Hva er egentlig problemet med fraværsgrensa i videregående skole?
De som nå ikke vil ha tiprosentsgrensa tilbake, etter to års pandemisk suspensjon, hevder at fraværsgrensa «straffer de som sliter mest». Det vil si at de son «sliter», hva nå det enn skal bety, «straffes» ved at de ikke får karakter i fag. Påstanden er uforståelig.
Sannheten er at elever som sliter kronisk med et eller annet problem, har et papir fra rette sakkyndige som påpeker dette. Det være seg sykdom eller annen diagnose, eller bare en sorg etter en lei hendelse. Hvis ikke de har et slikt papir når de begynner å opparbeide seg fravær, skaffes det i løpet av skoleåret, og det har tilbakevirkende kraft på fraværet de hadde tidligere, som
Det nevnte fraværet teller ikke opp mot fraværsgrensa, altså rammes de ikke av den, og dermed «straffes» de heller ikke.
Slik er virkeligheten. I visse politikeres og ungdomspolitikeres fantasiverden, derimot, strøk skolene elever som «sliter» i hopetall.
Nå må det påpekes: At de samme elevene kanskje ikke får karakter fordi de ikke har karaktergrunnlag, er noe annet. Slik har det alltid vært, i og med at lærere ikke kan gjette karakterer. Elevene må gjøre noe som lærere kan sette karakter på. Det er ofte vanskelig når en elev ikke er på skolen, men for det første er det store — om enn noe byråkratiske — apparater som hjelper til med dette. For det andre er det nesten bare fantasien som setter grenser for hva eleven kan gjøre, gjerne hjemme, som kan gi et karaktergrunnlag.
Alle skoler i Norge strekker seg langt og enda litt til for å skaffe grunnlag. Hovedgrunnen er profesjonaliteten til lærerne/skolene, en annen grunn er at skolen kommer dårlig ut økonomisk når elevene ikke består.
For endel år siden var jeg med på at en elev ikke hadde karaktergrunnlag. Jeg hadde bare sett eleven to ganger på et halvt år. Da lurte inspektøren på om eleven i en av disse to timene, hadde «rukket opp hånda og sagt noe» som kunne danne grunnlag for en standpunktkarakter i faget. Standpunktsetting ut ifra to-tre kommentarer i timen… Dessverre hadde ikke eleven sagt noe da heller… Men jeg satte en gang standpunkt på en elev med 90 % fravær. Akkurat i siste liten rakk eleven å levere/gjøre ett eller annet, som kunne gi ett eller annet bilde av et nivå i faget.
De som hevder at fraværsgrensa «straffer de som sliter mest» klarer sikkert å finne eksempler på at forsikringene i systemene ikke har slått inn, og at noen dermed er «rammet», men det kan ikke være hovedregelen. Debattantene ser gjerne helt bort ifra dette med papir på generelle helseproblemer, som jo er redningen for de som «sliter».
Problemet er kanskje at de ikke vil vite om det. Et beslektet problem er at det som Elevorganisasjonen og visse ungdomspartier/partier — de samme som er imot fraværsgrensa — sier om eksamen i videregående skole, er direkte løgn. Innleggene som har stått om eksamen denne våren, er totalt feilaktige om karaktersetting og presenterer et overforenklet og misvisende bilde av eksamen.
Å lage film er møysommelig arbeid. Ta for eksempel en intro som på noen minutter skal oppsummere norsk fotball fra 1903 til sommeren 1990. Hvor skal filmarkivaren begynne, liksom? Av tusenvis eller millioner med timer film skal man velge ut noen klipp som illustrerer nevnte historie, og bare noen sekunder fra hver rull. Nesten ingenting fra arkivene kommer med, og samtlige klipp kunne vært byttet ut med andre for å få samme resultat – men det vi tross alt får se, er bra. Nettopp dette oppsummerer opplevelsen av filmen Alt for Norge (2022).
Alt for Norge er en film som handler litt om landslaget, litt om landslagstreneren som person, litt om fotballen i seg selv, litt om mediene og litt om samfunnet. Filmen har ikke med «alt», men desto mer «Norge». Det er crowdsourcet hjemmevideo fra alle mulige hold – alt fra Mini Jakobsens kamera til (tilsynelatende) helt tilfeldige personer – så Alt for Norge viser materiale som nesten ingen har sett, men som nesten alle kjenner igjen ut ifra stil og fokus. Billedkvaliteten her er varierende, men må kalles det perfekte i det imperfekte.
Det er Norge. Og filmskaperne viser godt fram et land som var vennlig, lite blasert og litt skakt, og hvor fotballen var deretter. Gjorde sportsnyhetene segue til Vidar Theisen, javel, så tok filmmakerne Theisen med. Og det er mer: 100 liter is i gave for hvert kvalikpoeng. Hund på banen. Barn som forstyrrer i kamera etter Norge-Kamerun, samt en voksen mann som sikrer seg den gjeveste plassen i tv-linsa. Sende opp raketter med styrepinne midt i Oslo. Tande-P får sin velfortjente cameo (1-0 over Dan Børge der!)
Riktignok er det mye å dekke her, og filmen har en litt uviss sjanger. Er filmen en biopic om Drillo? I så fall hører biten om familie og barn med – men er det ikke biopic, hører de ikke med. Og hvis det hadde vært biopic, skjedde det ting med Drillo mellom landslagsjobb og konsulentjobb i Lyn (som filmen slutter med), for å si det slik, med stikkord som Besiktas-Vålerenga, Wimbledon, landslaget til Irak.
Er det derimot en historie om landslaget, burde jo det siste mesterskapet, EM i 2000, vært med. Dette EM, som var første gang Norge kom til to mesterskap på rad men også den siste, var det som virkelig rundet av en periode.
Filmen går heller ikke i dybden på hvordan samholdet i landslaget endret seg over tid. Her måtte man gått inn på hva slags klubbkarrierer disse spillerne fikk, som ikke nevnes med et eneste ord. Klubbkarrierene og forskjellige sponsorater førte åttesifrede beløp inn på kontoen til tidligere semiprofesjonelle. Men det var jo ikke plass til dette heller.
Heldigvis har ikke filmskaperne prøvd seg på så mye generell norgeshistorie som jeg trodde på forhånd. Landslaget kan brukes som metafor for det noen mener er 90-talls-Norges store og rake opptur, men bør man det? Det har vi rett og slett ikke belegg for, da det ikke er nok historikere som har gått inn i en stor nok bredde av kildene ennå. Økonomisk opptur og landslagssuksess henger heller ikke sammen, for økonomien gikk enda mer opp på 2000-tallet før finanskrisa, mens landslaget sank ned. (For ikke å snakke om hvordan Norge hang etter i løpet av de første nitti år med fotball, selv om vi da med ganske god suksess «bygde landet».)
Før filmen begynte, hørte jeg noen i salen snakke om den gamle perlen, treningskampene Norge-Liverpool. Det er nettopp det filmen bør gjøre, den bør vise et visst utvalg av stoff som minner oss om ei tid da Norge (landet) og Norge (landslaget) var annerledes. Kanskje fotballen og livet kan bli bedre dersom man syntetiserer, bringer tilbake noen aspekter, navnlig de som gjør idretten varmere.
Bare se på hvor mange typer landslaget hadde. Når får vi en Jostein Flo igjen som offisielt har hoppet 2,08 i høyde, kommer det noengang en ny Myggen, eller en Erland Johnsen (disse er for så vidt i gamet fortsatt), eller pressesjef Kjell Borgersen som man i filmen ser sprettende rundt på noen spilløkter?
Under rulleteksten var jeg helt klar for allsang av nettopp «Alt for Norge», men av en eller annen grunn kom ikke sangen opp i det hele tatt. Vi får heller synge den for menn og damer på Ullevaal.
På Seinfeld hooker Jerry opp med ei dame som han ikke husker navnet på. Hun vet ikke at han ikke vet det, men sier at det rimer på «en del av den kvinnelige anatomi». Vel tilbake på kafeteriaen skal Jerry og George ha en liten idémyldring. Hva rimer på kroppsdeler? «Let’s try breast», sier George. Noe som er oversatt til:
Videre ramser de da opp navn som rimer med breast: «Celeste, Kest… «
«Rest? Sest? Hest?»
Dette er det dårligste og flaueste jeg har sett av en oversetter. Ikke flaut fordi det er «for intimt», men fordi alle med hørselssans merker at oversettelsene ikke har noe å gjøre med det George Costanza sier, og heller ikke gir mening. Noe av vitsen er nemlig at George bare finner ett ekte navn som rimer på «breast» (altså Celeste), mens oversetteren derimot ramser opp ei rekke ekte navn.
Det ble bare for vanskelig for oversetteren, dette. Noe som videre understrekes av at «I already made out with her» oversettes slik:
Enhver oversetter burde vite at making out bare involverer first og second base
Det er ikke bare innen «det intime» at det svikter for oversetteren, men personen har heller aldri satt sine føtter i en restaurant. Neste episode starter nemlig med replikker som: «I’m sorry, you’re gonna have to give me a doggy bag»
13. mai slapp Lysne sitt nye album Den harde virkelighet. Lysne er et enmannsband bestående at en som, kanskje ikke så overraskende, heter Lysne også når han ikke er artist. Jeg var ikke kjent med hans tidligere utgivelser, som kom i 2021, men djerv som jeg er hopper jeg rett uti den harde virkeligheten han bringer til torgs.
Musikalsk sett har dette vært kalt pop-punk, og passer dermed godt inn i en serie om norsk poppunk jeg har gående. (Denne teksten blir da Norsk poppunk og såkalt poppunk vol. 4.) Særlig relevant da er «debatten» om Lysne spiller punk, pop-punk eller — som jeg selv mistenkte — SoCal-punk.
For meg blir dette Epitaph Records-punk fra start til slutt. Mer eller mindre samme type musikk som Enemy You spiller, eller for å si det på en annen måte: musikk som Brett Gurewitz er glad i (da han er den som signerer disse bandene) uten at det er helt den musikken som Bad Religion spilte selv. Det som ligner mest på pop-punk er vel akkordprogresjonene, og det er få om noen revolusjonerende riff på skiva. Samtidig gjør det musikken lett tilgjengelig.
På Lysnes hjemmeside heter det også at Hellbillies har vært brukt som referanse, av alle ting. Frontfigurenes sangstemmer har likheter, og begge synger på dialekt fra dalstroka innafor. Selv om Indre Sogn og Hallingdal ikke er det samme, er det kanskje også en slags likhet i det dagligdagse preget som tekstene deres har.
Den Lysne som framtrer gjennom tekstene er det lett å like. Rettere sagt, han er umulig å mislike. Han lever livet som det faller seg i stedet for å falle i staver over ting man ikke har. En behagelig personlighet som ikke kverulerer eller misjonerer, ingen opprører selv om han passer på sitt og gjør sine valg. Fortida besto av håp og forventning, og om de ikke slo til 100 %, har han til gjengjeld funnet mye annet å glede seg over – med innslag av nostalgi innimellom. Kort sagt synges det om et vanlig liv med en slags plan som ble til noe annet underveis.
Tekstene har et kjøkkenbenkpreg. Og i dette må folk legge hva de vil, men det må sies at de består av endel floskler. Livet er for eksempel en vei man går på.
Refrenget på Dit du vil lyder for eksempel «kom skal eg visa vegen, følg etter meg». På denne veien er bakken bratt, men etter regn blir det alltid sol. Og et bilde sier mer enn tusen ord. Veimetaforen finner vi også i Ingenting eg skulle sagt hvor Lysne forteller at han har valgt sin egen veg, før Ro og fred handler om å vandre på ukjent veg. Som et apropos til låttittelen går vi videre med Det e sommar som starter slik: «Nyter livet i fred og ro». Gordon fra England tar også livet heilt med ro, og låta Dårlig tid handler om å verdsette freden og roen.
Albumtittelen og coveret ser ganske politiske ut. Tittellåta og sangen Hjelp! kan kanskje legges i denne kurven, og har kanskje ørlite mer musikalsk trøkk også også. Alt i alt synes jeg likevel ikke albumet beskriver en verden som brenner. Det som her serveres fra fylket med høyest gjennomsnittlig levealder, har lite friksjon i seg. Kanskje kunne Lysne gitt lytteren litt større motstand, som det noen ganger heter i bokanmeldelser, og hva betyr nå det? Der budskapet vanligvis serveres uten omskrivinger, kunne kanskje Lysne også gitt flere overraskelser, for eksempel der tekstene inneholder progresjon mellom versene — fortellinger med vendepunkter og resolusjoner. Det blir noe litt NRK P1 over språket og rett og slett vibbene på albumet, men samtidig er musikken tilgjengelig og relaterbar for de fleste. Lysne har dermed sjanse til å få en en del lyttere på sin nye skive, som også har akkurat passe lengde med sine 13 spor. (Tilfeldigvis samme låtantall som de to pop-punk-skivene jeg har utgitt selv. Et gyllent antall!)
Det er godt vi har eksperter. Esten O. Sæther «mener» at Erling Braut Haalands overgang til 600–700 millioner er den største norske overgangen. Og ramser sikkert opp endel grunner til det. Men kan vi egentlig vite det? Under får du ei liste over fem overganger som fort kan regnes som større enn denne.
5. Kåre Ingebrigtsen fra Manchester City til Strømsgodset. Det er helt utrolig bra å plukke spillere fra Manchester City, og Kåre Ingebrigtsen gikk nettopp den veien — til et Strømsgodset i 1994 som kjempet mot nedrykk fra Eliteserien. Han spilte også hele 6 kamper før han heller hadde lyst til å spille for Lillestrøm, og gjorde det. (Strømsgodset rykket ned.)
4. Tom Nordlie fra Skeid til Lillestrøm. Trenersigneringer kan også være store og viktige, og dette ble en monumental begivenhet for Lillestrøm. Nordlie ble hentet inn for å vinne kvalikkampene høsten 2019. Laget tapte riktignok den første 0–1, men vant den andre 4–3!!!! Great success!!
3. John Arne Riise fra APOEL til Delhi Dynamos. Tidenes beste norske spiller må med på lista, men det er ikke den eneste statusen han har. Så vidt jeg vet ble han første norske spiller i India, og det er helt konge. En stor og viktig del av hans karriere.
2. Bjørn Helge Riise fra «lagt opp» til Stabæk 2. Han la opp, men gjorde comeback etter å ha blitt juniortrener i Stabæk-systemet. For et kupp for Stabæk 2. Kampen han gjorde comeback for, tapte de 7–0 for Lørenskog. Returoppgjøret som Riise også spilte, gikk litt bedre, med bare 4–1-tap.
1. Marianne Pettersen fra Gjelleråsen til Gjelleråsen. At hun ikke tok overgang i 1996 ble som en superovergang, for klubben som rykket opp fra 1. divisjon i 1995. Et år Pettersen også var i VM-troppen. Det sier seg selv at toppscoreren i 1. divisjon må med på landslaget.
«Leverandørene av russeutstyr profiterer på unge menneskers skjøre lengsel etter tilhørighet», skriver en psykolog på VG.no. Tilhørigheten beskrives med fagbegreper som inn- og utgruppe. Det er ingenting som tyder på at dette ikke er reelt.
VG.no 13.5.2022
Psykologen har selvfølgelig som (bi?)jobb å levere terapeutiske mikrotjenester på sosiale medier, og har egeninteresse i å hausse opp problematiske følelser til å bli lidelser — og til å framstille ungdommer som så ubehjelpelige at de bør vurdere profesjonell hjelp.
Men det spørs om ikke psykologen i sin kronikkskrivende virksomhet legger seg på den velkjente, metaforiske divanen og mest av alt avslører sin egen personlighet.
For når hun tenker på leverandørene av russeutstyr, gir hun ikke ved dørene. Hun «hater russeservice og andre distributører som profitterer på unge menneskers skjøre lengsel etter tilhørighet».
Det er kanskje litt spesielt å hate noen som selger et bomullsprodukt med påskrift som ikke er støtende. Hun forsøker å rasjonalisere hatet sitt ved å påpeke at russeklær er dyre og «er proppfulle av syntetisk materiale».
Dette til forskjell, får vi anta, fra klærne som ungdom bruker til daglig. De klærne som har bestemte prislapper, merker, statuskonnotasjoner og ulik moteriktighet.
Eller fra dressene, skoene og klokkene som ikke sjelden forbindes med høyinntektsyrker. For ikke å snakke om biler. I Norge og enkelte andre deler av den vestlige verden er dessuten sportsutstyr med på å gi status, og særlig sykler. Det mest forkastelige russen kunne gjøre i psykologens øyne, måtte være å droppe buss for å heller rulle med sykler til 50 000 kroner stykket. (Og ikke begynn å snakke om reiser, hobbyer og opplevelser.) Går vi over til kunstnere og kulturmennesker kan de ha andre kleskoder, som ikke i samme grad er styrt av pris, men av andre kriterier. Nøkkelbegrepet er kulturell kapital, som man kan ha mye eller lite av, for som psykologen skriver er status et knapphetsgode, hvor trendsetterne med et tastetrykk kan forkaste gamle statussymboler så snart folk flest tror de har skjønt greia. Psykologen viser dette selv ved å indirekte stemple de som med viten og vilje fyller sin garderobe med «syntetisk materiale» som harry-bakstrevere.
Kort sagt er det ganske patetisk å late som om man kan viske ut statusforskjeller i samfunnet ved å angripe russefirmaer. På 90-tallet snakket man om «merkepress» og debatterte skoleuniform. Ingen seriøse politikere har tatt til orde for dette i Norge. Enten må man innføre ens bekledning (utprøvd og droppet i Kina), ellers må ungdom og andre bare lære seg til å takle presset. For så skjøre er de ikke at de ikke kan klare dette. De klarer til og med å heve seg over psykologers primale hat mot et knippe bedrifter.
Til sist klarer psykologen likevel å skrive noe jeg er enig i, da hun ikke snakker om forbud mot russeklær, men boikott. Hvis det finner sted en boikott av russeutstyr og -leverandører, er dette en sosial endring som er organisk og vokser fram nedenfra. Ikke en endring som er demagogisk og styres ovenfra.
Det er ikke A-laget og Kjetil Rekdal jeg her interesserer meg for, men B-laget.
I fjor gjorde Rosenborg 2 en patetisk innsats i 2. divisjon. I nest siste serierunde ble de demolisert 12–0 av Skeid.
Årets 3. divisjon har begynt dårlig. Riktignok med en stor seier mot Orkla, men ellers med tap mot Steinkjer, Byåsen og i dag Junkeren.
Rosenborg 2 har dominert lavere divisjoner i Trøndelag. I 1996 og 1998 vant de sin 2. divisjonsavdeling. Nivået i 2. divisjon nå har blitt så høyt at få B-lag klarer å holde seg fast der; Rosenborg 2 var et av dem men ikke nå lenger.
Dette er et lag som selvfølgelig har adgang til å bruke reserver fra A-laget, samt har tilgang til dyktige og motiverte juniorer. Skulle man tro.
Mot Byåsen startet Julian Faye Lund, Adam Andersson, Vebjørn Hoff og Bryan Fiabema. Det hjalp ikke, og hvordan har juniorlaget gjort det?
Her spilles det nasjonal G19, som i realiteten består av regionale oppgjør. 20. mars tapte Rosenborgs juniorlag 10–1 mot Kristiansund. De tapte 2–1 mot Aalesund borte og 9–1 hjemme. Laget som tapte så stort hadde seks av de samme starterne som laget som tapte lite.
Rosenborg tapte 7–0 hjemme mot Molde, men klarte faktisk å vinne borte. Der var det litt større forskjell mellom startoppstillingene, men likevel: Noen av resultatene passer seg rett og slett ikke for Rosenborg.
Det er større forskjell nå enn før på fotballspillere som satser og de som ikke gjør det. Jeg vet at blant annet Stabæks førstelag spiller i ligaer for ett år eldre gutter, fordi de ville vært for gode ellers. Rosenborgs disposisjoner er et mysterium for meg; et mysterium det sikkert går an å finne ut av, men konklusjonen blir at det er mye jeg ikke forstår, og en av dem er hvordan unge fotballspillere fordeles mellom junior interkrets, junior nasjonal og senior B-lag.
Også kjent som det eneste historiespørsmålet Tommy har klart; om den gamle hovedstaden i Polen. Tommy (fra Tommy og Tigern), som var inne i en lek med romvesener, ropte «krakow, krakow»-lyder fra strålepistolen.
Kraków er ganske nærme Norge, har altfor altfor billige billetter, er lett å komme seg rundt i. Jeg var der for noe som heter święta wojna, «holy war», Kraków-derbyet i fotball. Selve beskrivelsen av dette får vente til en annen gang. I denne omgang skal det gis et ikke-representativt bilde av byen.
Jeg skulle gjerne skrytt av byens Metal Shop. Sikkert er det i hvert fall at du må gå inn til en brudebutikk. Ta ei sidedør og opp ei muggen trapp — ubelyst = metal. Av ukjent grunn var det stengt denne dagen. Men det var flere andre butikker i samme bydel som solgte metal-effekter. Den ene av dem satset på kombinasjonen ekstremmetal–turistkitsch–cannabis. Ikke visste jeg at det kunne selges over disk i Polen (jeg hadde ikke sjekket da det ikke er relevant for meg. Ifølge oppslagsverk er det legalt til medisinsk bruk.)
Fra brudebutikk til mer metal.Metalstemning. Men noen ganger stengt.
Polen blir mer illiberalt politisk, men noe det tydeligvis var viktig å beholde,* var klubben Black & White. Her er det gråsoner det går i. Sånn er det når man reklamerer med at man har glory hole, og så tar det videre derfra.
* = om det faktisk er åpent, vet jeg ikke, det kan like godt være stengt.
The Cranberries er, når du tenker over det, et ganske døllt navn på et band. Tranebærene. På 90-tallet var bandet imidlertid på en bærtur som skaffet dem mange fans verden over og var ganske økonomisk innbringende. Særlig låta «Zombie» er en gave som aldri slutter å gi. Sangen er ikonisk, men hvorfor?
Døllt bandnavn, merkelig vokal, handler om krig: Hvorfor ble «Zombie» en pophit?
Et av svarene er at musikken var tidsriktig. Sangen er godt innenfor alternativ rock-sjangeren, som hadde noen gode år med grungen og så vidt inn på andre halvdel av 1990-tallet. Før sjangeren forsvant i det stille.
Musikkvideoen er artistisk med symbolbruk og fargebruk, ettertenksom vil jeg si. Spesielt trekkes barnas rolle i krigen inn, og sangen kan transplanteres til andre konflikter enn den irske/nordirske (som er det den handler om). Religion trekkes selvfølgelig inn, vokalist Dolores O’Riordan står ved et stort trekors. Mer enn noe som har med Jesus å gjøre, minner kors-tablået meg om en stake som hekser ble brent på. Hele O’Riordan er malt i gullmaling, noe jeg forbandt med en ganske ostentatious henrettelsesmetode (for å lukke absolutt alle porene i huden). Og så kom jeg på hvor jeg kjenner henrettelsesmetoden fra: James Bond og Goldfinger.
Men musikkvideoen er selvsagt ikke grunnen til suksessen. Det vi alle husker er «zaambeh, zaambeh, zaambe-e-he-he». Refrenget! Rart og suggererende.
Med Dolores O’Riordan inn i øregangene fikk musikkpublikum endelig tilfredsstilt sitt — hittil ukjente — ønske om «gurgling». Dette ifølge en anmeldelse av singelen:
Puls 36-1994
Cranberries var fullstendig ukjente på et tidspunkt, de også. Bandet utga en EP i 1991 og ser ut til å ha blitt oppdaget av Studentradioen i Tromsø samme år. Reint korporlig tok Cranberries turen til Norge i 1993 — med konsert i tre byer. Og da som oppvarmere for et annet irsk band, Hothouse Flowers.
BT 13.5.1993
Og for å ta Hothouse Flowers, har de absolutt hatt en musikkarriere å snakke om. På Spotify i dag har Hothouse Flowers fire låter over millionen. Bra det! Imidlertid var 1993 siste gang Hothouse Flowers kunne stå øverst på plakaten. «Zombie» ligger et, ja opptil flere, stykker foran med 712 millioner Spotify-avspillinger. Cranberries’ fjerde mest avspilte sang har ikke over millionen, men over 150 millioner.
Med The Cranberries’ suksess var det på tide for nordmenn å konstatere at Irland var grønnere enn aldri før. Bare se på alle seirene de tok på rad i Eurovision Song Contest!
Nei, jeg føler ingen stolthet, åpenbarte Dolores O’Riordan for Haugesunds Avis etter at Irland hadde vunnet Grand Prix på hjemmebane.
For en åpenbaring!
Året var 1993 og The Cranberries hadde fortsatt ikke fått sitt hoved-gjennombrudd (Noen) norske musikkanmeldere tok tak. Hege Ulstein var en av dem, og at hun hadde referansene på plass, viser følgende begynnelse på hennes Cranberries-anmeldelse:
‘For første gang, for første gang, det giver mangen Smaating Rang.’ Disse ordene tilhører Henrik Wergeland, som heldigvis ikke var plateanmelder. Likevel beskriver de The Cranberries’ debutalbum på en treffende måte.
Beat 2/1993
Frode Grytten var også kjempefan. Men ellers gikk det ganske mye i middelmådighetens tralt, med terningkast 4 i for eksempel Romerikes Blad, Dagens Næringsliv, Nordlys, Arbeiderbladet.
Men ikke i Bergensavisen. Samtidig som anmelderseksjonen fant det passende å gi terningkast 3 til Scandinavia for Scandinavia 4, vanket det terningkast 2 til Cranberries. «Tragisk», lød elegien; «Dolores misbruker sitt talent maksimalt. Uten forvarsel slenger hun stemmen opp i en upassende falsett, og resultatet blir ikke helt ulikt mislykket jodling». Det verste eller beste, alt ettersom, er at folk vel skjønner akkurat hva Bård Ose mente med dette.
Vinteren 1994 ble Cranberries-albumet relansert, med ny markedskampanje etter svært godt salg i USA. Vestpå i Norge, bare et vikingbesteilt hav unna Irland (og for så vidt USA), satt noen som følte at verden fulgte etter dem: «Knapt noen andre enn HA gadd å prate med The Cranberries da de sist mai var i Norge», skreiv Haugesunds Avis, og minte om at dette fortjente et terningkast 4. Det samme kasta nå Nordlandsposten, som også meldte seg på i denne runde II. Større aviser som VG og Dagbladet interesserte seg ikke i det hele tatt. Selv om distributøren spanderte reklamekroner nettopp i disse storavisene.
Kan de ikke det? Hva med de 300 millionene som IKKE kjøpte skiva?
Dagbladet 16.2.1994
På høsten 1994 ble det utgitt singel «Zombie» og nytt album, No Need to Argue. Før hadde de tre gutta i bandet langt hår alle sammen, nå var det kort hår og briller. Ikke at pressen brydde seg så mye med gutta. Dette bandet besto av sanger Dolores O’Riordan, noen musikere, låtskriver Dolores O’Riordan, og nevnte vi Dolores O’Riordan?
Flere av hovedstadsavisene som ikke hadde sett albumsuksessen til Everybody Else komme, var raskere på desken denne gangen. Men bortsett fra Stein Østbø i VG som ga 5, og Bergens Tidende som var positive som sist, gikk det fortsatt mye i terningkast 4. Cranberries var og ble helt greit. Arbeiderbladet syntes bandet hadde en tendens til å jamre, Dagbladet viste hvor interessant de syntes plata var ved å bruke spandere tre setninger på anmeldelsen. Videre ble det 4-ere i mindre aviser som Beat, Romerikes Blad, Adresseavisen (uten selve terningkastet…), Nordlandsposten, Bergensavisen, Nordlands Framtid — og et par 3-ere i distriktsaviser som Tønsbergs Blad og Glåmdalen.
Noe var uforløst med Cranberries: hvor skulle man gjøre av de tre hersens gutta? «Hvis jenta er aldri så lite kynisk kan hun jo starte med å kvitte seg med bandet sitt», skreiv Arbeiderbladet. Desken mente at bandet var «populært kalt ‘Dolores og de tre andre'».
No Need to Argue nådde nummer 1 eller 2 i de fleste vestlige land. Ikke i Irland, der nådde albumet bare nummer 6. (Samme som på amerikanske Billboard 200). Musikkvideoen på Youtube nådde 1 milliard visninger i 2021. Dolores er ikke med de tre andre lenger, hun døde dessverre i 2018 av drukning i badekaret med 3,3 i promille.
Og så får dance-versjonen av «Zombie» vente til en annen tekst.
Haaves historier 
