Haaves historier

Frode Helland
Rasismens retorikk. Studier i norsk offentlighet
Pax, 2019

På baksiden av denne boka står forfatterens tre foregående bøker nevnt: Ibsen on Practice, Ibsen and Distant Visions og Ibsen on Theatre. Som boktittelen antyder har ikke Helland begått en fjerde Ibsen-bok på rad — «so now for something completely different».

Jeg ble henvist til Rasismens retorikk under en fagfellevurdering (snikskryt). Av de seks kapitlene handler de to første om mellomkrigstidas antisemittisme, som er temaet jeg har ønsket å sette meg inn i. Jeg vil derfor kommentere det mest, men konstaterer først at det er et stort hopp i tid til kapittel tre, som handler om rasisme mot svarte. Og da mer spesifikt tanker om svarte som kom til uttrykk i en av episodene i NRK-programmet Hjernevask (2010). Til sist følger tre kapitler om islamkritikk og/eller islamhets.

Noe av dette har stått i det tunge tidsskriftet Agora, som synes å være Hellands hovedprosjekt i tillegg til Ibsen-forskningen. Likevel preges Rasismens retorikk mer av langkronikk-formatet enn det akademiske format. Kapitlene 3–5 mangler klar problemstilling og avgrenset datamaterie. I større grad er kapitlene en reise gjennom et landskap av ideer der Helland først tar for seg en islamhater, så en annen. Et av Hellands hovedanliggender er å vise hvordan ulike typer retorikk har blitt normalisert, og det lykkes han vel med. Men de han argumenterer mot, har bare dårlige sider, mens de som støtter opp under Hellands argumentasjon, har ingen dårlige sider. Det føles noen ganger litt meningsløst å lese om. Framstillingen er nokså polemisk. Undertegnede leser noen av de rasistiske påstandene som humor, om enn det kan være alvorlig nok for de som rammes.

Til tider blir det trøttende å dvele ved den kontemporære islamdebatten med gjengangere som Cora Døving, Sindre Bangstad og Hege Storhaug. Og en person går igjen mer enn andre, men får meg til å lure meget: Hvor viktig er Kjetil Rolness i det norske samfunnet? Noen som plukker opp denne boka om 100 år må måpe over hvor mye viktigere harstadværingen framstår enn alle andre. At Helland skulle argumentere mot Rolness, slik han gjør med Hege Storhaug, kunne en ane allerede før lesningen. Men der Storhaug er sitert med to tekster (to bøker, siden «det som står mellom to permer, er ikke et resultat av innfall og øyeblikksstemninger») og andre debattanter siteres med 4–6 tekster, er det sitert hele 37 Rolness-tekster. Rolness fyller nøyaktig én side i litteraturlista. Literally a whole page! som amerikanerne ville sagt.

Så der Helland får et halvt kapittel ut av Eivind Saxlunds antisemittiske bok Jøder og gojim, dundres det på med Rolness-referanser nok til et helt kapittel. Forholdet mellom dybde og bredde tyder nok også på at Saxlund vil huskes om nye 100 år, mens Rolness’ mer efemeriske produksjon vil glemmes fortere. (Vil bøkene hans om postmodernisme leve lengre?) Ellers er Saxlund-analysen helt streit, i likhet med den andre halvdelen av kapittel 1 som tar for seg Halldis Østbyes Jødeproblemet og dets løsning. Bokanalysen kunne gjøres, og har blitt gjort, mer utfyllende av andre. Sammenhengen mellom antisemittismedelen og de fire siste kapitlene i boka blir også noe springende, tross aktive intensjoner om det motsatte. Helland synes for øvrig ikke å vite at Saxlund-søksmålet i 1923 hadde å gjøre med en dagsaktuell reutgivelse av Jøder og gojim, ikke at de påståtte injuriene ble uttalt 13 år etter bokutgivelsen (beklager hvis søksmålsreferansene er vanskelige å ta — google it).

Hellands kapittel 2 inneholder spennende anslag til en kvantitativ analyse av skriverier om jøder. Her skiller metodebruken seg skarpt fra resten av boka. Kort sagt er det søkt på jøde/jødisk og varianter av dette, i alle aviser fra 1918–1940 som ligger på bokhylla.no — i alt 2 milliarder ord. Dernest har han søkt på forskjellige ominøse ord som «revolusjon», «finansskandale» og sett om disse befinner seg i 15 ords avstand fra jøde/jødisk. Helland skriver forresten «vi» i denne sammenhengen; altså trolig ham selv og en Lars Johnsen ved Nasjonalbiblioteket (ikke han i Josimar) som det står at har hjulpet til med den kvantitative analysen. Detti e’ itt’no for en rettoriker!

Resultatet av analysen er fiffig. For eksempel nevnte norske aviser ordet «finansskandale» 20 ganger oftere i nærheten av ordet jøde/jødisk, enn det ble nevnt uten at jøde/jødisk sto i nærheten. Det framgår imidlertid ikke hvilken politisk farge disse avisene hadde, noe som er viktig å vite, men sitter man med det originale datamaterialet foran seg, kan man klikke seg inn på hver enkelt avisutgave.

Feilkildene finnes. En ting er at avissidene kan være skannet feil slik at «jødisk» ikke gir treff fordi bokhylla.no tror det står «jcdisk». En helt annen ting er en manglende høyde for — sånn det står i boka i hvert fall — at perioden 1918–1940 inneholdt ganske forskjellige rettskrivninger. Det er søkt på bolsjevik og revolusjon, men bolchevik og revolution burde også vært med. Hvis søkeverktøyet er caps-sensitivt, noe som antydes, kan også det være en fallgruve, da noen aviser holdt seg med store bokstaver i substantiver i gjeldende tidsperiode. I tillegg burde flere ord ha vært søkt på. Med forbehold om at ikke alle ord som er søkt på er oppgitt, mangler for eksempel mange ord tilknyttet stereotypien om jøden som kapitalist: bank, børs, spekulasjon, valutapolitikk, renter, gjeld, lån…

Temmelig mange aviser er heller ikke skannet, og blant de som er det, kan plutselig enkeltmåneder eller halvår mangle. Det er godt mulig at Bokhylla likevel har kommet opp i en kritisk masse slik at utvalget kan gi resultater som med 95 % sannsynlighet representerer den faktiske avis-«populasjonen».

En siste ting å nevne med analysen er imidlertid grafene, som jeg ikke skjønner. Helland gir oss linjediagrammer hvor de seks linjene forklares med følgende etiketter: Jacc, Jacks, Jadana, Jaclsk, Jadcn, Jaclska. Er det meningen at jeg skal skjønne det?

Eventuelt måtte forlaget Pax luket ut dette, sammen med den rare blandingen av parentesreferanser og fotnoter. I en gjennomgang som Helland gjør av ei bestemt bok finner man noen sidetall i en parentes, andre i en fotnote.

PS. Malapropos: Helland leder Senter for Ibsen-studier i Oslo. Det er greit med et slikt senter, men har de noengang tatt ansvar for å gi ut noe om Tancred Ibsen? Enn om Lillebil Ibsen? Jeg spør for en venn.