Jeg raser over oversetting

Etter min mening er det helt kriminelt av NRK å oversette det amerikanske ordet race med rase. Det finnes ikke raser innen menneskeheten. At andre kulturer snakker om «race» kan ikke det norske språk importere. Det som menes er hudfarge. NRK kan ikke holde på med å snakke om rase — det er rett og slett rasisme i ordets rette forstand, altså troen på at mennesker er inndelt i raser.

Filmen Eat, Pray, Love ble i 2010 oversatt til Spis, Elsk, Lev fordi nordmenn ikke ber støtt og stadig. Ordet «be» ville hørtes rart ut. Men ordet «rase» høres ikke rart ut for NRK.

Jeg fikk ånden over meg og gjorde noe jeg aldri har gjort før, nemlig å oversende følgende klage til Kringkastingsrådet. Jeg har ikke supertro på at det blir en stor sak, men kanskje noen blir enige med meg:

  1. juli 2021 har NRK.no på sin forside en lenke til Dokusommer-programmet «Air Jordan: Rase, klasse og nådeløs markedsføring». Det jeg klager på er bruken av ordet «rase». Årsakene til klagen er følgende:
  • Det eksisterer ikke raser innen menneskeheten.
  • Dokumentarfilmen beskriver et skille som finnes, men som i realiteten er skapt av hudfarge og det rasistiske synet om at det finnes bedre og dårligere hudfarger.
  • I USA er ordet race flittig i bruk i allmennheten, og også offisielt ved folketellinger, men slik bruk bør ikke innføres i Norge.
  • Et eksempel på den totale meningsløsheten ved det amerikanske begrepet race er at jeg (som nordmann) og en argentiner med italienske oldeforeldre vil sies å tilhøre to forskjellige «raser», «kaukasisk og hispanisk».
  • Noe som bringer oss til neste punkt: Ordet «kaukasisk» ble i denne sammenheng dannet av tyskeren Johann Friedrich Blumenbach rundt 1800, som opererte med «rasene» «kaukasisk, mongolsk, etiopisk, malayisk og amerikansk» (ut ifra til dels rare antakelser om «rasenes» opprinnelsessted). Har man «raser», har man for øvrig også «raseblanding» og andre sterkt beklagelige begreper.
  • At man i et annet land holder seg med utdaterte, latterlige og skadelige begreper, er ikke noe Norge kan gjøre noe med, men her i Norge bør begrepsbruken ikke understøttes, og aller minst av NRK.

Rangering av 1. divisjons keepere

En ny runde av 1. divisjon er sett på Eurosport, og noe av grunnen til at det blir sett på, er de mange målene. En del av disse kommer av tvilsomt defensivt spill, herunder keeperspill. En keepers jobb er først og fremst å være trygg. Det keeperen gjør direkte er selvfølgelig viktig, men det kan fort hende at keeperen blir mindre involvert i deler av kampen — trygghet eller ikke vil derimot påvirke laget gjennom hele kampen.

Nå er det selvfølgelig slik at keeperne er de beste fotballspillerne, siden de (på toppnivået) må mestre et såpass stort register av ferdigheter. I realiteten lever ikke alle opp til dette stempelet, ja for noen lag virker keeperplassen som den plassen som aller helst bør forsterkes.

Her er derfor en kåring ut ifra hva jeg har fått med meg hittil i år. Ole Kristian Lauvli virker nesten unisont utropt til ligaens beste keeper; jeg mener dette kanskje er litegrann overdrevet. Raufoss er ei skikkelig sil bakover i år, selv om det sikkert kunne vært mye verre. Jeg presiserer at lista er laget ut ifra prestasjonene i år, og at jeg helt sikkert tar feil i flere ting.

Gode +. Hele rangeringen er gjort i synkende rekkefølge.

Julian Faye-Lund, Hamkam

Øystein Øvretveit, Jerv

Michael Lansing, Aalesund

Ole Kristian Lauvli, Raufoss.

Serigne Mor Mbaye, Sogndal

Håvar Grøntvedt Jenssen, Fredrikstad

Igor Spiridonov, Bryne

Gode –. Absolutt brukbare keepere, men mulig å finne bedre?

Knut Andre Skjærstein, KFUM

Aslak Falch, Sandnes Ulf

Amund Wichne / Jonas Deumeland, Start

Stefan Hagerup, Ull/Kisa.

Ikke gode nok. Økonomi snarere enn ferdigheter hindrer at disse keeperne skiftes ut.

Mark Jensen, Åsane

Emil Ødegaard, Stjørdals-Blink

Mads Viken, Grorud

Simen Lillevik, Strømmen

Nicklas Frenderup, Ranheim. (har mista plassen til Magnus Lenes? Ham plasserer jeg i kategorien over.)

Det jeg biter meg merke i her, er at keeperprestasjonene nesten følger tabellen, bortsett fra at Raufoss sin keeper er bedre enn laget og Åsane sin keeper er dårligere enn resten av laget. Er denne hovedtrenden tilfeldig, eller ikke-tilfeldig, eller er det jeg som lar meg farge for mye av tabellen?

PSPS. Dette ble skrevet litt før runden 5. juli, som selvsagt endret på deler av tabellen. 1. divisjonstabellen endrer seg for hver kamp.

Filmen Cable Guy er ikke moden for rehabilitering

I serien «hvordan kom du på det emnet?» er turen kommet til Jim Carrey-filmen Cable Guy fra 1996. Vel, én grunn til å omtale filmen er at den har 25-årsjubileum i år, men alle veit at 20 er det nye 25, da folk liker å feire jubileer før snarere enn siden. Derfor er det allerede skrevet noen tekster om Cable Guy. Disse tekstene gjør bruk av «benefit of hindsight» og framstiller Cable Guy som en film man så på som dum da den kom, men som hadde kvaliteter. Filmens rykte bør derfor rehabiliteres, mener flere.

Litt kontekst: Jim Carrey ble kjent for sine idiotroller i en usedvanlig kjapp rekke av filmer som spilte inn usedvanlig mye penger. Disse var: Ace Ventura, Masken og Dum og dummere (1994), Batman Forever og Ace Ventura 2 (1995), Cable Guy (1996) og Lystløgneren (1997). Etter dette tok JC det litt mer med ro hva gjaldt fjaseri. Filmen Truman Show hadde et litt mer seriøst innhold, før han gikk arthaus med Evig solskinn i et plettfritt sinn og ble seriøs skuespiller™. Og se, Cable Guy har litt mørke og slemme elementer, og derfor mener noen at den tilhører ei filmhistorisk lenke som fører fram til ESIEPS.

Jeg tillater meg å tvile. Her er fem grunner til at Cable Guy verken bør eller kan rehabiliteres.

  • Relasjonene er underutviklede. Det gjelder sjefen som hovedpersonen liksom hater, og ikke minst eks-kjæresten. Vi får verken vite årsaken til hatet eller til bruddet.
  • Filmen skal liksom ha «hilarious» småroller med Jack Black, Bob Odenkirk, Ben Stiller og Owen Wilson, men få av dem har særlig mange replikker. Stiller sier ikke et eneste ord, Odenkirk knapt noen ord.
  • Den gjennomgående rettssaken med Stiller er svakt knytta til filmens historie. Poenget som rettssaken viser seg å ha, virker forsert.
  • Overspill. Cable Guy var den sjette filmen der Carrey gjorde en idiotrolle, ikke like morsomt sjette gangen som første.
  • Slutten er tåpelig.

Soundtracket, derimot! Cypress Hill er med. Her byr jeg på de to perlene som ruller over rulleteksten. «Get Outta My Head» har flott, skranglende vokal og et gitarhook som setter seg vilt godt i hodet. «Leave Me Alone» har veldig melodiøs vokal som ligger høyt i miksen, over en egentlig ganske grei alternativrock.

Én rolle må med

Telefonsamtale våren 1994.

– Hei, jeg produserer ungdomsteater. Jeg vil gjerne lage teater på din skole.

– Er teateret del av en holdningskampanje?

– Ja, selvfølgelig er det en del av en holdningskampanje.

– Er temaet dagsaktuelt for de håpefulle? (ordet «kidsa» hadde ikke blitt tatt i bruk)

– Ja. Det handler om sikker sex.

– Da kan dere lage holdningsteater her. Dere må bare oppfylle et siste kriterium. Handler det mye om døden?

– Ja, Døden er sågar en karakter i stykket.

– Velkommen!

Det var spesielt viktig å ikke «ha sex med flere eller ukjente». En sommerlærdom fra Modum.

Nyere norske klisjeer

Alle vet at «jeg er meg selv 110 %» er en klisjé spredt i reality-tv. Men mange andre klisjeer har blitt aksepterte i den grad at de brukes i featurejournalistikk, debattprogrammer og lignende. Med et lite, og la meg understreke av det er lite, håp om å rydde litt i uttrykk som av en eller annen grunn har blitt både akseptert og mye brukt de siste åra.

«Det er ikke greit»

Dette begrepet blir kolossalt mye brukt, men framstår som en barnslig måte å si «det er uakseptabelt», «dette kan ikke godtas» eller lignende. Brukes ofte om ting som var akseptert før, men ikke nå lenger, som å droppe n-bomben, seksuelle vitser og lignende.

«Jeg var på et mørkt sted»

Rart å bruke «sted» i overført betydning. Som om det finnes et «sted» man tidvis er og ikke er. Det vil være mer presist å si at man for eksempel i en periode hadde en sykdom. «Mørkt» føles forresten også ut som et litt slitent uttrykk.

«Det har vært en fantastisk reise»

Brukes gjerne av personer som har vært med på en konkurranse, i et tv-program eller andre ting med en definert start og slutt. Start og slutt gjør ikke nødvendigvis noe til en reise. De kan jo heller bruke tripp, hvis de har vært litt «bortreist» for å si det slik…

«Vi må heie på den og den gruppa»

Hvis man aktivt og ivrig støtter noe er det rart å kalle det for å heie. Å heie virker så uforpliktende, et klapp på skulderen uten konsekvens. Og er det nettopp det sistnevnte man gjør, som å «heie på minoriteter» uten å gjøre noe aktivt for dem, burde man ikke skryte av det.

«Å være en sterk stemme»

Det er rart å kalle et menneske for «en stemme». Man har en stemme, man er det ikke.

«Vi må rigge dette for å tåle…»

Rar bruk av ordet rigge, i hvert fall i overført betydning. Greit å rigge en scene, men å «rigge» en økonomisk søknadsordning passer ikke. Anglisismen «å rigge et valg» faller utenfor dette eksempelet, men er også litt dårlig norsk..

«Er en kriger»

Ordet kriger brukes om alle som gjør en innsats. For eksempel kan ei alenemor være en «kriger» hvis det er strevsomt å oppdra barna. Da det etter lockdown ble tillatt å fly igjen, så jeg på Linkedin en som kalte Norwegians ansatte for «red nose warriors». Hva er det de kriger mot da? Lufta? En hån mot alle som har opplevd krig.

4000 kilometer

På NRK.no klager Jan Petter Saltvedt som vanlig, og denne gangen på fotball-EM. Saltvedt hakker stadig på Nations League, så slik sett representerer det noe nytt, men klaging i seg selv er vante toner. Et mesterskap spredt utover Europa er tidenes dårligste ide, mener han, med 4500 kilometer i luftlinje mellom stadionene som er lengst vekk.

Andre kunne jo mene at det også kan være elementer som binder et kontinent sammen, og ikke bare splitter det i nasjoner, i ei tid der også vesteuropeiske stater sliter med å henge sammen (Storbritannia (som allerede er delt fotballmessig…), Belgia.)

Under VM i USA i 1994 var det litt mer enn 4100 kilometer mellom Pasadena og Foxboro. Et litt merkelig mesterskap der tribunene var fullere enn noensinne, men interessen i befolkningen var svært laber. Ikke bare likte amerikanerne andre idretter bedre, men O.J. Simpson gjorde fotballen den u-tjeneste å bli arrestert samme dag som åpningsseremonien (etter den famøse «biljakta»). Likevel huskes mesterskapet for mye interessant som skjedde på banen.

Hvilket mesterskap huskes for «ekstraordinær følelse av å delta i noe unikt, som man får der det er én vertsnasjon»? Bortsett fra vertsnasjonen selv, og den brøkdelen som er til stede? Vil EM 2012 huskes for tiki-taka-fotballen først og fremst fordi man glemmer rammene rundt siden det var to vertsnasjoner, eller hadde spillet på banen blitt husket best uansett?

Og til sportsredaksjonen i NRK, gjør som i sitatet ovenfor fra en Simpsons-episode: be Saltvedt om å ikke snu seg rundt. VM i 2026 skal ikke bare arrangeres i USA, men også i Mexico og Canada. Arrangørbyene er ikke bestemt, men Mexico City er selvsagt bankers, og da får man også 4000 kilometer i luftlinje fra sør til nord (Edmonton).

Også noe å ha på cv

Et av mine favorittsitater er attribuert Nils Arne Eggen, «Når du sier så mye som jeg gjør, så stemmer det ikke alltid». Hva med denne: «Når du skriver så fort som jeg gjør, så stemmer det ikke alltid. Noen skriver fortere, eller mye fortere, men faktisk ikke så mange. Ifølge en NRK-sak nylig ligger gjennomsnittet på 30-40 ord mens alle over 80 er outliers.

Fra https://10fastfingers.com/typing-test/norwegian

Dub, en smal sjanger

«Glad musikk om sommeren». Slik ble reggae beskrevet av en platedirektør, fritt etter hukommelsen. Reggae har vel egentlig både dette og kjærlighet, men også sinne. Noen reggaeartister har også vært sinte på bestemte grupper, også grupper som humanistiske mennesker ikke blir sinte på.

Men hva synes platedirektøren om dub?

Dub er gjerne reggae i mer nedskåret versjon, hvor instrumenter tas vekk etter tur slik at manstår igjen med tidvis veldig basale arrangementer, samt at det gjøres mye bruk av ekko av en eller annen grunn. Det er repetitivt de luxe, nesten hypnotisk.

Sjangeren er lovlig smal, men spennende idet den aktualiserer musikk-håndverket, gjennom kuttene som gjøres. I popmusikk er instrumentene bare der, man tenker ikke over dem, og de glir bare inn i hodet. I dub må man vel lytte mer. Kuttinga la også noe av grunnlaget for hiphopens beats.

The Revolutionaries er min favoritt innen dub, så her er to herlige EPer. Begge er konseptalbum med henholdsvis smerter og død som tema! Selv om det ikke er en eneste sangtekst!

Painful Dub – spor:

Headache
Bellyache
Toothache
Heartache

Fatal Dub – spor:

Cardiac Arrest
Heart Failure
Rigor Mortis
Post Mortem

PS 15. juli: Jeg fant endelig igjen sitatet om reggae som jeg henviste til ovenfor: