I et tidligere innlegg omtalte jeg Hortens wet t-shirt-konkurranse i 1998, på et rusfritt arrangement for alle aldre og med premie på 500 kroner. Deltakerpoolen der gjorde kanskje konkurransen noe tvilsom. Samme år var det noen som tenkte større, og reiste rundt i hele Norge med den landsomfattende kåringa Miss International Wet T-shirt.
Østlandets Blad 27. januar 1998 Østlandets Blad 2. februar 1998 Brønnøysunds Avis 4. februar 1998 Helgeland Arbeiderblad 6. februar 1998 Brønnøysunds Avis 9. februar 1998 Nordlands Framtid 4. mars 1998 Fremover 21. februar 1998 Harstad Tidende 20. februar 1998 Nye Troms 3. mars 1998 Rogalands Avis 3. april 1998 Sandnesposten 6. april 1998 Klassekampen 6. april 1998 Stavanger Aftenblad 6. april 1998
Sandnesposten 20. april 1998 VG, lørdag 25. april 1998 Glåmdalen, mandag 20. april 1998 Østlandets blad, mandag 20. juli 1998 Tidens Krav, mandag 10. august 1998 Indre Akershus Blad, mandag 14. september 1998 Moss Avis, mandag 14. september 1998 Dagbladet, søndag 16. august 1998
En av spillejobbene til et band som «spiller fusion», var ved Kanalen i Horten sommeren 1998.
Arrangøren her syntes tydeligvis at Whitesnakes musikk var in, mens «grunge er ut». All musikk fra de siste 10-12 årene var faktisk in, unntatt grunge.
Det var ikke så woke tilstander her i Horten. Arrangøren ønska seg nemlig «litt ekstra show» i form av «Miss Wet T-shirt» — fineste miss fikk 500 kroner.
Arrangementet med vann og male gaze i skjønn forening var for alle aldre. Arrangementet var rusfritt, som du ser nederst.
PS. Gjengangeren er et fint avisnavn. Vi burde også hatt lokalaviser som Samfundsstøtten, Vildanden og Dukkehjemmet.
Jens E. Røsåsen kan nok kalles en av de norske oversetterne som flest har lest, uten å nødvendigvis ha hørt om.
Gjennom årene har det blitt oversettelse og håndteksting av alt fra Tommy og Tigern, Norsk Mad, Dilbert og Bone til serien Iskalde grøss, Neil Gaimans Sandman, Frank Millers 300, Joe Saccos prisbelønte Fotnoter iGaza, David Mazzucchellis ditto Asterios Polyp, Keith Richards’ memoarer, barne-tv-bøker og noen serieromaner.[1] I tillegg kommer det som Røsåsen har oversatt mest i volum, nemlig superseriene. Blader som Fantomet og Lynvingen. For alle som ikke husker Lynvingen, er det et eldre norsk navn på Batman. Var det en av Røsåsens kledninger av Batman i norsk språkdrakt som innførte navnet Batman i stedet for det eldre Lynvingen?
– Da filmene med Batman kom, måtte man bare bestemme seg for å kalle ham for det. Det ble produsert så mange leker og produkter, som ikke ville bytte navn til Lynvingen.
Et annet tilfelle der noen «høyere oppe» bestemte seg for å bruke det engelske navnet, gjelder Dilbert og Dogbert, som het Herbert og Hundbert da de først kom på norsk. Et motsatt eksempel finner vi i barneboka Norman og den flinke fuglen som Røsåsen oversatte i 1994. Boka handler om Georg Price, på engelsk Norman Price. Tydeligvis var det noen som på et tidspunkt bestemte seg for at gutten som alltid fikk kjeft, ikke skulle hete «Nordmann».
Jeg ringte Røsåsen i sommer, egentlig på grunn av en stabel av forskjellige Nintendo-blader som ble utgitt på 1990-tallet. Nintendo-magasinet og Power Play eksisterte i ei tid før de ble til Super Power. Bladene ble utgitt av Semic Nordisk Forlag, men levde ikke så veldig lenge. Semic henvendte seg til Røsåsen, som alltid har drevet eget tekstbyrå med forlagene som oppdragsgivere.
– Mange av Semics utgivelser i Norge baserte seg på svenske utgivelser, dette gjaldt også Nintendo-magasinet. Oversettere og andre frilansere fikk som regel bare beskjed fra Semic om at et blad skulle gis ut og at materialet ville komme etter hvert. Ofte var materialet allerede utgitt i Sverige eller var klart til å utgis i såkalt samproduksjon. Initiativet kom ofte derfra fordi forlaget der hadde større ressurser og gjerne hadde satt seg mer inn i hva som kunne være interessant å satse på. Dette gjaldt trolig også Nintendo-magasinet, som Semic neppe hadde spesielt stor tro på salgspotensialet til i utgangspunktet.
Det lot seg gjøre å skifte ut svartfilmen og beholde fargefilmen.
– Jeg fikk materialet, leverte foreløpige utkjøringer til redaktøren (Thomas Algard, forf.anm.), han gikk gjennom, og jeg kjørte til slutt ut originaler til trykkeriet. Det var rundt første halvdel av 1990-tallet at det ble mulig for en enkeltperson å kjøpe utstyr å gjøre det på, som en tredjegenerasjons Mac.
Det eneste intervjuet jeg ellers finner med Røsåsen, sto i Bergens Tidende i 1991. Tegneserier, som «alltid» har blitt fryktet av noen i samfunnet, var beskyldt for å spre råe ord og utstyre leserne med et for enkelt språk. I løpet av «snart tre år» som oversetter, het det, merket Røsåsen at «språket i de internasjonale seriestripene er blitt grovere». Han fortalte derimot at i norsk kultur ønsket man «langt mildere» uttrykk enn i den engelskspråklige, og la til:
– Jeg er svært opptatt av hvordan tegneseriespråket påvirker barn og ungdom. Språket er muntlig og enkelt. Jeg legger likevel vekt på grammatikken og setningsoppbyggingen. Framfor alt skal det være korrekt.[2]
– Jeg har hatt lyst til å ha et virkelighetsnært språk som ikke føltes for løsrevet fra den hverdagen folk lever i, sier Røsåsen i dag.
– Det er mye kvalitet i tegneserier som ikke blir anerkjent. Mange barn i Norge som har vokst opp og hatt glede av tegneserier, og ikke fått noe dårligere språk av den grunn. De fleste tegneserier har tatt språket alvorlig.
Hva har så vært den vanskeligste nøtta som oversetter? Selv om det er vanskelig å svare på stående fot, kommer han med et eksempel:
– Å gjendikte et langt dikt, hvor hver linje begynner og slutter med bokstaver fra DNA-sekvensering. Det dreier det seg om bokstavene A, T, G og C.
– Men jeg har jobbet med dette lange dager siden 1990, påpeker Røsåsen og antyder at det har blitt et ganske høyt antall utgivelser. Dermed er det mange av oppdragene som ikke nødvendigvis huskes så lenge. Noe totalantall for utgivelser er det også umulig å anslå. Nasjonalbiblioteket har i skrivende stund registrert 250 album og bøker. Særlig mangler blader i den oversikten. – Toppen av isfjellet, kommenterer Røsåsen. Antall fakturaer jeg har skrevet ut, gir en viss pekepinn. Antallet nærmer seg nå 3000, så det er vel et brukbart anslag, fortalte han sommeren 2021. Det skal dermed mye til for at du aldri har lest noe Jens Røsåsen har oversatt.
Et av kapitlene handler om hvordan norske klubber febrilsk hentet engelske spillere for å bli bedre, men overgangene ble nesten alltid en fiasko. Hadde norske lag mye å hente? Hvordan var treningen blant toppfotballspillere på 1990-tallet, for eksempel utholdenhetstreningen? Bjørn Viljugrein hadde vært på et Strømmen-lag med mange talenter, men i 1995 var han på plass i Stabæk i en spillerposisjon der man måtte løpe mye.
Høyt på lista over treningsaktiviteter, sto det å ikke røyke, slik at han heller ikke trengte å trene.
Nordmenn flokker seg om idretter og spill hvor nordmenn gjør det bra.Når nordmennene er borte fra toppen, forsvinner publikum, uten at idretten forandrer seg av den grunn. Nordmenns interesse for idrett sier dermed ganske lite om idretten eller spillet i seg selv, men mer om tendensen til å dilte etter øyeblikkets hendelser.
Sjakk er en av folkeinteressene per 2022. En respektabel utfordring å lære seg, men samtidig et langtekkelig spill som ofte ender uten vinner. Tv-kanalene må sprite opp sjakksendingene med alskens gjester i studio, og TV 2 økte spritgraden fra 60 til 96 da de bestemte seg for å invitere David Toska som ekspert.
Vi husker at Toska ble kalt «Mesterhjernen» i en ikke ukjent rettssak, og det er ikke overraskende at en mesterhjerne trekkes mot spillet sjakk, og — i forlengelsen av dette — kan ett og annet om sjakk.
Medietekket (!) fikk Toska da han stilte opp i lusekofte og spiste melkesjokolade under Nokas-ran-rettssaken. Han lekte med «det norske», så der var hjernen nok en gang i utfoldelse. Fenomenet ran i seg selv er beskrevet i litteratur som en avansert lek for voksne. Riktignok en traumatisk lek for de som ikke vet at de er med på den, før de står midt i det.
David Toska er også fri fra fengselsstraffen ilagt i nevnte rettssak. Imidlertid har ransutbyttet aldri kommet til rette. Etterforskningen, rettssaken og fengslingen har uansett kostet samfunnet mye mer i kroner enn hva ransutbyttet var.
Ransofre fra Nokas-hovedkvarteret, eller andre av de flere etablissementene som Toska har innrømmet å rane, vil heller ikke være de første som nilytter til gjestens sjakkanalyser.
De som lytter, får imidlertid høre om annet stoff enn sjakk også. «Toskas bakgrunn blir behandlet journalistisk første gang han er i studio», av journalister som har «full redaksjonell frihet til å stille Toska spørsmålene de vil». (Og gjesten har frihet, ja til og med rett til å ikke svare, og tror du han benytter seg av denne rett?) Så er detaltså David Toska selv, og hans karriere, som skal bli et framtredende tema i sendingen.
Ord jeg tenker på i denne forbindelse, er «tomrom», «fylle», «desperat».
Også disse tildragelsene sier lite om sjakkspillet i seg selv, og mer om andre ting.
Landssvik er en dramatisk betegnelse. Når norske medier skal skrive om personer som er dømt for landssvik, er det kanskje ikke unaturlig at det anlegges en melodramatisk tone. I hvert fall hvis den dømtes familie spiller en rolle i historien. Noe den gjør i NRKs sak av 15.1.2022, «Hva visste farfar».
Skribenten strukturerer teksten som en avdekking. I starten av teksten deler skribenten leserens uvitenhet om landssviksaken, før vi begge kommer til en gradvis forståelse.
Skribenten er ikke den eneste som har skrevet en tekst med «hva visste…».
Så skrolles det enda lenger nedover.
Og der falt jeg av.
Fortellermåten blir for treig. Skribenten messer og insisterer på at han skal skrive om farfar. Nevnte jeg at han skal finne ut om farfar? Ved å nøle slik med å begynne, skriver skribenten indirekte om seg selv. Leseren settes i den dvelende, nagende stemning som preger skribenten. Alle kjenner følelsen av et arbeid det er vanskelig å ta fatt på, en telefon eller en samtale som er vanskelig å ta. Man må, men nåværende og tidligere følelser presser seg fram. Teksten er rett og slett et melodrama.
Det er imidlertid ikke noe nytt at en etterkommer sitter og blar i papirer om sin forfader, landssvikeren. Det har etterkommere gjort siden landssvikarkivet ble åpent i 2015, og fra mange daglige besøk den gangen, har det vel falt i antall, men det skulle ikke forundre meg om slike arkivbesøk fortsatt skjer ukentlig. I tillegg til at landssvikmapper har blitt åpna før, er det ikke minst blitt fortalt om mange ganger før, og når skribenten ikke evner å komme med noe originalt og ikke engang nærmer seg noe poeng i selve landssviksaken — som allerede har blitt redusert til et bakteppe for et personlig empatisk melodrama — falt jeg altså av.
Et av kapitlene handler om rare treningskamper mellom norske og engelske lag. Hvorfor skulle Premier League-lag komme til Norge om sommeren for å møte norske lag, til dels veldig små norske lag?
Her er et eksempel fra 1994:
Dessverre sto det på et annet sted i avisa, at Alan Shearer var skadd og kom ikke.
Desember er her igjen, med ny utgave av Årbok for Asker og Bærum historielag. Her pleier jeg å skrive, faktisk fast siden 2010. Det har blitt en greie å alltid bidra der, hvorfor ikke gå for 50 år på rad? 12 utgaver har det nå blitt, og jeg fikk lyst til å reflektere litt rundt hvordan det har vært.
Våren 2010 holdt jeg på med å ta historiefag for å få bachelor i det, for så å søke på master. Mens jeg før dette studerte sosiologi hadde jeg hatt for vane i ei tid å forsøke meg med leserinnlegg og kronikker her og der, og var dessuten litt på andre verdenskrigs-baggen. Jeg satt og «pluggade» på mine universitetsfag på Bærum bibliotek, i et rom hvor det var mange bøker jeg begynte å bla i av nysgjerrighet. Etter hvert hadde jeg foran meg et par motstridende påstander som jeg fikk lyst til å evaluere, og så var skrivinga i gang.
Hvordan jeg fikk kjennskap til årboka? Jeg innbiller meg at jeg leste en årboktekst som omtalte personer man fant på et lokalt minnesmerke. Jeg skreiv i hvert fall en tekst om dette minnesmerket, og hadde også gløtta i et par Årbok for Gudbrandsdalen som lå hos min mormor.
En annen grunn til å begynne med den svært lite ungdommelige hobbyen var, og dette er ikke eneste gang i livet det har skjedd, at jeg så hva som ble produsert og av hvem, og at jeg tenkte jeg kunne gjøre det like bra. Men en refusjon hører med i bildet. Jeg prøvde nemlig å sende inn teksten min som kronikk til Klassekampen også, litt fordi Lars Borgersrud var en av historikerne jeg diskuterte. Kronikken var et fjernt minne, men på en eller annen måte dukka portrettbildet til hun som var debattredaktør, opp da jeg tenkte på teksten. Og jeg fant faktisk svaret bakerst i epostboksen. Like greit at det ble årbokartikkel i stedet for! Jeg mener riktignok å huske at jeg heller ikke var sikker på om årboka ville anta teksten, men det gikk greit.
Etter å ha begynt å skrive om en krigsaksjon, fortsatte jeg med en togholdeplass, en ordfører, et skirenn, en rømt landssviker, et leksikon, en arkitekt, ei flytting av en skole, et pensjonat, ei politisk liste og en AKP-lærer. Etter hvert har de fleste tekstene vært spinoff av større prosjekter jeg har holdt på med. Spesielt var denne muligheten heaven-sent da jeg holdt på med å skrive Rosenvilde-historien, og egentlig ikke hadde tid til årbokkapittel. Skihistorien var spinoff av en artikkel som ennå ikke er ferdig. Det er imidlertid morsomt å skrive om noe helt annet også. Togholdeplassen og arkitekten var også morsomt fordi jeg måtte ut i felten.
I tidligere tider var nok årbøkene et noe strengere forum for seriøse herrer. Kontakten med årbokkomiteen var også av det mer formelle slaget i starten av min periode, med artikkel-tilbakemelding per brev. Brevene fortsatte muligens i et par år, så ble det epost — en gang ble jeg også oppringt om noe med tegnsetting. Til slutt har det blitt slik at tekstene sklir rett inn uten et ord. En gyllen middelvei kunne være en idé her. Men jeg vil dvele litt ved den aller første tilbakemeldingen jeg fikk.
Teksten om Lysakeraksjonen 14. april 1940 var en slags litteraturstudie, en kort og beskjeden riktignok, der jeg undersøkte en aksjon som var omtalt på temmelig forskjellige måter i bøker. Men å liste opp litteraturen til slutt? Nei, litteraturlista ble jeg bedt om å stryke. Den var «for akademisk».
Blar jeg til artikkelen foran, fikk imidlertid den lov til å ha med litteraturliste med 14 titler. Teksten var skrevet av en «rittmester i Kavaleriet», hadde tittelen «Norge i den andre verdenskrig» og var ganske patetisk. Emnet var altfor bredt, litteraturen tildels utdatert og formålet lite aktverdig. Her var det nasjonsbygging for alle penga, om Narvik het det: «De norske styrkene kapitulerte — som seierherrer!» Når nordmenn skriver, er det kun nordmenn som klarer å kapitulere med en seier.
Kanskje er andre verdenskrig det temaet som er behandla mest overflatisk i dette tiåret med lokalhistorie. Det har stått mye likt opp gjennom årene, særlig med tanke på sivile under krigen. Hvis en ikke kan bidra med noe nytt utover at husholdningene hadde kaniner og at tyske soldater delte ut bonbons, bør man etter hvert si at nok er nok. Men alle som var med på krigen, har selvfølgelig ett eller annet å fortelle. En gang trykte historieboka opp en elevoppgave fra en barneskole juni 1945. «Den 4. mai ble Norge fritt etter 5 års mørke», begynte teksten så ha-stemt og flott. Vent nå litt… nåja, vi hopper rett til slutten. «Karakter: Meget bra». Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
Den dårligste teksten var et leserbrev i Budstikka fra en ingeniør som hadde ansvaret for E18 i sin tid, som ble kasta inn i årbok 49 under tittelen «E18s historie». Den bittelille teksten kunne på ingen måte dekke det tittelen lovet. Historielaget selv kategoriserer den under «Betraktninger» (sammen med tekster som «Ved vinduet» fra samme bok).
Hva er det som er interessant og eventuelt uinteressant å ta med? I en artikkel i bok 59 som blir solgt inn som «Asker og Bærum Historielags ‘historie'» (hvorfor anførselstegn rundt historie?), berøres dette i den litt spesielle slutten. Det nevnes at enda mer lokale årbøker har oppstått, f.eks. Heggedal og Hvalstad. «Asker og Bærum Historielag låner gjerne artikler fra de nye historielagenes årbøker, når de har mer enn lokal interesse». Mer enn lokal interesse?
En annen rar adjektivering står på baksida av den første årboka jeg bidro i: «Noen artikler går kun 50 år tilbake i tid, med visshet om at dagens hendelser er morgendagens historie». Riktignok defineres samtidshistorie som den historien som har levende tidsvitner, men å kalle andre verdenskrig for «dagens» hendelser skurrer likevel en del. Men når det står der, er det vel en oppfatning som eksisterer, og som faghistorikere må forholde seg til.
Likevel har det kanskje vært en tendens til at historie betød eldre historie. Man skreiv om et Asker og Bærum i gårdenes, klostrenes, kalkovnenes, prostenes og kammerherrenes tegn. Den beskjedne befolkninga får også sitt, med husmannsplasser, melkeramper og hestekarer. Det er i tråd med lokalhistorien som jeg lærte på barneskolen, med mye om gårder, ovner, «brug» og kulturpersonligheter fra 1800-tallet, og ingenting om Fornebu, høyt utdanningsnivå og multinasjonale selskap på Lysaker.
Få årboktekster gir noe som helst hint om flerkulturen i Bærum. Et av de gledelige unntakene er artikler om Nato-tilstedeværelsen. De beste artiklene fra tidsperioden jeg omtaler — utenom mine egne, hahaha — er skrevet av paret Knut Aukrust og Dorte Skulstad, som forsket på spansk-norske forretningsforbindelser. Her får vi det multinasjonale i godt monn, solid bygd på arkivforskning og reising, og med et kritisk blikk hvor ikke gamle sannheter repeteres.
Boklengden har økt betraktelig med årene, fra 124 til nesten 200 sider. Man må passe på at det er kvalitet man øker med. Ei tid dreiv redaktøren en klippspalte fra Budstikka, med litt av hvert fra gamle da’r. Sånn er jo menneskets hukommelse: løsrevne biter man så vidt klarer å tidfeste. I et forum som dette føles klippstoffet som kokte poteter: plassfyll. Noe som kaller seg for historiebok bør ha som intensjon om å gå mer i dybden.
Om man ser det som et problem eller ikke, kommer an på betrakteren, men årboka har en viss tendens til å gjenta litt mye. Det synes som om stoff om Asker og Bærums mest kjente institusjoner har en tendens til å repeteres. Kanskje burde flere gått til arbeidet med intensjon om å finne ut noe nytt? Videre kan nedskrevne minner være greit å ta med for kildeverdiens skyld, men det bør markeres et skille i boka mellom dette og det som er eller tenderer mot faghistorie. Dikt og fiksjon, som jeg har sett i andre årbøker, har man heldigvis spart seg for. Hvis jeg var redaktør for årboka ville jeg også innført bokanmeldelser og satt boka i noe annet enn times new roman.
Haaves historier 