I år tenkte jeg meg en «klassikersommer», hvor jeg skulle lese minst én klassiker. Jeg tenkte en stund på Doktor Faustus, men sto imot fristelsen, for å si det slik. I stedet gikk jeg løs på Thorstein Veblen og den norske oversettelsen av Theory of the Leisure Class, som heter Den arbeidsfrie klasse.
Originalen er fra så langt tilbake som 1899. Det var mye fagfolk ikke tok med i sine betraktninger på denne tida, men Veblen men trakk fortjenstfullt kultur inn i økonomien. Veblen utfordret begrepet nytte ved å teoretisere om at mennesker som hadde råd, alltid ville trekkes til konsum av det som ikke hadde nytteverdi som sådan, iøynefallende forbruk og ikke minst iøynefallende fritid. Her kom menneskers store forkjærlighet for hunder inn:
Hunden har store fordeler både i sitt temperament og fordi den er unyttig. Den omtales ofte med varme som menneskets beste venn, og dens trofasthet og intelligens blir høyt lovprist. Betydningen av dette er at hunden er menneskets tjener og at den har ennsærpreget evne til total underkastelse og slavens fine nese for herrens sinnstilstand til enhver tid. Sammen med disse trekk, som gjør den vel skikket til statusbruk – og som for vårt formål må klassifiseres som tjenlige egenskaper – har hunden visse karakteristika som er av mer tvilsom estetisk verdi. Når det gjelder personlig hygiene kommer den på sisteplass blant alle husdyr, og den har de skumleste tilbøyeligheter. Dette oppveier den med en servil og krypende holdning overfor sin herre og ved til enhver tid å være parat til å påføre alle andre skader og ubehag. Fordi hunden således er glimrende egnet til å gi mennesket utløp for sine herskertendenser, fordi den koster penger i anskaffelse og hold og fordi den vanligvis ikke tjener noe næringsnyttig formål, har den en rotfestet plass i menneskenes anseelse som en rennoméskapende faktor. Samtidig assosieres hunden i vår fantasi med jakten – et fortjenstfull syssel og et uttrykk for ærebringende røverimpulser.
Den skjønnhet en hund eventuelt måtte ha i kroppsbygning og bevegelser, og de prisverdige mentale trekk den måtte være i besittelse av, blir derfor konvensjonelt anerkjent og overdrevet. Og selv de varianter av hunden som av overivrige oppdrettere er blitt avlet til grotesk deformitet, blir av mange mennesker i god tro ansett som vakre. Disse hundevarianter – og nøyaktig det samme kan sies om andre dyrearter som har vært gjenstand for tilsvarende avl – blir gradert i estetisk verdi omtrent preporsjonalt med graden av grotestkhet og instabiliteten av den spesielle fasong deformiteten tar i hvert enkelt tilfelle. Denne varierende nytteverdi basert på groteskhet og strukturell instabilitet kan for vårt formål uttrykkes på en enklere måte – nemlig som større knapphet og følgelig større kostende. Den kommersielle verdi av slike hunde-uhyrligheter, eksempelvis nåtidens foretrukne skjødehunder både til manns- og kvinnebruk, skyldes at det er kostbasert å avle dem frem og følgelig å kjøpe dem; og deres verdi for sine eiere ligger hovedsakelig i deres rolle som gjenstander for iøynefallende forbruk. Indirekte, gjennom deres æresbringende kostbarhet, blir det tillagt dem en sosial verdi; og følgelig, ved en lett substitusjon av ord og idéer, blir de beundret og betraktet som vakre.
s. 122-123
Når det gjelder boka generelt, var det som Veblen kanskje ikke kom like mye inn på, subkulturer. Smakshierarkiet er dertil litt enten-eller, nyttig eller unyttig, velegna eller helt uegna til iøynefallende bruk. Arvtakerne klarte å nyansere dette bedre.
Veblen er aktuell, begrepene ligger også direkte til grunn for endel studier av politisk kultur, altså på hvilken måte politikere skaper appell. Mange ledere verden rundt er engasjert i ekstremt iøynefallende selvframstillinger, mens det er hevdet at i Norge er det iøynefallende unnselighet som gjelder.
Haaves historier 