Ekstramateriale med Trashcan Darlings

Til boka Norske album. Volum 2 tok jeg opp 4,5–5 timer intervju med tre av medlemmene i Trashcan Darlings, for så vidt de tre som hadde vært med lengst da bandet ble oppløst: grunnleggerne Chris Damien Doll og Tarjei Foshaug – han opptrer nå uten det gamle artistnavnet Strange? Gentle – og Frank Nachtnebel – som aldri har vært et artistnavn. Ikke alt dette hadde plass i boka. Men det har så visst plass her. Praten gjaldt både kort om livet før Trashcan Darlings, litt mer om musikkarrieren etter, samt andre betraktninger om bandet og om musikk. Samt ingen betraktninger om politikk, filmbransjen, sport, strømprisene og hagestell.

Dne tålmodige kan lese hele, ellers kan man bruke søkefunksjonen på band som medlemmene har vært med i etterpå — som Hard Luck Street, Ronny Pøbel og Suicide Bombers — ellers kan man hoppe rett til:

Mer om medlemmene

– Tarjei, jeg starter med hvordan du begynte å synge.

– Jeg kom fra mettalen. På 80-tallet var det to ting du digga, enten digga du synth, eller så digga du mettal. Jeg digga mettal. Og når du er 14 år, digger du det hardeste – det var Possessed og Bathory og de tinga der. Så kom Guns ‘n Roses, var det vel, hvor rocken begynte å dele seg – du fikk thrash metal, du fikk rock’n’roll, så jeg ble med i den baggen der. Og så ble det via-via venner og sånn – den gangen kjøpte man plater og man leste thank you-lister og man hørte på coverlåter. Og så kom punken. Oppdaga gjennom coverlåtene, så begynte man å grave. Det har jeg egentlig gjort ever since, og jeg holder fortsatt på med det prosjektet der.

– Er du fra Oslo, forresten?

– Er fra Oslo. Kampen skole. Jeg er vel den eneste Oslo-gutten i Trashcan? Nei, Ruben var fra Røa. Eneste østkantgutten i Trashcan!

– Chris, du er fra Ås?

– Ja, Ås kommune, men det er jo Vinterbro, Tusenfryd omtrent, som jeg egentlig er fra. Så det er nærmere Ski enn Ås, men det er Ås kommune.

– Ja, så black metal-mekka? (latter)

– Ikke så veldig kanskje, men det er litt sånn Darkthrone, og Mayhem er jo fra Follo, og Turboneger er fra Follo og sånn. Så det er jo en del… De mest kjente banda der er vel kanskje black metal, men det er jo de mest kjente banda i Norge generelt.

– Dan Dee vet jeg ingenting om, jeg vet ikke hva han heter engang.

Tarjei:

– Det er derfor jeg driver og kaller ham Vidar. Han er jo… Jeg har alltid tenkt at Vidar, han er den minst rocka mannen jeg kjenner. Og derfor blir han rocka. Han er så lite rocka at han blir rocka igjen. Det mener jeg som et stort kompliment. Han er alltid veldig ordentlig og sånn, fiksa ting og sånn. Lim i bandet. Veldig, veldig viktig for at ting funka for oss. Det er jo sånn når man er et band, at alle har sånne roller: Chris og meg hadde åpenbart store egoer og drev det framover. Alle hadde sine plasser, og Vidar var hjertet. Viktig. Det gøye med ham, var at han byttet navn. Først var han Danny Dee, så ble han DanDee, og så fikk han barn så da ble han DaDee, og på siste plata da han skulle slutte, ble han DeaDee.

– Da han ble klæssa ned av han nye, Q. Ken Rockers, på bildet.

– Det var badehette, og to tette. Hvis du ser på bildet. Det var hans idé.

Mer om Strange? Gentle, hans rolle i Trashcan og livet etter

– Det var ikke noen idé om at flere i bandet skulle ha samme type sminke som deg?

– Første giggen vi gjorde, var vi helt standard – masse glam og glitter. Men så synes jeg det ble så… kjedelig. Og så hadde jeg tatt det navnet, Strange? Gentle. Og tenkte at «hvem er det som er kule vokalister? Det er han i Damned og det er han i Cramps». Disse høye, mørke. Og så ble det en hybrid av ting jeg syntes var kult. Men det vakke så veldig lenge, jeg bytta den frontfigurpakka hele tiden. Men varemerket vårt ble liksom den klovnen likevel. Så jeg tok den tilbake på slutten på Getting Away With Murder. Jeg trokke jeg hadde det på Episode 1: The Lipstick Menace. Da var det en annen stil. Der er det håret bakover.

– Jeg ser at jeg var veldig sær og ikke ville ha tekstene mine på (innsida av coveret), mens han (Chris) ville ha tekstene sine.

– Var det for at det skulle være litt «hemmelig», det da?

– Ja. Nå synes jeg det er veldig kult med tekstene inni, men jeg synes. Alt ble liksom å finne på ting som ble en snakkis. Og dette her er nok et eksempel på det. «Hvorfor vil han ikke det?» «Hvorfor ser han annerledes ut?» Chris og meg var helt fæle på det, at vi kunne gi ut en plate som het Tribute to Hanoi Rocks, og så gikk vi på byen og sa til alle at vi hata Hanoi Rocks. (humring) Det var helt umulig å forholde seg til, men det ble jo snakkiser, ikke sant.

– Det er jo litt sånn at da blir du ikke kikket så mye i kortene heller.

– At tekstene ikke er der? Ja. Sånn i ettertid, kan jeg være glad for det på enkelte av de låtene der, for det… «All the Stories» står jeg inne for, egentlig. Men «Dehumanizer» hadde nok tålt en uke eller to til med jobbing.

– Dere skreiv vel mye sammen også, oppi der dere bodde?

– Funhouse? Chris og meg? Vi gjorde nå det. Vet ikke helt hvor mye låter som ble… Vi gjorde veldig mye hver for oss, og så var det mye som vi gjorde sammen – vet ikke hvor mye av det som ble Trashcan-låter. Vi hadde et sideprosjekt som het StrangeDolls. Der jobba vi veldig, veldig mye sammen. Alltid vært veldig lei meg for at ikke det ble, for at vi ikke fikk gjort ferdig det. Det hender ennå at vi snakker om det, at «de låtene bør jo spilles inn en gang». Men nå er det jo snart 25 år siden (hehe), så vi får se. Men veldig mye av de låtene ble til der, ja, da vi bodde på Galgeberg.

– Veien videre fra Trashcan Darlings: Så vidt jeg husker var det du som sa at nå er det nok?

– Altså, Trashcan var jo absolutt hele veien en motbakke. Jeg sa at jeg og Chris, vi ble en instant match. Men det var fordi vi begynte å krangle om band med en gang. Det var alltid en dynamikk, tension heter det vel. På 90-tallet, da vi ga ut de singla og sånn, var det veldig «band». Jeg, Chris, Skinny, Danny. Oss mot verden, den klassiske. Vi hadde sikkert ørten folk som skulle være managere og skulle jobbe for oss, og vi dro på turneer, tok ut ferier. Chris og meg snakka 365 dager i året, når vi ikke bodde sammen, snakka vi på telefonen. Det var Trashcan, Trashcan, Trashcan. Og så ett eller annet sted etter den siste turneen, så bare… Vi skulle gi ut ny plate… jeg vet ikke, det vi kanskje skulle gjort, var at vi skulle tatt en pause, jeg vet ikke. Men der og da… Og så har vi snakka litt løst og fast om vi skulle prøvd og gjort noe, men det har liksom aldri blitt noe, folk har gått videre. Vi hadde vår tid. Et godt band i sin tid. Jeg tror liksom hvis vi skulle gjort «Trashcan 2020-tallet», måtte det tilpassa seg 2020-tallet. Det er ikke sikkert det hadde blitt noe kult, jeg vet ikke. Aner ikke.

– Ikke sant, et band som Gluecifer, de hatt veldig down to earth musikk. De kan fint komme tilbake, akkurat like tøffe nå som de var den gangen. Jeg vet ikke om Trashcan, i en verden med Ghost og alt mulig, hadde blitt litt sånn rart. Litt deita. Jeg har ikke spekulert så veldig mye på det siden det ikke har vært aktuelt, men jeg tror hvert fall at vi måtte – vi kunne selvsagt satt sammen en Greatest Hits-greie (gjorde dere ikke nettopp det i 2022, da? forf.anm.). Men… er det noe kult, da? Jeg tenker at hvis man skulle gjort noe mer, måtte man skrevet musikk og kommet med force tilbake.

– Helt generelt er jeg tilhenger av at band begrenser seg – jeg synes ikke det er noe kult å gi ut 15 skiver. Et par-tre skiver synes jeg holder for nesten hvilket som helst band.

– Nei, at man har sin tid. Det er ikke mange du kan ramse opp som blir bedre etter 10 år. (smålatter) Så er det noe med at man lever i en epoke når man er ung. Hvis vi hadde kommet tilbake nå, hadde publikummet vårt vært 50 år, lissom.

– Men du har spilt i andre band, da! Du nevnte Hard Luck Street tidligere.

– Ja, og det er en helt annen… Vi satser selvfølgelig like mye der. Men der har vi en innstilling om å skrive kule låter. Trashcan var pure fucking arma… da skulle vi få folk til å uansett gå hjem og huske, og få blåst av seg hatten når de ser på oss. Mens Hard Luck har mange kule låter, og så tar vi det vi får og har det kult. Vi har ikke noe behov for å prøve å sjokkere på samme måten. Men det er ikke dermed sagt at det er gubberock. Vi kan godt skrive, og prøve å pushe grenser og sånn, men ikke for å pushe grenser. Det er mer at nå pusher jeg mine egne grenser, og kanskje noen blir sjokkert av det. Hard Luck Street kjører ikke pyro på Paragrafen eller går på i underbuksa i Tyskland, som Trashcan kunne finne på å gjøre, bare hva som helst for at noen skal… Så det er den store forskjellen. Ellers er det jo bare om å gjøre å prøve å skrive kulest mulige låter.

– Så har vi jo hatt noen ganger: 10 år etter at Trashcan var ferdig, hadde vi Chris på scenen, så gjorde vi noen Trashcan-låter. Det kom jo en hyllestplate (til Trashcan Darlings i 2011), så folk glemmer det ikke. Vi gjorde jo noe som folk har tatt med seg videre. Veldig kult. Kul plate, masse kule versjoner, til og med noen som hadde oversatt låter til norsk. «Jeg vil bare dævve». Det var kult; stor hyllest, stor ære. At et spetakkel som oss kan ha betydd noe for så mange.

– Da er du plutselig i en egen liga, når du har tribute-skive.

– Særlig fordi vi spilte ikke på Øyafestivalen og sånne ting. Vi var på Elm Street og (uhørlig). Vi må ha truffet noen likevel. Jeg har inntrykk av at de som ble glad i Trashcan, de ble veldig glad i Trashcan. Så nå sitter vi 22 år etter Lipstick Menace. Og jeg møter jo folk som (ser på meg som) – utenom Valentourettes, så er det «han fra Trashcan». Det er ikke «han fra Hard Luck Street» eller «han fra Elm Street».

Mer om Chris Damien Doll og livet etter Trashcan

– Trashcan Darlings holdt vel på fortsatt da du ble med i Ronny Pøbel? Han hadde du sikkert kjent ganske lenge, og så drev han og fiska etter medlemmer.

– Traschan var et ganske eksklusivt band. Vi som var med i Trashcan, vi spilte i Trashcan. Og tidligere var det jo sånn med band. Men fra 90-tallet og utover begynte det å bli mer sånn at Dregen kunne spille både i Hellacopters og Backyard Babies, det var mer sånn at man kunne spre seg litt tynnere da, men vi hadde ikke gjort det. Men Strange ble jo med i Valentourettes. Han fikk et tilbud om den jobben der, og selvfølgelig måtte han jo ta den, det var jo gode penger og Jokke var en god kompis av Strange og meg, spesielt Strange. Vi festa veldig mye sammen, og han spilte også med ham. Så det er klart han måtte gjøre det.

– Og så fikk jeg tilbudet med Pøbel et par år etterpå, som jeg egentlig gjorde mest for gøy. For Ronny hadde jo et band allerede. Jeg husker ikke hvem det var originalt, men rett før jeg blei med så var det en fyr som het Pelle Ramone på trommer, og så hadde Petter Pogo fra Jokke og Valentinerne blitt med på bass – han var vel andre eller tredje bassisten – og så var det en fyr som het Tommy Luger på gitar. Så hadde Tommy og Ronny hatt en krangel gående en ganske lang stund, så Ronny var hypp på å kvitte seg med han. Så hadde han masa på meg lenge, men det var liksom alltid i fylla, han ringte meg aldri når han skulle noe og han var edru, så jeg bare dreit i det. Så plutselig gjorde han det, også tenkte jeg «faen, jeg kan jo bare bli med i bandet hans, jeg», han er jo en kul fyr, han, og det er helt greit, liksom. Så jeg ble jo egentlig mest med fordi det var gøy å ha ett band der jeg slapp å vøre manager. Der hvor ting skjedde selv om ikke jeg gjorde det. Og også hvor ting var fort gjort. Til å begynne med var det Ronny og Petter Baarli som skreiv alle låtene, så jeg spilte bare gitar live, mer eller mindre, og i studio. Men så blei det jo mer og mer at det var jeg og Ronny som skreiv låtene. Og de andre gutta i bandet som var med på låter og sånn. Så fra Rusfrie dager og ut, har det nesten bare vært jeg som har skrivi all musikken, tror jeg. Og det blei også mye kulere, altså, ikke et vondt ord om Baarli, men han skriver jo låter sånn som han spiller de. Det ble ganske liv i låtene da jeg begynte å spille, fordi da skreiv jeg låtene sånn som jeg spiller de og sånn som bandet spiller. Da slapp vi på en måte å kopiere Baarli uten Baarli tilstede da. Så det hjalp som faen, så den beste Pøbelskiva er jo Rusfrie dager. Og Nok et mesterverk, Like kald og Julestjerner – og så kommer vi tilbake til de første skivene.

– Men driver dere på fortsatt?

– Nei, vi ble oppløst i fjor. Ronny fikk barn nummer 6.

– Ja, det er ikke dårlig!

– Nei nei nei, han har maksa barnebidraget, han. Kanke betale mer.

– Så har du Suicide Bombers!

– Ja, de er på en måte det som har tatt over for Trashcan Darlings. Ronny Pøbel er jo et sånt band jeg blei med i fordi det er gøy å være med i noen andres band der noe skjedde, og så fordi at jeg er kreativ, så skriver jeg musikk. Når jeg blir jeg bedt om det, gjør jeg det, og jeg kan det. Men Suicide Bombers er på en måte mitt prosjekt da. Det var egentlig det jeg var litt hypp å drive med mot slutten av Trashcan Darlings òg, som er mer hardrockbasert. Så nå synger jeg og spiller rytmegitar istedenfor å spille leadgitar, også har jeg fått med meg et band rundt det. Sånn musikalsk og produksjonsmessig, er nok kanskje noe av det beste jeg har gjort. Men det er jo da hardrock og ikke pop-punk.

– Sikkert noe med hvor lenge man gidder å spille punk òg? (hehe)

– Ja, jeg merker jo i hvert fall sjøl at jeg er ganske lei. Ikke nødvendigvis å spille, men å høre på. Det gikk ganske fort å bli lei av sånn punke-punk som Dead Kennedys og Exploited, det var noen år på ungdomsskolen og litegrann etterpå. Jeg kan fortsatt høre på favorittene, men jeg er ikke interessert i nye band i den sjangeren på samme måte. Mens Pistols og Dead Boys og sånn kan jeg fortsatt høre på fordi jeg synes det er gode låter og sånn. Men det varierer jo litt. Når jeg starta Trashcan var jeg ikke noe hypp på å høre på WASP, så tidene forandrer seg, og det er litt sånn nå og da, liksom. Masse musikk jeg er hypp på å drive med som jeg ikke har rukket å gjøre noe med enda, så…

– Ja, kan vi forvente noe bluegrass eller? (latter)

– Nei.

– Neida. Vi kan kanskje forvente at det en eller annen dag dukker opp noe helt annet?

– Ja ja. Men nå må jeg på en måte fokusere på Suicide Bombers så lenge det er en greie; forhåpentligvis er jo det lenge. Jeg og Strange har jo StrangeDolls-prosjektet vårt, som på en måte er Rolling Stones / ballade-låtene våre, som vi aldri har rukket å spille inn som vi håper å rekke før eller siden. Men vi får se om det noen gang skjer. Koster tid og penger, og etter hvert som man blir eldre, har man mer enn nok andre ting å drive med.

– Jeg husker jo, Frank Ole sa at han ville nok ikke dratt på noen sånn turne i dag, som i Tyskland den gangen.

– Jeg hadde gjort det på flekken. Men folk er litt forskjellige. Hele identiteten min er Chris Damien Doll som spiller og skriver musikk. Det at jeg har en dagjobb og får betalt lånet mitt og sånn, det er irrelevant. Du kan si, en annen fyr som går og sikler etter å være den beste advokaten, eller den beste hva faen-man-jobber-med som man kan være, som skal se sånn ut og alt skal være sånn yrkeskarrieren hans: Yrkeskarrieren min er musikk, det er bare det at den gikk ikke så bra, så nå må jeg tjene penger på noe annet (latter). Så alle klærne mine og alt jeg har er på en måte der, da.

– Jeg tenker sånn, hvor mange norske punkband er det egentlig som har holdt på like lenge og levert like mye bra som Trashcan Darlings? Det er ikke mange, det.

– Nei, vi holdt på i 13 år.

– Og levert masse.

– Ja, greit nok, liksom. Men jeg husker at det var stadig band i den perioden som vi dreiv på, som blei haussa opp når vi blei forbigått – som skulle være det nye sliced bread eller ett eller annet – og så gikk det fire-fem år og så var de helt borte og så var det et nytt band som var… Vi var jo fortsatt der, for vi var interessert i musikken. Men da hadde vi drivi på for lenge, ikke sant, da var det ingen som ville være med og hausse opp oss. Jeg veit da faen, sånn er det bare.

– Men de er nå i hvert fall der, de låtene. De ligger nå der til…

– Spott og spe (latter)!

– …til nye generasjoner og folk som ikke er født ennå, det er jo litt kult å tenke på, da.

– Ja men dét var en greie vi tenkte mye på. Som sagt, jeg og Strange og Skinny er jo platesamlere. Og vi satt jo, spesielt jeg og Strange da, som hadde veldig mye til felles musikalsk – satt jo på vorspiel og hørte på en 7-tommer som var gitt ut i 200 eksemplarer av et band fra Østerrike eller hva faen, som vi var kjempefan av, det var det kuleste vi kunne høre på, som var gitt ut for 18 år sida, begge i bandet var døde for lenge sida, og det var ingen som hadde hørt om det. Som vi bare digga fordi låta var bra. Da vi ga oss med Trashcan var det jo sånn der òg, at folk over hele verden kom med bildene sine og Trashcan Darlings-tatoveringer og låttittel-tatoveringer. Det sitter jo folk fortsatt i dag og hører på det vi ga ut, så det er jo jævla kult. Og det tror jeg er fordi at det er – om nå kanskje ikke det er de dyreste produksjonene, er det i hvert fall ekte, det som er der, da.

Frank Nachtnebel på slutten av Trashcan og etterpå

– Hvordan var det på slutten av bandet, når du ikke var den nyeste lenger?

– Da ble det mye diskusjoner (hehe)! Den EPen (Tunes from the Trashcan, forf.anm.), da hadde jeg litt mer å bidra med, da bidro jeg litt mer. Så var det vel noen bidrag på den siste, Getting Away With Murder, men det var Tarjei og Chris som skreiv låtene.

– Begynte du å høre på andre ting, etter at det hadde vært mye punk på deg? Litt blues og…

– Nei, ikke blues, men det ble mere hårdrock, som de sier i Sverige, og avarter til punk. Når du blir kjent med nye folk, har de andre band å komme med som du begynner å høre på. Kanskje du blir inspirert til å høre på nye band, så det blei jo band som jeg ikke hadde hørt om før jeg begynte i Trashcan. Som Warrior Soul. Veldig karismatisk vokalist, synger dritkult med hes stemme. Punk and Belligerent. Dét er tøffe-seg-rock, men det er ganske mye punk i det, men litt sløyere og litt tyngre. Så du begynner å høre på andre typer musikk. Så hang jeg med masse rockabilly-folk, så jeg hørte masse på rockabilly òg, som liksom var min greie (hehe) i Trashcan. Jeg bodde sammen med en rockabilly-fyr, kontrabassist, Øyvind Sørensen, og så hang jeg litt i det Oslo-rockabilly-miljøet. Masse fester…

– Der menn er menn og damer er damer!

– Definitivt! Neida, det er sikkert mye forskjellig der òg, men der er frisinna og kule folk, det altså. Selv om jeg så ut som jeg gjorde, var ikke det noe stress for noen, måtte jo ikke ha sleik og være en kløpper på å danse swing (latter) selv om mange av dem var det òg, og hadde sleik. Kule fester i et bomberom på Tøyen, inni et høl i fjellet. Cave’n. Masse kule fester. Måtte skrive deg på liste når du kom inn. Ringnes på flaske. Kjempekult.

– Da Trashcan Darlings ga seg, hadde dere gjort det dere skulle, eller var det for tidlig og skulle dere gjort mer?

– Sånn i ettertid: det holdt. Det var jo litt uenigheter innad i bandet, som det fort blir, så var det litt sånn at folk begynner å bli eldre og slå seg mer til ro og så familie og sånn. Da er det begrensa – de fleste har jo en jobb ved sida av, og er fast ansatte. Da har du fem uker ferie i året. Og skulle du bruke fire av dem på å reise på turné i Tyskland og en av dem med familien: den sliter du med å forklare etter hvert (latter). Så det ble mer en naturlig ting at det var over.

– Dere ble ikke de nye Backstreet Girls, med 40 års fartstid og vel så det. Var det ikke Petter Baarli du tok gitartimer med da du kom til Oslo? Det var derfor jeg spurte om blues i stad, skjønner du.

– Nei, all ære til dem som klorer seg fast og lever myten! Og kan ikke noe annet. Men de kan Backstreet Girls så sinnssykt bra, at det er bare å håpe det fortsetter i 30 til. Og ja, det var ham. Petter lærte meg masse tips og triks, han. Og det er jo bluesbasert, altså, Chuck Berry er hans superhelt. Angus Young, Chuck Berry. Men med blues tenker jeg mer på sånn treig, kjedelig som jeg ikke helt… klarer (latter). Selv om det er masse kult av Muddy Waters og…

– Håpa du noen gang at de skulle spørre «Backstreet Girls trenger også ny rytmegitarist, vil du joine det?»

– Jeg tenker at det hadde ikke – nei, det går ikke. I noen band er frontfiguren helten, i andre band er gitaristen helten, og jeg vil vel si at i Backstreet Girls er nok den største helten gitaristen. All ære til Bjørn (Müller), kjempekul frontmann han, men Petter er jo litt, bare hakket større stjerne. (latter) Sånn er det jo i AC/DC òg. Angus er mer helt enn Brian Johnson. Så noen ganger er det sånn, og det fungerer jo utmerket. Men jeg tror ikke det hadde fungert å ha en gitar til, eller erstatta, det tror jeg hadde blitt en dårlig erstatter. I hvert fall for min del, jeg har bare lata som jeg kan spille gitar i alle år (latter).

Tarjei oppsummerer det hele

– Trashcan var inspirert av så jækla mye greier. Vi hoppa liksom på alle tuer hele tida. Jeg var og er ekstremt hoppende, det er ikke noe sånn: «rockabilly is my thing». Det blei ikke sånn i det hele tatt: «Når jeg våkner en dag, skal jeg bare høre på den…» Det ser du veldig på de låtene. At «Dehumanizer» er min, er ikke overraskende, det. På Murder hadde jeg en rockabilly-låt med ståbass, og på første hadde jeg noe som het «Barbed Wire Boogie» som er en tolvtakter. Har liksom utdypa det hele tiden og prøve forskjellige ting, men det gjør jeg fortsatt i Hard Luck Street. Det er det jeg driver med i Hard Luck, prøver helt forskjellige… Hard Luck Street starta jo karrieren med en dobbeltskive. Jeg fikk masse kjeft fordi det spriker i alle retninger, men det er det den skal, det er hele poenget. Antistil er den beste stilen. Men det henger igjen fra Trashcan.

– Det er så mange band som «finner sin stil». Og da er du egentlig ferdig, er du ikke det? Jeg synes punken var, før noen sa «dette er punk», så var poenget med punk at man skulle gjøre akkurat som man ville. Så var det «Exploited og UK Subs, det er punk». Etter det var det bare en satt gren. Det var mye mer spennende når det var helt fritt fram, og så lenge dere bryter grenser, så er det punk. Det synes jeg egentlig var litt det vi dreiv med òg, tilbake med Trashcan, at vi må finne på noe hele tiden som gjør at: Samme hva vi gjør, bare de snakker om oss. Derfor synes jeg Trashcan var et fett band. – Og så må det ikke nødvendigvis være negativt. For alle kan si at «det er dritfett med Hitler» og «voldta unger» og være kjempefæl. Og så er du ondest i gata. Det er ikke akkurat punk – da er det jo påtatt. Det kan godt være positivt, men da er det uventa, og det må være noe sånn «ooh». Det er da det er tøft. Det kan være negativt òg, men det må være med finesse. Og tilbake til GBZ, så synes jeg de er jævla bra. Samme overraskelsesmomentet i rock. Du går ut fra et sted og «hva var det som traff meg nå».

– Det var som den aller første Trashcan-giggen, da var vi helt over the top. Da hadde jeg sydd inn spørsmålstegn, vi hoppa ut, jeg var i undertøyet til eksen min, stringtruse. Det var helt uskyldige ting, men nok til at alle som var der: «Hva er dette her?» Ikke sant? Og det var hele poenget! Det var bare det, kanskje vi hadde noen låter som de gikk og nynna på etterpå, «I just wanna die, I just wanna die» (fint å gå rundt og nynne på, det, forf.anm.) så de hadde med seg noen låter i topplokket. Og noen syn på hjernebarken: «Vi så en klovn i underbuksa som sto og gjorde obskøne ting». Kult! Funka. Men det er en tid for det. Man er nødt til å fornye det hele tiden, eller stoppe. Og det gjorde vi.