Det skaper reaksjoner at Diamond League har innført følgende format i lengdehopp: «Etter fem innledende hopp, møtes de tre beste i en finale. Og det er det ene finalehoppet som avgjør konkurransen […] Intensjonen er at det skal bli lettere å forutse når avgjørelsen faktisk faller i de tekniske øvelsene, slik at man lettere kan få vist det direkte på TV […] WA ønsker dessuten å flytte fokus fra rekordjakt til dueller». (NRK)
Lengde er en fantastisk idrett. Men som publikumsidrett er det en uslipt diamant, for å si det pent. I lengde er det altså seks omganger – som skihopp x 3. (Samme gjelder tresteg og alle kastøvelsene.) Hver person hopper etter tur og det er eksalterende å hjelpe dem fram.
Men så hopper de ugyldig (av ulike grunner), eller enda verre, bare løper gjennom. En buzzkill.
Utøvere kan også stå over omganger etter forgodtbefinnende, noe de og dommerne holder styr på, men for publikum er det verre. Det finnes tavler som viser pågående hopper, men hopper (!) man over en, går ikke det fram på tavla.
Så har det gått tre omganger, og rekkefølgen på lengdehopperne snus om på, som i skihopp, den dårligste først. Kanskje satt publikummeren og husket på at han svenske kom etter han norske, men i fjerde omgang er det plutselig omvendt. (Fordi han norske er bedre, yeah!) Alle fra nummer 9 og nedover kastes dessuten ut av konkurransen, og heller ikke det kommer fram på noen tavle.
I sjette omgang snus lista enda en gang, med den dårligste først. Stakkars de av publikum som ikke har vært på mer enn fem friidrettsstevner.
Og nå kommer vi for alvor til omgangene der hopperne står over. De begynner å bli slitne, her kan det ha gått over en time på klokka. Det er ganske vanlig å stå over femte omgang. Publikum: Say what?
Og når lederhopperen i sjette omgang skal hoppe sist, kan man rolig sitte og se på om de andre klarer å gå forbi. Klarer de ikke det, kan man stå over siste omgang og nyte seieren. For et antiklimaks. Man kommer til omgangen der det skal avgjøres, og så er avslutningen på det hele at hopperen står over.
Buzzkill opptrer også i høyde og stav, som ikke har noe bestemt antall omganger. Der hopper man til man er ferdig. Det vil si, etter vinnerhoppet, kanskje rekord og greier, følger nødvendigvis tre mislykkede forsøk på neste høyde. Buzzkill, buzzkill og buzzkill. Hvis ikke de bare står over da, siden de har vunnet.
«Det er jo ikke sånn at folk har sluttet å like friidrett fordi det er for mange hopp i lengde», sier norsk rekordholder i lengde. Nei, det er det nok ikke, men tallet på folk som liker lengde er nok ikke kjempehøyt heller.
Som en skjønner, gjelder ikke dette bare tv. Det gjelder også for live-publikum. Løsningen for live-publikum er enkel. Det er å ha en dedikert speaker til øvelsen, som kan guide publikum til når spenningen og avgjørelsen faktisk faller. På tv går det ikke an å kommentere noe man ikke ser, og man kan bare se en ting om gangen. Live kan man flakke mer fram og tilbake.
Det har vært mislykkede forsøk på å gjøre det mer forutsigbart hvor lange konkurranser kan være, som å opptre med et forhåndsbestemt antall forsøk i høyde. Det hjalp ikke idretten.
Siste omgang burde kanskje ikke være avgjørende, men kunne det vært mulig å hente inspirasjon fra skihopp hvor de tidligere omgangene også teller? Slik at for de som er kandidater til pallen, regner man med snittet av alle hoppene og lar siste omgang telle på en slags bonus-måte?
Haaves historier 