For ikke så lenge siden skreiv jeg om Helene Uris bok Hvem sa hva. Språk kan usynliggjøre kvinner. Men det motsatte kan også være tilfellet.
I Morgenbladet 14. august skrives det at Kunsthøgskolen har Dick Hebdige på pensum, beskrevet som «tittelkarakteren i kultklassikeren I love Dick». Er dette alt han er? *ironi følger* Brikkene faller på plass når vi vet at en kvinne har skrevet I Love Dick, og for den kvinnelige journalisten er Dick Hebdige først og fremst et OBJEKT, ja en viljeløs karakter som andre skriver om. Oh my god! (som jeg forretsen har hørt at er en kvinne!)
Spøk til side, Dick Hebdige har mildt sagt egne meritter, som sosiolog. I 1979 utga han Subculture: The Meaning of Style som nesten ny avgangsstudent fra Universitet i Birmingham. Denne har altså vært på pensum verden over. Skal jeg være helt ærlig har jeg ikke lest den, men det er heller ikke poenget.
Kanskje har Elise Dybvig i Morgenbladet skrevet «Dick Hebdige, tittelkarakteren» som en spøk, eller som et spark til de mange tilfeller der kvinner med egne meritter, opptrer kun som «kona til» eller lignende.
Alle personer av betydning bør opptre som seg selv og ikke som «kona til», «karakteren til» og så videre. Selv i lærebøker har det ofte hett at Skuddene i Sarajevo drepte Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn «og hans kone», eventuelt at kona ikke nevnes i det hele tatt. Men Sophie må med. Skuddene i Sarajevo tok livet av Franz Ferdinand og Sophie av Østerrike-Ungarn.
Hvem som betyr noe, forandrer seg. For et par år siden leste jeg om en av Westerdals’ bygninger der «broren til Christopher Nielsen» hadde spilt inn noen låter.
Haaves historier 