Historie? Musikk? Populærkultur? Sport? Kritikk? Ja.
Alle lagene trekker seg.
Unntatt Arsenal og Milan. Super League består dermed av disse to lagene. De spiller superkampene sin hvert år, hjemme og borte, og så gammel arena og ny arena, lånt arena og blå arena. Når den siste i slekta Maldini dør, legges Super League ned.
Vy har oppgradert flere tilbud på en god måte i tida rundt at de også tok nettopp dette navnet. Ta Gjøvikbanen, for eksempel. Vekk er knirkete vogner med en stilleavdeling som var stille mildt sagt kun på papiret.
Problemet er når det ikke går tog, og buss for tog ikke bare tar lengre tid og er mange ganger mer ukomfortabelt — men også er mer enn 50 % dyrere. 466 kroner for bft-billett fra Lillehammer vs 289 kroner for togbillett til Lillehammer. Flåing!
Vy har trådløst nett om bord på busser og tog. Men nettet heter Vy-WIFI, ikke Vy-fi! Utilgiiiivelig!
Det er lett å sitte hjemme og kritisere fotballtrenere, og det er akkurat det jeg skal gjøre i denne kåringen av Eliteseriens 20 verste trenere.
Med verst mener jeg egentlig «mislykket», et subjektivt begrep hvor en viktig bestanddel selvfølgelig er å tape kamper. Men det må også måles opp mot forventninger og bruken av ubrukelige spillere.
Før årets Eliteserie starter har ligaen surret og gått i 30 år, 1990–2020. (Noe som selvfølgelig blir 31 sesonger.) Mange rare lag har vært innom, og for lag som Sogndal, Hamkam, Mjøndalen, Sandefjord og de enda mer kuriøse, er det vanskeligere å kalle trenerne fiaskoer, fordi man forventer mindre. At de rykker ned gjentatte ganger, er ikke problematisk. Det teller også positivt for treneren hvis han hadde gode meritter tidligere, for eksempel ført laget til opprykk sesongen før det gikk galt. (Eller etter, som Petter Belsvik i Stabæk.)
20. Henrik Pedersen, Strømsgodset
Med internasjonal erfaring og sikkert dertil høy lønn var det tynne saker, det som skjedde i Pedersens Strømsgodset-tid. Poengsnittet på 1,10 var lavest i klubben siden 2001. Kjempet mot nedrykk i 2019 og det samme i 2020 – ingen utvikling. Sparket ut Amahl Pellegrino i 2019 som umiddelbart ble storscorer i sin neste klubb. Sortien til Pedersen ble ille, uansett hvilken side i saken man står på. Men vi vet ennå ikke nok om hva som egentig har skjedd.
19. Ola Haldorsen, Bodø/Glimt
Laget havnet sist i 2005. Og så var det ikke noe mer hovedtrenerjobb for Haldorsen, verken der eller andre steder.
18. Trond Hansen, Strindheim
Selv om forventningene til Strindheim måtte være særdeles lave, og var det også, klarte trener og administrasjon å klusse det ytterligere til. Spilleropprør og mediebråk gjorde at sesongen ble forkortet for Hansen. Klubben skaffet en interimtrener som egentlig ikke kunne ha jobben (se: boblere), og endte rett og slett opp med en spillende trener. (Den spillende treneren kom seg riktignok høyt i trener-Norge, men er dessverre å finne høyere opp på lista)
17. Bjarne Rønning, Lyn
Hadde et mannskap med gode spillere i 1993 som ble styrt rett i bøtta. Ble sparket etter en kamp der laget blant annet slapp inn fire mål fra Erik Hoftun. Erstatteren klarte ikke å redde Lyn, de rykket ned, og det tok lang tid før de reiste seg. Rønning fikk sparken i Skeid også.
16. Tommy Svensson, Tromsø
Kom inn som Messias i 2001. Da lå Tromsø på nest siste plass. Svensson klarte å sikre sisteplassen. Ikke det man først og fremst søker i en messias.
15. Lars Tjærnås, Vålerenga
Tok over regjerende cupmester før 1998-sesongen. Vel var de nyopprykket, men de hadde bedre tilgang på spillere enn de fleste nyopprykkede lag – og de hadde John Carew – så at laget lå desidert sist etter 17 kamper var ikke bra. 3 seire. Drillo ble mannen som måtte redde laget, og bød på Besiktas-grusing i samme slengen.
14. Tom Nordlie, Vålerenga
Etter to turbulente sesonger i Vålerenga var det den ivrige medieyndlingen som ble lagets trener i 2000. Med stødig hånd styrte han laget til kvalik. Den tapte de mot Sogndal.
13. Per Mathias Høgmo, Tromsø
Det er alltid hyggelig å få Høgmo med i et selskap, og det ble mulig takket være hans 1992-sesong. Han fikk sparken 5. august etter 1 poeng i snitt på 13 kamper. (Merk: litt urettferdig å sammenligne siden seier kun ga 2 poeng.) Tromsø tapte også de to neste, men berga til slutt plassen. Høgmo kom seinere tilbake med større uttelling.
12. Harald Aabrekk, Aalesund
Hva skjedde? Tok over som AaFK-trener før 2015-sesongen og fikk ikke gå i 17. mai-toget. Etter bare fire runder, som ga ett poeng, var han ute.
11. Otto Ulseth, Tromsø
Kom inn som friskt pust i 2005 – det ble 0,8 poeng per kamp. Tromsø-laget rakk 2 seiere på de første 16 kampene før Ulseth ble sparket 1. august. At de vant 6 av de siste 10 og berget plassen greit, svertet Ulseths ettermæle ytterligere.
10. Tom Prahl, Viking
Tom Nordlie måtte inn som redningsmann 14. september. Dét er aldri noe godt ettermæle til den som klubben måtte reddes fra. Viking lå da sist med 17 poeng på 19 kamper, kanskje ikke den verst tenkelige poengsummen, men hovedproblemet var trenden. Etter 11 kamper lå Viking ett poeng fra bronse, og så ble det tre poeng på de neste 8 og altså sisteplass. Man venter kanskje også mer av utenlandske trenere. Ble upopulær i byen.
9. Arne Larsen Økland, Viking
Viking ble seriemestere i 1991. Trener Benny Lennartsson stakk, lokale Arne Larsen Økland kom inn før 1992-sesongen og tok 0,43 poeng per kamp – i en epoke som varte i 7 kamper. Deretter ble det sparken.
8. Arild Stavrum, Molde
Molde ble vanstyrt i midten av 2000-årene. 31 poeng i 2003 og 2004 ga stadig lavere tabellplasseringer fordi de andre ble bedre (trenere: Gunder Bengtsson, Odd Berg, Reidar Vågnes). I 2005 ble det 30 poeng og kvalik, men de vant cupen (trener: Bo Johansson). Så det var et elendig byggverk som Arild Stavrum overtok i 2006, og nordmøringen klarte ikke bygge noe videre på det. Molde endte desidert sist.
7. Teddy Moen, Start
I motsetning til 2002 (se seinere) hadde ikke Start et kjempedårlig lag, det var faktisk ufattelig bra. Hvordan kunne gjengen ligge desidert sist etter 14 kamper med 10 poeng? Det de manglet var en prestasjonskultur, men så var det enda et par hakk verre enn det igjen. Moen skulle jo aldri hatt jobben, og mange må ta skylda. Fikk sparken 7. juli og ga opp treneryrket. Ble i stedet fagforeningsmann i Trenerforeningen.
6. Lars Arne Nilsen, Aalesund
Hans periode er den verste for noe lag i Eliteseriens historie. Han tok over i slutten av august 2020. Mirakuløse 4 poeng ble sanket inn på hele 15 kamper. De spillerne som kunne selges, ble det, og laget var allerede kjørt i grøfta under Lars Bohinen, så det taler til Nilsens fordel. Men under Bohinen tok de tross alt 7 poeng på 15 kamper, og Bohinen hadde gjort mye bra tidligere sesonger, derfor kommer ikke han også på lista. Nilsens lag surret rundt i skiftende formasjoner, og 95 % av det de gjorde var elendig.
5. Per Joar Hansen, Rosenborg
Rosenborgs rekordlange seiersrekke måtte ende en eller annen gang, og det gjorde den med et smell. Rosenborg sparket Ola By Rise etter 2004-sesongen fordi han ikke vant ligaen med nok. Effekten ble ikke den ønskede, da laget med Hansen i 2005 endte på 7. plass. Det var opp én plass etter at Hansen ble sparket 7. august, umiddelbart etter lagets åttende tap på sytten kamper. Nest siste kamp var et forferdelig tap i EL-kvaliken mot Sligo Rovers.
4. Rikard Norling, Brann
Her må man skille mellom hvilke forventninger bergensere har til Brann, og hvilke forventninger som er realistiske å ha til Brann. Ut ifra sistnevnte er det ikke så mange som har skuffet her som man skulle trodd. Men Rikard Norling, som kom fra seier i Allsvenskan 2013 med Malmö, kjørte Brann ned en divisjon i 2014. Det er nesten utrolig hvor dårlig han tilsynelatende passet i Brann. Ytterligere sverte til ettermælet ble den påfølgende sesongen i 1. divisjon, hvor Brann etter ti serierunder lå på 9. plass. Det var 1–4 mot Levanger som fikk sparkefoten til å svinge seg. (Men det er en rar liga – Bærum som i samme serierunde lå på 3. plass, rykket ned.)
3. Gudjon Thordarson, Start
Møkkalaget som Start hadde i 2002, er et av de verste i Eliteseriens historie. Han må dele skylda med Jan Halvor Halvorsen, i og med at sistnevnte var trener til 1. juli, men Halvorsen samlet 7 poeng på 13 kamper og Thordarson bare 4 på 13 kamper. Hentet inn superdårlige spillere. Men nedrykket gjorde klubben godt.
2. Billy McKinlay, Stabæk
Litt personlig farge gjør kanskje at han er såpass langt oppe, men det får gå. Skotten som kom fra assistentjobben i Real Sociedad (!) erstattet Bob Bradley og styrte Stabæk sikkert mot nedrykk. Jeg så hans siste ligakamp, et tap mot Sogndal med usikkert og slapt spill. I neste kamp røk Stabæk ut av UEFA-cupspillet som Bradley hadde skaffet, mot svake Connah’s Quay.
1. Hrvoje Braovic, Lyn
Sommeren 2002 ledet Lyn ligaen, og sparket derfor treneren Sture Fladmark. De ledet med 5 poeng etter 31 poeng på 13 kamper. Inn kom en mann som aldri hadde hatt noe å gjøre med norsk fotball. Treningsregimet var elendig, spillerne ble sure og laget sank til tredje plass.
Boblere (alfabetisk): Odd Berg, Molde. Stig Inge Bjørnebye, Start. Bård Borgersen, Start. Erik Brakstad, Bryne og Moss. Ian Burchnall, Viking. Ronny Deila, Vålerenga. Mark Dempsey, Start. Ole Erik Fremo, Strindheim. Kåre Ingebrigtsen, Brann. Tom Nordlie, Fredrikstad og Sandnes Ulf og Lillestrøm. Jens Martin Støten, Strømsgodset. Reidar Vågnes, Molde. Sören Åkeby, Aalesund.
Lagene som har kommet heldigst fra det med trenere, synes å være Kristiansund, Odd og Sarpsborg 08, klubber som har skjøttet sine begrensede ressurser på en god måte.
Strømsgodset leter etter ny trener. Let ei lenger. Velg en av disse.
Bertrand Besigye. Kan trolig lite om toppfotball, men er troverdig i kampen mot rasisme. Eventuelt i tospann med…
Tom Eddie Brudvik. Kan trolig lite om toppfotball, men er «kongen av Drammen» og bør være gallionsfigur for byens flaggskip.
Jarle Flo. Jostein Flo har nettopp slutta som sportsdirektør, og jeg regner med at noen stepper opp for å forsvare familiens ære.
Tore Andre Flo. Se over.
Christian Gauseth. Spillerkarrieren er på hell, og en sjokkovergang vil skape blest rundt laget.
Ivar Hoff. Så lenge klubben har «strøm» i seg, er det alltid interessant.
Kåre Ingebrigtsen. Bør øyne sjansen til å forlate Brann-skuta før den synker.
Lars Lagerbäck. Arbeidsledig sist jeg sjekka, og Strømsgodset er et passende steg på karrierestigen.
Håvard Lilleheie. En know-it-all når det kommer til Godset. La ham få prøve seg.
Tom Nordlie. Herregud, han er ikke trener i Eliteserien, få ham inn snarest. Og han har vel utrolig nok ikke vært innom Godset.
Moren til Amahl Pellegrino. Er ei lokal dame fra Drammen som allerede har hatt suksess med å fostre opp en fotballspiller.
John Arne Riise. Slipp ham nå til!
Martin Ødegaard. Litt ung til å bli spillende trener, og strengt tatt litt for god, men for et kupp for Godset da.
Noe som alltid har slått meg med de som ler når Paradise-deltakere ikke vet hvem Pol Pot var: Hvor mye vet de egentlig selv om Pol Pot? Det vil alltid finnes et (mange) forum der vår kunnskap kommer fullstendig til kort. Før eller siden når vi alle vårt inkompetansenivå.
Men bevares, det er morsomt likevel. Her er «anonym» sitt hjertesukk fra 1964:
PS. Hvem var Sivert Nilsen?
Bodø/Glimt har solgt Kasper Junker for millioner av kroner. Nå er det på tide å investere pengene i å få tilbake banan-skulpturen. Bodø er ingenting uten den, og de prøvde vel ei tid med en overdimensjonert gul tannbørste, men jeg tror den også er gått ut av bruk.
En gang i tida hadde Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim, Bodø og Hamar alle hver sin banan i stål, og da i regi av Bama som brukte dem til å pynte lagerbygninger. Oppslaget under er fra 17.6.1998, og det var Norges nest siste banan som der gikk dukken. Oslo-bananen ble tatt ned allerede i 1994, men gjorde et sterkt comeback og står nå i Bærum.
Dette er ei liste jeg skreiv for gøy i 2017 ved å se etter kuriositeter på forlagslista til selvpubliseringsforlag. Heldigvis tok jeg skjermdump av vaskesedlene, da noen av bøkene nå er borte fra forlagenes sider. Jeg sendte inn teksten til Natt og Dag, som ikke trykte den, men i stedet sin egen liste over rare bøker før jul i 2018.
En fri presse er flott å ha, men enda friere og dermed bedre er forlagene som tilrettelegger for selvpublisering. Her kan alle som «har en historie å fortelle» sende inn manus og deretter smelle det ut mellom to permer.
Kunder av disse forlagene, hvor Kolofon Forlag er det mest kjente, kan også kjøpe «ekstratjenester» som korrekturlesing.
Ikke alle gjør dette.
Bra, for da hadde vi kanskje mistet muligheten til å få lese verdens «eneste» bok om å leve med glassøye. Her er ni forfattere med ti bøker som setter skapet på plass.
Akkurat som i pressen har noen forfattere bedre kildenettverk enn andre. Så er tilfelle med Dennis Holmberg: «En stor del av boken bygger på samtaler som Dennis har hatt med dyr».
Vi skal også merke oss at forlaget det gjelder, Kolofon Forlag, har plassert denne i kategorien «andre». Det passet liksom ikke under biografi.
Det er sannsynligvis altfor få bøker som består av «en samling meningsutvekslinger». Det samme med det oversette temaet «kommunal ramponering». Denne boka er imidlertid en av de som består av disse tingene, og mye av boka handler om ett bestemt verk av en tysk billedhogger i Stavanger. Godt er det at forfatteren har telt opp antall kunstoppdrag som har gått til andre billedhoggere (og tar et lite forbehold om at det kan være enda flere enn 17!!). Ikke noe misunnelse der, nei.
Kjepphester om enkeltsaksbehandlere trekker enda mer opp på evalueringsskalaen (som ikke bare er dulgt og hemmelig, men ikke engang formulert) som er brukt i denne bok-rangeringen:
«Mens andre billedhuggere i oljebyen ble tildelt opptil sytten oppdrag i de kommunale uterom fikk Lengauer bare ett, Hyrden ved Våland skole. Dette ene verket ble skaltet og valtet med av kommunen, ramponert og flyttet uten hans tillatelse. Saken ble tatt opp med kommunen og Mary Miller i Stavanger 2008 ble også forsøkt involvert i denne kultursaken. Hun svarte ikke engang».
Etter å ha startet egenreklamen med egen pågripelse og varetektsfengsling, lover mr. Olav: «Denne boken er inspirert av denne hendelsen». I neste setning handler det derimot om «økonomisk overbudspolitikk» i Norge. Kanskje inspirasjonen består i at fortellingen er – fengslende?
«Fengslende» beskriver i hvert fall coveret som forestiller Stoltenberg og Gerhardsen sammen med Mao, Hitler, Lenin og Stalin på en noget grell bakgrunn. Kumpaner, alle de seks ja, visste vi det ikke!
Vaskeseddelen på denne boka starter med helt random info. Kanskje har det noe med urett å gjøre. Her er det bare å gripe fatt i den fysiske boka for å skjønne noe om noe.
Forsida inneholder bare ett ord, Urett. Ingen forfatter. Men for denne flotte tittelen er det spandert en svart bakgrunnsfarge med svært så pikselert oljeflekk-grafikk. Resten av dette monumentalverket på 571 sider er selve definisjonen på TL;DR. Heldigvis faller høydepunktene tett før brødteksten begynner.
«Denne boka er ikke skrevet eller utgitt med støtte fra Fritt Ord», utbasuneres det raskt. Mer av det!
Et sted i boka står et manifest for å bevare bygdesamfunnene, før det plutselig kommer utdrag fra en skolestil skrevet «i 1977 eller 1978». Til slutt innrømmes det at forfatter ikke orket å fullføre verket, men ga det ut likevel.
Stoffet blir jo litt for overveldende. Men urett er sikkert begått, ja vi tror det så gjerne, så gjerne, når vaskeseddelen slutter med: «Det er ikkje noko fint bilete som vert teikna» (uten punktum – kunstnerisk!).
Design og cover er også blant ekstratjenestene man kan kjøpe på Kolofon Forlag. Det får vi håpe at forfatteren her ikke har gjort, for det ville være en grov fornærmelse mot blinde å påstå at en blind person har designet dette. Ellers påstår jo forfatteren å ha et visst håndlag i form av håndverksjobbing i «egen be drift».
Hva med innholdet: «I 1993 fikk Geths familie billighetserstatning av Stortinget på grunn av mange år med trakassering. Store avisoppslag fortalte om en kommune som mobbet. I stedet for å møte familien med utstrakt hånd, fraskrev kommunen seg alt ansvar og beskrev forfatteren av denne boken som «ensidig», «subjektiv», «provoserende», «ærekrenkende», «ondsinnet», «kvalifisert infam», «klart injurierende» og «direkte kverulerende».
Jeg skal ikke spoile grunnen til at Geth ble forfulgt på denne måten, men nøye oss med å lokke med realt drama som en konsekvens av ugjerningen: «nærmiljøet straffet etterkommere og deres familier med gatejustis, fornedrelse, skytedramatikk og drapsforsøk.»
Som leseren har skjønt så skal egenreklamen helst være vag på Kolofon Forlag, og bøker bli kjøpt på bakgrunn av utilfredsstilt nysgjerrighet.
«Jeg opplevde en kan kalle det ” Barne Sorg”», er blant tingene som vaskeseddelen på denne boka frister med. Det legges opp til at forfatter skal avsløre alt fra eget liv.
Men på forside står et annet forfatternavn, samt det at «fortellingen er ikke direkte sann». Men det står ikke direkte usann heller.
Dette er en av Kolofons mest aktive forfattere med åtte utgivelser bak seg. Personlig bakgrunn legges vekt på i egenreklamen: «Vi startet salg av frukt, grønnsaker, eget kioskutsalg, blomster, planter og alt som hører til i et Hagesenter, i 15 år. Her banket metafysikken på min dør i 1998».
Og dermed banket Wennevold på litteraturens dør. Legg spesielt merke til målgruppa:
«Virkeligheten kan på mange fronter overgå selv den livligste menneskelige fantasi. Menneskets fantasi strekker ikke til, den kan ikke på noen måte forestille seg hvordan denne Verden faktisk er, med fysiske og ikke-fysiske dimensjoner. Derfor oppstår det vel også så mange myter om sannhet og løgn. Boken er skrevet for deg som er tvilsom […]»
For deg som er tvilsom også i englespørsmålet kommer en betimelig og nødvendig bok som bygger på følgende bakgrunn:
«På grunn av mye usakelig kritikk som offentlig kom frem etter lansering av prinsessens Engle-skole, kritikk mot Synsk Evne, Healing Evnen, kontakt med avdøde slektninger, om Engler i det heletatt eksisterer, er det betimelig og nødvendig å motgå kritikken med andre synspunkter, forklaringer, oppklaringer».
Jeg er solgt allerede ved det som loves å være hovedtemaet i denne boka. Men boka inneholder så mye mer: Raskt går forfatteren videre til en sann bredde i tematikk – privatliv skal med:
«Dette er den eneste boken i hele verden som beskriver hvordan det er å leve med et glassøye i sytti år etter en ulykke i barnealderen. Forholdet til det annet kjønn måtte få en bred plass fordi et glassøye midt i ansiktet ikke akkurat styrker selvbildet til den som bærer på glassøyet. […] Deler av boka beskriver også opplevelsene forfatteren hadde i forbindelse med konas tragiske selvmord».
Offentlige systemer er jo nevnt i tittelen og sikrer en helhetsopplevelse. Mange pluss for coveret, som jeg lenge trodde forestilte en dårlig croppet solsikke. Men det er vel heller et slags dyreøye. Gult og litt oransj.
En bonus er jo selvsagt at Kolofon av en eller annen grunn har tatt boka av plakaten, så den finnes bare andre steder på nettet.
Vinner på coveret, pluss at konspirasjonsteorien som trekkes opp er så global og så utrolig lokal på en gang.
«Den folkekjære trekkspilleren og sangartisten Freddy Kristoffersen ble borte fra offentligheten i begynnelsen av 1990-tallet.
Så ble det bråstille! Trekkspillet lå lydløst på hylla. «Mafiaen i Eiker» hadde satt en stopper for den glade musikanten. Noen hadde rett og slett tatt Freddy Kristoffersen. Knekt ham for godt.
Impliserte finner vi både i bank, kommune og rettsvesen. Mange er også frimurere».
Matias Belli Moldskred ble tatt ut på landslaget til Nicaragua, og visst ble det mål.
Motstanderen var Turks and Caicos, et lag som ikke akkurat kommer til VM. Det gjør nok ikke Nicaragua heller, men spillerens historie er likevel av verdensklasse.
Han gikk i en klasse på NTG (hvor yours truly var vikarlærer) med følgende spillere som debuterte på a-laget til Stabæk: Andreas Hanche-Olsen, Cornelius Bencsik, Edvard Race, Marcus Mehnert og Marius Østvold. Men ikke Belli, han ble sendt videre til juniorlaget til Asker. De rykket ned, og det ble juniorfotball i Bærum. Det ble endel mål (han var spiss), men ingen seniorkontrakt der, og i stedet overgang til Ready med 2-3 andre av klassekameratene som ikke slo helt gjennom. Ble deretter hentet til Raufoss av tidligere NTG-trener Christian Johnsen og var med på å spille laget opp i 1. divisjon, før to gode sesonger ble gjennomført i den ligaen. Jeg hadde på følelsen av at han ville bli hentet i 2021, og ble det av Start… ja jo, steget oppover kunne vært større, men så ble det altså et ganske overraskende landslagsspill.
PS. I denne VM-kvaliken, se opp for Surinam. De har et splitter nytt lag fullstappet med nederlendere.
The Hope Solos er Norges mest catchy band. Spot Off er en pop punk tour de force på 25 minutter, tilgjengelig på alle strømmetjenester!
Sjekk også ut den kritikerroste debut-EPen Vi er håpet og lyset !
Rundt 1. mars eller lignende kom ei rekke nye produkter i dagligvarebutikkene. Mange vil forsvinne fort igjen, så internettbefolkningen bør utføre tester slik at det finnes spor av produktenes eksistens.
Energidrikker. Vel begynner det å bli mange av dem. Men dette merket er the bomb. Har aldri smakt noe som ligner så mye på den sårt savnede Urge Intense lilla som fantes fram til cirka 2008. Terningkast: 6
Dette er en meget merkelig idé. Men godteriet smaker faktisk lakris-is. Ikke lakris, men lakris-is som stort sett har vært å få kjøpt av isbilen. Plusspoeng for kreavititet, minus for overprising. Terningkast: 5
Den mest trashy snakksen — med sjokolade i tillegg. En ide som høres helt insane ut. Helt til man smaker det. Og ideen er brukt før. For dette er nemlig Smash. Bare mindre og mer larveformet. Ubrukelig produkt. Koster 50 kroner på bensinstasjonen. Terningkast: 2
Digitalarkivets folketelling-slipp. Ble nesten analogt til koronavaksinene: Skulle komme en bestemt dato, og så pipler det i stedet inn en dose her og en dose der, mange måneder seinere. Riktignok har folketellingen ingen kjente bivirkninger for indre organer. Men man kan bli sliten i hender og øyne av å bla seg gjennom. Terningkast: 1
Haaves historier