Menn og kvinner og fornavn

Jeg sitter med ei bok som heter Hvem sa hva. Boka er skrevet av en dr.art. Uri, jeg husker ikke fornavn eller kjønn.

Kjønn og språk er temaet, og en av sekvensene lyder slik: «De to presidentkandidatene ved det siste amerikanske valget var som kjent Donald Trump og Hillary Clinton, hyppig omtalt som Trump og Hillary. Nå kunne man forklart denne asymmetrien ved at det allerede eksisterte en Clinton i offentligheten, og at muligheten for omtale ved hjelp av bare etternavn var oppbrukt» (s. 220).

Her tror jeg at jeg velger å kommentere i punkter:

  • Trump har i noen tiår hatt kallenavnet «The Donald»
  • Bill Clinton ble mer enn gjerne kalt for Bill, særlig i tospann med en annen mannlig leder: «Bill og Boris»
  • Sarah Palin ble alltid kalt for Palin eller Sarah Palin, aldri Sarah
  • Mitt Romney ble gjerne kalt for Mitt (34 000 googletreff for «Mitt and Obama». Eller som det ble sagt på forelesning på Sciences Po, som min søster fortalte meg: Mittster)
  • Elizabeth Warren har jeg aldri sett omtalt som Elizabeth, bare Warren (selv om det er et mannlig fornavn)
  • Jeg finner lite bruk av «Clinton and Monica» selv om sistnevnte ikke var en autoritetsfigur slik at det var lettere å forvente bruk av fornavn. Frasen gir masse googletreff, men da som en del av frasen «Bill/President Clinton and Monica Lewinsky»
  • Derimot skal det innrømmes at er det veldig vanlig å omtale Hillary Clintons rådgiver Huma Abedin ved fornavn

Slik kunne man fortsatt, men det viser fallgruvene ved cherrypicking av empiri.

Forresten kan jeg avsløre at dr.art. Uris bok USYNLIGGJØR en kvinne, nemlig personen som har tatt portrettet av Uri. Gyldendals nettside viser at fotografen heter Julie Pike, men hun skulle ikke få sitt navn nevnt i boka nei.

Bør man ha forsvarere på begge stolpene?

Her om dagen diskuterte jeg med noen at fotballag gjerne dropper å la forsvarere dekke stolpene på corner imot. Kanskje er det en litt newbie-taktikk?

Jeg ville personlig, som keeper (det begynner å bli lenge siden), ønsket meg medspillere på stolpene.

Selv om null mann på stolpene gir to ekstra medspillerne ute i feltet, er det ofte veldig så som så hvordan angriperne egentlig dekkes. Hvis de to ekstra medspillerne likevel fører til tapt duell, og man får en avslutning på mål, har de jo forlatt stolpene for ingenting.

Med to færre medspillere i feltet blir det dessuten bedre plass for keeperen til å jobbe. Keeperen som har en god utgangsposisjon for feltarbeid, har selvfølgelig den fordelen i dueller, at armene kan strekkes ut for ekstra høyde. (Riktignok kan forsvarende medspillere også være nyttig muskelmasse som rett og slett står i veien for motstanderløp.)

12. juli kom det nettopp en Vålerenga-heading foran første stolpe i bue over Sosha Makani. Ballen dalte bedagelig ned i lengste hjørne og ble kampens eneste mål. Jeg mener at headingen kunne vært plukka lett hvis en miffer sto på stolpen. Han som ikke sto der, hjalp vel til ute i feltet, men det hjalp jo absolutt ingenting.

En annen «ulempe» ved å ha folk på stolpene, er at hvis det blir en stuss til en som scorer, er det en liten sjanse for avblåsning for offside hvis ingen står på stolpene. Men er ikke dette ganske marginalt?

Sommer- og California-stemning laget av en tysker

Ekte sommer er barndommens sommer, med andre ord overnatting med fetter, ballspill, plastbadebasseng/spreder, Grand Theft Auto 1, jordbær, burgerhopping* og sist men ikke minst Pacific Blue. Denne tv-serien oppfyller få av dagens krav til, la oss si, representasjon. Men den er et tidsdokument, og nærliggende for undertegnede, idet jeg ikke fikk lov til å se på Baywatch da det kom et par år tidligere.

Tur på hytta som ikke hadde et fnugg av innlagt strøm skulle ikke få hindre at Pacific Blue tonesatte kvelden. Faren min tok med en liten tv som han ga strøm fra et bilbatteri. (Selvsagt synes jeg at dagens unge har det for lett 😉

Dagens tekst om Pacific Blue skal imidlertid ikke dreie seg om episodene, men om temalåta, «Just Another Day in LA». Skamløst californisk idet den spilles i sjangeren SoCal-/Epitaph-punk, og ikke fornekter seg en bro i stilen surf, samt et grungy pre-chorus. (Godt gjort å få plass til alt dette på ei låt som varer i 1:06)

Jeg visste antakelig ikke hva låta het da jeg så tv-serien, men fant det ut i forbindelse med musikknedlasting på Napster (om det ikke hadde gått så langt som til WinMX. Men det var garantert før Kazaa.) Her framgikk altså tittelen, og artisten. Artisten sto oppført var Christopher Franke. Hvem er så det?

Hukommelsen min ba meg først om å søke opp Christoph Franke, men det er en fotballmann i Øst-Tyskland. Christopher Franke er også tysker viser det seg, født 1953. Pusher 70 år nå, og godt og vel middelaldrende allerede da Pacific Blue ble laget. Noe skurrer. Musiker var han riktignok, men da i Tangerine Dream som jeg synes hørtes ut som litt utflytende musikk og ikke SoCal/surf-punk.

Var dette en feil?

Nei, det er riktig person. Alle profesjonelle musikeres drøm er blitt til virkelighet, det er låtskriveren og ikke utøverens navn som hektes på låta «Just Another Day in LA». Christopher Franke. Denne definerende californiakitschen er altså laget av en middelaldrende tysker. Andre personer spilte instrumentene. Gitaristen oppgis å være Zeke Zirngiebel, en obskur person som synes å ha utgitt mest rundt 1979-80. Bassisten er enda mer ukjent. Hvem som sang låta klarer jeg ikke å finne ut. På soundtracket til Pacific Blue opptrer sju ulike sangere. De fleste på det tungt californiapåvirkede internettet tror rett og slett at sangeren er Christopher Franke selv.

Og det er det altså ikke.

Men soundtracket til Pacific Blue skal ha honnør. Et lytt på denne cden skal vel gjenspeile en titt på en episode. Hva er vel mer naturlig enn at cden både åpner og slutter med «Just Another Day in LA»?

(Kilde: Discogs)

* burgerhopping = En madrass underst. En person oppå madrassen. En madrass oppå personen. Det hele skal så de andre hoppe oppå.

Forslag til ny Rosenborg-trener

Jürgen Klopp

Kan vise til fantastiske resultater!

Alex Ferguson

Fantastiske resultater OG ledig på markedet!

Hvilken som helst annen trener i Eliteserien

De fleste av dem har gjort det bedre enn RBK i år!

Petter Northug

Trønder! Kan det å ta gull!! Kan mye om trening!

Lionel Messi

Kan hentes som spillende trener! Ubeskrevet som trener, men hva gjør vel det når han er så sykt gull som spiller!

Nils Johan Semb

Han har trent landslaget! Tenk å kunne signere en LANDSLAGS-trener!!

Kjetil Rekdal

Kan røske litt opp! Er romsdaling og dermed skap-trønder! Ledig på markedet!

Tom Nordlie

Ekte vinnertype! Utrolig nok ledig på markedet han også!

Eirik Horneland

Tok jo medalje i fjor, hvor knall er ikke det? Har kanskje fått tid til å tenke seg om etter å ha fått sparken!

Om boka Jøde fra 1933

I 1933 var en norsk lektor og reporter i Berlin og møtte en tysk nazist. De hadde møttes tidligere, men nytt av året var at reporteren kunne «gratulere ham med seiren». Nasjonalsosialismen hadde siden sist blitt statsbærende ideologi i Tyskland. For reporteren fikk også samtalen med tyskeren en fornyet aktualitet: «I Hitlers Berlin – som i Stalins Moskva og Mussolinis Rom – har private meninger, selv den jevne mann, plutselig fått en interesse langt over det vanlige, for hvem vet om man ikke nettop gjennem ham kunde få vite sannheten, som man aldri har garanti for å høre gjennem myndighetenes basunblåsere, heller ikke på de mottagelser som lederne nu og da gir pressens menn til orientering og belæring».

Reporteren het Theo Findahl og utga boka Jøde i 1933. Hva var dette for slags bok? Jeg analyserer boka og ikke minst mottakelsen av boka i en ny artikkel.

Svein Arne Hansen

Noen dør på sin post, på topp i sin karriere. Det gjorde Svein Arne Hansen, president i det Europeiske friidrettsforbundet. Etter mange år som leder i Bislettalliansen (organisasjonen som arrangerer Bislett Games) og tolv år som president i Friidrettsforbundet ble han altså valgt som leder i Europa.

Svein Arne ble alltid lenge i hver posisjon, for når han først var blitt leder, var det ikke mange som ønsket seg noen annen leder. Jeg var selv med på friidrettstingene i 2009, 2011, 2013 og 2015. Her og andre steder fikk jeg oppleve hvordan Svein Arnes felt først og fremst var ledelse.

For han var ingen trenerguru eller tidligere topputøver, han var organisator – og jobbet med mennesker.

La meg si at jeg er en av dem som stiller meg tvilende til de mange mellomlederne i samfunnet, og at disse liksom skal kunne kvalifisere seg til ledelse gjennom å «studere» ledelse. Hva er ledelse? Svein Arne Hansen kunne dette naturlig, og viste det ved:

  • evne til å knytte kontakter for å få gjennomført ting
  • oversikt over egen organisasjon, hilse og kjenne folkene
  • innlevelsesevne i menneskene «under» seg i egen organisasjon, vise interesse for hva folk driver med
  • diplomatiske evner – ikke la seg rive med i de mange stridsspørsmål som oppstår

Svein Arne Hansen var et av få medlemmer av IF Kamp-Vestheim, en friidrettsklubb fra Frogner. Klubben var passiv, men som medlem der var man nøytral overfor de store Oslo-klubbene. Standpunktet «over» mulige konflikter kom godt med i Friidrettsforbundet. Jeg har inntrykk av at da han kom inn som president i 2003 var nærmest alt av opptur gjennom 1990-tallet, skuslet bort. Forbundet var et salig rot. At disse menneskene deretter klarte å ha samme leder i tolv år sier altså mye om lederen.

Jeg opplevde tilløp til kjekling og intrigering rundt postene under presidenten, som visepresident og sentralstyremedlemmer. Det er vel sikkert naturlig i alle store organisasjoner. Svein Arne hadde utvilsomt sine favoritter, men utad sendte han et godt signal til offentligheten ved å stille seg «over» viderverdighetene.

Innad ble nok både det ene og det andre sagt, til ulike tider. Men ved friidrettstinget i Alta kunne ikke flyet lande, og måtte lande i Kiruna med 7 eller 9 timers busstur til Alta over Finnmarksvidda. Da forsikret han om at tinget blir nok ikke i Alta igjen, men smilende.

Ellers reiste han blant annet ved å besøke (nesten?) alle kretsting i Friidrettsforbundet. Jeg tror at dette faktisk ga et utbytte, i form av å kjenne hvem som var aktive rundt omkring og hva som foregikk. Det kunne sikkert være umåtelig kjedelig å høre på forhandlingene, men ledelse er det.

Det er ingen tvil om at når du var inne i styre og stell, så visste Svein Arne hvem du var og kunne samarbeides med. Ved et tilfelle ga han meg nøkkelkortet til sitt rom for å hente noe jeg skulle låne, ville Per Ravn Omdal for eksempel gjort det? Også fans ble trukket inn i lagmiddager etter mesterskap.

Han tapte en presidentvalgkamp i EAA, for så å vinne neste. Bladet Friidrett skreiv om valgkampframstøt i Hviterussland med en slags nasjonalstolthet. En kunne nå tenke at land som Hviterussland er et vepsebol på mange måter, men de er nå en del av den europeiske friidretten. Som EAA-president ble han styremedlem i IAAF, der det var nok å rydde opp i.

Svein Arne Hansen født 1946 var jo en mann av sin tid, og det var nok hos andre personer mulig å finne en mer moderne, for ikke å si woke tankegang. Det hører med at han var fisken i vannet når det ble tid for festaspektet ved kongresser og lignende. Og det føles riktig å avslutte med en fast vits han alltid «ble nødet» til å fortelle ved tingmiddagen. (Gjenfortalt etter hukommelsen, og med enkelte kommentarer…)

En australier og en rabbiner [jeg vet ikke hvorfor rabbiner] deltok i en spørrekonkurranse på tv. Det sto uavgjort, og begge klarte det siste spørsmålet, hva er hovedstaden i Mali – Timbuktu. [Det er ikke det, men la gå.] For å avgjøre konkurransen skulle deltakerne skrive en limerick [ikke limerick, men la gå.] hvor siste ord skulle være Timbuktu. Først fortalte rabbineren sin «limerick».

«I was a rabbi all my life,
I had no children, had no wife,
I read the bible through and through
on my way to Timbuktu … «

Da australieren skulle forsøke å toppe dette smelte han til med følgende dikt:

«Tim and I to Brisbane went
We met three girls in a tent.
As they were three and we were two,
I booked one and Tim booked two!»

– Svein Arne Hansen