How many logos must a boy recognize before you can call him a man?
John Ashcroft er tillagt sitatet om at vi står overfor known knowns, known unknowns og unknown unknowns. Noe vet vi at vi vet og ikke vet, men i tillegg finnes det en ganske stor sekk av ting vi tror at vi vet. Påstander som flyter rundt og florerer, men som kanskje er myter. Så hva med påstander om barns gjenkjennelse av logoer?
Jeg er enig med miljøbevegelsen i det meste, men har grublet på en påstand som ofte verserer, og som er ment å illustrere vårt overforbruk: kommersialiseringen presser seg på og barn kan flere logoer enn de kan andre ting. Passende nok er antallet logoer det gjelder, «unknown» for min del, og hva er «barn» i denne sammenhengen? Jeg mente å huske tallene 300 og 3-åring.
Dette får jeg ikke til å stemme med virkelighetens verden. Jeg har nemlig en 3-åring, og ville synes det var overraskende om han kunne 30, for ikke å si et tosifret antall logoer i det hele tatt. Og da mener jeg alenestående logoer. Ikke en Tine melkekartong; bare Tine-logoen. (Og tester man dette må logoen i tillegg modifiseres så barnet ikke rett og slett kan avlese navnet på varemerket. Blir dette gjort, skal også voksne få slite med en del logoer). Kanskje kan likevel barn flere logoer og færre dyr/planter enn jeg tror. Men først er det på tide å finne ut hva påstanden(e?) egentlig er.
Først litt norskspråklig gugling. Søket viser raskt at her til lands har det versert en påstand om at 14-åringer kan 1000 logoer, men 10 eller færre dyr og planter fra nærmiljøet. Før kildene gjengis, kan det illustreres hvor lite 10 er: ekorn, rev, mus, rådyr, veps, bjørk, blåveis, hestehov, blåklokke, løvetann. Der sier det stopp. Mer enn dette kan angivelig ikke den «gjennomsnittlige» 14-åringen. Ikke humle, ikke due; et piggsvin aner de ikke hva er, og i hvert fall ikke krabbe, sjøstjerne, reke eller blåskjell for de som bor nære stranda. Hvis de fire sjødyrene skal inn, må i så fall alle blomstene ut.
Dette er ufattelig lite, og tilsvarende er 1000 logoer ufattelig mye. Hvis det er sant, da.
1000 logoer
Første søketreff er i boka Framtidsfrø: spirer til en bedre verden redigert av Vidar-Rune Synnevåg og Rolf Erik Solheim. Utgitt på Abrakadabra forlag… åkkei! Jeg spør meg om dette kanskje er noe hokuspokus — noen referanse har påstanden i hvert fall ikke — og leiter videre. På veien videre finnes Kjartan Tranas fotoblogg som gjentar Gaia-kurslederens påstand uten kilde verken hit eller dit.
Deretter beveger vi oss bakover i 2009, denne gangen med det samme poenget uttalt av en professor. Professoral tyngde hjelper imidlertid ikke når «barn» fortsatt er så uspesifisert.
Videre: Et leserinnlegg i GD som endrer poenget helt, ved å erstatte «barn» med «de fleste» og snevre inn dyr/planter til tresorter. Da tror jeg påstanden blir sannere, for de fleste kan ikke kjempemange trær, men samtidig virker dette som noget unøyaktig omgang med fakta. Et sted må jo informasjonen komme fra, og man kan ikke bare endre den til noe man synes høres bedre ut.
Endelig finner jeg rapporten Skolehager i Lørenskog 2018, satt sammen av et prosjektteam i Lørenskog kommune. Her reflekteres det over folkehelse og at «Barn og unge er mindre aktive og tilbringer langt mer tid innendørs i dag enn det som var vanlig for 50-100 år siden.» 100 år siden, nei sier du det? Er man mindre aktive nå enn da flytrafikk ikke eksisterte, biler knapt fantes i Norge, innlagt vann knapt fantes og det var vanlig i byene å bo 4–5 på ett rom? Det som er bra, er at en slags referanse oppgis:
«Orr 02» kan være så mangt — overraskende mange personer med navnet Orr utga bok i 2002 — men celluloseproduktet vi skal fram til, er The Nature of Design: Ecology, Culture, and Human Intention av David W. Orr. Imidlertid er det ikke stort jeg trenger å lese i denne boka — en viktig ting å få med seg er at Orr ikke nevner «barn», men «gjennomsnittspersonen» — før jeg ser Orr skrive at tallene stammer fra Hawken 1993.
Hawken 1993 vil si The Ecology of Commerce av Paul Hawken. Boka handler om å få med seg næringslivet og gjøre det lønnsomt å redde naturen.
Denne må jeg bestille på papir, derfor får det vente til en del 3 av denne teksten — for del 2 kommer til å bli en videre utforskning av det som tydeligvis er det jeg har husket, henvisningen til 300 varemerker:
…
Bonus. Et utklipp fra Arbeiderpartiets landsmøte i 1945, i form av en uttalelse av Hakastad-Møller. Det var i disse politiske miljøer man omtalte Staten med stor forbokstav. Statens inngripen var ønskelig og riktig. Skjønt dette kan virke utdatert, er jeg for så vidt enig i at vi ikke trenger 1000 varemerker per hermetikkfabrikk! (Vel, det tror jeg aldri har eksistert heller.)
Haaves historier 