Hvordan ble Wallraff mottatt i Norge?

Jeg leste boka 13 uønskede reportasjer av Günter Wallraff. Den ble utgitt på Gyldendal, men jeg har helt sikkert fått tak i boka etter en kontor-rydding hos en 68’er på Universitetet. Wallraff tør være nokså kjent i dag, kort sagt er det snakk om undercover-journalistikk. Reportasjene hadde brodd mot samfunnet i Vest-Tyskland, og 13 uønskede reportasjer ble skrevet før fylte 27, mange år før hans mest kjente bok, hvor han gikk undercover som tyrkisk arbeider. I 13 uønskede reportasjer utga han seg for å være ulike kursdeltakere, spanere, pasienter o.s.v., og først etter boka ble han så kjent (og beryktet) at han i fortsettelsen måtte kle seg ut.

Jeg ble nysgjerrig på hva nordmenn synes om dette. Ble det brudulje? En ting i 13 uønskede reportasjer er kapitler som handler om slett velferd og andre interne vesttyske forhold. Men reportasjeboka inneholder også tekster som stiller blant annet atomberedskapen i et dårlig lys. Og siden det impliserer Nato kunne det være en rød klut for Nato-tilhengere i Norge. Hva mente for eksempel CCs Morgenbladet om slikt? Jeg skal gå gjennom mottakelsen ganske enkelt.

I 1969 gjenga Dagbladet en sak om at Wallraff var i hardt vær i Tyskland. «Konkret-reporter [et tidsskrift] Wallraff er mest kjent for sine industrireportasjer. Han har klart å avsløre overraskende detaljer fra tid til annen, uten alltid å respektere de godtatte normer for presseetikk».

I 1970 ble han venstresidas mann. 13 unerwünschte Reportagen kom på tysk i 1969 og seinsommeren/høsten 1970 ble et sammendrag trykket som nyhet i Ap-aviser. Samme sto flere steder, så teksten var altså utsendt fra A-pressen sentralt. Stoffet fant også veien til enkelte Venstre-aviser. Høyreaviser omtalte det ikke.

10. mai 1971 anmeldte Arbeiderbladet den svenske oversettelsen. (For øvrig ved siden av en lang kronikk «Fascisme på hjemmebane» med tesen «Kvinnens stilling i samfunnet er produkt av et fascistisk tankesett». Forfatter: Nina Karin Monsen.) Anmeldelsen begynte slik:

Enkleste reaksjonen på denne reportasjeserien fra dagens Forbundsrepublikk er å ikke tro det er sant. Så mange uhyrligheter kan ikke forekomme i et sivilisert land som Tyskland.

Arbeiderbladet hadde ikke kritisk kommentar til boka, Wallraff hadde lært «sitt land å kjenne bak den offisielle masken. Han pådro seg myndighetenes, industriens og besteborgernes vrede». Anmelderen skreiv riktignok også at Wallraffs «uortodokse metoder» innbefattet ulovlige handlinger, som å gi seg ut for en annen person.

Wallraff begynte å dukke opp en del på svensk tv, som norske aviser trykte programoversikten til. I 1972 kom andre bok på svensk, 7 icke önskverdiga industrireportage (oversettelse av Industriereportagen (1970)). Og tidlig i mai 1972 kom han til Oslo for panelsamtale på Goethe-Instituttet, samt til Bergen.

Nå begynte, så vidt jeg kan se, høyreavisene å nevne Wallraff. Aftenposten riktignok kun gjennom annonse. Morgenbladet omtalte panelsamtalen, men da ved siden av forhåndsomtale av «Nesoddiaden». Så det var ikke århundrets begivenhet, men CC sendte likevel en person til samtalen — som antok en viss distanse overfor Wallraff:

VG var også opptatt av «marxist» og «farlig», selv om det ser ut til at de tok sistnevnte med en liten klype salt.

Oppslagene fortsatte i arbeider- og venstre-aviser, og i juli sendte NRK Radio en norsk dramatisering av en Wallraff-reportasje. I reportasjen hadde Wallraff spurt katolske prester om han som katolsk fabrikkeier kunne tillate seg å produsere napalm. ML-ere var ikke helt fraværende fra rollelista. Men så, seint i 1972 kom 13 uønskede reportasjer ut på norsk.

Arbeiderbladet ser ikke ut til å ha anmeldt boka en gang til. Andre, som Hamar Arbeiderblad hyllet avsløringene. Det samme gjorde Friheten.

Venstrepressen synes positiv. Stavanger Aftenblad og flere andre lot samme frilanser anmelde boka. I Fædrelandsvennen het det: «I sin reportasjebok avdekker han holdninger, metoder og aktiviteter som viser at det tredje riket lever videre». Sørlendingen mente at reportasjene også var relevante i Norge, «ikke så meget i de konkrete situasjonene som beskrives som i det forhold at makteliten er i stand til å tilsløre politiske beslutninger og den politiske virkelighet gjennom manipulasjoner og hemmeligholdelse. Sett et par Wallraffer på det norske samfunn — om ikke annet så for å få bekreftet at det ikke står så galt til hos oss».

Også Aftenposten var positiv til reportasjene i seg selv. Anmelderen var skeptisk til om undercover-journalistikken ville bli utbredt, også blant «amatører». Et annet «faresignal» var at Wallraff «begynner å bli selvsikker», og da «snubler han før eller senere i seg selv». Mye av det samme sto det i Nationen, Odd Raaum var nok ikke sikker på om undercover-metoden kunne eksistere over tid.

Så var det Morgenbladet, da! CCs rike, på vakt mot alt som kunne undergrave norsk vestvending. Men trolig gjennom en liberal refleks satte Morgenbladet på trykk en av de aller mest positive anmeldelsene. Ikke bare på grunn av innledning og avslutning:

Innenfor området ‘Dokumentarisk litteratur’ har Günter Wallraff skrevet den beste bok undertegnede har lest fra vår nyere tid. […] Jeg kan ikke sterkt nok anbefale Günter Wallraffs ’13 uønskede reportasjer’.

Men også fordi anmeldelsen er lengre enn i de andre avisene, og i noe større grad prøver å sette Wallraff inn i en sammenheng, både litteraturhistorisk (tilbake til Dostoyevsky og Jack London) og ved å si noe om hans tyske generasjon (født 1942). Så får det gå at teksten også inneholder en lengre jeremiade mot Arild Nyquist, på bakgrunn av at Nyquist bodde i Lofoten i 1972 uten å skrive rammende wallraffreportasjer derfra, samt mot en annen lofotdikter fordi han skreiv på nynorsk. Anmeldelsen bød også på Arild Nyquists portrett. «Jeg nevner dem for å sette en mann som Wallraff i det rette lys», skreiv anmelderen, Ole Jørgen Pollan. Så det var både en av de mest positive, men også den desidert mest idiosynkratiske anmeldelsen.

PS. Wallraffs bok Meskalin – Ein Selbstversuch fra 1968 ble ikke omtalt.