Kriminologien har siden 70-tallet fått et rykte på seg som en vitenskapsdisiplin som bagatelliserer kriminalitet, vil fjerne fengsler og lignende, en disiplin som angivelig tilhører venstresida og angripes fra høyresida. Tidligere var situasjonen motsatt, da kriminologien ble brukt mot de lavere samfunnsklassene, og skulle rettferdiggjøre hvorfor politiet skulle «targette» visse grupper. Kriminal-antropologien studerte hvilke mennesketyper som var mest kriminelle. Flere ledere i faget målte hodeskaller, ansiktsformer og lignende.
Faget lå tett opp til rasevitenskapen, men etter andre verdenskrig fant en tysker ut at han ville omtale et annet trekk: rødt hår.
«Redhead and Outlaw. A Study in Criminal Anthropology» ble ført i pennen av Hans von Hentig og publisert i den presumptivt seriøse Journal of Criminal Law and Criminology.
Var det et opinionsmessig klima for å la en ved navn Hans von Hentig uttale seg i USA i 1947? Redaktørene passa på å nevne at han var flyktning fra naziregimet 11 år tidligere. Og han «intends to return to Europe, as soon as peace has been concluded», ble det sagt.
Hentig var åpen for at rødt hår ikke (bare?) førte til kriminalitet i seg selv, men også at rødt hår ble bedømt på en slik måte i samfunnet at enkelte lot seg dra ned av det. Like fullt var det tilfelle at det gamle ville Vesten hadde figurer som Red Buck, Red Yager, Red Mike, Big Red, Reddy og andre rødhåra gærninger som Micky Free, California Joe og Charlie Harper. Tilfeldig? Noen ganger var det diskutabelt hva slags hårfarge folk egentlig hadde hatt, men da kunne man gå etter andre karakteristika. Hentig skriver:
The descriptions of Jesse James vary. One raport in an historically rather unreliable book, it is true, speaks of brown eyes and dark hair. But a reporter who saw the body after his death described his beard as sandy, and what we learn of his temperament is certainly that of a redhead.
Mens temperament forklarer noe, ifølge Hentig, var det også snakk om en slags naturlig utvelgelse. Rødt hår var «often combined with accelerated motor innervation», som betyr raskere bevegelser, og at de raskere kunne trekke skytevåpenet sitt. Konklusjonen lød:
It must be concluded that the number of red-headed men among the noted outlaws surpassed their rate in the normal population. The frontier was an all-male society. (?) It was therefor easy to omit the issue of the red-haired woman.
40 fotnoter og publikasjonspoeng. (La gå, det siste er en anakronisme.) Klapp, klapp!
Konklusjonen var likevel ikke dratt riktig ennå. Et svar kom i form av «Red Hair and Outlawry«. Skribenten Philip J. Rasch var terapeut og «served during the war», får vi vite.
Rasch hadde lest boka The Bad Men of the West, hvor bare 2 av 58 «bad men» hadde rødt hår. Nesten halvparten hadde ukjent hårfarge. Rasch sådde tvil om hårfargen til nesten alle personene nevnt av Hentig og som ikke hadde «Red» i navnet sitt. Hentig hadde hendig sett bort ifra ei rekke villmenn uten rødt hår. Sist men ikke minst sådde Rasch i hvert fall tvil om at rødhårede hadde et spesielt brusende temperament. Men den avsluttende konklusjon ble at «Dr. von Hentig at least stimulate the discussion».
Men kanskje dette var en diskusjon det ikke var verdt å ha.
Haaves historier 