Jeg nyhører utskjelte «punk»band

Da jeg var punker i tenårene hadde Green Day og Offspring rukket å miste «the» i «the shit», og Blink 182 truet også med å skli ut. Jeg forsvarte da, og vil fortsatt forsvare, mye av det Blink 182 gjorde, men etter Take Off Your Pants and Jacket hørte jeg rett og slett ikke på det lenger.

På nettforum var dagens melodi å plage forumposterne som likte dette, eller enda verre, hadde 182 i brukernavnet sitt. Det samme gjaldt hekstetten Sum 41, Good Charlotte, Simple Plan, New Found Glory, The Ataris og The Used som spilte i samme utvannede stil.

De musikalske røttene er i utgangspunktet forskjellige, Green Day var pop punk og Blink var skate/SoCal punk. Begge slo gjennom med tenåringsperspektiv, men mens Blink var et high school-band skreiv Green Day mer som high school-dropouts. Green Day ble jo stadionrock, og hva man skal kalle det som Blink ble etter hvert, vet jeg ærlig talt ikke. Tradisjonell pop punk var det i hvert fall ikke. «Mall punk» kan kanskje være et greit navn på noe av det som dukket opp etter 2000, i hvert fall på artistene som la seg på en visuell stil nærmere emo: svart øyenskygge, skotskrutet skjørt og strømpebukser, nettingermer. Host host, Avril Lavigne. Egentlig byr det meg imot å inkludere en «soloartist» som dette, men kjønnskvoterer henne likevel inn. For øvrig skal jeg høre på de andre bandene nevnt ovenfor, etter reglene:

• ett album per band
• albumet bedømmes for seg selv uten for mye bakgrunnsinfo, men slik info kan nevnes
• jeg velger den eldste fullengderen, i håp om at den er minst forurenset av fame
• coverart teller med, musikkvideoer ikke
• hvis jeg liker det, innrømmer jeg det og erklærer det med stolthet

Sum 41 – Half Hour of Power

Kanadiske. Utga en EP i 2000 før albumet All Killer No Filler i 2001, men vent nå litt. EPen Half Hour of Power har elleve låter og varer nesten (mer om det seinere) en halvtime. Glem å kalle en utgivelse med denne låtmengden og lengden noe annet enn et album. Derfor er det dette som gjennomgås.

Skiva begynner med en Iron Maiden-aktig instrumental. Sangeren dukker opp på spor to, hvor bandet kjører Fat Wreck-stilen, inkludert en «huah» som sist (?) ble hørt på «Dig» av NOFX. De neste låtene er mer Bigwig-aktige og har tidvis mye koring.

På Wikipedia står det: «Described as Oi!, the track «T.H.T.» is considered the most punk rock track on the EP». Denne beskrivelsen er høyst latterlig. Sum 41 var nærmere skate punk i mangel av en bedre beskrivelse, det nærmeste bandet jeg klarer å sammenlike dem med er altså Bigwig. De lekte seg dessuten litt med forskjellige sjangre. Ska punk dukker også opp. Rapping i Beastie Boys-stilen er med. Pop punk er ikke med.

Bandnavnet er utrolig døllt, men albumet er helt greit. For mye koring for min del. Lekingen kan jo også få det til å se ut som Sum 41 hadde lite genuint å komme med. Som at de var en gjeng Ylvis-er på flanering i rockhistorien. Her er lite som kommer fra hjertet, så hardcore er sjangeren Sum 41 står lengst unna. Albumet er vel postmoderne punk mer enn noe annet, coveret passer også godt til det.

Når albumet heter Half Hour of Power, og varer bare i 26.30 minutter, har gutta lagt på stillhet på slutten og kutter nøyaktig etter 30.00 minutter. Det må jeg innrømme er litt morsomt.

Good Charlotte – Good Charlotte

I 2000 utga de sin fjerde EP, men også sitt første album. Salget på 500 000 var bra, men på andreskiva ble dette tidoblet, og ei låt fra andreskiva har 185 millioner Spotify-avspillinger. Men her er det altså førsteskiva som gjelder.

Den selvtitulerte debuten (to av EPene var også selvtitulerte) har raust med koring og tydelig dubbet vokal. Låta «I Heard You» har hørbare partier, men blir helt boyband i bridgen, så for meg er det veggen av vokal som fremmedgjør meg.

Et annet problem: Originale og interessante riff er null, de bruker bare de aller vanligste riffprogresjonene.

Gutta har tatt litt fra nu metalen på åpningslåta, med irriterende «yeah, what», mens det er litt skavibber på andre låt. Tredje og fjerde låt er alternativrock. Låt nummer seks har wah-gitar og nye forsøk på mc’ing (what, what). Og så videre, og så videre. Nummer tolv starter med et «Sweet Child of Mine»-aktig riff før mer alternativrock følger. Nummer tretten — og fjorten — er akustiske ballader med cello.

Albumet er rett og slett alternativ rock og har ikke det minste med pop punk å gjøre. Det sier jeg helt nøkternt, bare til objektiv informasjon.

Coveret er et bandbilde av gutta. Fire av dem kjørte mallcore-stilen — dette har forverret seg siden — bortsett fra han helt til venstre som er jock. Jenter, fortvil ikke, coveret har også inspirert en makeupartist som har laget en slags Good Charlotte-kolleksjon.

Simple Plan – No Pads, No Helmets, Just Balls

Verken de første eller eneste kanadierne. Hva var det de dreiv med der borte? Simple Plan debuterte med album som de også releasa noen singler fra. Neste release var Live in Japan. Savner man et element av at bandet bygde seg opp sakte men sikkert, finner man dette i bandet Reset som to av medlemmene tilhørte tidligere.

Dette har jeg aldri hørt på før. Ikke litt engang. Og å gape over hele albumet blir en utfordring, med sine 40 minutter.

På låt nummer 1 og 3 er gjestevokal fra Mark Hoppus i Blink 182 og (sukk) Joel Madden i Good Charlotte. Det sier alt om hvordan Simple Plan plasserer seg i musikklandskapet.

Låtene er bygd opp likt alle sammen. De har hook, mutet vers, før de øser litt mer på i refrenget. Her kommer koringen inn, masse koring. BPM holder seg lav gjennom albumet og peker mot alternativrocken. En synth ligger også tidvis bak i lydbildet. Også her kommer en Sweet Child of Mine-aktig intro fram, på låt 7, og faktisk også på låt 10.

Tekstene legger seg opp mot pop punken, siden hovedpersonen står utenfor og ser inn på det som er populært. Låttitlene har en tendens til å overforklare hva de handler om. Synger Simple Plan om kjærlighet, skal alt sies direkte og metaforer er forbudt område. Skal vel være Simple, da? Ungdomsskolejenter er målgruppa, i motsetning til Blink som var veldig, veldig guttete. Her skal de fem første låttitlene kontrasteres med Blink 182s fem første låttitler på Dude Ranch:

• «I’d Do Anything», «The Worst Day Ever», «You Don’t Mean Anything», «I’m Just a Kid», «When I’m with You»
• «Pathetic», «Voyeur», «Dammit», «Boring», «Dick Lips»

Om ikke annet så får dette Blink 182 til å framstå som Hemingway. Coveret til Simple Plan kan jeg heller ikke se at passer til tekstene på noen som helst måte. Ikke albumtittelen heller egentlig.

Simple Plan er ikke direkte fælt. Det er ikke så dårlig at det er flaut å tenke på at voksne folk står bak. Men etter å ha hørt på albumet for første og siste gang er det fort glemt.

De neste, å, så uforglemmelige bandene kommer neste gang.