Haaves historier

Da jeg gikk i 3. klasse på barneskolen hadde vi et fag som het «sansemotorikk». Muligens var det en modul i et fag. Det foregikk i bomberommet og hadde med musikk og bevegelse å gjøre. Faget var ganske 70-talls, litt steinerskoleaktig, og ble ledet av en dame som vi aldri så ellers. Litt som at skolen også hadde en egen dame som bare hadde til oppgave å gå rundt i klassene for å påse at vi hadde riktig sittestilling. (Disse to gjorde vel sine greier på alle skolene i Bærum for å få nok å gjøre.)

Skolen og kommunen var tydeligvis redde for at naturlig lek ble fortrengt av VHS, Nintendo og Amiga, og at vi regelrett satt oss inn i uføretrygden. En relatert frykt på denne tida var at walkman ville destruere hørselen til en hel generasjon. At denne frykten ble virkelighet har jeg for så vidt hørt lite om i ettertid. Det var vel bare enda en ting som sosialarbeiderne måtte finne på for å ha noe å formane ungdommene om.

Det eneste jeg egentlig husker fra timene i sansemotorikk, er en sang vi aldri fikk høre. Hun som hadde timene, hadde med seg kassettspiller. Spoling på kassettspiller gjør som kjent at det ikke alltid er lett å finne starten på riktig sang. Dermed kommer man innom andre sanger, rare sanger, og en av dem gikk slik: «Vi har en panda med veranda, og eget bjørnebad».

«Panda med veranda». Dette, og ikke resten av skoletimene i sansemotorikk, var interessant for oss. Ikke så mye sangen i seg selv, men hvordan vi kunne trikse og mikse med den. Jeg og en venn spant videre på temaet og fant på en annen sang som skulle hete «Panda i revers». I mitt hode koreograferte jeg en musikkvideo til sangen (tungt inspirert av at NRK begynte å sende Topp 20 samtidig), jeg begynte på en mental bilde-for-bilde-framstilling av musikkvideoer (som heter noe på fagspråket). På en vegg skulle det henge et fotografi av en panda og en sjiraff som spilte trompet, man hørte musikken svakt fade inn mens kameraet zooma inn på fotografiet, før man til slutt var inne i sangen. Vi fant på noe som het Tullebandet, en ballsport som het tulleball, og en by med innbyggere som Sjiraffen, Giraff, Mr. Elefant og kanskje også pandaen. Min venn som var flinkest til det ekspressive, begynte å lage tegneserier osv. Når jeg tenker tilbake på det føles det ganske riktig at barn på 9 år driver med sånt. Barn har en naturlig hang til det fabulerende og kreative, tenker jeg, noen mer enn andre, men kreativiteten kan sannelig bli slukket også. For eksempel at skolen, ved at den leder elevene inn i andre baner.

Det er ganske symptomatisk at det eneste som skolen hadde med alt tøyset som vi skapte å gjøre, var en sang som vi ikke fikk høre på, kun fikk et glimt av. Voksne hadde det med å pushe det som de syntes var barnlig og gøyalt, for eksempel er «alle» voksne enige om at Knutsen og Ludvigsen er kjempelekent og morsomt for alle barn, men jeg er ikke så sikker på om det passer for alle barn til alle tider, for de lar seg inspirere av det som flyter deres vei og som de velger å plukke opp. Og som ikke alltid har et pedagogisk siktemål, kanskje som regel ikke, men barn kan lære av det utroligste.

Musikkundervisningen på skolen var av samme kaliber. Skolen satset stort på blokkfløyte, antakelig det instrumentet i verden det er lettest å få sur lyd i. Vi fikk spille ett annet instrument på barneskolen, og det var pinne. Ikke engang den kule pinnen fra karibisk musikk, men to pinner man slår mot hverandre. Ikke ett skoleband, ikke en sangkonkurranse, helt til 7. klasse, og da var både playback og singback tillatt, så… Samme år fikk hele skolen ikke musikkundervisning, fordi vi måtte ha fast klasserom i musikkrommet. Disse tankene gjør jeg meg noen måneder før mitt eget barn skal begynne på skolen, og jeg håper situasjonen er bedre. Enten må man legge ned hele musikkfaget, for ikke å gi barna falske forhåpninger, ellers må man gi dem noe annet enn pinner og å pine dem med blokkfløyter.

Hva jeg mener om barn og noter får vente til en annen gang, for nå skal jeg spore opp selve sangen. Den dukker for første gang opp i 1984 i heftet Barnas beste viser.

Sangen ender selvfølgelig med at gutten adopterer pandaen. Det får bli en sidenote at sangen tar til orde for dyrplageri. For jeg tror ikke en levende panda har så veldig mye glede av honning, jeg tror det er mer til skade for dyret.

Fra dette heftet ble sangen plukka opp av de sansemotoriske konsulentene i Bærum kommune. De lagde et kurs og satte opp mål som skulle sikre et utbytte av «Panda med veranda»:

Så 70-talls og pedagogisk. Stimulere ditt og stimulere datt, men ingenting om at barna kunne skape noe eget. Men noe om at vi skulle bli flinkere med beina. Samtidig hadde kursholderne stimulert seg selv til å lage følgende tegning som fulgte med opplegget. Barnet var kanskje litt smått til å brukes for tredjeklassinger, men se på navnet! Gluffe! Og se på den pandaen! Svart over hele seg unntatt i ansiktet!

Det gikk kanskje litt sakte med diffusjonen av sangen rundt om i Norge. I 1992 skriver Svalbardposten om at en lærer ikke kunne sangen.

Til slutt kom sangen til Nord-Norge likevel. Aviser forteller om barnekor på forskjellige steder som sang sangen. Og det er ingenting å si på selskapet som sangen havna i: