Danner skole i gatenavn

Noe som fattet min interesse på en tur i Sverige var i Lund, hvor den østlige delen av byen er preget av snurrige gatenavn. Jeg kommer til å skrive dem på norsk så det blir utvetydig.

Lengst nord finnes et teknologisk område med navn som Systemergata og Programmerergata. Vel, Systemaregatan blir vel mer Systemansvarliggata på norsk.

Sørover er et musikkdistrikt. Hovedgatene har navn som Spillemannsveien og Musikantveien, med andre gatenavn fra musikkinstrumenter, blant annet Valthornsveien og Fagottgrenda. (Ingen obo-grend!). Vokale stemmer har fått stor plass, så ut ifra Solistveien går Soprangrenda, Tenorgrenda, Barytongrenda og Bassgrenda. Det er vel kult å bo i Bassgrenda! Musikkteori har fått sin plass med navn som Klangveien, og parker i området har navn som Spilledåsa og (vel urelatert) Bananparken.

I et skoledistrikt, sentrert rundt Mårtenskolan (!), finner vi gater oppkalt etter alt mulig fra skolen, som Kateterveien og Pultveien, og etter Eksamensveien kommer Sommerferieveien og Juleferieveien. Gatene Reallinjen og Latinlinjen er også oppfinnsomme, oppkalt etter linjer som vi også hadde i Norge før.

Lenger sør ligger et område med vikingtema. I tillegg til vikingpersoner har vikingutstyr fått sine gater Sverdgrenda, Spydgrenda, Skjoldgrenda og Brynjegrenda — før Holmgangen og Berserkergangen. Berserkergangen!

Man kan trygt si at Lund har dannet skole i gatenavn. Og vel også at jeg avslører litt smale interesser ved å skrive om dette.

Han var ikke ekte

Faren min fortalte vitser da jeg var liten, og en av dem handlet om en Vidkun Purkerud som kom for å skifte navn. Den offentlige byråkraten forsto det slik at hele navnet skulle skiftes, fordi Vidkun var uønsket og Purkerud også var frastøtende. Men fyren skulle bare skifte Vidkun!

Yess, så sånn var det, og en dag lurte jeg på om Vidkun Purkerud hadde eksistert.

Det hadde han ikke, for vitsen kunne raskt føres tilbake til Norsk Jul 1941, utgitt av regjeringen i London. Derfra har vitsen også funnet veien til et par lokalhistoriske krigsbøker. Og her er den:

Hvis du synes Nations League er komplisert…

… hør da bare på hvordan Norge gjør det i basketball. (for menn)

Norge har i det siste brukt tid på EM-pre-kvalifisering, hvor første runde er ferdig nå. Ikke til EM i 2022, for det spilles i september. Det er snakk om EM i 2025.

EM i 2022 spilles forresten i Milano, Praha, Tallinn, Köln og Berlin. EM i 2025 spilles i Latvia, Finland og Kypros. (Om Ukraina også får være vertsland, kommer an på hvordan krigen utvikler seg.)

I høst, rett før de gode lagene spiller EM, spiller de dårlige andre runde av pre-kvalifseringen. Her møtes de som kom seg videre fra første runde i pre-kvalifiseringen, sammen med de som ble slått ut av første runde i VM-kvalifiseringen til VM 2023.

De siste er altså lagene som kom seg gjennom VM-pre-kvalifiseringen, men ikke kvalifiseringen. Norge fikk ikke stille opp i noen av disse.

Men når Norge nå er med i andre runde av EM-pre-kvalifiseringen, kan vi vinne én av tre grupper og dermed gå videre til kvalifiseringen.

Vinner Norge ikke, går vi også videre, men da til tredje runde av pre-kvalifiseringen. Her møter man igjen lagene som ble slått ut i første runde!

Endelig, i kvalifiseringen, møtes de som kommer seg gjennom ovennevnte labyrint, samt alle som har kommet minst til andre runde i VM-kvalifiseringen (altså de gode), samt vertslandene. De tre vertslandene, som, selv om de spiller kvaliken, er garantert å gå videre. Det ene vertslandet Kypros ville ellers ha slitt med å komme med, siden de ble slått ut i første runde av VM-pre-kvalifiseringen. Men hey! Basketspillerne får i sett mange nye land.

Latvia/Estland

En tur gikk til Baltikum og den som tok den var meg.

På forhånd fikk jeg tre tilbud fra hotellet som alle var blant de dummeste jeg har sett:

1) Er det noe å skryte av at hotellet gir deg et gratis kart? Har jeg noengang vært på et hotell som ikke har dette, ja forresten kanskje Olrud City utenfor Hamar. Likevel…

2) Tango-fest på lørdager og egen vannpipe-bar? Hva slags etnisk tema har hotellet?

3) Romantic atmosphere på rommet? På enkeltrommet som jeg har bestilt? For dobbelt så mye penger som det rommet koster?

Tango og atmosfære er bra, men hvis du derimot ønsket å penetrere sjakten — eller rettere sagt penetrere selvstendig i sjakten — er det bare å glemme:

Apropos tallet tre, hadde hotellet tre stjerner. Men kan det ha vært 3 av 10, mon tro? Det er mulig jeg har for høye forventninger, og kanskje Latvia har et system hvor stjerner av papir er underst, så stjerner av tre, gråstein osv. oppover til gullstjerner som er på toppen. Likevel, av et hotell som kaller seg trestjerners forventer jeg betraktelig mer enn dette (til høyre):

En eller annen flaske med utvisket russisk skrift, og mildt sagt slappe forsøk på å reingjøre det hele.

I Tallinn var det andre saker. Der leide jeg «studio apartment», i en kjeller og uten antydning til vinduer, og her sto det en litt finere flaske, men også med russisk skrift. Og bilde av en brennesle. Jeg tok en sjanse på at det var sjampo. Det var det ikke. Men det er når du våger å ta russisk-språklig bodylotion i håret at du kjenner at du lever — eller noe sånt.

Tidspunktet jeg dro på var tydeligvis ikke det beste. For eksempel var platesjappa «Elpee» i Riga stengt (slēgts) 22.–24. juni. Med andre ord: Her tar de ikke bare ganske seriøst på Sankthans, men i tillegg er 23. juni frigjøringsdagen i Latvia og Estland. Ikke frigjøring i forbindelse med andre verdenskrig, men kjølvannet av første! Nærmere bestemt 1919 da de to nasjonene først sto imot Den røde armé og i tillegg tyskerne i sin midte, Baltische Landeswehr, som begge hadde sine hensikter. For Estlands del sies det at 23.–24. juni er den viktigste familiehøytida, også over jula. Det får jeg ikke verifisert, da de som feiret denne høytida ikke befant seg i byen, kanskje ikke, men resultatet ble for eksempel null åpne bokhandler. Derimot ei åpen platesjappe i Tallinn. Utrolig nok, da jeg spurte etter de to estiske thrashbandene jeg kan, Aggressor og Shower, fikk jeg treff på det ene. Riktignok ikke skiva Of Long Duration Anguish (1994) som var min seleksjon i Old School Thrash Metal 2, men… I tillegg fikk jeg Tankist som var «en form for metal», og der logoen kunne virke som moderne thrash metal, fikk jeg seinere bekrefte at at det stemte.

Noen estiske ord: stopp heter stopp, trapp heter trepp og lang heter pikk. Herfra blir det veldig barnslig. «Langgata» heter altså Pikk i Tallinn, og dette er ei ganske viktig gate også, med blant annet den russiske ambassaden, flere museer deriblant et KGB-celle-museum, den svenske ambassaden og den svenske klubben inkl. lokalt partikontor for Moderaterna (!). Samt parasoller med nasjonalølet A. Le Coq. Dette ble altfor barnslig. En skam for reisebrevet.

«Jøden» i bergenspressen

Madsen, Henrik (2021). «Jøden» i bergenspressen. En undersøkelse av den bergenske dagspressens omtale av jøder 1916–1940. Masteroppgave, Universitetet i Bergen

Å anmelde masteroppgaver er kanskje litt voldsomt. Dette er jo gjerne det aller første som publiseres av en student som kanskje fortsetter som historiker, kanskje ikke. Samtidig har ganske mange avhandlinger føyd seg inn i forskningsfronten på norsk antisemittisme. De blir ganske ofte sitert, herunder forskjellige undersøkelser gjort på masternivå av Aftenposten og Nationen. Det kan med andre være god grunn til å se nærmere på hva som gis ut før siteringsmaskinen går varm.

En hel bys presse gjennom 25 år er ingen liten oppgave å ta på seg. Jeg husker selv en ambisjon om å skrive masteroppgave om et bestemt tema i årene 1914–1939, og det endte opp med perioden 1913–1914.

Samtidig er det jo tilfelle at man vil ha visse forhåndsoppfatninger om knippet Arbeidet, Bergens Arbeiderblad, Bergens Tidende, Dagen, Bergen Aftenblad og Morgenavisen. Det er interessant å teste oppfatningene om stemmer. I tillegg kom Gula Tidend ut seks dager i uka, men mangler på grunn av svært mangelfull digitalisering — for ja, det virker som om researchen er heldigital her. Det kommer vi også straks tilbake til.

Hovedlinjene slik de kommer fram i masteroppgaven virker vel greie: at antisemittismen kom klarest til utløp i Morgenavisen og Bergen Aftenblad, men også eksisterte i Bergens Tidende og arbeiderpressen. Blant annet har Madsen et underkapittel Arbeiderbevegelsen og «pengejøden». «Til forskjell fra andre antisemittiske forestillinger, er den [pengejøden] ikke begrenset til Bergens borgerpresse, og blir videreformidlet i arbeiderpressen», konkluderte Madsen (s. 79-84, 86-87). Det er fint at «pengejøden» blir tematisert, som det også har blitt ei rekke andre steder de siste årene.

Konklusjonen om arbeiderpressen skjer riktignok ut ifra ganske spredte eksempler. For eksempel inneholder eksempellista ingenting om pengejøder i Bergens Arbeiderblad de første fire-fem årene denne avisa eksisterte.

Madsen viser at hans metode er ordsøk i Nasjonalbibliotekets database, og for å gjøre en lang historie kort, er det ikke så vanskelig å finne saker og ting han ikke har funnet.

For eksempel må en inkludere alt fra gamle stavemåter («jøderne», «semitisk», «fashisme») til gale ordskanninger («jodisk», «jcdisk»). Her er masteroppgavens søkeresultat om fascisme i arbeideravisa (DNA til 1923, deretter NKP) Arbeidet, sammenliknet med tall med det jeg mener er en bedre søkemåte:

Kjempefallet i omtalen av fascisme kan skyldes ikke-angrepspakten med Tyskland, skrives det i masteroppgaven. En annen grunn til at Arbeidet omtalte fascisme mindre i årene før krigen, er jo at avisa stoppet i desember 1938. Den kom igang igjen 31. mars 1939, men da kun som ukeavis før den bukket under 9. august 1940 (Arbo Høeg, s. 42).

En mer detaljert og sikkert kjedelig gjennomgang av digitaliseringen viser i tillegg fram hull i Nasjonalbibliotekets samling, som søket er gjort i. Endel utgaver finnes ikke der, noe man finner ut ved å søke på ordet «er». Under er det lett å se hullene:

Hull nummer 1, Arbeidet for halve 1924 mangler.
Hull nummer 2, her mangler enkeltnumre innimellom. Det kan bekreftes ved å se på nummeret som hver avis har i tittelhodet.

Det skal også nevnes at kildeføringen i masteroppgaven er meget slett, og i tillegg kunne teksten poengtert skillet mer mellom redaksjonelle og eksterne artikler. Et korrespondenttelegram blir til «Bergen Arbeiderblad anerkjenner» (s. 27). Så omtales leserbrev som en del av det redaksjonelle vi: «I Frimodige ytringer (Bergens Tidende, 10. mars 1927) er man noe mer kritisk mot hennes ytringer om katolikker» (s. 71). Dette er veldig tydelig et leserinnlegg.

Skriverier i avisene kunne også vært bedre knyttet til realhistorien. I en gjennomgang av 1938 hoppes det fra januar til november uten å nevne at artikkelen fra november som siteres, reagerte på krystallnatten én uke tidligere (s. 38). Redaktører og redaktørskifter får vi heller ikke høre om, her er avisene tilsynelatende uforanderlige gjennom to tiår.

Periodiseringer for avisenes del kan være interessant. Kom antisemittismen fram i visse perioder, og hvilke foranledninger fantes det? Den russiske revolusjon medførte teorier om «jødebolsjevisme» og økonomiske kriser førte til mer om «pengejødene». Andre hopp i skriverier om antisemittisme på 1920-tallet skjedde i forbindelse med Eivind Saxlunds bok, Martha Steinsviks foredrag og stortingsdebattene om jødisk slaktemåte.

Saxlunds bok kan være verdt å nevne. 1922-utgaven ble annonsert med hakekors. Denne annonsen finner jeg bare i konservative Bergens Aftenblad. Ingen ser ut til å ha anmeldt boka, men den var da heller ikke ny. Da Saxlund året etter tapte et injuriesøksmål han hadde startet, omtalte alle avisene det i form av telegrammer, mens Arbeidet tok noe mer tak i det. De fulgte opp med en lederartikkel «Jøderne». Her het det at Saxlunds tap i injuriesaken måtte føre til at vi var «færdig med hr. Saxlund som quasividenskabelig forfatter og selvbestaltet jødeforfølger». Lederen var signert M.M., som fulgte opp med «Antisemitismen i Norge» som støttet jødene og ytterligere tekster som diskrediterte antisemittismen.

I Morgenavisen og Bergens Aftenblad, som kunne ha utfall mot jøder, finnes også intervjuer der journalisten søker bekreftelse av at Talmud legger grunnen for jødisk konspirasjon — men motsies av intervjuobjektet fra Israelmisjonen — eller innlegg til støtte for schächtning. Dette er bare noen eksempler på ting som ikke nevnes i «Jøden» i bergenspressen. En undersøkelse av den bergenske dagspressens omtale av jøder 1916–1940.

Hvorfor identifikasjon på match?

Hvorfor må man opprette bruker hos NFF for å kjøpe billett til Norge — New Zealand?

Hvilken glede skulle jeg ha av å registrere meg for å «access their services»? Når den såkalte servicen ikke er til noen glede for meg som kunde, men heller skaper irritasjon over å måtte opprette bruker #199 (eller noe der omkring) for å få tilgang et eller annet på internett?

Hvilken nytte har NFF av å identifisere enhver person som kommer på matchen? Dette hører vel kun hjemme i land med kjempeproblemer med tribunebråk.

Hvorfor kan man kjøpe togbilletter uten en bruker, men ikke fotballbilletter? Og kjøpe varer fra nettbutikker uten bruker, men ikke fotballbilletter?

Og hvis man absolutt må ha en bruker, hvorfor kan ikke NFF bruke Billettservice/Ticketmaster som normale mennesker pleier å greie seg med i massevis? (konserter o.l.)

Enda verre er det med billetter til sommerens EM. Jeg forstår at UEFA på et internasjonalt arrangement med tilreisende, ønsker å ha kontroll på hvem som kommer, så det å registrere seg med personalia er én ting, men billetten må mottas via app.

Litt Hitler i Bergen av Truls Synnestvedt

Litt Hitler i Bergen ble utgitt i 2020, og mer eller mindre tilfeldig oppdaget av meg nå. Boka er tiltalende. Den har den misvisende undertittelen «Nazisme på norsk i 1930-årene», men handler altså om Bergen i dette tidsrommet.

I likhet med Stupet. Leif Grungs krig har Litt Hitler i Bergen et personlig preg, som jeg ikke trenger å gå nærmere inn på her. Disse to utgivelsene viser at det gror godt med litt utradisjonelle bøker om Bergen i denne tidsperioden. Denne siste har meget stor vekt på bilder. Etter en intro om Nasjonal Samling, handler dessuten side 26 til 54 om Bergen generelt, bybildet og fritidstilbudet. Dette blir jo mer et utvalg enn en dekkende historie, men er greit å lese. Det står selvsagt om Bergens patrisierfamilier, men sosiale forhold forklares lite utover at Synnestvedt forutsetter at leseren kjenner dette fra før.

Han tør imidlertid å ta tak i de mange besteborgerne som støttet NS på et eller annet tidspunkt. Dette viser mest av alt at NS i 1933 og 1934 ikke ble oppfattet som så forskjellig fra et vanlig politisk parti, om enn i ytterkanten av politikken, men at de ble mye mer ytterliggående seinere. Synnestvedt har også fattet interesse for hvem som annonserte i NS’ organer.

Boka har kanskje en tendens til å framheve hva Bergen var først og størst i. Synnestvedt framhever at av de største norske byene, hadde Bergen den høyeste oppslutningen for NS ved valget i 1933 (4,3 %). Det stemmer, men storbyer og NS forbinder vi først og fremst med hva som skjedde i Stavanger ved valget i 1934. Da fikk NS 12,1 %. Av samme grunn var Gulbrand Lunde NS’ mest framtredende medlem utenfor hovedstadsområdet, ikke Georg Vedeler som Synnestvedt hevder (s. 80).

Synnestvedt kan journalistikken som fag, og blir morsom når han går inn på dette:

Journalistisk var avisen i alle år på et absolutt bunnivå. Et referat fra et folkemøte på Sandvikstorget i slutten av september 1936 kan illustrere avisens nivå. Her het det at

Mandag holdt NS et vellykket møte på Sandvikstorvet med ingeniør Vedeler og lektor Stinessen som talere. Det var klett å merke på tilhørerne at de kraftige og positive foredrag gjorde stor virkning hva vi også fikk bekreftet av samtaler med tilhørerne efter møtet.

Slik journalistikk trenger ikke engang karakteriseres. I tillegg var tonen i spaltene både ufin, usaklig og sleivet — ofte med direkte ondskapsfulle og hatefulle utfall mot politiske motstandere, både til høyre og venstre. Intet hevet seg over lavmålet.

Da Arbeiderpartiets (uformelle, blogg anm.) leder i mellomkrigstiden, Martin Tranmæl, fylte 60 år i juni 1939, omtalte Samarbeid ham med følgende:

… selv er han et perverst menneske uten hjem, uten hustru eller barn — en ulykkelig, ensom med et surt og bittert sinn.

s. 68. For mer om Samarbeid-redaktør Carl Lie og Tranmæl, se Skeivt arkiv.

Når det er sagt, kunne strukturen i boka vært bedre gjennomtenkt. Kapittel-rekkefølgen gir liten mening, mye dukker opp litt hulter til bulter. Bare for å nevne ett eksempel, kommer vinter-OL 1936 etter sommer-OL 1936. Og dette igjen kommer etter sammenbruddet i Bergen NS i 1937.

Kildehenvisningene kunne vært mer presise, og intervjukilder må listes opp som dette og ikke blandes med takkelista. Men å ha personregister er bra.

I tillegg til det som står i boka er det verdt å nevne at 2. februar 1938 var NS tilbake med partiavis i Bergen, Norge Fritt. I sjefsstolen satt tidligere Samarbeid-redaktør Abel Meinich-Bakke. Han trakk seg allerede etter nummer 2 på grunn av «at vanskeligheter er opstått i mitt arbeide som redaktør». Lars Bryeide tok over. Annonsører fortsatte å henvende seg til den spesielle (og synkende) lesergruppa, som denne annonsen:

«NS FOLK! Vi går til Albrektsen og klipper og barberer oss!»

Norge Fritt finnes på Nasjonalbiblioteket som en del av mikrofilmen «Diverse nasjonale aviser»

«Nazifrisør» ble et kjent ord etter en politisk sketsj i Stavanger; i Bergen fantes det altså en egen nazifrisør.

The Second Summer of Love av Alon Shulman

The Second Summer of Love

Alon Shulman

Bonnier Books, 2019

For noen år siden intervjuet jeg en norsk DJ-pioner. Mens vi snakket om tida da house-musikk tilhørte undergrunnen, sa hun noe sånt som at «i dag er til og med kjenningsmelodien til Dagsrevyen». (I hvert fall elektronika, kreert av Röyksopp.)[1]  Den samme utviklingen er det som mer eller mindre skisseres i Alon Shulmans bok The Second Summer of Love. How Dance Music Took Over the World. Særlig indikerer undertittelen hva Shulman mener i større skala, men hovedtittelen dekker det selve boka handler om. Boka er en beskrivelse av «the second summer of love» og hva som gjorde den mulig.

Summer of love er et hippietids-begrep fra 1967, mens et forsøk på gjenskapning av hippie-ånden på slutten av 1980-tallet da er en verdig sequel. Det skjedde i Storbritannia i 1988. Vel, for å være helt nøyaktig: festing til DJ-sett slik det ble gjort på Ibiza i 1987, ble transplantert til England da sommeren var over, fortsatte med full styrke gjennom 1988 og litt ut i 1989. Da denne lange «sommeren» endelig ebbet ut, var også vestlig kultur forandret. House som musikkform og ikke minst «kjærligheten» var kommet for å bli.

Innen 1987 hadde allerede mange drømt om å forlenge eller gjenskape vennligheten og åpenheten kjent fra hippietida. «Succeeding where the hippies failed», sang en av pionerene fra straight edge-subkulturen, Kevin Seconds. Hans løsning var å spille hardcore-sanger om at rusbruk skulle ut, samhold og antirasisme inn. Et av problemene hans var at sangene Kevin Seconds skreiv, var så utrolig korte. Når folk skulle ut en kveld for å danse, ønsket de forståelig nok noe mer enn 15 låter på 15 minutter. Et annet problem var at så mange i scenen ikke hørte på fredsbudskapet. Det er slående (!) hvor mye subkulturer var forbundet med vold oppgjennom 1980-tallet.

Kjennetegn ved stiler som punk, skinhead, hardcore, metal og eventuelt new wave – køringær, som det het i Sandefjord (etter The Cure) – var at de var ganske gruppetenkende, og at mange av dem gikk ut på å banke opp eller bli banket opp av unge menn med en av de andre stilene. Det samme gjenspeilet seg utenfor musikken, særlig i engelsk fotball. Her var det bank å få. Hooligans for West Ham eller Millwall var ikke først og fremst spredere av positivitet. Dette ble mange lei av. Kald krig hvor hele nasjoner og hele verdensdeler man aldri hadde møtt, skulle være ens fiender, appellerte heller ikke. Verden var klar for litt respekt for individet. Musikken ble katalysatoren for endringsstrømninger i samfunnet.

1960-tallets summer of love inneholdt en protest mot 1950-tallets normer, rammer og idealer, og ble muliggjort av at aktivister innen civil rights, antikrig og feminisme brøt ned murer. Protest mot 1980-tallet skjedde allerede på 1980-tallet. De som sto for protesten var lei av samfunnet generelt sett, og spesielt av thatcherismen i Storbritannia. I første rekke blant frigjørerne sto (eller danset) denne gangen de homofile.

Ut ifra disco var musikksjangeren house kreert i det amerikanske Midtvesten – Detroit og Chicago. House ble ryggraden i klubbmusikk spilt av DJer rundt omkring i den vestlige verden. På Ibiza ble det framført en spesielt tiltalende blanding av house, disco, soul, funk, italodisco, rock, reggae og latino – som også ble blandet med naturen og stemningen på øya. Balearic beat kalles dette. Så valgte briter som hadde tilbrakt tid på Ibiza, å gjenskape beaten hjemme på sin egen øy. Tross noe dårligere værforhold, spedde de på med tanker om menneskeaksept, særlig antirasisme og homofil frigjøring. Til sist fantes også en kjemisk ingrediens som Shulman legger vekt på: metylendioksymetamfetamin. Til sammen kunne dette resultere i både én og flere somre med «love». Folks fritidshobby ble å danse lenger enn før, på en mer inkluderende måte enn før.

Shulman er klokkeklar på at MDMA (den gang ecstasy/E/X, i dag molly/emma) var nødvendig for å skape inklusjon og åpenhet. Han skriver en del om at pillene kunne transformere en fotballhooligan til menneskevenn nærmest på sekunder.[2] Påstandene har blitt og kan fortsatt diskuteres, men Shulman er i det minste tro mot kildene sine, i og med at det er dette kildene påstår.

Hvem er kildene og hva er egentlig Shulmans prosjekt? Han har hatt 27 intervjuobjekter han kaller for «guider», 25 menn og 2 kvinner som formet britisk house-kultur.

Da «balearic beat» ble transplantert til Storbritannia i 1987 het det «acid house», et begrep som ble plukket opp i pressen. Shulmans første jobb er å klare opp i begrepene. Mange trodde tilhørerne til DJ-settene brukte acid, altså LSD og lignende, men som nevnt brukte de noe annet. House fra Detroit/Chicago var så absolutt en kjerne i musikken som ble spilt, men sjangermenyen var bredere, og Shulman snakker konsekvent om «dance music». I tillegg fikk man begrepet «rave», til dels om en konsertform og til dels om en sjanger. Shulman forklarer de litt forvirrende begrepene helt greit, i en forholdsvis uformell tone.

Kapitlet om illegale rave på det britiske bondelandet er også helt klart det morsomste i boka. For der de første Ibiza-inspirerte settene ble framført på klubber med streng adgangs-seleksjon i døra, vant inkluderingen fram, alle måtte få bli med – samtidig som at arrangementene måtte kalles «privatfester for medlemmer» ut ifra lovreguleringene. Det humoristiske ligger i hvordan lokasjoner for rave ikke måtte plukkes opp av politiet. Deltakere måtte finne hint i piratradio (enda mer som var ulovlig!), ved å ringe opp bestemte telefonsvarere, eller rett og slett ved å følge lyd og lys langs motorveiene.

Massemedienes reaksjon kan også framstilles i et ganske humoristisk lys. Shulman kritiserer de allerede-mange-ganger-utskjelte britiske tabloider, men kunne gjort mer ut av det. Hva det sto i de mange britiske mediene med høyere ambisjonsnivå enn tabloidene, forbigås i stillhet.

Medieprodukter og kunstuttrykk fra scenen selv er også tematisert i litt liten grad. I punk og metal var det en ganske vital del av scenen at hvem som helst kunne lage klær, flyere og zines. Flyere eksisterte også i house-scenen, men var det kanskje i større grad snakk om en elite som fôret massene med produkter? Akkurat dette blir spekulasjon fra min side, men noe boka kanskje kunne svart på. Den fantastiske albumcover-kunsten som man finner i andre 80-tallssjangre ble det også mindre av når mye av det som DJer spilte, var vinyler utgitt av andre.

Det er påfallende at Shulman har hatt god kildetilgang til toneangivende DJer og klubbeiere, men når forfatteren legger ved ei essensiell spilleliste, er ikke de største DJene like tilstedeværende på den. Boka handler ikke om å produsere musikk, men om å spre og formidle, eventuelt remikse musikk. Det sier noe om hva som verdsettes i kulturen.

DJer tok altså over utelivet, og en av grunnene er jo at de er billigere. De bruker mindre utstyr og involverer ikke så mange personer og hjelpere som et rockeband (eller danseband). Det hadde jo vært litt trist om «billig produksjon» var hovedgrunnen til at housen vant terreng. Viktigere er det at DJer kan holde på lengre. Et band vil nesten alltid gi seg etter 2 timer, mens poenget med «second summer of love» var å utvide utelivskvelden til utpå formiddagen neste dag. I tillegg har ikke DJer noen begrensning på å velge sanger. De kan velge blant alle sanger, og variere etter stemning, intensitet, tidspunkt på natta og så videre.

Alt dette henger selvfølgelig sammen med at musikklyttere lenge har kunnet velge og vrake i sanger og lage mixtape-kassetter, brenne-cder og dagens spillelister. Når enhver har teknisk mulighet til å sette sammen musikalske blomsterbuketter, blir det selvfølgelig til at noen gjør det på et profesjonelt nivå.

Samtidig henger denne anmelderen seg litt opp i undertittelen «How Dance Music Took Over the World». Hva betyr det? Det kan vel ikke forstås helt bokstavelig om dancens sjangre. Paul Oakenfold nevner at han holdt et show for 55 000 mennesker, som om så store konserter skulle vært spesielt for dance. Det er det ikke. På Sveriges største konsertarena (Nya Ullevi i Göteborg) har alle konserter med over 60 000 tilhørere vært innen rock – deriblant 5 med Håkan Hellström og 7 med Bruce Springsteen. Hellström klarte til og med å bikke 70 000 to dager på rad.

Kanskje er det dansekulturen som har tatt over. Det kan godt stemme at folk flest i dag, som ikke er ekstremister, er tolerante og imøtekommende i ånden fra «balearic beat». Men noe konkret om hvordan dette var før, under og etter «second summer of love», er vanskelig å fastslå i ei slik bok.

For har du noen gang vært i et familieselskap, eller en hvilken som helst samtale for den del, som fortsetter på tomgang ei tid etter at det burde vært avsluttet? Dette er tilfellet med The Second Summer of Love hvor Shulman sliter litt med å avslutte boka. Kommentarene blir mindre presise og relevante. Kanskje det hadde vært bedre om forfatteren rett og slett hadde droppet de lange linjene fram til i dag. Det blir for mye å ta tak i dette også. En slags rammefortelling i boka er at det ble holdt et rave ved Stonehenge i 2018. Forfatteren knytter ravet til musikkens rolle i steinalderen, og at dans og rytmer er noe av det dypest menneskelige som finnes. Stonehenge har en spesiell mystikk og «energi», i tillegg til at det er i England. Administrativt og teknisk er et massearrangement (som går på strøm) ved Stonehenge nesten umulig, men det er likevel litt merkelig at Stonehenge skal være høydepunktet i en kulturell utvikling. At Stonehenge likevel får en sentral plass, skyldes at man snakker om «stedets energier». Da havner man i et new age-territorium som boka stort sett går i sirkler utenom. Men som også er vanskelig å la ligge for de som snakker om «second summer of love», og drømmer om at kjærlighetssomre er det som først og fremst skal prege vår verden i dag.

[1] For resultatet av intervjuet, se Haave, Morten (2016). «Da NRK fikk MTV». Historieblogg.

[2] Alternativene til MDMA-bruk diskuteres lite; ett av dem var å droppe rusmidler, og dette sto straight edge-bevegelsen for. Mange andre på 1980-tallet kjøpte jo visse importvarer fra Sør-Amerika, som neppe gjorde brukerne – og i hvert fall ikke produsentene – mer vennlige og empatiske.

Antirasismen hadde også røtter blant annet i britisk ska, som Shulman ikke kommer nevneverdig inn på.