Jeg hadde nemlig halvveis lovt meg selv å følge opp bloggposten Godt nyttår med Dagbladet.no — det vil si å melde fra når Dagbladet supplerer sin endeløse strøm av slankestoff med hysteriske artikler som sier at slankestoff er skadelig. Og allerede nå var det mulig å man huke av for dét. (Merk: de er ikke hysteriske i seg selv, men gjøres hysteriske i denne nettavisas innpakning.)
Fra toppen den 10. januar finner vi nemlig overskrifter som «Spiste én ting: Ned 17 kilo», «Oppskriften: Vivian (29) raste ned 26 kilo», «Runas (41) vektras: Fikk superkropp» og «Kristians vektras: – Spiste det samme».
Samme dag trykker Dagbladet (via underbruket Din side) saken ved navn «Slaktes: – Skremmende» som handler om at Helsekost.no sendte ut en kunde-SMS om slanking.
Som Dagbladet skriver, har Dagbladet blitt oppmerksomme på at folk Dagbladet følger med på, sier at smsen framkaller spiseforstyrrelser og representerer 1950-holdninger. «Skremmende», ikke sant Dagbladet!
Jadda!
På instagramkontoen Månedens meninger har jeg forresten lagt ut følgende post i dag, som viser at diskursen tross alt nok var litt annerledes før:
En av musikkhistoriens mange krokete veier består i at Billie Eilish i dag omgir seg med opptil flere tidligere ska-musikere.
Managerne hennes (og til broren Finneas) heter Danny Rukasin og Brandon Goodman. Rukasin var trombonist i det litt tredjeklasses ska-punk-bandet The Hippos på siste halvdel av 90-tallet.
Musikkadvokater for Billie Eilish, og igjen også broren Finneas, har man funnet i firmaet Mark Music & Media Law. Aktuelle oppdrag var blant annet «negotiating Eilish’s headlining slot at Coachella». En av law-partnerne her er David Ferreria, bassist i ska-punk-banden Mealticket og Pushover.
Billboard-magasinet hadde i 2022 ei liste ved navn Top Music Lawyers for 2022, riktignok med ganske mange navn, men med Ferreria og partner Doug Mark behørig inkludert.
Jeg antar at årsaken til B.E. sin ska-entourage er et spørsmål om geografisk opprinnelse: California. Bor man først der og er i musikkbransjen, er man liksom i loopen. Kanskje ska-musikerne også innså at sjangeren deres døde, og at det var på tide å finne seg noe annet å gjøre hvis de ville fortsette å være i musikkbransjen.
Imens prøver jeg å se for meg Jimmy McGill, Chuck McGill, Howard Hamlin, Kim Wexler og Cliff Davis som musikkadvokater. Hvilke artister ville de håndtert kontraktene til?
Kameruns keeper starter VM, men forholdet til ledelsen surner etter første kamp, og keeperen ender utenfor VM-troppen. Høres kjent ut… hvor har jeg det fra… jo, fra min egen bok Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet som nylig kom ut.
Her heter det om lag-krangelen midt under VM 1994, hvor nettopp en keeper fikk skylda for problemene:
Spillerne surnet overfor pressen og truet sitt forbund med å gå ut i umiddelbar streik. Fotballforbundet (les: Paul Biya) krevde den formodentlige sjefsagitatoren, keeper Joseph-Antoine Bell, satt ut. Henri Michel nektet å fjerne Bell fra målet i andre VM-kamp, men i siste kamp var ikke Bell engang på benken. Bell skal selv ha trukket seg for å «spare Michel». Inn kom tredjekeeperen. Bell fikk huset sitt brent ned av sinte mennesker.
I 1975 hadde Norge én tv-kanal og én radiokanal, men selv det var for mye.
Asker og Bærums Budstikke 3. november 1975
Avisa hadde også en undersak hvor andre personer bekreftet kjempeproblemet. Det ble ingen optimistisk slutt: «Ja, jeg ser svært svart på dette. Dette har vært en utvikling til det verre i skolen, og vi kjemper med ryggen mot veggen».
Etter artikkelen om kryssordkongen tok jeg på meg å lese forskningsmonografien Språket i kryssord av Laurits Killingbergtrø (1994) — så du slipper.
Dette er en utgivelse for spesielt interesserte. Det teller jo positivt for målgruppa! Selv merker jeg at jeg er litt mer interessert (!) i kryssordets fenomenologi, hvordan det oppleves å løse dem, og for så vidt dets historie også, hvor og hvordan det har vært lagd og trykket, enn de ganske tørre språkfakta som denne boka presenterer.
For meg trekker det ikke opp at forfatteren tar med nynorske kryssord, fordi det er særdeles marginalt i kryssordverdenen. Også en merkelig inndeling i kapitler og underkapitler, med kapitler som 2.3.2.3.2.1.2 og 5.3.4.1.2.2. Hva slags nytte har dette for noen?
Ingen anmeldelse er komplett uten merkelige kryssord-ord. Fra eksemplene som Killingbergtrø analyserer, henter jeg:
De er dumme har hatt løsningen DÅRENE. Her snakkes spesiell dialekt har hatt løsningen SKÅNE. Enig. Svensk «utrop» har i et kryssord hatt løsningen EEEMIL.
Utgivelse for spesielt interesserte. Jeg merker jeg er litt mer interessert (!) i kryssordets fenomenologi, hvordan det oppleves, og for så vidt dets historie også, hvor og hvordan det har vært lagd og trykket, enn de ganske tørre språkfakta som denne boka presenterer.
For meg trekker det ikke opp at forfatteren tar med nynorske kryssord, fordi det er særdeles marginalt i kryssordverdenen. En annen innvending er den merkelige inndelinga i kapitler og underkapitler, med kapitler som 2.3.2.3.2.1.2 og 5.3.4.1.2.2. Hva slags nytte har dette for noen?
Ingen anmeldelse innen et slikt tema er komplett uten merkelige kryssord-ord.
De er dumme har hatt løsningen DÅRENE. Her snakkes spesiell dialekt har hatt løsningen SKÅNE. Enig. Svensk «utrop» har i et kryssord hatt løsningen EEEMIL.
Etnisk har ifølge Killingbergtrø «full eller nesten full synonymitet» med RASEMESSIG (s. 45).
Til sist lanserer han
har ifølge Killingbergtrø «full eller nesten full synonymitet» med RASEMESSIG (s. 45).
Til sist lanserer han fremmedordet for hva kryssordvitenskap bør hete i vitenskapelige sammenhenger: krusiverbologi. Det har ikke slått gjennom og ga 1 googletreff da jeg skreiv denne posten. Nå er det 2 treff.
Det er flott med litteraturens høyrebacker, litt ufeirede bidragsytere til at vi opprettholder og foredler vårt språk, formidling og kommunikasjon. Oversettere tilhører denne gruppa. De bør mer fram i lyset, og jeg har hatt et par intervjuer med oversettere på denne sida. Videre har vi de som oversetterne kan konsultere, nemlig ordbokforfattere, leksikografer. De får sjelden et klapp på skulderen — ordbøkene er liksom bare der. Og i dag skal handler det om kryssordkongen. Det vil si: det finnes nok flere, men den fremste kryssordkongen på 90-tallet skal ha vært Jarle Schwach.
Jarle Schwach
Jarle Schwach var et navn som dukka opp da jeg prøvde å finne ut mer om kylkun. Dette kortlivede kallenavn på store kyllinger som oppsto før jul i 1995, var allerede i 1996 på plass i Schwachs kryssordbok. I dag står ordet også i ordboka NAOB, trolig 15–20 år etter at det altså ble registrert av Schwach. Så hvem var Jarle Schwach?
Jarle Schwach var kryssordkongen, ifølge episode 1016 av Norge rundt. Her, mellom segmentene «Rattkjelkegutta» og «Lang barnetegning», fikk Schwach besøk av NRKs distriktsteam i sitt hjem i Porsgrunn. (Barnetegninga var forresten «en hyllest til Golfstrømmen». Ved første øyekast leste jeg «en hyllest til Golfkrigen»!)
Som en ser av skjermbildene, hadde Schwach produsert både kryssordbøker og kryssordleksikon. Kryssordbøker er bøker med tomme kryssord folk skal løse, mens kryssordleksikon inneholder ordene som kan være svarene.
Schwachs leksikon ble oppdatert flere ganger, og det kunne ikke være noen liten jobb. Man må jo følge med på ord som brukes og dukker opp. Så har man kanskje 750 000–760 000 ord i leksikonet fra før, som Schwach oppga som tall, samtidig som man må prøve å holde orden på hva som sto i leksikonet fra før og ikke.
Schwach begynte da han var 13 år. På den tida skreiv han ned ord han hørte for første gang, og bygde etter hvert opp en ordsamling fra scratch. Som han skreiv selv: hobbyen fra 1953 var «noe så spesielt som en systematisk innsamling av ord«. Fra 1963 produserte han kryssord. I et intervju står det at Schwach opererte med sju vanskelighetsgrader.
Det første kryssordleksikonet brukte Schwach intet mindre enn 38 år på. Boka fra 1991 fikk raskt flere spinoffs.
Kryssordkonger er ikke de som sitter stille og venter på at gode ting skal skje. Etter å ha begynt å gi ut på Mortensen forlag, tok Schwach med seg hele samlinga til Grøndahl Dreyer. Her stoppa det på 360 572 ord i bokji. Forordet redegjør for at samlinga stopper på ord av 12 bokstavers lengde (15 var grensa året før), men at dette er akkurat det målgruppa trenger. De som produserer kryssordene har gjerne ikke ubegrensa med boltrerom, noe som gjør det uvanlig med lange ord. Litt fortjent selvskryt er det også plass til:
Alle tre kryssordbøkene er blitt en kjempesukses; de to første er utsolgt fra forlaget, men den siste boken er fortsatt å få tak i. Suksess har det også vært med Kryssårboken ’97 full av oppgaver, og med oppfølgeren Kryssårboken ’98. Forfatteren mener suksessen skyldes hans nitide samling av ord i 44 år uten stopp, videre hans nøyaktighet og innsikt i de spesielle emner og ord som har fått sin plass i boken,. Ikke minst hans erfaring som mangeårig kryssordforfatter har hjulpet ham å se manglende kommende ord og emner.
Forfatterens gode evner førte videre fram mot det første tobindsverket, som kom på Cappelen i 2000. Uttrykket «double down» på engelsk, som betyr å gå for dobbelt i stedet for kvitt, gjennomføres her bokstavelig. 763 697 ord var nå med. Ett eller annet skjedde med publikumshensynet og det praktiske hensynet; nå var det bare å la alle sluser og diker briste. Bokstavgrensa kunne økes til 17 og ordene på 17< bokstaver kunne trykkes i et vedlegg.
Unike ord er jo ikke alt sammen. Mye går igjen. Kylkun står i 1996 under dyr, fugl, husdyr og nyttedyr. (Men ikke under mat.)
Jeg skulle gjerne intervjua Schwach nå, men finner ingen informasjon. Jeg vet ikke engang om han er blant oss lenger. Tidligere fikk han jevnlig presseomtale i fødebyen Drammen og sitt nye hjemsted Grenland. Da fikk også typografene kvesse sine arbeidsredskaper, her fra Porsgrunns Dagblad i 1986 (det glapp litt for typografen da etternavnet skulle inn):
Presseomtalen gikk også inn på personen bak arkflakene. Blant annet omtales en lang interesse for hesteveddeløp, noe som reflekteres i kryssordbøkene der 17 individuelle hester listes opp under oppslagsord som «Vinner av Biri Oppdretningssløp».
Men det var ikke bare dans på rose (blomst, busk, cellist, filmtittel, kulestøter, løper, maler, revyartist og «verk») som kom fram. Drammens Tidende skreiv at Schwach vokste opp «på det beryktede ‘Herthas Flak’ på Åssiden», og dessuten at «han er født deprimert». I 1996 sto han fram som eks-alkoholiker, som seinere også ble slått opp i et portrett i VG. I tillegg til kryssordkonge var han altså foregangsmann for åpenhet om psykisk helse.
Som snacks i de første kryssordheftene Schwach lagde, fant man blant annet intervju med kryssordløsere som Aud Schønemann! Men ingen trær vokser inn i himmelen, heter det. Ikke alle spirer blir engang til busker. Jarle Schwach’s kryssordmagasin på Hubro forlag finnes det bare ett hefte av i Depotbiblioteket.
Villa Thrap Wahl og Daniel Danielsen
Men Jarle Schwach er ikke den eneste som er en slags kryssordkonge, for ikke å si kryssordmonark.
Deretter var det visstnok ingen som så behovet, eller orket, å utbedre eller oppdatere den på mange tiår. Selv om 60-tallet kom og vi fikk mange nye ord, jeg nevner i fleng: hasj… ja noen flere var det vel.
Ifølge Killingbergtrø ble arven først tatt opp av Daniel Danielsen i 1984. Det kan nok med fordel faktasjekkes, og Villa Thrap Wahl har så morsomt navn at hun fortjener mer oppmerksomhet når tida tillater det. Det er ikke tid til det nå, ei heller til et dypdykk i Daniel Danielsen.
Men han må bli nevnt, for Danielsens verden var noe utenom det vanlige. I hans kryssordleksikon var det mange tenkelige og utenkelige oppslagsord. Premisset for ei kryssordleksikon er vel først og fremst at ordene skal være brukt eller skal kunne brukes i kryssord, men her var det opptil flere ord en sjelden har sett. Da vi satt og kikka i Daniel Danielsens kryssordleksikon for et par tiår siden — var vi nerder, sier du? — prøvde vi da også å finne de mest komiske løsningsforslagene.
Slike var ofte å finne under oppslagsord som «dum person», hvor jeg slo opp i enda et kryssordleksikon, et skrevet av Tormod Ropeid. Det var ikke alle disse ordene som sto i Donald Duck-blader fra 80-tallet (men noen sto der). «Grasnaut» var et av dem som jeg valgte meg ut, tok med til skolen og kalte noen for. Det gikk greit fordi ingen skjønte ordet.
Jarle Schwach var derimot en høvisk mann. I Det store blå kryssordleksikon fra 1996 kan man verken slå opp på skjellsord, hånsord, dumrian, dustehue eller dummepetter. Ikke engang dum.
Schwachs bibliografi
Mortensens store kryssordleksikon. Mortensen, 1991 Mortensens kryssordleksikon for reise og fritid. Mortensen, 1992 Kryssordløserens store synonym- og fremmedordleksikon. Mortensen, 1994 Det store blå kryssordleksikon. Grøndahl Dreyer, 1996 Synonymordbok og fremmedordbok for kryssordløsere. Grøndahl Dreyer, 1997 Cappelens kryssordleksikon, to bind. Cappelen, 2000 Kryssordspesialisten. Orion, 2003 Synonymleksikon. Orion, 2003 Fremmedord og sjeldne ord i kryssordform. Orion, 2007
Kylkun. Smak på ordet. Andre har gjort det før deg. Jeg har en onkel som ikke forhaster seg når han snakker. Han snakker litt omstendelig til vanlig, og legger enda mer trykk på visse ord — ord som ofte var knyttet til interesser i visse perioder. En legendarisk onkel. En desemberkveld rundt 2000, kanskje før, var det altså kylkunen som ble snakkis. Hva var det?
Kort sagt noe som ble servert på en familiemiddag. Råvaren kom i en stor pappeske som det altså sto kylkun på. En kan trygt si at fuglen, om den bare ble servert én gang, har blitt nevnt atskillig flere ganger som innsidehumor. (Dette høres vel ut som noe alle vil være på innsida av!)
Jeg trodde, og har vel trodd siden, at kylkun var en krysning av kylling og kalkun. Det er det ikke. Det er en kylling som er så stor som en kalkun, og derfor skal/kan serveres i anledninger hvor kalkun ses på som mer comme il faut enn kylling — altså helaftener som romjul, nyttår.
Det var da også i opptakta til jul i 1995 at avisene begynte å skrive om dette gespenstet. Og en kan trygt si at omtalen avtok etter ei tid. Etter 2005 er det bare i tilbakeblikksform vi hører om bestet. Og selv tilbakeblikkene tok ganske raskt slutt — fram til nå.
Vel, bortsett fra NAOBs ordbok. Dette verk, som er ordbøkenes Dennis the Menace mens Bokmålsordboka er ordbøkenes Mr. Wilson, tok inn kylkun en eller annen gang før den ble fullført på 2010-tallet. Selv om kylkunen da nærmest ikke var nevnt av noen på over ti år.
Uttalen NAOB opererer med er kjylkun. Jeg har alltid uttalt ordet bokstavrett. Dette beror jo på om ordet er kylling med kalkun satt inn på slutten, eller kalkun som tilfeldigvis har en Y inni seg. Artsmessig er det vel det førstnevnte som er riktig, skal jeg innrømme.
Kylkunen var også nevnt i noen språkbøker mens arbeidet med NAOB var underveis. Aller raskest ute var derimot et annet oppslagsverk, Jarle Schwachs Store blå kryssordleksikon. 1998-utgaven prydes av kylkun, stående der på geledd etter kufugl, kvakka og kvæker. (Fugler kan ha lange navn, men det ser ut som 15 bokstaver er ei smertegrense for fugler. Etter yndlingskakadue og østvarslermeise er det slutt. «Hva er din yndlingskakadue? Det må bli yndlingskakadue». Både fuglefamilie og fugleorden stopper også på 15 — representert ved steatornithidae og sphenisciformes. Disse er ganske hardcore å møte på i et vanlig aviskryssord. Men var 15 bokstaver rett og slett kryssordbokas tekniske grense?)
Kylkunsalget skal ha gått godt i starten, men det ble til slutt slutt.
Møre 16. november 1995Glåmdalen 12. februar 1996Moss Avis 8. november 1996
Jul og nyttår er tradisjoner, og seige å endre på. (Det er heller lettere å legge til nye høytider andre deler av året.) Noe annet som har svingegenskapene til et trippelt vogntog, er NAFs veibok. Redaksjonen tok inn kylkun som roadside-attraksjon, antakelig i 1998. Det var på Støren at bilister fikk ledet sin oppmerksomhet til en representant for primærnæringene, «Kyllingprodusent som produserer kylkun». Samme tekst sto der i 2014. Det var lovlig seint.
Å få en smak av Roma er mulig her hjemme. Driftige sjeler har importert italiensk drikke i noen årtier. Bryggeriet heter selvsagt Roma — man kan ikke annet når man tross alt skal representere «den evige stad». Men selvsagt finnes det noe som er bedre enn å nyte den kjente italienske drikken hjemme i stua, nemlig å dra nedover til selve kilden. Ad fontes! som de moderne italienerne sier på sitt språk.
Flyfoto av Roma. Hentet fra Wikimedia Commons, lisens public domain.
Dette kan man for så vidt ta helt bokstavelig, og som byens drikkevannskilde spiller Trevi-fontenen selvsagt en viktig rolle, men grunnet stor pågang, vil rådet herfra være å oppsøke steder med færre turister. Finn en bit av det ekte Italia. Lån for eksempel en Vespa-scooter og finn en koselig restaurant med pasta. Eller, om du craver det stikk motsatte, antipasta.
Mat blir imidlertid sekundært. «Kulturby» er merkelappen vi først og fremst forbinder med Roma. Fant opp alfabetet vårt gjorde de jo, og bøker står sterkt i dag. Romaner analyseres jevnlig i offentlige diskusjonsforum. Spør du hvilken som helst lokal innbygger om veien til dette Forum Romanum, kan de påpeke at alle veier fører dit. Det sier noe om betydningen.
Idrett er stort der nede. Roma arrangerte OL i 1960, og Olympiastadion brukes fortsatt flittig. Oppvisningene kan minne noe om tyrefekting som vi kjenner fra andre steder i Sør-Europa, men kan også bestå av færre tyrer og flere mennesker i en slags koreografert strid. Som med okseløpene i Pamplona har (særlig) menn verden rundt tatt utfordringen og kastet seg ut i kampen. Da stjerneskuespilleren Russell Crowe meldte seg på, ble det til og med lagd en dokumentar om det, som kan være fin å se før man drar ned.
Turister blir ikke alltid dratt ned som deltakere i arenaen, men som i alle storbyer er det områder hvor turisten bør være forsiktig. Den som bestemmer seg for å krysse Rubicon, gjør det på eget ansvar, det må virkelig understrekes. Italias ledende politikere tar spesielt tungt på det, og det har faktisk vært rapporter om senatsmedlemmer som har væpnet seg for å «ta imot» tilreisende på vidvanke. Personer med spanske navn som César virker å være spesielt utsatt; det kan skyldes at spanjolenes hærer vandret inn i Italia med elefanter for endel år tilbake.
Youtubes merkeligste sjanger kan være så mangt. For det er mye merkelig der. Men noen av de rare tingene er det i hvert fall mulig å skjønne hvorfor noen får noe ut av. Det skjønner jeg derimot ikke med dagens sjanger: videoer som utgir seg for å være høydepunkter fra ekte fotballkamper, men som er fra
For noen år tilbake skreiv Natt og Dag om genererte videoer for barn. Det handler stort sett om farger og former. En form eller et kjøretøy kjører i maling eller fargede kuler og blir den fargen. I bakgrunnen finnes alltid den samme musikken uten copyright.
«Nettstedet Youtube er fullt av datagenerert innhold tilpasset smårollinger, og deres desperate foreldre […] Mye av innholdet er produsert av bots, eller i det minste bestemt av algoritmer», skreiv altså Natt og Dag.
Men så har du altså fotballvideoene, som påstår at de vister kamphøydepyunkter men er av noen som spiller Fifa.
Her skulle jeg vist innholdet, men videoen ble sletta. Noe som gjenter seg hos andre.
Jeg valgte en annen VM-kamp å kikke på, Canada-Marokko. I videoen under er det to-tre sekunder med matchbilder før det følger en 2,5 minutt lang triksevideo av et barn, trolig i Afrika. Triksevideoen kunne kanskje blitt populær av egne meritter, så kunne vært noe å satse på, men jeg mistenker at brukeren ikke har copyrighten.
Videoen under har en plakat på starten som, selvsagt til tross for thumbnailen, innrømmer at videoen er av et dataspill. Ikke engang FIFA, men «the free game Efooltbal PES 2021». (eFootball er Konamis serie som tidligere het Pro Evolution Soccer, og er neppe gratis. Men burde kanskje vært det, ifølge de dårlige anmeldelsene. Faktisk er det vel bare en expansion til samme spill for 2020, med store problemer med å skaffe laglisenser, slik at en for eksempel må kjøpe en Manchester United-pakke for at laget skal bli med i spillet)
Videoen hopper rett inn på stillingen 0-2, og så er det 2,5 minutter med spill fram og tilbake — som sagt henta fra et dataspill — og Canadas ene mål kommer ikke.
Man kan lure på om dataspillerne noengang får stillingen til å bli akkurat det som det ble i virkeligheten? Det er jo sikkert ikke så lett å simulere at Japan slo Spania, for eksempel? Eller Tunisia Frankrike?
Svaret er vel helst at det klarer de heller ikke. I videoen under, som utgir seg for å være av «Japan–Spania 2–1», scorer Japan 1–0, og flere mål blir det ikke.
Clickbait, men…
Clickbait-thumbnails kjenner mange til, og det er at forhåndsvisningen viser noe som ikke er i videoen, men som får folk til å klikke.
En ting er å bli clickbaitet, det kan skje den beste og løsningen er jo bare å klikke seg ut av videoen. Men hvem er det som faktisk ser videoen, trykker lik og abonnér, ja har en faktisk glede og utbytte av å se på dette?
Rett etter å ha tatt skjermdumpet av «Japan–Spania 2–1», prøvde jeg å sjekke kommentarfeltet for å finne spor. Det kom ikke opp, så jeg oppdaterte sida. Da var videoen allerede satt til privat.
Det er jo lov til å vise bilder av at du spiller et spill, det er faktisk den beste reklamen spillselskapene kan få. Så copyright-trøbbel er vel neppe grunnen til at det slettes. Kanskje det er snakk om copyright av VM-varemerket?
En merkelig katt-og-mus-lek er det uansett. Legg ut innhold, få noen avspillinger og så ta det vekk igjen. Dette er én mulig forklaring på at kanalen (@FootballMatchHighlights) nå står uten en eneste video, men 84 400 abonnenter. En annen, og kanskje vel så sannsynlig, forklaring kan være at nesten alle abonnentene er bots.
Jeg skal heller ikke slippe @FootballMatchHighlights helt ennå, for legg merke til at formålet ifølge kanal-banneret angivelig er «prediction» av kampene. Etter at den ekte kampen er ferdig kan man derfor kanskje si man ikke trenger å ha prediksjonen oppe lenger. Motargumentet mot det er selvfølgelig at den såkalte «prediksjonen» hadde 2-1 til Japan i videotittelen. Selv om det både var vanskelig å tippe, og heller ikke var det resultatet man så i spillet (som var 1-0).
Jeg kikka også på en annen video av fake-Japan–Spania. Også denne videoen ble gjort privat ganske kort tid etterpå. For denne dataspilleren er løsningen å vise 2 spillminutter av dataspill-Japan–Spania før kampen kuttes, selvsagt på stillingen 0-0. Det skjer ingenting i klippet. Spilleren fortsetter i stedet videoen med å vise klipp fra en kamp mellom Australia og Marokko, hvor det rotes inn ett mål — men ellers ikke skjer noenting.
Australia og Marokko er heller ikke en ekte kamp; lagene har møttes én gang gjennom tidene, i 1987.
Og dette, tenker noen: dette må jeg abonnere på, like og gi reklameinntekter.
Haaves historier 
