I Norge liker man å huske på de «blomstrete» politiske utspillene. Vi har riktignok «sjølråderetten», «mer demokrati og åpenhet» og noen andre fraser som peker mot et faktisk innhold, men den kollektive hukommelsen husker vel så godt «36,9», «det norske hus», «hver mann sin høne» og andre ting som kom ut på skeive.
Mediene melder seg på så godt de kan ved å kringkaste — og til og med skape — innhold som supplerer det som kommer fra politikere. 2018 hadde «rasisit», 2019 hadde «så ble det litt mye«, «utrede om man skal bli kjærester» og «klarer du en, så klarer du to». Jeg husker ikke like mange oppkonstruerte begreper fra den politiske verden i 2020, kanskje det var fordi «i disse koronatider» fikk skinne så velfortjent.
Men så ble det 2021, og 12. januar sto en kronikk i VG med ingressen «Kan Jonas Gahr Støre, med sin bakgrunn, være leder for arbeidsfolkets parti? Visst faen kan han det!» Banneordet, som ikke tilførte mening til teksten annet enn litt styrke, ble sluppet gjennom av redaksjonen fordi det kom fra en mann med lisens til å banne, Yngve Hågensen. Men så viste det seg at det mer indirekte var Hågensens ord.
Kronikken ble nemlig skrevet av AP-rådgivere. Det var mer slik at de lot seg besjele av Hågensen og kanaliserte ham inn i et Word-dokument, et program den aldrende Hågensen for øvrig ikke har tilgang til. Og da ble det et par «faen».
I skriveprosessen var Hågensen i høyden «med på å justere underveis» over telefon, het det. Kronikken fikk dermed kritikk i mediene for å være et kunstprodukt.
At den var det, er riktig. Men hvorfor kan ikke politikken inneholde kunst? Politikken trenger glimt av noe annet innimellom.
Iblant kommer slike glimt i form av store taler. Og de vet alle at skrives av andre. Taleskriverne portretteres og hylles, Kennedys taleskriver huskes fortsatt, mens Obamas taleskriver inviteres til Norge som oratorisk geni. Av en eller annen grunn er det verre at kronikker skrives av andre.
Vel kan man være kritisk til politikerne som ikke kan velges og velges vekk, altså rådgiverne. På Stortinget alene gresser hundrevis av slike, og enda flere kommer i tillegg i regjering, byråd og fylkesråd. Men så er det ulikt arbeid disse rådgiverne gjør. Måten noen rådgivere satte seg ned på, med tenkning rundt at i denne lange valgkampen må vi tråkke opp gamle stier, gjør kronikken til en begivenhet utenom hverdagens flom av talepunkter, komitémerknader, høringsuttalelser og «gode» råd om når debattdeltakere skal si «det spørsmålet jeg har lyst til å svare på, er…». Rådgiverne, som vanligvis er en grå og formløs masse, viste altså fram personlighet denne gangen. Kanskje like mye deres egen personlighet, og deres egne minner, som Hågensens.
Bare det at Yngve Hågensen ble selektert. På dette tidspunktet satt fortsatt Gabrielsen som LO-leder, så blant de tidligere LO-lederne kunne man velge mellom Gerd Kristiansen — nei, hun er for uklar til å ønske seg kronikk av — Roar Flåthen — nei, han er glemt — Gerd-Liv Valla — NEI. De måtte tilbake til 2001, da Hågensen ga seg som LO-leder etter tolv år.
Det er 20 år siden, det.
Blast from the past de luxe, for å si det på godt norsk — men det er Hågensen som liksom er den ekte LO-lederen. Han hadde tydelige meninger på arbeidsfolks side, han hadde et spesielt utseende som ikke konnoterte «elite», og han sa ting som faen. Slik en ekte arbeider skal! (Eller?) Hågensen var personen som aldri ble noe annet enn arbeider. Selv om han satt på toppen av makta lenger enn de fleste, tok han aldri, i hvert fall ikke i det offentlige bildet av ham, til seg urbane vaner. Man ser det også i dag, ved at han ikke hadde pc hjemme da kronikken ble skrevet. Arbeideren som er avkoblet internett. Blar heller i gamle Magasinet for alle enn i Netflix-katalogen, hvis ikke dagene da fylles opp med å hogge ved, sette opp forskalinger (kun manuell utførelse!), mekke (ikke sykkel, for hipsteraktig!) og fiske.
Man ser altså for seg de borgerlige rådgiverne i Arbeiderpartiet sette seg ned på kontoret og mentaldrodle: «Hva trenger vi sårt i det kommende valget? Arbeiderstemmer. Hva må vi ha da? En arbeider. En kontrast til Støre. Vi trenger derfor at det sies faen, og vi må klistre på et ansikt som sier faen». Som vi vet i dag ble det altså Hågensen.
Så må man videre se for seg tablået der rådgiverne satt og tygde på formuleringer. En må ta utgangspunkt i at banningen fantes i dokumentet lenge før Hågensen ble innkalt på telefon (fasttelefon, om jeg må be!). Men hva slags banning? Faen er bankers, sitatbøker har fastslått for all ettertid at Hågensen snakka sånn: «Vi er avhengige av at næringslivet tjener penger. Vi er avhengige av overskuddet. Vi lever for faen av det». Dette er et sitat som har 24-årsjubileum i år.
Faen står én gang i kronikken, i et sitat som også er gjengitt som ingress. Her må vi spørre: Putta rådgiverne inn flere faen, for så å stryke dem? Man kan forestille seg dét. Man kan også tegne for sitt indre øye at de unge-til-middelaldrende partiansatte lekte seg med andre banneord. «Hva med helvete? Nei, det må i så fall bli hælvete! Kanskje hælvetet som Norge har blitt siden 2013! Hvis da ikke jævlig er bedre, eller jævla — eller forjævlig? Er ikke regjeringa litt forjævlig, ifølge Hågensens ånd som vi her sitter og kanaliserer? Hva er verst: litt forjævlig eller veldig jævlig?»
Hågensen-figuren påkaller 130 års arbeiderpartihistorie i kronikken. Går vi nesten helt tilbake, til tida før andre verdenskrig, var det mindre banning i debattene, men langt flere skjellsord om mostanderne. Det vanligste å brennmerke med, vil jeg tippe, etter mine studier som riktignok har vært akademiske men ikke systematiske på dette feltet, var «gale» og «deliriske», eventuelt «forbryterske».
Det er søkt å tro, ja selv å komme opp med tanken om, at rådgivere i dag ville skrive tekst i mellomkrigsledernes ånd. Rådgiverne må skrive ut ifra arbeider-typen de selv har vokst opp med, og som dermed appellerer til deres egen generasjon på 35–55 år. Av samme grunn påkaller de ikke Ap-politikeren Aldor Ingebrigtsen fra 50-tallet, hvis taler var kjent for to ting: masse nordnorsk banning og aldri manus. Bortsett fra én gang, og da sto det på lappen: «Du må farsken ikkje banne». Ingebrigtsen-referansen er for gammel, og ingen husker om han hadde et spesielt utseende.
Likevel ville jeg applaudert enda kraftigere om noen gjorde nettopp dét: funnet fram til et Ap-medlem som opplevde mellomkrigstida og reintrodusert polemikken som dette Ap-medlemmet vokste opp med. Hovedskillet i historien går jo mellom tida med og uten internett, gjør det ikke? Så alt som kommer fra Hågensens internettløse side av historien må kunne ha den samme effekten: Å minne velgerne om hva en arbeider er, at arbeiderne trenger vern og støtte, og at Arbeiderpartiet har «arbeider» i navnet.
Det er nemlig herlig når mediene ikke gir oss reality, men hyperreality: En virkelighet som er mer virkelig enn virkeligheten selv. Det var det som skjedde med kunstproduktet signert Yngve Hågensen. Det føles så virkelig at han er en figur som går rundt og forbanner høyreregjeringa, så da er det virkelig, selv om Hågensen selv ikke var den som tastet inn ordene, verken faen eller de andre.
Kunstkronikken må hylles. Ikke fordi den var så informativ, men den og viraken rundt den var berikende for norsk politikk. Tilsvarende har deler av teksten ovenfor bestått av fantasifulle spekulasjoner om rådgivernes tanker, som jeg strengt tatt verken har eller har prøvd å skaffe meg innsikt i. Essayet har derfor ikke vært informativt hele veien, men ikke desto mindre — for ikke å si: desto mer — berikende. Eggende.
PS. Noe kan selvfølgelig kritiseres i kronikkteksten, nemlig visse moteklisjé-formuleringer som denne: «Det har også vært perioder der jeg har vært urolig for partiets kurs. Jeg er ikke der nå». I Hågensens tid snakka man absolutt ikke slik, at man «var på et bestemt sted» når man tenkte bestemte tanker (jf. «å tenke mørke tanker» = «å være på et mørkt sted»). Det er først i dag at «vi er der».
PSPS. Aldor Ingebrigtsen døde i 1952, men var et levende nok «minne» for Johan J. Jakobsen som kom inn på Tinget som vara i 1969 — til at Jakobsen omtalte Ingebrigtsen-episoden i boka Muntre minner fra ting og torg. Tygg litt på den.
Haaves historier 