De forbandede år

Kinoene er i gang igjen, og må koronastøttes, så jeg tok De forbandede år i øyesyn. Uten å gjengi for mye hva filmen handler om, er den dansk og handler om en familie som under andre verdenskrig leflet med «den andre siden», som det ble kalt før.

Vi vet jo fra før at verdenskrigsfilmer i Norge går til visse eksesser når det gjelder nasjonsbyggende heroisering. Det kan være greit til sitt bruk, men blir etter min mening tvilsomt i det øyeblikk en tar med virkelige personer. Max Manus var helt og litt antihelt med flere fiksjonaliserte bikarakterer, Kongens nei tegnet et usaklig bilde av den norske regjeringen for å ha med noen bad guys, og Kampen om Narvik skal gjøre slik at nordlendinger får føle seg som en del av helteopptoget, de også. Hva skjer så når man dykker ned i en side som ikke ses på som helter?

De forbandede år (2020)

Uten å røpe for mye kan det avsløres at én og samme husstand — foreldre og fem barn, hushjelp som også har barn, samt inngiftede personer og bekjentskaper — gir rom til krigsprofitører, frontkjempere, tyske militære, «tyskerjenter», kommunister, kommunistsympatisører, svensker som godter seg over nøytraliteten, jøder samt noen som er mer politisk indifferente (men de spiller jazz, så de havner vel på de alliertes lag når det drar seg til). Dette veldige mangfoldet føles kanskje noe mekanisk og regissert. Alle skal med! Jeg har en sterk forventning om at datteren i familien verver seg som frontsøster i neste film, for det er nesten det eneste som mangler.

Det ødelegger i og for seg ikke filmen, men hva med de andre marene som rir skandinavisk film? Jeg tenker på alle de unødvendig pan-skandinaviske persongalleriene rundt omkring, og klossete eksposisjon.

I norske filmer får man økonomisk støtte fra Sverige og Danmark hvis det er med svensker og dansker i filmen. Derfor er det skrevet inn utrolig mange tåpelige karakterer nettopp fra disse landene, helst så urealistisk som mulig, for eksempel at et av barna i en familie snakker svensk. I De forbandede år er det med en svensk svoger, svensk-tyske jøder, en tysker blir stasjonert i Trondheim (ikke Drontheim?) som bringer norske karakterer inn i handlingen, og mer til. På sett og vis klarer de likevel å sy det inn i handlingen.

Med klossete eksposisjon mener jeg at ytre hendelser introduseres gjennom at karakterene snakker om det på en foredragsaktig måte. Et eksempel er i Max Manus, hvor Max har gjort et sprell og en politimann sier noe sånt som: «Har han tenkt å prøve ut den nyinnstiftede dødsstraffen?» Ingen personer som kjente hverandre i virkeligheten ville presisert at dødsstraffen var «nyinnstiftet». Bekjente snakker mer innforstått og mindre pedagogisk. I De forbandede år ligger også eksposisjons-problemet som en undertone, uten at jeg har noen fasit på hvordan det burde vært løst.

Det som likevel gjør De forbandede år til en severdig film er karakterenes motivasjon. Få eller ingen framstår typete og som skrivebordsprodukter. De færreste er helt oppe i en rolle, de har andre motivasjoner som drar i andre retninger. De kan gå med nazistene uten å være nazister, eller gå med kommunistene uten å være kommunister. Krigsprofitørene går ingen rettlinjet vei til pengesekken, ikke alle motstandere av okkupasjonen gjør noenting med det. (Endel bikarakterer er mer endimensjonale, som en svensk profitør, en påfallende tyskvennlig fabrikkarbeider og kanskje enkelte av kommunistene. Men det får være greit nok.)

Til hjemlig bruk må vi lære av dette og for eksempel ikke omtale Nasjonal Samling som «nazistene», for noen var det, andre hadde andre grunner til å være med. Akkurat som Osvald-gruppa fikk tilsig av ikke-kommunister. Mye av gruppetenkningen som har hersket rundt andre verdenskrig er svært tilslørende.

Rating på 6,5 på IMDb virker kanskje litt vel lavt. En kan ikke se på reviewsa for å finne grunnen, for de er stort sett overtatt av bots som dropper 2 linjer og en nonsensisk tallscore.

Til nå har jeg ikke nevnt tekniske aspekter som filmfotografering og så videre. I moderne filmer er foto alltid bra, så hvis en filmanmelder framhver fotograferingen er det et stort varsko om at handlingen er slett — akkurat som i en familiebursdag med bare krangling: «men været var i hvert fall fint». Til sist er det også flott å høre dansk språk hvor ikke alle dialoger, ja faktisk ingen dialoger, starter med «jamen, altså» som så til de grader har forurenset den moderne dansken.

Publisert av Morten Haave

Jeg er historiker og interessert i mye. Etter masterstudiet (UiO, 2012) begynte jeg med redaksjonsarbeid, hvor det var jeg faktisk lærte hvordan man former en artikkel. Nå går det også i essays, bokanmeldelser, journalistiske tekster, leksikalske oppføringer, korttekster, argumenterende tekster – og musikk. Jeg skriver gjerne oppdragshistorie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: