Jeg så en video som kåret tidenes beste mannlige fotballspiller i hvert europeisk land. Videoen er noe i favør av eldre spillere. Spoiler-advarsel: for Norge kåret han Rune Bratseth.
Jeg var ikke helt enig i det, her er derfor min topp 11.
På plass «x» putter jeg Tom Lund, som visstnok var ekstraordinært god, men for vanskelig å plassere, uten å ha spilt utenfor Lillestrøm Sportsklubb.
Topp 10 er:
10. Steffen Iversen
9. Brede Hangeland
8. Ronny Johnsen
7. Rune Bratseth
6. Henning Berg
5. Erling Braut Haaland
4. Tore André Flo
3. John Carew
2. Ole Gunnar Solskjær
John Arne Riise
Den beste spilleren fra «gamle dager» er kanskje Odd Iversen? Jeg mener at andre som Harald Berg og Hallvar Thoresen hadde altfor beskjedne karrierer til å nå opp i denne sammenhengen. Ja, går man før 1980 blir det nærmest bare mosjonsidrett sammenlikna med hva som skjedde etter 1990.
Det er mange norske legender som nok var bedre på landslaget enn på klubbnivå. Det gjelder for eksempel Erik Mykland og Kjetil Rekdal. Selv om Mykland nok var det største talentet, er også Øyvind Leonhardsen og Morten Gamst Pedersen ganske langt foran på prestasjoner.
Jeg mener heller ikke at noen keepere har vært stabile nok på et høyt nok nivå til å havne på lista. Synd det!
Martin Ødegaard har ikke vært i nærheten av å prestere nok ennå. Hvor mye Braut Haaland derimot har prestert i sammenlikning, er spinnvilt. Der Ødegaard har spilt to Champions League-kamper, og ble bytta ut i begge, har Haaland scora 20 ganger i CL. På 16 kamper. (Negativt er at han aldri har scora for landslaget i en kvalikkamp ennå, bare i Nations League)
Jeg var en tur i Grimstad, og falt innom bruktsjappa. Det viste seg at den var drevet av et av misjonsselskapene. I biografihylla var Annie Skau virkelig den store helten, mens jeg fikk med meg en om Jan Hanvold: Jan Hanvold gir aldri opp! Nei, det gjør han vel ikke!
Det var vel neppe etisk riktig av misjonsselskapet å nære ved sitt bryst ei bok av Bill Cosby om farskap, så jeg gjorde den gode gjerning å befri sjappa for den.
Det var også fotballmatch i Grimstad.
Banen Levermyr fikk på Eurosport kritikk for gresset. Banen mangler visse drenerings-egenskaper. I tillegg har den brune flekker. Men på 1990-tallet mener jeg å vite at mange baner var mye verre. Banene Stabæk spitle på var i stor grad brune, jamfør coveret til øvrig den ultimate Stabæk-singelen:
«Drep meg konge, men ikke med graut eller forsøksvis fiffige, men altfor kronglete artikkeltitler» Et hjertesukk
Vitenskapsfolk har i ei tid syslet med å lage «spretne» artikkeltitler, og framfor alt lengst mulige titler. Nå er det på tide å slutte.
Tidligere har man hørt om vitenskapsfolk i diverse fag som vil by på seg selv, vise fram «hele mennesket» bak artikkelskrivefasaden. Så de belemrer leserne med artikkeltitler hentet fra Bob Dylan-tekster. En nobelprisvinners litterære uttrykk reduseres til klisjeer, «The Times They Are A-Changin» eller «Blowin’ in the Wind» tømmes for innhold, og klistres til hva som helst av tema.
En eller annen gang begynte også historikere med sitater for å «krydre» sine titler. Ikke minst er det utbredt i masteroppgaver.
Men hva med de profesjonelle? Boka Historie og moral kom i fjor ut på Dreyer forlag. De fire første artiklene har greie, deskriptive titler. Så kommer en monstrositet av en tittel. Artikkelen heter «‘Antisemittiske er selvforsvar – Vi forfølger ikke jødene, men forsvarer oss mot jødenes forfølgelse av vår rase og kultur’. Ei undersøking av antisemittismen i Hirdmannen«.
Alt er galt med dette. Som man ser begynner det med to sitattegn siden det er et sitat inni tittelen, som igjen skal ha sitattegn. Sitatet som her er brukt, er svært langt, og inneholder dessuten en grammatisk feil, stor bokstav etter tankestrek. Til overmål er sitatet på bokmål mens undertittelen og artikkelen for øvrig er på nynorsk. Her er det mye som kræsjer.
Bedre blir ikke neste artikkel: «‘[…] å utrydde nordmennene av jødisk opprinnelse’. De illegale avisene og Holocaust«. Her har man klart noe enda mer visuelt kronglete enn å ende opp med to sitattegn, nemlig å legge på en ellipse i tillegg. Sitatet som er plukket er ikke engang en setning, det mangler subjekt. Undertittelen burde vært mer enn illustrerende nok – hovedtittelen virker helt unødvendig, i likhet med forrige tilfelle.
Boka avslutter likevel med en enda lengre knotefest: «‘[…]det krasseste utslaget av de samfunnsmessige understrømningene som truer sivilisasjonen’. Diskursen om jødene og antisemittismen etter 1945«. Her er det ikke påspandert mellomrom etter ellipsen, en grammatisk uforståelighet. Videre har sitatet for mange lange ord og er dertil forvirrende: Var det antisemitter som truet sivilisasjonen, eller fantes det fortsatt antisemitter som mente jøder truet sivilisasjonen?
Her er noen eksempler fra nylige masteroppgaver:
«From Development Aid to Development Policy»: Following the Norwegian guidelines and criteria set for main partners of development cooperation — the choice of Mozambique and Sri Lanka in 1977
Marerittaktig tittel. Rett og slett.
«Å gi en følelse av sikkerhet» Norske mediers fremstilling av den sivile, internasjonale observatørgruppen i Hebron mellom 1994 og 2001.
Lite fyndig «sitat» på starten, burde hett noe kortere.
Vil man leke skjønnlitterær forfatter og lage «fengende» titler bør man også legge seg dette på minnet: Nesten alle romaner heter noe kort. La oss historikere samle oss om deskriptive, greie titler.
Stabæk spilte mot Brann i dag, og da jeg ikke er korona-utvalgt som tilskuer, sto jeg utafor stadion og så på. På samme sted sto Brann-supporterne. 8-9 personer som forsøkte å støtte sitt lag, riktignok ikke alle ved å lage lyd, og det var ikke mye å juble for heller, men jeg synes de skal ha honnør for å stille opp, og Eliteserien trenger Brann. Trenger bergenserne, for å være mer presis.
Så godt tak har Brann hatt. Men ikke nå lenger!
Men Brann rykker nok ned. En må huske på at slitet har vart siden halvspilt sesong 2019, det er lenge. Og det må være tungt på alle måter å tilhøre laget. Tungt og trått i hverdagen. Som regel må et nedrykk for katarsisk å snu trenden (noen ganger to nedrykk, Fredrikstad FK). Brann er riktignok ikke noe parodisk dårlig lag slik Aalesund var i fjor, men Stabæk som de også har hatt et svært godt tak på, måtte de bare ha slått.
Men det gjorde de ikke, heldigvis for meg selvfølgelig. Stabæk har ett baklengsmål på tre kamper og er best av lagene med tre kamper. Banens beste var Sandberg, deretter Amankwah, Shala, Pignatel. To mål på dødball i dag, men selv om det også hadde vært fint om de spilte seg til noen sjanser, er det nesten bedre for resultatenes del å være et spesielt godt dødballag. Man får alltid en slump med dødballer i en match.
Nærmest en drømmeplassering.
Nettopp den sjuendeplassen de har akkurat nå, bør de klamre seg fast til. Lagene som er over nå, tror jeg Stabæk kan glemme å ta. Tar de Odd og Haugesund, som er nettopp lagene de har spilt mot og holdt stand mot, blir det en fin sesong.
Haugesunds problem er som man ser, selv om det er spilt få kamper, at de har 0 mål. Sarpsborg har heller ikke lagd party. Odd føler jeg kan miste Bakenga før sesongen er omme, det vil være ille for dem, og også ille hvis de ikke mister ham, for da betyr det at han ikke har scora så mye. Mjøndalen er den positive overraskelsen, ellers er det meste som venta.
Det er på tide å se året 2020 under ett og undersøke begrepet «i disse koronatider», et uttrykk jeg er glad i, om ikke like glad i selve fenomenet.
Ord og uttrykk kan meget raskt bli folke-eie, uten sanksjonering fra Språkrådet og eksperter. Det skjedde med «i disse koronatider», og selv om det ble raskt latterliggjort også, var det smittsomt og gikk viralt (!) På P2 hørte jeg Erle Sørheim bruke uttrykket, fulgt av noe sånt som «jeg hadde lovt meg selv at jeg aldri skulle bruke det uttrykket, men nå gjorde jeg det likevel».
Andre som gjorde det likevel finner man i tabellen under. Første treff i norske aviser i 2020 er Aftenposten 28. januar – humorspalten Under streken, faktisk. «Onde tunger derfor navneendringen for Akershus universitetssykehus (AHUS) fort kan bli utsatt. Dermed slipper man i disse coronatider foreløpig en omdøping til Viken region-og universitetssykehus (VIRUS).» Ja, husker dere januar 2020, folkens? De skulle bare visst…
Som man ser gikk man litt lei av uttrykket, samtidig som det også ble mye mindre smitte om sommeren, og dernest et lite comeback sammen med andre smittebølge.
Det er helt tydelig at uttrykket slo gjennom i dagligspråket før det kom på trykk. Det er fordi noen av de første trykte tilfellene er taler, og i taler ville man ikke brukt uttrykket hvis ikke det var forutsatt kjent hos tilhørerne. «Kom gjerne og hils på meg her borte, men vi får vel ta det litt med ro med klemmene i disse koronatider», sa Lisa Aisato for eksempel i en åpningstale på en utstilling i Halden 29. februar 2020. (Utstillingen samla 1000. 1000!!!)
Bjørgulf Claussen (16.8.1944 — 16.5.2021), professor i sosialmedisin og Rødt-politiker.
Han studerte medisin og var ferdig i 1969. Da var han allerede gift med Liv. Etter vel ni år nordpå var de i Skien fra 1978 til 1988. Det ble deretter jobb i Oslo og flytting til Volten på Bekkestua. Claussen gikk nå forskerveien og tok doktorgrad i 1994 i sosialmedisin, det vil si hvordan helse er distribuert i befolkningen. Han ble professor i sitt fag.
Men Bærum var ikke noe nytt land. Kona var bæring, og i 1969 sto Bjørgulf som medlem av Bærum Sosialistiske Folkeparti. Mange vil vite at partiet gjennomgikk en turbulens på denne tida. Ni medlemmer av lokallaget erklærte at de meldte seg ut for å jobbe for sosialismen på egen hånd, eventuelt i samarbeid med SUF. SUF ble som kjent til SUF-ml og seinere AKP-ml / RV. (Claussen omtalte sin tilhørighet som «den progressive bevegelsen».)
Omtrent da Claussen kom tilbake, fikk RV i Bærum sin storhetsperiode. Litt flåsete sagt kan man kalle partiet for ensbetydende med Stein Stugu. I 2007 klarte Rødt å komme inn i Bærum kommunestyre etter noen års fravær, ved den 22-årige studenten Dag Sørheim. (Kandidaten i 2003, Lars Akerhaug, feilet. Dag Sørheim oppildnet ved å angi «sosialistisk revolusjon i Bærum» som sin viktigste sak.) Det var ingen stor og aktiv gruppe bak Sørheim, men Bjørgulf Claussen og Pål Ivar Bergersen fra «1969-kullet». Andre var inne og bidro i kortere perioder, men det var en liten og fast kjerne som diskuterte saker og taktikk hjemme hos Bjørgulf i Volten. Seinere ble blant annet Stein Stugu trukket litt inn igjen, til han rett og slett gjorde kommunestyrecomeback i 2019.
Bjørgulf Claussen debatterte særlig to saker: Det ene er bibliotekene; han var aktiv i noe som het Bærum biblioteks venner. Det andre er kommunebudsjettet. Han mente at kommunen hadde for høye overskudd på regnskapene, penger som heller burde brukes til å øke budsjettene, sammen med økte lån og økte skatter. Bærums-budsjettet har nå fått en leser mindre.
For første gang siden 2002 er Sporting seriemester i Portugal!
Historien bak mitt forhold til Sporting er enkel: Min mor var på skoletur til Portugal. Hun måtte jo komme hjem med en fotballdrakt, men hvilken? «Kjøp Benfica», sa hennes halvt portugisiske elev. Butikken hadde ikke Benfica, så det ble Sporting. Hvite og grønne striper. Heldigvis!
2002-ligatittelen tok de med Mario Jardel som scora 42 mål i ligaen. Noe slikt vil vel aldri skje igjen. Dette året har nesten alle kampene blitt vunnet 1-0, 2-0, 2-1! Men å selge for 42 millioner euro kommer de til å gjøre igjen…
Sporting er, som det heter i Norge, en selgende klubb, som et utall av portugisiske landslagsspillere kommer fra. Sesongen i fjor var ille. Bruno Fernandes forlot laget halvveis i sesongen og ble likevel sesongens toppscorer. Laget nådde bare Europaliga-kvalifisering, som de heller ikke klarte. Men i hjemlig serie har de ikke tapt en eneste kamp.
Mest av alt gleder det at spillere som Nuno Mendes og Tiago Tomás tas opp fra juniorstallen og blir fast på laget. På midtbanen har Joao Palhinha fått sitt gjennombrudd og blitt landslagsspiller. Matheus Nunes fant de i 2. div i 2019 (pris 500 000 euro, utkjøpsklausul 60 millioner!) Pedro Goncalves ble toppscorer i år, han er også ny etter å tidligere ha vært overskuddsportugiser i Wolves.
Følg med på 2003-modellen Joelson Fernandes. Han hadde utkjøpsklausul på 45 millioner euro, med visse bud på 15-20 millioner euro som ble avslått i fjor sommer. Han har ikke spilt for førstelaget i år, så jeg er usikker på hva status er.
I serien «språklige klisjeer» er det én som det er ganske rart at folk fikk seg til å skrive i 1994, og sikkert seinere også: «Det svake kjønn». Kommentar er egentlig overflødig.
Det er ikke lett å tippe Eliteserien når deadline day fortsatt ikke har vært. Tripic til Viking gjorde at jeg bumpa dem opp noen plasser. Men her er dagens tips.
Molde
Vålerenga
Rosenborg
Bodø/Glimt
Odd
Viking
Kristiansund
Haugesund
Stabæk
Sarpsborg 08
Lillestrøm
Strømsgodset
Tromsø
Mjøndalen
Brann
Sandefjord
Aalesund
Sogndal
Start
Åsane
Raufoss
Hamkam
Ranheim
KFUM
Fredrikstad
Ulf
Strømmen
Jerv
Grorud
Stjørdals-Blink
Ull/Kisa
Bryne
Et lite apropos til slutt – sier man på svensk at gode ting stinker? Man sier det i hvert fall ikke på norsk…
Vi starter med et band som få vet om, og som jeg heller ikke kjenner uttalen på. «Owed? Oh-Edd?» Bandet er fra Stabekk i Bærum og hvis EPen ble utgitt i 2004, så var trioen som sto bak, 17 år den gangen. Vet ikke om de vil ha de ekte navnene sine forbundet med dette i dag, så jeg dropper å nevne navn, haha!
Bandet er en Blink 182-klon som noen sikkert ville kalt pop punk, jeg sier SoCal-/skate punk (bare for å gjøre det litt enklere sjangermessig). Tematikken er den barnslige humoren som preget noe av Blinks produksjon. Musikalsk går det fort, under 7 minutter, og jeg synes trommeslageren er god. Skarp og hihat, skarp og hihat. I stedet for å høre på slitne voksne musikere som stavrer fram sitt tiende album kan du jo spandere en halv fotballpause på å høre på noen ungdommer som en gang i tida hadde lyst til å bidra med noe eget de også.
The Yum Yums
Nei, jeg har ikke glemt dem. Dette er liksom selve det norske pop punk-bandet, og også det eneste tilnærmede pop punk-bandet jeg har sett varme opp for et pop punk-band i Norge. (Som vil si The Queers x2, The Methadones, Teenage Bottlerocket… ikke kjempemange, men) På slike konserter er det to ekstreme entusiaster som pleier å gå igjen i publikum, og vokalisten i Yum Yums satte disse på plass: ba dem om å holde kjeft og slutte med syngingen, for det skulle han ta seg av selv.
Det rette tallet på album de har gitt ut er tilsynelatende 5, det siste i juli 2020, og en hauuuug med singler og EPer. Bandet ble grunnlagt i Moss i 1993 og har hatt ett fast medlem siden. Sant å si kaller de seg selv et power pop-band først og fremst. Ser det ut til ut ifra Facebook i hvert fall. Bandet spiller gjennomprodusert musikk og har få overraskelser i låtstruktur og tekster. De har mange fans i Europa og kunne blitt spilt på P1. For meg er halve albumet en stor nok matbit…
The Dahlmanns
(Kvasi?)-familieband tydeligvis med 2 medlemmer som stamme. André som har spilt i The Yum Yums, og Line — de er ektefeller. De andre mer eller mindre faste i bandet heter ikke Dahlmann på ordentlig. The Dahlmanns utga i hvert fall albumet All Dahled Up i 2011 og en gigantisk haug av singler og EPer. Under får du høre en EP, siden den har låta «Holiday Road» på seg som har 461 000 spotifyplays. Pent.
Moss Avis 28.4.2010
Den låta (en cover) er rock, ikke punk. Så sånn sett stikker den seg litt ut. Ellers er denne EPen ikke noe Mount Everest av kreativitet. Coveren «Dancing With Joey Ramone» synes jeg er forferdelig klisjéfylt. André Dahlmanns helkopi av Johnny Ramone sin frisyre må man jo sette pris på i Norge i dag, men når selv låttitlene er de samme som hos Ramones («I Want You Around») frister kanskje originalen mest, selv om det ikke er noe i veien med låta i seg selv.
Wasted Youth
Jeg tar dem med selv om de ikke har utgitt noe. I 1994 het de Wasted Youth, spilte «poppunk» og skulle spille inn cd med 15 000 kroner i støtte. Det er ganske mye støtte til pop punk å være. Men i 1995 kom albumet, med bandnavnbytte til Popface og stilbytte til «skjæringspunktet mellom post-rock, shoegazer og indie-pop». Så det var farvel til dét poppunkbandet.
Wonderfools
Jeg tar med dem for moro skyld siden de varma opp for The Queers på Verkstedet. Husker ikke året, kan det ha vært 2007. Til tros for melodiøs vokal er jo ikke Wonderfools pop punk — debutalbumet som du ser under er derimot en 100 % ripoff av Turboneger, det vil si punk/scandirock. Albumnavnet henviser for øvrig til Kiss, og at noen påsto Kiss var et akronym for Kids in satanic service.
Trashcan Darlings
Jeg slenger inn et par ord om Trashcan Darlings, som ingen har kalt pop punk. Og som heller ikke er det. Men de hadde et par pop punk-låter. For hva var de egentlig?
Bandet kalte seg glam-punk, men det gjelder jo først og fremst framtoninga på scenen, ikke på track. Likevel er et hoved-låttema slik jeg husker det fra min lytting da albumet var nytt: sex. Enkelte låter handler imidlertid om litt mørkere tema, og plutselig ser du også at vokalisten hadde black metal-sminke (uten at man kanskje skal legge for mye vekt på det). Albumet hadde dessuten plass til ganske mye, med sine 12 låter over 3 minutters lengde, og enda 3 låter under det, altså totalt 15.
Til tross for at det ikke er pop punk i det hele tatt, dukker pop punk likevel. «Stupid Girl» befinner seg 100 % i Screeching Weasel-tradisjonen (riktignok med flere leads). Det samme gjelder hitten fra 2000, «Johnny is a Drag Queen», inkludert tekstoppskriften med «[navn] er en [ettellerannet]». Noen vokalfakter i den lange tradisjonen etter Joey Ramone blir også brukt her og der, selv om vokalisten generelt har en mer Carburetors-rock-stemme. Noen nikk til både dem og Backstreet Girls mener jeg å kunne høre.
Nei, Trashcan Darlings er et band jeg må dykke dypere ned i for å finne ut av disse greiene.
:format(jpeg):mode_rgb():quality(90)/discogs-images/R-14479732-1575662404-9032.jpeg.jpg)
Haaves historier 