Det er i byen Worms at Martin Luther angivelig sa «Her står jeg, og kan ikke annet».
Dataspillet Worms var en moderne klassiker. Et turbasert taktisk artillerispill med flere lag, meitemarker som spillere, og OTT våpen. En litt oppskalert versjon av bataljene som Tom og Jerry utkjemper seg imellom. Siden det var turbasert, måtte meitemarkene som ikke hadde tur, pent stå og se på at skadelige forsendelser ble sendt deres vei. Så der sto de, og kunne ikke annet.
Spillet ble kodet i Amiga og fikk den ære av å bli sluppet på den plattformen først. Innen 1996 ble det også portert til «alle», plattformer. Først PC, Playstation 1, til sist Sega og Super Nintendo.
Salget endte visstnok på 5 millioner. (Oppfølgere Worms 2 og Worms Pinball var ganske bra, men selv falt jeg av etter det, det vil si på ungdomsskolen.)
Musikeren til spillet er norsk, Bjørn Lynne.
Ingenting av dette var selvfølgelig nok til å få norske medier til å skrive om Worms. Dekningen av dataspill var notorisk elendig. Både i kvantitet og kvalitet. I stedet levde spillene på folkemunne. Barn fortalte hverandre og viste hverandre spillene.
Så fantes det selvfølgelig spill-blader som hadde en viss utbredelse og spilte en viss rolle. Men jeg vil tro bladene var mest for klokkefårene i vennegjengen, dvs.: Én leste bladene og spredte tipsene videre. En hypotese kan være at spillerne var innom flere forskjellige spill, siden det var relativt mindre å gjøre i hvert av spillene, enn det som er tilfelle i spill i dag.
Uansett hva som skjedde, ble lite av det skrevet opp for ettertida. I avisene finnes flere rubrikkannonser med folk som ville kjøpe og selge Worms, enn det fantes omtaler av Worms. Her er de to omtalene jeg klarte å finne. Den første fra Demokraten, antakelig om PC-versjonen, med velfortjent karakter 6 D’er:
100 % voldsfritt, tho? Kanskje tallet skulle vært litt under 100?
Aftenposten var kjent for å teste spill etter skippertaksmetoden, gjerne til spesielle «anledninger» som sommerferie eller jul, og få tilfeldige bekjente av journalistene til å teste. Typisk for avisas familievennlige profil var også at «lærerikt» fra 1 til 10 var ett av kriteriene. Og der fikk Worms karakter 1.
I tillegg var det noen uspesifiserte problemer med å kjøre spillet. En mor som ikke var med i testpanelet fikk likevel komme med sin kommentar, som var negativ.
I samme test fikk gode gamle CM2 ikke karakter, fordi spillet knelte allerede før første kamp skulle spilles. 486-PCen holdt ikke mål. I rettferdighetens navn, skjedde testen to år før undertegnede i det hele tatt fikk sin første PC.
Det er rart med det. På bussholdeplassen her om dagen var det en fyr som begynte å snakke til meg om flysimulatorer. Ikke så veldig interessant for mitt vedkommende, men definitivt en bit i det større bildet. Spillkulturen fra 90-tallet inneholder så mye rart, nesten ingenting er skrevet ned og mye er glemt.
Haaves historier 