Jeg misliker jo det at noen alltid skal klage på språk, men siden ingen er perfekte, er heller ikke jeg det, og her kommer noen klager på språk fra meg. Det som motiverer meg til å skrive dette, er det faktum at hver eneste dag står det en eller annen feil i norske saker om OL. Det er merkelig at det skal være slik. Å være journalist er én ting, det er mye å huske på, men ses ikke tekstene over av redaktører? Hvorfor er det jeg som skal påpeke feil på feil på feil?
Gikk opp i min beregning? Man kan ikke oversette ord for ord på denne måten. (Og skulle man gjort det, glemte DB ordet «certainly»…)
Møtt reglene? Sukk
Sin kamp
Sin reise, sin vektklasse (disse er fra samme sak)
I første avsnitt skriver NRK at det var politiet som holdt igjen trafikken. Det var kanskje ikke meningen? Og ordet «anmelding» (og dermed «motanmelding») finnes ikke på nynorsk (eller bokmål…).
Å «leve et mareritt» bør vel hete gjennomleve når man skriver norsk og ikke norglish.
Å bli kalt til en hendelse…?
Vokste sine vinger?
Og hvor mange ganger kan man forlate verden – første, mellomste og siste gang?
Lifeline på engelsk heter ikke livslinje på norsk. Livbøye er vel det mest nærliggende. Livslinje betyr enten livsløp eller en strek i hånda som noen tror de kan spå med. Livlinje har med livet på klær å gjøre.
Afrikansk – kjekt å vite!
Jeg kan også sverge på at jeg så ordet «bump» brukt som hump et sted, men finner det ikke igjen, så her kommer det i et direkte sitat i stedet:
PS: Bump på norsk betyr skubb. Bilen kræsja etter flere bump i autovernet
PS 15. august: Det er også fint at NRK gjør ekstra plass til det viktigste nyhetsstoffet.
Er forbud mot «nazistiske organisasjoner» måten å hindre at slikt sprer seg i samfunnet?
Det hevdet Partiet Sentrum, som har satt «organisasjonsforbud mot nazistiske grupperinger» på partiprogrammet foran valget. Dette ifølge et leserinnlegg av partiets kandidat i Akershus, Kristin Walstad. (Budstikka 9.8.2021)
Hun skriver i anledning av Manshaus-angrepet i 2019. Nå var jo ikke han medlem av noen organisasjon; han hadde for så vidt søkt, men ikke kommet med, og var hovedsaklig inspirert av terrorister som heller ikke var med i organisasjoner.
Walstad skriver om «de nazistiske ytringer som vi har opplevd i Bærum de senere år», og hva i all verden er det? Hvem i Bærum er nazister eller har uttalt seg nazistisk? Det viser seg at hun mener at «Nazisme er strukturell, ideologisk rasisme». Definisjonen er skrikende uklar.
Med dette er Sian «nazister» i hennes øyne. Merkelappen er mest en gavepakke til Sian, som kan score poenger om hva motstanderene slenger ut av merkelapper. Videre lister hun opp forskjellige hårreisende standpunkt som Sian har forfektet, og spør retorisk: «Er motdemonstrasjoner nok?» Er ikke svaret… ja? Hvor mange medlemmer har Sian? Hvor mange støttet Sian da de demonstrerte i Bærum? Hvor mange av Sians poster om deportasjon o.l. blir gjennomført?
Demokratiet trenger dessuten kanskje å bryne seg på ekstreme ytringer, slik at allmennheten stadig får frisket opp at viktige verdier ikke kan tas for gitt. Det samme gjelder andre verdier som miljøvennlighet, dette må aktivt dyrkes for å overleve. Man kan dog ikke se bort ifra at visse ekstreme ytringer har effekten av vold, og derfor finnes det allerede en rasismeparagraf i straffeloven. Partiet Sentrum kan ikke unngå å ha fått med seg at flere dommer for hets har falt de siste årene.
Rasisthets er én ting, men vi må vende tilbake til denne «nazismen». Selv om det hadde fått en annen definisjon er nazisme et useriøst begrep, mer et kallenavn og ikke brukbart i forskning, i motsetning til nasjonalsosialisme som er en definerbar ideologi. Norge hadde før andre verdenskrig et fascistisk parti med nasjonalsosialistiske elementer, Nasjonal Samling. Det ble ikke forbudt, og sank ned i ubetydelighet uten noe forbud. Et åpenbart problem er at alle norske partier, utenom ett, på samme tid stemte for lovgiving som i dag trer klart fram som klart rasistisk.
Når Walstad vil også utvide sitt drømmeforbud slik at alle som «motarbeider inkludering» rammes, er det tvilsomme tendenser som kommer til syne. Det må i det minste være legalt å ha andre meninger enn å ville delta i Partiet Sentrums samfunnsutopi.
Med sitt begrepsrot, og sin hysteriske reaksjon mot et fenomen som samfunnet kan takle med eksisterende virkemidler, framstår Kristin Walstad som en hemsko for antirasismens framgang i Norge. Heldigvis har ikke Partiet Sentrum sjanse på noe stortingsmandat — snodig nok i likhet med Demokratene og andre småpartier som forfekter Sian-saker.
At det finnes mange musikksjangre er det ingen tvil om. Jeg er en av de som liker sjangerinndeling, selv om man også fint kan blande. Og musikksjangre kan brukes til så mye rart, også som fornærmelser. Temaet i dag er imidlertid de mange rare navnene som finnes på musikksjangre, som jeg noen ganger klør meg noen ganger i hodet over.
En sjanger heter for eksempel hardcore. Ordet i seg selv er nokså vagt. Samtidig angir det en ganske grei retning for hvor musikken går, hardcore er ikke noe du sjekker ut hvis du behøver panfløyte i musikken din.
Dark metal
En slags gotisk metal, men likevel ikke? Ikke så mørk som «black», bare litt?
Drum ‘n bass
Høres så greit ut, helt til du oppdager at musikken ikke bare inneholder trommer og bass.
Trip hop
En sjanger jeg bare aldri har forstått hva er for noe. Det er den musikken Folk og Røvere spiller, forteller Store norske leksikon. Det hjelper ikke.
Two-tone
En britisk sjanger som angir skaen som ble plukka opp igjen der på 1970-tallet, etter at sjangeren opprinnelig var lagt ned på midten av 1960-tallet. Two-tone kommer imidlertid av navnet på plateselskapet 2 Tone (jamfør «sub pop»). I tillegg var mange av de mest kjente låtene reine covere av den gamle skaen, herunder «One Step Beyond», «A Message to You», «Skinhead Moonstomp», «Long Shot Kick de Bucket» og «Monkey Man». Kan det da kalles en egen sjanger?
Reggaeton
Reggae er et ganske spesielt ord som bare betyr en ting, en musikksjanger. Når det da kommer en sjanger som nesten heter reggae, uten å ligne spesielt på reggae musikalsk sett, er navnet ganske forvirrende.
Alternativ rock
Garasjerock er vagt nok i seg selv, hva da med dens nære slektning alternativ rock? Hva er den et alternativ til? Til punk? Eller til mainstreammusikk?
Club
Dette var noe folk gikk rundt og sa på slutten av 90-tallet, «Jeg hører på club». Musikk som spilles på klubb, som igjen defineres som et arrangement med visse kjennetegn på et utested. Selve ordet club brukt om musikk er så herlig vagt og umulig å skille ad fra dance og techno.
Fusion
Ordet fusion brukt aleine, er meningsløst. Likevel ble det brukt endel på 80- og 90-tallet. Det skulle vel bety jazz fusion i de fleste tilfellene, men ikke alltid. Noen ganger var det andre ting som ble fusjonert, og gjorde det hele temmelig vagt.
Kammermusikk Dette betyr musikk man ikke trenger en hall/sal for å framføre, grunnet mindre besetning. Det var ikke så mange sjangre den gangen. I dag er ordet atskillig vagere, i hvert fall for nye generasjoner. Da jeg var liten, mente jeg dette måtte være veldig gammeldags musikk, fordi «kammers» er et rom de hadde i gamle hus. Og det stemmer jo delvis.
Fra historiens skraphaug, en uforståelighet: negerpunk
Utillatelig navn på sjanger som pleide å stå i gamle musikkbibliotek-programmer. Jeg aner ikke hva det var ment å forestille.
Denne teksten skal også ha stått i bladet Historikeren.
I 1987 kom bokverket Norge i krig, et flerbindsverk om andre verdenskrig. En viss tidsmessig distanse gjorde et slikt verk, selv med sine svakheter, mulig.
1987 var også toppen av jappetida i Norge. Det er i år 34 år siden. Det begynner å ligne på en distanse som tillater historieskriving. Er det ikke da på tide med et forprosjekt om et bredt anlagt standardverk om jappetida?
Jappetida er noe alle vet hva er, men samtidig en ullen størrelse. På Store norske leksikon går det verken an å lese om jappetid eller japper. (Bare om Yap, en bestanddel i Mikronesia-føderasjonen.) Når begynte og sluttet jappetida egentlig? Hva er dens relasjon til «Høyrebølgen»? Kan man i det hele tatt snakke om ei jappetid i en norsk virkelighet utenfor enkelte storbyer?
Var jappetida en parentes eller et tidsskille i Norge? I trendreportasjer i 1990-tallets aviser het det gjerne at jappenes trender var helt ute. Å spise pasta, for eksempel. Grungen tok over, ble det sagt, med mer jordnære normer enn det flashy tiåret forut. Men er det sant? Er det ikke kontinuitet mellom jappetida og dagens samfunn på mange områder? Early adapters skaffet seg mobiltelefoner, og folk begynte å spise ute. Velstandsmarkørene som ble innført under jappetida, ser nærmest beskjedne ut i dag.
Dagbladet 2.8.1994
Spørsmålene ovenfor kan selvfølgelig ikke besvares ordentlig, uten at et team av historikere settes på saken. Det er for så vidt prøvd å skrive om jappetida i flere sammenhenger, men bøker som for eksempel Berge Furres norgeshistorie ble skrevet for nære i tid. Kanskje også for pessimistisk, men det blir opp til det nevnte teamet å bedømme.
Jappetida bør gjennomgås på bred front, inkludert temaer som medievaner – kulturuttrykk – væremåter – språk og sjargong – uteliv – mat – interiør – teknologi – og selvsagt hele grunnlaget for en slik periode: økonomi og næringsliv.
Så vidt jeg har sett finnes heller ikke et bredt anlagt standardverk om jobbetida. Kanskje verket jeg etterspør, da kan trekke tråder mellom disse. Utfordringen er gitt.
I år tenkte jeg meg en «klassikersommer», hvor jeg skulle lese minst én klassiker. Jeg tenkte en stund på Doktor Faustus, men sto imot fristelsen, for å si det slik. I stedet gikk jeg løs på Thorstein Veblen og den norske oversettelsen av Theory of the Leisure Class, som heter Den arbeidsfrie klasse.
Originalen er fra så langt tilbake som 1899. Det var mye fagfolk ikke tok med i sine betraktninger på denne tida, men Veblen men trakk fortjenstfullt kultur inn i økonomien. Veblen utfordret begrepet nytte ved å teoretisere om at mennesker som hadde råd, alltid ville trekkes til konsum av det som ikke hadde nytteverdi som sådan, iøynefallende forbruk og ikke minst iøynefallende fritid. Her kom menneskers store forkjærlighet for hunder inn:
Hunden har store fordeler både i sitt temperament og fordi den er unyttig. Den omtales ofte med varme som menneskets beste venn, og dens trofasthet og intelligens blir høyt lovprist. Betydningen av dette er at hunden er menneskets tjener og at den har ennsærpreget evne til total underkastelse og slavens fine nese for herrens sinnstilstand til enhver tid. Sammen med disse trekk, som gjør den vel skikket til statusbruk – og som for vårt formål må klassifiseres som tjenlige egenskaper – har hunden visse karakteristika som er av mer tvilsom estetisk verdi. Når det gjelder personlig hygiene kommer den på sisteplass blant alle husdyr, og den har de skumleste tilbøyeligheter. Dette oppveier den med en servil og krypende holdning overfor sin herre og ved til enhver tid å være parat til å påføre alle andre skader og ubehag. Fordi hunden således er glimrende egnet til å gi mennesket utløp for sine herskertendenser, fordi den koster penger i anskaffelse og hold og fordi den vanligvis ikke tjener noe næringsnyttig formål, har den en rotfestet plass i menneskenes anseelse som en rennoméskapende faktor. Samtidig assosieres hunden i vår fantasi med jakten – et fortjenstfull syssel og et uttrykk for ærebringende røverimpulser.
Den skjønnhet en hund eventuelt måtte ha i kroppsbygning og bevegelser, og de prisverdige mentale trekk den måtte være i besittelse av, blir derfor konvensjonelt anerkjent og overdrevet. Og selv de varianter av hunden som av overivrige oppdrettere er blitt avlet til grotesk deformitet, blir av mange mennesker i god tro ansett som vakre. Disse hundevarianter – og nøyaktig det samme kan sies om andre dyrearter som har vært gjenstand for tilsvarende avl – blir gradert i estetisk verdi omtrent preporsjonalt med graden av grotestkhet og instabiliteten av den spesielle fasong deformiteten tar i hvert enkelt tilfelle. Denne varierende nytteverdi basert på groteskhet og strukturell instabilitet kan for vårt formål uttrykkes på en enklere måte – nemlig som større knapphet og følgelig større kostende. Den kommersielle verdi av slike hunde-uhyrligheter, eksempelvis nåtidens foretrukne skjødehunder både til manns- og kvinnebruk, skyldes at det er kostbasert å avle dem frem og følgelig å kjøpe dem; og deres verdi for sine eiere ligger hovedsakelig i deres rolle som gjenstander for iøynefallende forbruk. Indirekte, gjennom deres æresbringende kostbarhet, blir det tillagt dem en sosial verdi; og følgelig, ved en lett substitusjon av ord og idéer, blir de beundret og betraktet som vakre.
s. 122-123
Når det gjelder boka generelt, var det som Veblen kanskje ikke kom like mye inn på, subkulturer. Smakshierarkiet er dertil litt enten-eller, nyttig eller unyttig, velegna eller helt uegna til iøynefallende bruk. Arvtakerne klarte å nyansere dette bedre.
Veblen er aktuell, begrepene ligger også direkte til grunn for endel studier av politisk kultur, altså på hvilken måte politikere skaper appell. Mange ledere verden rundt er engasjert i ekstremt iøynefallende selvframstillinger, mens det er hevdet at i Norge er det iøynefallende unnselighet som gjelder.
I Norge har det vært snakk om falske chattere som lurer pedofile til å møte opp til det de tror skal være en date med en mindreårig. Det har vært kritisert som uetisk. I USA er det imidlertid gjort til et tv-segment som oppgir navn, ansikt, hjemby og yrke på menn som tror de skal møte mindreårige. Mennene lokkes til et sting house hvor de grilles av en programleder – det er psykologisk interessant hvor mange som setter seg ned og svarer utfyllende på spørsmål, selv om de ikke trenger det – mens politiet venter rett utafor døra. Som dokument over en mørk del av vår samtid er TCAP (blant kjennere) fascinerende. I skrivende stund er programlederen selv i politiets søkelys.
Kitboga
En youtube-kanal som scammer scammere. Nigeriasvindel er kjent i Norge; mindre kjent er at India med all sin datakunnskap har også en mengde sentere med falsk tech-support. Kitboga er en figur som kjenner scammernes framgangsmåte ut og inn, klarer å manipulere sin egen pc slik at det aldri er farlig for ham å la scammerne fjernstyre den, og i tillegg har en pasjon for skuespill med en mengde karakterer som driver gjøn med scammerne.
Den vanlige framgangsmåten til scammerne er som følger:
«du» får høre om et problem og blir bedt om å ringe et tech support-nummer
en inder som kaller seg ting som Sam Wilson eller Jeff Watson og hevder de sitter i Chicago, svarer, og ber om å kobles til «din» pc som fjernhjelper
scammeren åpner som regel ufarlige ting på pcen, eller maner fram kommandoer i DOS som ser skumle ut for ikke-pc-kyndige borgere
scammeren ber om penger for å fikse dette
summen skal gjerne betales ved at «du» drar i en fysisk butikk og kjøper gavekort på Target, Best Buy, Google Play hvor en kode avsløres. Dermed ingen sporbar pengeoverføring
eller:
«du» blir bedt om å ringe for å få refundert penger
samme scammere blir koblet opp, og refunderer alt for mye, gjerne ved at «du» skriver inn et beløp og de legger til en null for mye
refunderingen er i realiteten fake, men scammeren tigger om at «du» sender overskuddet tilbake, ellers mister de jobben. Her får scammeren brukt sine skuespillerferdigheter…
Hvordan scammerne drives gjøn med, skal derimot ikke avsløres. Også dette er et fascinerende innblikk i en ulovlig millionindustri, og psyken til de som driver med det. Hint: de blir forbanna sinte hvis ikke offeret gjør som de sier.
Her er en annen kanal som følger indiske scammere som ikke «krever» inn gavekort, men pakker, til adresser i USA. Og som sender pakker og ser hva som skjer med dem.
Bon-Bon er et dansk godteri som gjerne figurerer i mimrespalter. «Hvor ble det av?» Vel, det finnes faktisk fortsatt. Men det var litt mer virak rundt det før. Krav om forbud, for eksempel.
Det var i sin tid godt gjort å varemerkeregistere Bon-Bon, et ord som bare betyr godteri. I Norge var bonbon særlig kjent som det tyske ordet for godteri som tyske soldater ga bort til barn under krigen. Sier navnet ingenting, kan du friske opp minnet her: http://snackstage.blogspot.com/2012/09/verdens-kuuleste-godteri.html
Bon-Bon-navnet er for så vidt mindre kjent enn merkenavnene på posene, som gjerne fikk «vovede» navn. Navn etter det som godteriet så ut som. Det skulle være barnslig, gjerne underbuksehumor og på samme tid relatert til dyr (!)
Derfor ble det gjort forsøk på å forby Bonbon-posene. En nordtrønder klaget dem inn til sine lokale forbrukermyndigheter, som brakte saken videre til en slags forbrukerdomstol (Markedsrådet). Det norske distributørselskapet fant ikke tid til å møte opp. De fant det kanskje for tåpelig å sitte og forsvare godteri med påklagede navn som Hundeprutter, Tissemaur og Store pupper. Distributøren hadde imidlertid fått en uttalelse fra en psykolog, som blant annet sa at det «er helt utelukket at navnene på disse Bon-Bon-posene vil skade/hemme/forstyrre barns utvikling».
Klageren mente at de ville skade/hemme/forstyrre barns utvikling:
«Det skal utvises spesiell aktsomhet når markedsføringen retter seg mot barn. Det skaper forvirring i barns begrepsverden når gode ting benevnes med navn som beskriver noe helt annet. Ihvertfall gjelder dette for barn som kommer fra vanskeligstilte hjem, der ikke voksne gir barna de rette korrektiver. Markedsføringen av disse godteposene har også en etisk side.
Grenseoppgang overfor tabuområder er en viktig del av barns utvikling. Barn vil i en periode av barndommen prøve å sprenge grenser ved å si tabubelagte ord. Når voksne kommer inn på denne arenaen, er det som å ta fra barna en lek. Det blir også vanskelig å sette grenser for hvilke hesligheter og halvpornografiske benevnelser som skal tillates.
Klager mener at disse godteposene ikke er morsomheter som kan tillates overfor barn».
Kort sagt mente Markedsrådet at barn ikke tok skade av dette, og at humor i markedsføring kunne strekke grensene noe lenger enn vanlig.[1]
Haaves historier 