I 2001 skreiv Norsk Ukeblad en liten listicle som dreide seg om 500 kalorier. Hvorfor akkurat 500 er usikkert, men det er et fint og rundt tall. Ukebladet fortalte både hvordan man fikk i seg 500 kalorier, og hvordan man forbrente disse. Det sistnevnte var «oppmuntrings-eksempler». Noen av eksemplene muntrer på en annen måte enn det som kanskje var tenkt, nemlig at de virker veldig rare for et normalt menneske.
Dette er de rareste måtene ukebladet mente man kunne få i seg 500 kalorier:
1,1 liter eplemost
2 kg blomkål
7 pærer
8 kokte poteter
9 appelsiner
12 kiwier
2 kg blomkål betyr fire litt store blomkålhoder. Klart det går ned på høykant! 5 om dagen er utdatert, 8 eller 9 burde være tallet. Lista var jo mer eller mindre en oppdatert versjon av «lille larven aldrimett». Men larven fulgte aldri disse rådene for å kvitte seg med kaloriene:
En times sykkeltur i passe tempo
En handletur på to timer
Dans swing i halvannen time
En times «heftig» sex
En times trappegåing
«Passe» tempo er herlig uspesifikt, mens noen andre av tipsene virker litt slitsomme. Den siste virker dessuten litt kjedelig.
I serien «dette visste jeg ikke at jeg ville ha», for ikke å si «dette visste jeg ikke at jeg kunne ta stilling til om jeg ville ha» finner vi ei bok med de «beste» lederartikler fra ukebladet Nå.
Jeg visste altså ikke at jeg kunne ta stilling til om dette var noe jeg ville ha, men design, konsept og alt taler for, med store bokstaver.
Lesningen trengte ikke å akkompagneres av sekundviserens fullendte vei rundt klokkeskiva før det ble klart at det er ganske høyrevridd innhold. Hvem sa at høyresida ikke har media med seg? De hadde jo Nå.
I utgangspunktet ser jo Nå ut som en Se og Hør-konkurrent, men lederartiklene handlet om lønnsdannelse, skattetrekk og boligbeskatningskomiteer. Med andre ord må Nå være det norskeste sladrebladet noensinne. Jeg skulle gjerne møtt 70-tallsmennesket som drømte om gjensyn med gamle Nå-ledere.
Loppemarkedsesongen er altså i gang. Jeg har frekventert en del av de som ble avholdt i Bærum. Her kommer korte terningkast.
Jong: terningkast 4. Greie priser på bøker, 10 per stykk hvis 5 eller mer. Voksenbøker var usortert. Mye lå i pappesker under benken. Lite albuerom, en smule ubehagelig å gå rundt. Men en god del å ta med seg. Forholdsvis vanskelig å komme til uten bil.
Bryn: terningkast 4. Veldig godt sortert i hyller, reint og ryddig marked, godt med albuerom. Forholdsvis høye priser, 30 per bok og 250 for posesalg, så du må kjøpe 9 bøker før noen som helst rabatt slår inn.
Eiksmarka: terningkast 3. Kaotisk organisert. Hadde trolig et særdeles godt utvalg, men til bøkene kom jeg aldri inn. 30 meter med kø fram til døra. Jeg gikk inn utgangen og fikk i det minste sett på noen cder, de hadde uhorvelig mange og jeg fant 5 (Bad Religion x2, Sleater-Kinney, The Bronx (skiva inkluderer en sjablong til å tagge bandnavnet på murer), Amulet). 10 kroner disken er en grei pris, men noe posesalg kunne man glemme: Jeg så en mann som bladde opp 800 raske for 80 cder. Cden er ikke helt død.
Stabekk: terningkast 6. God plass i alle rom, ingen køer, kan også ha vært et heldig tidspunkt jeg møtte opp på. Mulighet for uttak av kontanter på stedet er veldig praktisk. Meget bra sortering av bøker. Prisene er ikke de laveste, men det går an å lage deals med de som jobber der. God adkomst med buss og t-bane. Her fant jeg flere morsomme funn jeg skal komme tilbake til.
Lesterud: terningkast 3. Reint og ryddig med noe mindre utvalg. Ankepunktet er prisen: 50 kroner for 1 bok. For 100 kroner får du altså to bøker på Lesterud, eller ti på Jong. Lykke til med å få solgt ut… Også dårlige kollektivmuligheter.
Jeg spilte på et fotballag i 3. divisjon, og etter at de rykka ned til 4. divisjon slutta jeg å spille, men fortsatte å gå på kampene. Laget hadde ikke det beste miljøet, mer spesifikt var det ofte enkeltspillere som dro med seg laget i å fokusere på det negative, i stedet for hva vi positivt kunne prestere. En paradegrein var klaging på dommeren. Etter hvert slo det meg at laget spilte på femte nivå i Norge, men i hodene til enkelte av spillerne hørte de hjemme på øverste nivå, og krevde dommere deretter. Det sier seg imidlertid selv at dommerne er tilsvarende dyktige som det nivået de dømmer på, i dette tilfellet femte nivå.
Så når jeg sjekker ut en komiserie på Netflix, får jeg oversettere som tilhører nettopp det nivået. Her er noen roser fra én kveld med titting:
Root beer. Kommentar overflødig.
Winked at me. For det er mer sannsynlig at man går rett fra koma til vinking, enn fra koma til blunking.
A quick vibrator sweep. Oversetteren «glemte» her hva det skulle sveipes etter og kalte det feiing. Feiing uten kost, men med gummihansker.
Saw you guys making out. Denne oversetteren kan ikke ha sett mye på tv før.
I dated a teamster. Kusk. Hva har oversetteren fått i seg før denne episoden?
Serien heter for øvrig Superstore og er en ripoff av amerikanske The Office. Sjefen er en tulling og de ansatte er inkompetente, men han liker dem likevel og tør ikke sparke dem (Michael Scott). Nestlederen er dyktig i jobben, men autistisk med mennesker (Dwight). Under der igjen har vi to ansatte som liker hverandre, men som bruker flere sesonger på å bli sammen (oops, spoiler!). Lyder kjent? (Det bør det gjøre, pga. Pam og Jim.) Karakterene Sandra (Garry/Jerry/Larry/Terry) og Carol (Tammy 2) er bøffa fra Parks and Recreation. «Dokumentar»-intervjuene er dog ikke med, Super Store bryter ikke den fjerde veggen.
Jeg kom tilfeldigvis over en annonse i et blad fra 1992. Firmaet Skulls Unlimited leverte dyreskaller «to meet your osteological needs». Har ikke du også hatt mange osteologiske behov det siste året?
Da jeg prøvde å finne ut mer om firmaet, kom jeg til ei jobbannonseside. I noen filmer ser man personer sitte med jobbannonse-sidene i ei avis og ringe rundt de aktuelle. Her er noen, dessverre med dårligere enn vanlig trykkekvalitet. (Det er newspapers.com sin feil).
Kilden er The Daily Oklahoman 11.4.1994.
Det velkjente valget – hvilken av disse skal jeg gå for? Rense dyreskaller eller bli undertøysmodell?
Entertainers uten forhåndserfaring, men på minst 18 år, på Oklahoma Citys hotteste klubb?
Her går de heller for yrkestittelen danser, men merk lønnsforskjellen. Øverst: 3 dollar for kveld pluss tips. Underst: 900 dollar i uka. «Vegas Club»!
Jobbannonser i dag skriver gjerne framoverlent, men hvorfor ikke «a little crazy»?
Apropos ordvalg, falt jeg for denne annonsen som lover respekt til den som blir ansatt.
Til slutt er det denne som tilbyr sitt arbeid. Men hvis man skal ansette noen til å hjelpe hjemme, kanskje man vil ha utført noen flere oppgaver enn bare stryking? En og annen klesvask i det minste?
Ny Tid er ei avis som tradisjonelt har dyrka den gode overskriften. I oktober 2008 skreiv Pål Veiden på Minervas nettside, tilsynelatende nå utilgjengelig, at han ved en gjennomgang 1975-1990 fant et endeløst svartsyn i avisa. Dette toppet seg i overskriften «Urolige sosionomer i nord sier nei». Her om dagen gikk jeg gjennom Ny Tid for første halvår 1994, og kårer nå de mest alarmistiske overskriftene jeg fant. Kåringa står i stigende rekkefølge. Først kommer noen oppslag med «uro» som en tributt til nevnte klassiker, deretter noen mer dramatiske.
«Hanna frykter tap av folkestyret» 29.4.
«Uro blant kvinneforskere» 4.2.
«Ny EU-uro blant norske forfattere» 22.4.
«Total krig utenfor massemedias linser: Jemen revner» 20.5. (Det ble borgerkrig, men utfallet ble det motsatte av revning)
«- EU går mot oppløsning» 4.3.
«Ukraina mot sosialt sammenbrudd og krig» 25.2.
«- Første konflikt i Europas nye verdenskrig» 29.4.
«Livssyn mot rasisme» 14.1. (Saken handlet om at Norge kunne forgå i rasisme, og spesielt hvis man opprettholdt kristendomsfag i skolen: «Vi kan ennå forhindre katastrofen, men tiden er knapp»)
«World Watchs dommedag er her!» og «Varsku her!» 21.1.
«Blodig kaos truer Slovakia» 11.2.
At Ukraina har opplevd borgerkrig i ettertid, gir ikke nødvendigvis poeng for de som spådde det i 1994. Ny Tid skreiv helt klart om disse tingene i presens. Slik sett vil hele jorda ubønnhørlig ophøre å eksistere, det er bare så mange år til det skjer.
Jeg er enig i mange ting som sto, blant annet at det ikke burde være et eget kristendomsfag i skolen, så det er ikke det. Poenget mitt er ordbruken med «katastrofe», kaos og dommedag.
Megaloceros er det nyeste metalbandet fra Norge. De spiller stoner metal med thrash og doom-innflytelse. Black Sabbath vil rett og slett være den nærmeste referansen for de fleste. Debutsingelen Myotis er nå ute på alle strømmetjenester!
Megaloceros er et fett navn på et utdødd dyr fra pleistocen. Bandet er de samme gutta som i The Hope Solos og The Elite Fours. På første singel «Myotis» synges det ikke om pokemon, men om digimon til en forandring. Onde, onde Myotismon.
Myotismon, en fare for oss alle. Myotismon må knekkes, han må falle.
Finnes det noe som er mer latterlig enn at absolutt alle hater det norske statsbudsjettet? Dette ekspanderende gigantbudsjettet som øser ut penger i øst og vest. Nærmest alle gode formål får så det monner. Mye tyder på at det burde vært noe mer restriktivt, om noe, men her er det mer, mer, mer for alle penga (bokstavelig talt).
Nå er jo ikke dette noe å bli veldig overrasket over. Du ser hvor skriptet utspillene er på forhånd. «NSO er skuffet». Faktisk tror jeg NSO er det motsatte, altså glade, nettopp fordi budsjettet gir dem noe å framstå skuffet over. Gjennom dette får de sin eksistensberettigelse, sin indre følelse om at de holder på med noe riktig siden bevilgningsprosessene ikke bare går sin gang av seg selv. Nei, NSO må være med, og framsi sine replikker til riktig tid, først da blir det en ordning på sakene. Apropos tid kan NSO også godte seg over at de for eksempel slo sjøfolkene med nesten en time. Det blir kake på NSO i kveld. Om ikke på kontoret, så unner de seg det nok hjemme, etter nok en vellykket forestilling. Årets clou. Dette er Super Bowl for sivilsamfunnet. Et helt år framover er det bare å bruke pengene, en atskilling hyggeligere oppgave.
Alle vet også at uansett hvor mye de ber for sine favorittgrupper når budsjettet legges fram, er det ikke store summer de kan håpe på i et revidert budsjett («i revidert» for kjennere), i høyden 1-2 millioner ekstra for de aller fleste. Men det er penger det òg. Og det har blitt mye oppmerksomhet rundt et par millioner til Human Rights Service og tre-fire til Født Fri. Det er symbolikken det går på.
Replikkene kan føles uendelig tomme. Forutsigbare og mekaniske. Ved andre øyekast er det likevel spennende nyanser. KS står regjeringa nær og sier derfor «rom for forbedring». Sjøfolkene er både værharde, vant til harde tak og desillusjonerte av forgangen storhetstid, så der velges replikken «slag i ansiktet».
Mange statsvitere og økonomer vil si at statsbudsjettet er et studieobjekt for dem, men teateret rundt det er like mye et studieobjekt for sosialantropologer og estetikere.
Jeg var på landskamp i går, Norge — Montenegro på Ullevaal. Sammenligna med storhetstida på 90-tallet har arrangementet blitt litt glatt, det burde vært mer folkelig og raggete. En fotballkamp er ikke et ordentlig public spectacle før det også skjer ting på tribunen som interesserer. Her er ting som må gjeninnføres.
Ballhentere i altfor store t-skjorter
Ballhenterne må være faretruende nær å virre ut på banen, og helst interagere med spillerne. Før var ballhenterne alltid fra Oslo vest eller Bærum, men det kan man jo oppdatere litt. T-skjortene skal være rein reklame for noe glorete og urelatert til fotball. Jeg var ballgutt på Ullevaal (jf. «ballgutter fra Bærum») en gang Tine kjørte en promo. Husker ikke om vi fikk t-skjorter, men vi fikk en milkshake hver. Dessverre vaniljesmak!
Rop på dommeren
Hvorfor ikke taktfaste rop mot dommeren? Det var riktignok buing, men hvor kreativt er det? Hva skjedde med fotball?
Bølgen
Bølgen er jo Ullevaal og Bislett stadion. Regnes som litt provinsielt à la å klappe når flyet lander, men det er en guilty pleasure. Merk at jeg noterte meg bølgen som et savn før det 86. minutt, for da ble det faktisk bølge! Som gikk en og en halv gang rundt stadion! Særlig var det én retro-innstilt person som prøvde å dra bølgen i gang, mye mer enn én gang for å si det sånn. En gang for lenge siden jeg var på Bislett, dukka Ingrid Espelid Hovig opp i pausen. Hun ropte inn i mikrofonen og gestikulerte om at vi måtte «ta bølgen for frukt og grønnsaker». Folk gjorde ikke det, men en eller annen bølge var det alltid.
Raggete pauseunderholdning
Se også forrige punkt. Landskamper må enten ha veldig kjente personer som ikke hører hjemme på en fotballbane, eller innslag som bare er rare. Eksempler: Kongen, politikere som sparker ball, personer med hjertesaker, vaudeville, irrelevante musikere, ledere av allsang. Det fantes en speakertjeneste på Ullevaal, men den var en hån mot alt P. Chr. Andersen sto for.
Autograf-galskap
Umiddelbart ved kampslutt skal banen stormes av autografjegere, som også skal virre rundt i pressesonen når spillerne intervjues. Det er dumt om autografjegerne ikke er barn. Men vi er tross alt i Norge, hvis nasjonaldag er «barnas dag». Kom ikke her med «sikkerhet» og annet tåkeprat. Har et autografbarn noengang skada en spiller?
Mobile selgere
Hvorfor ikke mobile selgere som går rundt med brett på magen. En tidløs klassiker. Vi kan ikke bare overlate dette fenomenet til Donald Duck og amerikansk baseball.
Perkusjon under nasjonalsangen
Folk sang altfor fort, så det ble en veldig merkelig nasjonalsang. Noen taktslag, jeg foreslår på 1 og 3, hadde kaanskje gjort så folk klarte å følge med.
En bonus til slutt: litt småfake på Youtube?
Videoen er av at noen spiller kampen på FIFA eller noe sånt.Ødegaard var i hvert fall med, men 1-0, jasså?
Hør også hvor panneklaskende dårlig det går an å lage videoer:
Ser man det, ser man det. Eget dopingrom i idrettshallen. Her er det lukkede dører uten innsyn hvor hønefoss-borgerne kan øke sin prestasjonsevne i ro og fred.
Hvis det ikke går så bra i idretten likevel, trøster de seg med en tur på «Gledeshuset».
* At dopingromer til å drive doping på, er selvfølgelig bare en spøk fra min side, men burde det kanskje faktisk hett dopingtestrom eller for den del antidopingrom?
Haaves historier 