Haaves historier

Årets flopper i 1. divisjon

Det er deadline day, og overraskelser og skuffelser har åpenbart seg i 1. divisjon. KFUM, Ranheim og til dels Raufoss har overrasket positivt. Mjøndalen, Sogndal og Fredrikstad negativt, kanskje også Start. Men det er alltid noe med at har man lave forventninger, er skuffelsen også liten når det viser seg å gå dårlig. Her er derimot noen som jeg ganske uerbødig mener har floppa.

Idar Nordby Lysgård, Åsane

Avslutta forrige sesong som førstekeeper i Eliteserien (Mjøndalen). Dro vestover og ble førstekeeper der også, ja, men har plutselig prestert som en av de svakeste keeperne i ligaen. Selv om forsvaret ikke har hjulpet nok heller.

David Paulmin, Stjørdals-Blink

Den andre kandidaten til «ligaens dårligste keeper». Har klart å få to røde kort — flest i ligaen — på tolv kamper. Er dermed den som har satt klubben i de store keeperproblemene de har hatt.

Kristoffer Hoven, Sogndal

Hoven hadde 17 mål i 2020, 7 i 2021 og 1 på de tjue første kampene i 2022. Hva skjer med det. Skal nå restarte med et utlån.

Victor Wernersson, Stabæk

Noen går fra Norge til Belgia for å ta et steg opp i fotballkarrieren. Da venter man også ett og annet av de som drar fra Belgia til Norge. Ikke at de vrakes på nest høyeste nivå. Ingen fanfavoritt, mens konkurrenten på samme posisjon derimot er en fanfavoritt.

Sosha Makani, Mjøndalen

Vraket, karrieren gått i stå. Utenomsportslige årsaker? Fra Eliteseriens beste keeper for et par år siden, til benken i 1. i dag, er et visst fall.

Mame Mor Ndiaye, Raufoss

I skrivende stund har Raufoss 10 angripere i troppen, ifølge sin egen lagside. Ndiaye burde vært den som ble brukt, men blir det ikke. De første 20 serierundene har gitt 1 start og 19 benkinger. Fjorten mål fra oktober 2020 til november 2021, null mål siden det. Det kan sikkert ha mange grunner, men…

Mads Nielsen, Fredrikstad

Holder mål fram til et visst nivå, men har fått svakheter med fart grundig avslørt. Får uheldigvis stå som representant for et helt lag som har floppet.

De fantastiske folka

Man hører stadig om «de fantastiske menneskene», «folka», etc. som noen jobber med, eller andre varianter som «fine folk», «bra folk», «bra damer», «verdens beste jenter^TM» og så videre.

Her er et kjapt søk hvor jeg har forsøkt å få med fantastiske folk/mennesker i ulike bøyninger (og tøyninger). Er uttrykket blitt en av våre fremste klisjéer, mon tro? Trommevirvel.

Det er selvsagt altfor mye å gå gjennom her, så jeg kan ikke si så mye konkret om hva som ligger i denne utviklingen, bortsett fra at tallet taler rikelig for seg selv. Samt en observasjon av at «fantastiske» i starten betød «overnaturlige», som i setningen «blir ikke denne historien litt for fantastisk». Gjerne hørt i norsk film eller radioteater fra 50-tallet.

Alt jeg vet er at jeg ikke vil være et fantastisk menneske — eller rettere sagt, én i ei gruppe «fantastiske mennesker». Begrepet har vel mistet mye betydning. Mye av det som sitter igjen er emment. Svadaen kan umiddelbart virke som en bekreftelse, noe vi alle trenger, men er som å spise sukkerspinn til middag. Det har noe friksjonsløst over seg, noe tilværelsens uutholdelige letthet over seg. I tillegg virker denne fantastiskheten så påtvungen. Bør man være fantastisk? For disse menneskene er det vel en bragd å stå opp, hente posten, verdens mest fantastiske posthenter? Dypest sett indikerer vel begrepet en redsel for svakhet, redsel for friksjon — med mindre svakhet og utilstrekkelighet defineres som enda mer fantastisk.

Det skal imidlertid ikke mer til enn en referanse til Kolbjørn Varmann for å vippe meg av pinnen. Nå er jeg plutselig litt mer på gli igjen. Jeg velger å ikke klikke på saken, da thumbnailen holder lenge for meg. Den får holde i minst tre dager, m.a.o. fram til neste gang jeg blogger om noe.

Musikalsk malapropos

Jadda!

Bandet Megaloceros er et stoner metal-prosjekt med doom og thrash-innflytelse som nå er ferdig mastret. Cover og alt er klart for lenge siden. En bra måte å kicke i gang høsten på. La oss komme tilbake til dette når alle lisenser er akseptert av strømmetjenester og skiva er UTE.

Skiva kommer ikke ut på cd. Dessverre. Jeg strømmer for det meste musikk, og da på Youtube, men når jeg finner band jeg vil støtte gjør jeg det helst på cd. Kanskje støtter jeg bandet, kanskje bare ei bruktsjappe. Hvem av dem som trenger det mest er et åpent spørsmål..

Det er noe med formatet. Cd er best som møbel, for å si det slik. De har rygg som bøker, noe vinylen ikke har. Man får vondt i nakken av å kikke sidelengs, men det er nå så. Selvsagt er det også noe eget ved albumet som kunstform. Spillelister er mest for sjangre med stor andel singelutgivelser, som ska.

Jon Bing sa på tv en gang at cder er et dårlig lagringsmedium som vil disintegrere, gå i oppløsning, etter ei tid. Men det virker åpenbart som de holder 30–40 år and counting.

Ifølge Discogs har cdens død bremset noe opp. Det utgis og selges cder.

https://blog.discogs.com/en/cd-trend-popularity-sales-2022/?utm_source=Homepage&utm_medium=Discogs&utm_campaign=Culture_2022_07_06

Et «men» er at artikkelen er sponsa av et selskap som selger cd-spillere.

Vi får C!

Tv-dress (1965)

Jeg kom borti noen på 90-tallet som prøvde å selge «tv-dress». Men det var selvsagt ikke noe nytt, tv-dressen kom seinest med tvs gullalder (??) i USA i etterkrigstida. Plagget var i høyeste grad en forløper for onepiece, og burde ikke brukes mens man hadde gjester, bortsett fra på bottle parties.

Ved siden av sto nyheter som «Nakendanserinner i streik» og «Urals Diana». Sistnevnte var en kåring av den som lignet mest på gudinnen Diana, gudinnen for jegere.

Livsbekreftende epost (1996)

«You’ve got mail». Jeg har aldri hørt datamaskinen si det, men det var litt av et fenomen i forrige århundre, og også navnet på en film.

For denne teknologiskribenten var de fire ordene, to av dem kontrahert, det tydeligste tegnet på liv og eksistens på denne planeten.

Epost hadde også andre fordeler. Det kunne sendes uten sjanse til å bli «caught in disgruntled employee crossfire». Som Newman innrømmet: «Sometimes».

Videre er det et morsomt regnestykke. Du sparer 32 cent for hvert brev som er elektronisk! Minus «a few thousand» dollar for pc og noen hundre dollar for programvare. (PS: ???)

Skribenten sjekket eposten én gang daglig. Nei, vent to danger daglig.

Det var vel tider, det.

Og så, i slutten av artikkelen, forteller skribenten at han og kameraten spilte Battleship via postgangen. Det er vel mye mer livsbekreftelse enn epost! Men det ble til slutt for kjedelig. Helt til eposten kom og gjorde det gøy igjen! (wohoo)

Freya burde vært teppebombet

Jeg vil kritisere avlivingen av hvalrossen Freya den 14.8. Avlivingen var veik og lite resolutt. Neste ville dyr som menger seg med mennesker, bør tas ut med teppebombing.

Teppebombing har hatt en rivende utvikling siden den kalde krigen. Ikke tro at bombene du ser på svarthvittfotografioer er representative for dagens standard.

I dag kan man gjennomføre kirurgiske angrep, som rett og slett ikke kan bomme. Passer godt til befolkede strøk. Disse kunne gjort jobben bedre, slik at Freya ikke bare ble avlivet, men fjernet fra jordas overflate. Ved skytning må man jo kvitte seg med kadaveret, som heller kunne vært redusert til støv ved bruk av riktig metode.

Hvis noen lurer, var teksten ovenfor et forsøk på sarkasme. Når sant skal sies er det vanskelig å forstå at folk har hatt lyst til å plage og pine dette dyret så mye som de har gjort her i Indre Oslofjord. Selvfølgelig endte historien med at det var dyret som var «i veien». Menneskene som har møtt opp for å iaktta hvalrossen på et par meters avstand har gjort noe de ikke har forstått rekkevidden av, og som er symptom på en samfunnssykdom.

Better call en oversetter

Apropos dårlige oversettelser i Breaking Bad, hva med dens prequel (uoversatt uttrykk) Better Call Saul?

«We don’t have to get it» (altså «ta den», å svare på dørklokka).

The translator doesn’t get it, det er i hvert fall sikkert…

Siste gang Howard Hamlin brukte ringeklokke. RIP!!

Og så var det norsken

Krig og okkupasjon er ikke noe teselskap, og London Radio truet NS-regimets støttespillere med at de etter krigen skulle sendes til Bjørnøya. Men hva med å sendes til Bjørøya?

Her i innsjøen Krøderen ble et stille pensjonat omgjort til arbeidshjem for kvinner som hadde hatt kjønnssykdommer tidligere, og som ikke fikk slippe ut i samfunnet igjen grunnet mistanke om at de kunne gjøre det igjen.

Papendorf, Knut (2021). Bjørøya-pikene under krigen. Novus forlag.

Knut Papendorf har skrevet en aktuell bok om helsepolitisk undertrykkelse under og etter andre verdenskrig. For et reelt problem, spredning av kjønnssykdommer, fikk kvinnene all skyld og mennene ingen, og kvinnene ble arrestert på mistanke og internert selv etter at de var friske. Papendorf har gjort godt arkivarbeid om et viktig tema. Det eneste som er synd er at framstillingen har blitt skrevet for fort eller for slurvete. Språket kladder.

Dette gjelder særlig starten på boka. Så tar det seg opp fra dette nivået etter hvert, men så er det også et poeng at starten skal flyte bra hvis man vil holde på leseren. Da kan man ikke skrive slik:

Ja, kravet til isolasjon av det nye i sensommeren 1944 opprettete Arbeidshjem for kvinner med veneriske sykdommer på Bjørøya som tidligere hadde vært pensjonat, var synlig for de tre unge kvinnene Britt og Elvira som ble fraktet til Bjørøya. På den tiden en øy i Krøderen i Buskerud.
s. 11

Tysk setningsbygging sammen med et merkelig «på den tiden» — øya ligger vel på samme sted fortsatt — fører videre inn i store problemer med syntaks, samsvar og preposisjoner. Dette går meget trått å lese:

Før jeg går videre med å presentere prosessene rundt etableringen av Bjørøya arbeidshjem, vil jeg først presentere to andre prosesser for kontekstens viktige politikkområder. For det første den for mitt prosjekt sentrale omstruktureringer i norsk helsepolitikk […]
s. 18

Bjørøya pensjonat ligger på en øy av samme navn […] Jeg hadde for juli 2019 planlagt å ta meg en tur til Krøderen for å undersøke om det var noe igjen av bygningen som tidlgiere hadde vært pensjonat og som for en kort tid fra sommeren 1944 til juni 1945 […]
s. 14

Her er en av kapitteloverskriftene som Papendorf frister leseren med:

3. Smittesituasjonen i et lengre tidsperspektiv, under siste krig og de tyske okkupasjonsmyndighetenes intervensjoner i form av razziaer og dens implikasjoner

Utover dette vil jeg ikke anmelde boka, men disse smakebitene var nok tungtfordøyelige nok allerede.

Varene er ikke levert

Jeg hørte på NRK radio om sommerklisjeer, der programlederen omtalte Instagram-poster som «Italia leverer» og «London, nå var du fin». Slike cringy uttrykk var et fint tema å ta opp!

Helene Uri var intervjuet, og nok en gang gjorde hun seg bort. Hun påsto at uttrykket «levere varene» i hvert fall ikke er en ny klisjé, da det er brukt i nesten 20 år, fordi Det norske akademis ordbok har det første belegget fra 2005.

Verken hun eller noen andre i akademiet har tenkt på å søke på «varen er levert», og de kjenner heller ikke til et av de mest kjente fotballsitatene fra dette århundret. (Sånn er det når man i stedet bruker sin energi på å skrive om at ungdom ikke uttaler Wales som Vels og sæd som sed.)

Varen er levert. Den heter 1. divisjon og Mandalskameratene.

Det var Øystein Stray Spetalen som hadde investert i Vålerenga, men det han fikk tilbake, «varen», var et nedrykk. Sitatet må nærmest karakteriseres som galgenhumor.

Sitatet ble fanget opp av tv, og det ser faktisk ut som avisene ikke trykte det før i 2001, da man begynte å se fram mot kommende sesong da Vålerenga altså skulle på bortetur til Mandal. Prøv nå ikke å si at uttrykket er belagt tilbake til 2001, det ble definitivt sagt samme dag som nedrykket i 2000.

Og apropos tv. Jeg er 100 % sikker på at «du leverer» ofte ble sagt på Idol de to sesongene jeg så på programmet, altså 2003 og 2004. Sannsynligvis går uttrykket også en del lenger tilbake enn det jeg har belagt ovenfor.

Ja, til og med termen «leverer så sinnssykt» finner jeg på et tidligere tidspunkt enn NAOBs belegg!

Og apropos sommer. Det er et tidspunkt mange reiser på, men noe som ikke er en reise, er å jobbe/leve sammen, slik eks-manageren til Ruud påstår. Hvorfor har folk et så stort behov for å bruke denne metaforen? Grøss, sier jeg, og det har jeg lov til siden eks-manageren er eldre enn meg. Ja, med slik språk-kvesting måtte Ruud fått seg en ny manager (gjerne en manager i Statene som digger det han gjør) hvis han ikke allerede skulle bytte.

All aboard the Lagwagon!

«I think my older brother used to listen to Lagwagon». Dette var en meget treffende EP-tittel som Lagwagon brukte for noen år siden, som har å gjøre med det å ha hatt sin tid. Og for min del også sant. Bortsett fra at det var mine eldre fettere, ikke bror. En eller annen sommer tok jeg og min yngre fetter steget, og raidet en liten del av cd-spiskammerset. Der lå NOFX, Lagwagon og Pennywise. En veldig pyntelig og grei kolleksjon fra et avgrenset geografisk område. På veggen var det også en Pennywise-plakat (About Time), og i hjørnet et stort amerikansk flagg. Ingen problematisering av verden eller livet, mer det å ta inn stemningen fra Pacific Blue på tv.

Det var nettopp det med Lagwagon som dro meg inn. Sånn jeg forsto det var bandet oppkalt etter en minibuss, som ikke akkurat var perfekt. Uhøytidelig, og selv om ikke alle tekstene var dét, bød også bandet på tull som rare covere og lydklipp.

Vi snakker nå om albumene Duh og Trashed, med Hoss (Bonanza-bars is something you gotta deal with) som en god oppfølger på pallen, de tre første skivene. Spesielt bildene i inleten på Trashed var noe jeg identifiserte meg med. Ikke de skitne og ødelagte engelske punkerne. (Og ikke norsk metal heller.) Jeg har aldri tatt i et surfebrett, men har alltid villet ha et liv der det surfes av noen.

Lagwagon var endatil bedre til å spille enn flere andre punkband fra California som er de som nykomlinger i punken blir kjent med. De hadde også tilknytninger til noe riktig mystisk noe som het Rich Kids on LSD. Hoi hoi, det bandet fikk jeg heller oppdage med tid og stunder.

Enn så lenge, og av de nevnte grunnene, var vel Lagwagon favorittbandet mitt en periode i 10. klasse. Jeg skreiv blant annet en tyskoppgave om bandet. Ikke akkurat noen tjeneste overfor det tyske språk, men jeg ville virkelig ha fram at jeg likte disse.

En annen fun fact er at jeg en kveld satte på alle Lagwagon-sangene jeg hadde på pcen fra start til slutt, og før spillelista var over hadde jeg blitt sammen med min første dame. Men dette er altså nesten 20 år siden. Siden da har det gått med mye tid til «used to listen to». Og Lagwagon har også kommet ut med mer. Og mens det sikkert finnes noen der ute som har møtt dette med brennende interesse, har jeg ikke engang skrapt sammen til et telys. I stedet har jeg kjøpt opp noe av det gamle, og unfun fact, Double Plaidinum er den eneste cden jeg har kjøpt online som kom med et komplett sett riper. Men da bandet kom til Norge 1.8. var oppmøte en selvfølge.

Hvilken 1.8.? Det skulle egentlig vært 2020, så 2021, men ble 2022. Utsolgt John Dee. Settlista var overraskende bra med sjeldent mye fra det gamle, spesielt Hoss og Double Plaidinum. Ingenting fra Duh riktignok, men hvis vi bare teller skivene etter den, er «Give it Back», «Sleep» og «Smile» lett på min topp-Lagwagon-5. Som de altså spilte i kveld, med mer snacks til. De kunne også spilt…

Maybe I’m just thirty and I don’t want to go to parties anymore
Only really need a few close friends
I’m just tryin’ to keep the hair on my head

Vel, Joey Cape har beholdt håret på hodet, og ellers er han en ganske vanlig fyr, med briller i snor sånn som Drillo har, og som kan spille på at alderen tynger ørlite, men fortsatt er en «punker» på sin egen måte og akkurat sånn man burde forvente at en av de hoppende fyrene i inleten på Trashed ville bli.