Mediehistorisk tidsskrift 1/2020 kom før sommeren, og jeg finner det, om ikke naturlig, så i hvert fall ønskelig å avgi en kritikk av nummeret. Det er jo ikke akkurat vanlig å kritisere et tidsskrift en selv har bidratt til, men jeg har ikke kjent til de andre tekstene eller forfatterne før tidsskriftet kom ut nå. Jeg omtaler selvsagt ikke min egen artikkel. Dette er de tre andre artiklene:
* Siri Hempel Lindøe: TV-aksjonens historie
* Henrik Bastiansen: Mediehistorie 2.0
* Roar Madsen og Per Overrein: Høyre og konsernpressen
Første artikkels tema er interessant og relevant, ja et storfunn av et tema: TV-aksjonens tilblivelse og dens videre form. Teksten synes som et sammendrag av et større arbeid. Dermed er det kanskje irrelevant av meg å etterlyse noe mer empiri for aksjonens endrede form: Hvordan det å gi penger har blitt framstilt forskjellig i programmene opp gjennom tidene. Først var giveroppfordringen inderlig, så selvkritisk, så ironisk-distansert. Her henvises det til at tv-aksjonen nå inneholder komiker-innslag for å distansere seg til det å gi — man bør verken føle seg bra som på 1970-tallet, eller føle seg dårlig (fordi man selv har for mye) som på 1980-tallet. Det å gi penger blir på 2000-tallet mer upersonlig. Men sier de det samme i programmene utenom komi-innslagene, som vel bare utgjør noen minutter av programmene? Etter å ha lest Lindøe er jeg fortsatt ikke overbevist om at sinnelags-pratet er borte.
Korrekturen på artikkelen burde holdt et høyere nivå. Her er noen setninger fra et par sider:
En av reportasjene som fikk mye oppmerksomhet, handlet om boforholdene for de 350 sinnslidende på Tokerud i Asker.
Tokerud er ikke i Asker men i Bærum, bedre kjent som Emma Hjorth, og selv om en reportasje i 1946 brukte ordet «sinnslidende» burde artikkelforfatter brukt et ord som regnes som presist i 2020.
For det første ønsket han å rydde opp i det han fremstilte som en ineffektiv og profesjonell veldedighetsindustri.
Her er jeg usikker på om det var ment «uprofesjonell». Var det faktisk ment «profesjonell» er det likevel en ting å pukke på. Nemlig at hvis man innleder en setning med «For det første», må det følge et «For det andre». Og det kom ikke.
Han mente at det overhodet var akseptabelt at NRK engasjerte seg i innsamlingsaksjoner.
Setningen er meningsløs, og ganske riktig mangler det et «ikke».
Også det engelske abstractet for artikkelen er litt amatørmessig. Tittelen «Når NRK samler folket om en god sak: den norske TV-aksjonen i historisk perspektiv» er oversatt til «When the public service channel NRK unifies the public for a good cause: The Norwegian telethon ‘TV-aksjonen’ in a historical perspective». Krongleri, kronglera.
Videre er setningen «Troen på det gode giver-fellesskapet står sentralt i aksjonens konsept» oversatt til «The belief in the good fellowship of benefactors plays an important role in the concept». Fellowship er noe jeg forbinder med Ringenes herre og lite annet. «Fellowships of benefactors» er oppgitt som stikkord; dette gir 0 googletreff. Folk kommer altså ikke til å søke i JSTOR etter artikler om «fellowships of benefactors».
Det er med andre ord grunn til å la framtidige korrekturlesere se noe nøyere på abstractene (noen har dog sett på det, for mitt abstract er endret en del).
Artikkelen om høyrepressen på 1980-tallet er god, fordi det er tydelig hvem de skriver imot, og hva de mener er forsømt i forsknings- og andre verk. Nærmere bestemt hevder verket Norsk presses historie at høyreaviser sluttet å være partiaviser tidlig under Willoch-regjeringen, og primærlitteraturen sier også det samme. Forfatterne har også med hell brukt avisdebatter som de daværende redaktørene helt nylig har vært med i, hvor de skryter av avpartifiseringen. Tidspunktet for avpartifiseringen blir påvist å ikke stemme, avisene hadde mange ulike bånd til Høyre også i 1985. Artikkelens kvantitative metodebruk er noe mindre tydelig framstilt, men de henter seg inn igjen ved aktiv bruk av faksimiler.
Henrik G. Bastiansen har en metodisk artikkel om at avisartikler på NB.no er en annen medietype enn papiraviser. Blant annet kan man ikke kjenne det fysiske papiret, hvordan det eldes og så videre. Og enda viktigere, vil jeg legge til: Man mister en følelse for avisa som helhetsprodukt, hvordan stoffet er prioritert, komponert og så videre. Bastiansen trekker blant annet den konklusjonen at man ikke kan henvise til NB.no-aviser som aviser, for har man lest på nett har man ikke lest avisa.
Der jeg mener Bastiansen bommer med dette, er at det må være mange år siden forskere har sittet og bladd gjennom papiraviser. Nasjonalbiblioteket har tillatt dette bare i spesielle tilfeller, for vanligvis har man selvsagt vært henvist til mikrofilm. Jeg kan ikke se at Bastiansen har nevnt mikrofilm i artikkelen, noe som gjør artikkelen tildels meningsløs etter mitt syn. Artikkeltittelen «Mediehistorie 2.0» er også klisjeaktig.
Bedre er annen en tekst også skrevet av Bastiansen — dette er en av Norges mest produktive historikere — i sjangeren reportasje. Reportasjen er fra et museum i Selbu, og er panegyrisk, men velbegrunnet sådan. Som leser opplever jeg meg løftet.
Den redaksjonelle oppfølgingen fra Mediehistorisk tidsskrift er grundig og saklig, og ikke minst føler forfatteren seg fulgt opp. (I tidsskriftverdenen opplever man så mangt. En gang opplevde jeg at de tok inn min artikkel og trykte bladet, men ikke sa et ord til meg.) Layouten er grei. Personlig foretrekker jeg fotnoter som i Historisk tidsskrift, snarere enn sluttnoter. Men selv valgte jeg jo vekk nettopp Historisk tidsskrift, og sendte inn til Mediehistorisk tidsskrift fordi det virket som en bedre arena.
Haaves historier 