Haaves historier

Hørt den før? Det har jeg, mange ganger, så mange ganger at jeg begynner å lure på hvorfor det bare blir prat og ikke blir satt ut i livet. Og med «det» mener jeg insektprodukter i vanlige matbutikker her i Norge. Jeg bestemte meg for å sjekke om det har vært slik lenge, at det snakkes om at «vi» vil spise insekter i en eller annen framtid.

Svar: Ja, det har vært slik lenge.

I det minste om man veksler litt på ordene «bør» og «vil». Da er det snakk om nesten 140 år med insektspising i pressen. Egentlig er tallet usikkert, for jeg har med vilje ikke gått spesielt systematisk til verks. Jeg har bare søkt etter frasen «spise insekter», og kastet mitt nett over noe av det som ble tiltrukket av denne fjøslykta. Kanskje er dette faktisk et mulig emne for en masteroppgave i kulturhistorie.

Vi starter i 1885 og en bok som visstnok hadde kommet ut som rett og slett het Hvorfor ikke spise Insekter? Til de fire grunnene ble det ikke ført noen motargumenter, og grunnene var:

Man spiste insekter i Asia og Afrika.

Damer ble penere av det, bare se på damene i Cirkassien, de «skjønneste i Verden».

Den peneste fisken, forellen, spiste insekter og ble styggere og smakte vondere hvis den i oppdrettsøyemed ble matet med «Melk og Lever».

Pene og smarte fugler spiste insekter, mens dumme fugler gjorde det ikke.

Her ble det utdypet betydelig. For hvem har vel ikke hørt kråka. «Kraaken som spiser Korn og Kjød, er en tølperagtig klumpet og ubehagelig Fugl, som har meget umusikalske Lader og elskes av ingen». Fjærene til ikke-insektspisere ble «stygge eller ialfald ikke tiltalende». Mens sangstemme, herme-evne og påfuglens fjær alle kom av den krypende matretten.

Jo, det fantes enda ett argument: Bibelen. Johannes Døperen spiste insekter, og dette ble gjentatt i 1890 av Dagbladet. Denne gang ble en fransk brosjyre omtalt, og Dagbladet tok seg til og med (i motsetning til forrige avis) bryet med å nevne hvem som hadde skrevet den. Antikkens folk samt Østens folk i dag brukte slik mat, men spørsmålet var påtrengende: «Hvorledes smager da disse Retter for en efter vore Dages Fordringer civiliseret Mund?» Jo, to oppdagelsesreisende Shaw og Niebuhr hadde gitt tommelen opp. Astronomen de la Lande holdt seg til «raa Edderkoppe og Sommerfuglelarver». Men likevel: «I Europa tør der til Dato findes kun faa Mark Spisere».

Ikke desto mindre begynte restauranter i Paris å servere termitt-postei, het det, og «Den rejsende Naturforsker Smeathmann, som paa Negernes Vis har spist raa Termiter, siger at de smager udmærket». Smaken og tilgangen var god, og insektspising måtte forbindes med intelligens.

Skandinaven ble utgitt i Chicago, men også der holdt de tråden til Frankrike varm. I 1906 hadde «en bekjendt fransk Naturforsker», kanskje en av de samme som ovenfor, og kanskje ikke, prøvesmakt «flere Hundrede forskjellige Slags Insekter». Det skreiv Skandinaven, som også la til at alle sammen falt i smak. Alle unntatt edderkopper, og de er ikke insekter. Var det noe å vente på?

Men entomofagien (som det heter ved et fremmedord) kom fortsatt ikke til Vesten, og kanskje var det i stedet Vestens matindustri som skulle spre seg utover og fortrenge spiseskikken. «Vi ser saaledes at de hvite er næsten alene om nu for tiden ikke at spise insekter. Men ogsaa blandt stammer som før har gjort det, holder bruken flere steder paa at dø ut», skreiv Adresseavisen i 1924. Likevel kunne kanskje medisinske stoffer ekstraheres fra krypene. Slike framganger ville gå hånd i hånd med samtidas store oppdagelser innen hormoner. Så avslutninga ble som følger: «Hvem vet, kanskje kommer det ogsaa hos os til at bli moderne at damerne er tykke. Da kommer kanske sikkert insekterne igjen til ære og værdighet».

Under andre verdenskrig ble det til tider prekært med mat, og de nevnte kråkene ble for eksempel tallerkenfyll. Noen uker før krigen nådde Norge, tok en skribent i agrarenes hovedorgan Nationen til orde for at insektene måtte inn, om ikke annet så i hvert fall malt til mel.

Krigen kom og gikk, og så var de franske vitenskapsmennene framme nok en gang. For vitenskapsmennene hadde en stor arena hvor de kunne dra oppdage ting som andre dreiv med, denne gang «det indre av skogene i Fransk Ekvatorialafrika». I byråartikkelen «Skal vi spise insekter» (byråartikkel betyr at det blir sendt ut til mange aviser) var det, som i Nationen tidligere, slutt med henvisninger til dyrenes oppførsel. Næringsfakta om vitaminer, mineraler og «kvelstoffer» (nitrogen) tok over som argumentasjonen. Men noe var som før. Man beklaget seg over fordommene mot insektspising, som var noe «den hvite rase» måtte få bukt med.

Men omtrent samtidig, og seinest utover i etterkrigstida, ble man oppmerksom på en annen vestlig «framgang», nemlig sprøytemidler. Insektene døde av det, men fuglene som spiste insektene også. Da var det kanskje ikke så gøy for oss lenger.

Før kalenderen nådde 1970 skulle imidlertid ringen sluttes (noe som også er fint for meg, siden jeg tenker det er på tide å runde av teksten). Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter, er det sagt, men kunne de spise insekter? I 1968 ville flere svare ja på dét, i hvert fall personene som valgte å reutgi ei bok fra 1885. Kanskje er det boka som Oplandenes Avis omtalte i nettopp 1885. Den gang valgte man som kjent å ikke bry leserne med detaljer som forfatternavn, men nå kom det fram: «Forfatteren, Vincent M. Holt, taler brennende insektenes sak, — det vil si han går inn for at vi skal spise dem. Dels fordi man dermed bidrar til å utrydde dem». Ja, det må være å tale insektenes sak!

Melodien har altså ganske lenge vært den samme: Noen eksperter tar til orde for insektspising, og det blir aldri noe av. En annen gang kommer vi kanskje mer inn på de som påstår at insektspising vil skje.