En av mine kvinnelige tv-helter er Anne Grosvold. Men jeg trenger ikke tenke lenge etter for å finne ut grunnen: hun er noe for seg selv, en karakter. (Særlig i Det svakeste ledd.) Men man trenger ikke være rar for å bli tv-helt. Lisbeth Skei vet jeg ingenting om, hun har aldri framstått med fakter eller særegenheter i noen retning. Jeg vil kalle henne «den totale nøytralitet».
Likevel viser det seg at Skei kom inn i Dagsrevyen høsten 1992, var det som friskt pust, og deler av VG-intervju handlet om de kunne bruke skinnjakke også på skjermen. Det kunne de ikke, for da kunne folk trodd de «var en ung rocker»!
En tastatur-ridder i Dagsavisen fikk mye velfortjent kritikk for å skrive «Jævla joggere» i mars. Han kan sikkert føle dette, men det er nettopp det, en følelse, og ikke et argument som skal trykkes i et seriøst organ. Det er ikke på grunn av ordet i seg selv, men at «jævla» passer i sine settinger (eks. humor som «den jævla naboen») og ikke i en avis. Ville kampen mot nazismen bli vunnet tidligere hvis det hadde stått norske kronikker på 1930-tallet om «Jævla Hitler»? Neppe.
I helgen lagde en journalist i Dagsavisen salat igjen, for så å tråkke flittig i den. «Kjære Arbeiderpartiet», leser jeg på forsiden. Dette er bare ett, nærmest et tilfeldig, eksempel fra seinere tid.
Artikkelen har en annen tittel inne i avisa. Sitatet er tatt fra avslutningen på teksten. Men læill da, gut!
En gang i tiden formoder jeg at ordet «kjære» var reservert de nære, i private sammenhenger som brev (jeg uttaler meg ikke som språkforsker..), eller brukt som en floskel: «kjære landsmenn». Også der har det noe nært over seg, for eksempel statsministeren i nyttårstalen, hvor han eller hun jo opptrer i en foreldrerolle.
Ordet har noe bedende over seg. Så hvis budskapet som følger under «kjære»-overskriften er et sint budskap, framstår ordet som passiv-aggressivt. Altså assosieres det med en personlighetsforstyrrelse. Ellers kan det også være en hersketeknikk, hvis det klaffer slik med avsender, mottaker og kontekst: «kjære deg, er dette noe å hisse seg opp over?»*
Er det eventuelt slik at avsender tror mottaker er mer tilbøyelig til å høre etter, hvis teksten starter med «kjære»? Det tror jeg på ingen måte er tilfelle. Jeg ser i hvert fall ingen grunn til det.
Alt det jeg har nevnt ovenfor er bruksmåter som ikke hører hjemme i en saklig tekst. Siden «kjære»-uttrykket, brukt i offentlig debatt, har lavere terskel for å bli brukt enn «jævla» og sniker seg inn i det offentlige språket, er det mye verre. Si det etter meg; «kjære er verre enn jævla».
Er det noe håp om å rydde ut denne språklige brunsneglen? Dessverre ble det nokså vanlig allerede for flere år siden. Her skal jeg gi honnør til Natt og dag som har latterliggjort fenomenet ettertrykkelig, allerede i 2016:
Og 2020 byr på stadig nye topper, eller bunner, i kommunikasjonen. En har for eksempel lest: «Kjære kulturminister, kjære Abid Raja«. Og så heter ikke kronikken noe mer enn det. Lite informativt, men full score på patos-o-meteret.
En personlig anekdote; jeg sendte en epost til en professor som startet med «Hei». Det var kanskje ikke det beste, og han svarte: «Jeg har i mange år, dvs siden email, forsøkt, direkte og indirekte, å understreke poenget med at jeg ikke er ‘hei’. Om du vegrer deg for ‘Kjære’ så vil jeg helst være» navnet sitt. Svaret er ja, jeg ville her vegret meg for kjære. Ingenting kunne vært meg mer unaturlig enn å kalle en professor jeg aldri har møtt for «Kjære».
*Quizspørsmål, hva er de 5 hersketeknikkene? Jeg pleier bare å klare 4… Usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, påføring av skyld og skam… og fordømmelse uansett hva man gjør (damned if you do, damned if you don’t)
Intolerable Cruelty. Coen-brødrene har lagd ei rekke komedier, noen er mer realistiske enn andre, noen er mindre. Denne er i kategorien «mindre», med overspill av både hovedrollene og de enda mer kostelige birollene. (Som traileren ikke fokuserer nok på.) Filmen har nesten like mange onelinere som i The Big Lebowski, som for eksempel: «Then why are your letters addressed to him, Dear David and Goliath?»
Banlieu 13. Fransk film. Slightly over-the-top action. Hvorfor gjør heltene som de gjør? Hva motiverer dem til å risikere livet for å unngå en kataklysme? Jo, egalité, fraternité, libterté. Hva ellers?
Street Fighter. Sorry til de andre spill-filmene fra samme periode: Turtles, Double Dragon.. Street Fighter har bare bedre rollefigurer. Burde nok aldri blitt til film, men når den først er det…
Clueless og Mean Girls. Umulig å velge én!
Men at Work. Teit film som sikkert ikke mange har sett. Begynner å bli en stund siden jeg så den også, på TV 1000 eller hva det het, men filmen har noen artige punchlines. Traileren er ikke all verden, men jeg ble solgt av «Pump Up the Jam» som gjennomgangsmelodi.
Bonus: Denne filmen er vel halvveis «cancelled», men denne scenen og da nærmere bestemt sluttkommentaren får lov til å leve videre.
Se for deg at du er afrikanskættet i Norge i 1999. Skolebiblioteket bugner ikke over av bøker som kanskje reflekterer dine erfaringer, men så finner du fagboka Nordmenn i Afrika — afrikanere i Norge. Forventningene stiger, endelig noen som har tatt innover seg at Norge har blitt et flerkulturelt samfunn og har hatt innslag av flere kulturer i hundrevis av år.
Innholdsfortegnelsen er ikke der actionen skjer, så den blas forholdsvis fort gjennom, men kanskje legger du, i øyekroken, likevel merke til at afrikanere er fraværende blant de som har vært med på å skrive denne antologien. Riktignok har én egypter vært medforfatter på en av artiklene. Så det er bare å begynne på første artikkel med friskt mot. Den starter på følgende måte:
I 1791 sto Adam Jacobsen fram på bytinget i Arendal og fortalte si livshistorie. Han var ikke den første som hadde gjort det. Likevel var det noe spesielt med Adam. Han var neger.
«Ja ja», tenker du og lukker boka. «Kanskje det blir bedre om 20 år».
På radio hørte jeg Nils Henrik Smith snakke om sin nye bok 11 meter, og deriblant «lansere en hypotese om at hvis ikke Norge hadde arrangert OL og vært med i fotball-VM i 1994, hadde Norge stemt ja til EU». Sitert etter hukommelsen.
Hypotesen handler om kontrafaktisk historie fordi vi aldri kan måle hvordan EU-valget ville gått uten sportsbegivenhetene. Hypotesen skal det gis kreditt for, men lanseringen, ja den har nok allerede skjedd. For ganske lenge siden faktisk, ja sannsynligvis rett etter EU-avstemningen i 28.11.1994. Blant annet har sosialantropolog Arne Martin Klausen skrevet om det. Sitat fra en forskningsrapport i 1995:
Vi maktet den store utfordring, og det hevdes til og med at vi ble så selvbevisste at det innfluerte på EU-avstemningen. Når vi greide OL kunne vi også klare oss selv utenfor et europeisk fellesskap. I det hele er det mye i OL-diskusjonen som minner om EU-kampen. For- og mot-posisjonene ligner hverandre. (s. 136)
Arnulf Kolstad er en annen som er kjent for å forske på Lillehammer-OL og nasjonalisme. Thomas Hylland Eriksen har bygd på disse når han har skrevet om nasjonalisme. Dermed er det ikke rart at Smith har hørt hypotesen, og når han seinere tenker på temaet kommer det ubevisst fram igjen.
Det har de siste par årene vært litt heat rundt Ejlert Bjerke. Jeg skal ikke gå inn på spørsmålet om æresretten i Den norske forfatterforening etter krigen var riktig (men uten å ha lest bøkene, bare aviser, fester jeg mest lit til trioen Rem, Fløgstad og Søbye). Den Ejlert Bjerke vi skal kikke på her, har heller ingenting med krigen å gjøre. Det er imidlertid utdrag fra en tekst som Arbeiderbladet 21. januar 1933 syntes var koselig lørdagslesning. Tegning lagde de også til.
Dette er en reiseskildring fra Egypt (som man dengang tydeligvis forbandt med lotus). Bjerke møter plagsomme typer på gata nærmest fra første sekund. En av de han møter blir en gjennomgangsfigur:
Coronakrisen har satt en stopper for fotballen. Når den kommer i gang igjen bør det være med en forskjell fra før coronakrisen, nemlig at VAR utraderes.
Jeg skreiv altså ikke utredes, men utraderes. Gjennom måten VAR fungerer på har fenomenet utredet, og utdefinert, seg selv. For å komme i rute til neste sesong må fotballagene spille ganske mange kamper på mye kortere tid enn normalt.
Da er det rett og slett ikke nok tid til at dommeren skal konsultere med VAR.
Smittevernsappen slår inn når man har vært 15 minutter i nærheten av et koronasmittet menneske. Er noen i fotballen smittet, går det fort 15 minutter hvor de må stå ved siden av hverandre mens de venter på VAR.
VAR er dessuten en hån mot smittevernsreglene i og med at de sitter altfor trangt i VAR-rommet.
Det er lov til å eksperimentere med fotballreglene, som da norsk toppliga (1. divisjon kalt) i 1987 ikke kunne ha uavgjortkamper, de skulle i så fall avgjøres med straffesparkkonkurranse. Men blir det for sært, må regelendringen tilbakeføres. Farvel, VAR!
9. april 2020 markerte NRK et jubileum ved å sende fem spesiallagde timer om «Angrepet på Norge«. Programmet begynte med nettopp dette, men fikk også inn litt av hvert av stoff i time fire og fem.
Krigshistorie på NRK radio har selvsagt sin største berettigelse i at det kan brukes stoff fra radioarkivet. Og det blir også gjort i denne serien, mest spennende i time fem av programmet, som sentrerer rundt et titimers intervjumateriale med Sverre Riisnæs fra 1980-tallet.
At dette intervjumaterialet har vært nedlåst i nesten 40 år og først nylig ble frigitt, får vi vite til det kjedsommelige. NRK-programmet er nemlig fullstappet med selvhenvisninger og småreklamer for å følge med i neste time, og i neste time, ettersom timene går. Noe annet som ofte går igjen er en påminnelse om at programmet sendes fordi premieren var nettopp 9. april.
Etter min mening gir disse avbrytelsene en for dårlig framdrift i programmet. En annen ting er jo at man kan høre på radioprogrammet etterpå, og da framstår henvisningene til «i dag sender vi…» som meningsløse. Til sammenligning ble en 30-årsmarkering også sendt nærmere påsketider, «Hele historien»-programmet om Scandinavian Star. Men det inneholder ingen innbakte beskjeder om at «i år», eller «i dag er det 30 år siden». Denne dokumentaren er mer tidløs slik sett.
Innholdet i «Angrepet på Norge» bortsett fra arkivklipp og selvhenvisninger, er at historikere uttaler seg. Dette tar form av enetaler. Jeg registrerte ikke et eneste kritisk spørsmål. Historikerne får kun gjenfortelle sitt stoff i til dels lange sekvenser. Forskjellige historikere beretter som følgende tema (fra programmets egenbeskrivelse):
Angrepet på Norge for 80 år siden: Blücher minutt for minutt, både fra Oscarsborg og med øyenvitner om bord, autentiske dagsnyttmeldinger i full forvirring, tidsvitner, forskere og historikere forteller. Vi får høre om «kvinnenes krig», og «Brennpunkt Lillehammer», da Terboven ville fortsette krigen fra Norge etter den tyske kapitulasjonen. Utdrag fra et hittil hemmeligstemplet intervju som NRK gjorde med NS jjustisminister Sverre Riisnæs i 1982.
I forkant av time fire understrekes det at dette blir timen om kvinnenes krig. Men dette segmentet varer om lag en fjerdedel av time fire. Henvisningene holder ikke helt det de lover. Framstillingen kunne også hatt mer nerve. Kunne det tatt utgangspunkt i valgsituasjoner eller dilemmaer som forskeren står overfor?
Dagbladet viser nok en gang stor innsikt idet de, ja hele to journalister, sakser friskt fra en svensk avis om idrettsutøvere som skulle vært dopingutestengt under OL, men som «får sjansen» likevel nå som OL utsettes til 2021.
Noen av dem har vært utestengt i hele 8 år, og det er her de interessante innsiktene melder seg. Dagbladet spår nemlig OL-sjanse for personer som disse:
Hvor høy blir gjennomsnittsalderen med disse på plass, mon tro…?
Det kan for øvrig bemerkes at alderen er feil. Anna Pyatykh fylte 39 år dagen før Dagbladet-artikkelen gikk på lufta. En annen, men ikke mindre viktig ting er at Pyatykh sist gang hoppet tresteg i 2013. Så, i 2016, ble gamle dopingprøver retestet og hun ble dømt til sletting av alle resultatene siden 2007, pluss en fireårig utestengelse til 2020 på toppen, selv om hun hadde lagt opp.
Blir det likevel noen 37 år gamle høydehoppere, mon tro?
Haaves historier 