinner, stigbøyler og øvrig inventar i hodets indre ganger.
Fenomenet hørselsskade-frykt er verdt et studium, på samme måte som jeg gikk ganske grundig gjennom frykten for «musearm» i min bok Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet. Hørselsskadene ble sagt å særlig skulle sveipe over befolkningen født 1975–1985. I mangel av et slikt studium foreløpig, nøyer vi oss med å finlese leserinnlegget «Nedsatt høreevne etter Quart Festivalen» fra 1994.
Quartfestivalen har altså funnet sted om sommeren, og det må bli et etterspill. Må det ikke det? For man kan vel ikke fortsette å maltraktere ørene mer enn det som var gjort? KrF-politiker Jon Lilletun er den som inviteres til en hellig allianse.
Det samme gjør «det medisinske/audiologiske miljøet i Kristiansand». Men de sviktet kapitalt.
Skribenten reagerte på unnfallenheten: «Hvilken grunn legene ved VAS og fylkets audiopedagoger kan vise til når de unnlater å vifte en harmdirrende knyttneve under nesene på byens kulturpolitikere, samt ansatte i kulturadministrasjonen, vet jeg ikke». Nei, der i distriktet var det en påfallende mangel på neser med knyttnever opptil seg, «selv om man på faglig hold positivt vet at Quart Festivalens galskaps-støy» hadde «resultert i nedsatt høreevne til mange unge mennesker!»
Rett skal være rett, alle som vanker på konserter vet at høy lyd merkes godt. Av mange sikkerhetstiltak som det ikke alltid var like farlig med på 1990-tallet, var kanskje ørepropper ett. Og går man på en hvilken som helst konsert uten noen form for ørepropper, kjenner man det. Problemer av ulik art rammet sikkert en hel del — men hvor ble de egentlig av, hordene av unge med høreapparater?
Skribenten av leserinnlegget i Kristiansand ventet spesielt en ny bølge fordi Quart-teltet på Tresse i 1994 hadde definert den vanlige rockekonsertlyden på 115 desibel som festivalens minimumsnivå. Quart opererte generelt med 120 desibel, lød beskyldningen, med enkelte sprang opp til 129 desibel — i «dette forargelsens telt». Med slike utskeielser på toppen av walkman-bruken ellers, var det ikke rart at antallet støyskadde på sesjon hadde gått fra 10 prosent til «over 30 prosent» på 20 år. En tredel av alle i et ungdomsskull. Noe å slå i bordet med.
Andre kilder, og ikke minst mer primære kilder, som Forsvarets rapport «Helse for stridsevne» forteller om året 2008 at 1 % av de som møtte til førstegangstjeneste ble diagnostisert med «sykdom i ører eller redusert hørsel.»[1] Nærmere bestemt rundt 75 personer. Det er jo også et tall.
Men denne rapporten fantes selvsagt ikke i 1994, så dengang ble det lagt en snedig plan. Jon Lilletun skulle ta seg ned til Sørlandet og ta del i en slags kickoff for politisk handling mot desibelene.
En kan si at KrF-politikeren satt og holdt hoff hos «konditor Arne Birkenes i Torridalsveien». I hvert fall ble desibel-forkjemperen «innkalt» til nettopp dette etablissementet for å legge ut sin sak. Møtet må ha endt som en selsom opplevelse, skal vi tro skribenten av leserinnlegget som satte av plass til å tiltale Lilletun:
«Jeg ‘briefet’ deg skikkelig med de opplysninger som er kommet til uttrykk i dette innlegget og spurte deg: — Har du det nå? Du svarte ja — hvorpå du en knapp tid senere står i Quart Festivalens telt i Tresse, og — av alt på jord — ønsker det unge publikum velkommen! Hvorfor gjør du slikt? Jeg er klar over at en rikspolitiker må markere seg, men var ikke dette en markering på mildt sagt ‘hysteriske premisser’? Gå heller inn for å kriminalisere støy over 90 dB på rockefestivaler og diskotek, så gjør du manns gjerning».
Det gryende opprøret mot desibel på Quartfestivalen fikk altså løpe sammen med et splitter nytt oppgjør med Jon Lilletun. Bak kampanjen håpet en antakelig å samle de ca. 70 % av norske unggutter som fortsatt hadde hørsel.
Resten hørte ikke etter.
[1] Helse for stridsevne 2013, Forsvaret.no
Hovedkilde: «Nedsatt høreevne etter Quart Festivalen«, Fædrelandsvennen 1.12.1994
Haaves historier 