Er forbud mot «nazistiske organisasjoner» måten å hindre at slikt sprer seg i samfunnet?
Det hevdet Partiet Sentrum, som har satt «organisasjonsforbud mot nazistiske grupperinger» på partiprogrammet foran valget. Dette ifølge et leserinnlegg av partiets kandidat i Akershus, Kristin Walstad. (Budstikka 9.8.2021)
Hun skriver i anledning av Manshaus-angrepet i 2019. Nå var jo ikke han medlem av noen organisasjon; han hadde for så vidt søkt, men ikke kommet med, og var hovedsaklig inspirert av terrorister som heller ikke var med i organisasjoner.
Walstad skriver om «de nazistiske ytringer som vi har opplevd i Bærum de senere år», og hva i all verden er det? Hvem i Bærum er nazister eller har uttalt seg nazistisk? Det viser seg at hun mener at «Nazisme er strukturell, ideologisk rasisme». Definisjonen er skrikende uklar.
Med dette er Sian «nazister» i hennes øyne. Merkelappen er mest en gavepakke til Sian, som kan score poenger om hva motstanderene slenger ut av merkelapper. Videre lister hun opp forskjellige hårreisende standpunkt som Sian har forfektet, og spør retorisk: «Er motdemonstrasjoner nok?» Er ikke svaret… ja? Hvor mange medlemmer har Sian? Hvor mange støttet Sian da de demonstrerte i Bærum? Hvor mange av Sians poster om deportasjon o.l. blir gjennomført?
Demokratiet trenger dessuten kanskje å bryne seg på ekstreme ytringer, slik at allmennheten stadig får frisket opp at viktige verdier ikke kan tas for gitt. Det samme gjelder andre verdier som miljøvennlighet, dette må aktivt dyrkes for å overleve. Man kan dog ikke se bort ifra at visse ekstreme ytringer har effekten av vold, og derfor finnes det allerede en rasismeparagraf i straffeloven. Partiet Sentrum kan ikke unngå å ha fått med seg at flere dommer for hets har falt de siste årene.
Rasisthets er én ting, men vi må vende tilbake til denne «nazismen». Selv om det hadde fått en annen definisjon er nazisme et useriøst begrep, mer et kallenavn og ikke brukbart i forskning, i motsetning til nasjonalsosialisme som er en definerbar ideologi. Norge hadde før andre verdenskrig et fascistisk parti med nasjonalsosialistiske elementer, Nasjonal Samling. Det ble ikke forbudt, og sank ned i ubetydelighet uten noe forbud. Et åpenbart problem er at alle norske partier, utenom ett, på samme tid stemte for lovgiving som i dag trer klart fram som klart rasistisk.
Når Walstad vil også utvide sitt drømmeforbud slik at alle som «motarbeider inkludering» rammes, er det tvilsomme tendenser som kommer til syne. Det må i det minste være legalt å ha andre meninger enn å ville delta i Partiet Sentrums samfunnsutopi.
Med sitt begrepsrot, og sin hysteriske reaksjon mot et fenomen som samfunnet kan takle med eksisterende virkemidler, framstår Kristin Walstad som en hemsko for antirasismens framgang i Norge. Heldigvis har ikke Partiet Sentrum sjanse på noe stortingsmandat — snodig nok i likhet med Demokratene og andre småpartier som forfekter Sian-saker.
Haaves historier 