Og dette handler ikke om kjønn. Men derimot at jeg fra tid til annen kan si meg enig i å bli sendt til en spesialist. Her er det spesialister på det medisinske feltet vi snakker om.
Men til noen fuckings spesialist vil jeg ikke bli sendt til. Det er aldri aktuelt noensinne.
Hvis jeg hadde problemer med magen kunne kanskje en gastroenterolog hjelpe meg. En fuckings gastroenterolog tror jeg derimot ikke kunne gjort så mye positivt.
Samme med en fuckings dermatolog. Jeg tror jeg venter til i morgen, da dermatologen visstnok skal være tilbake på jobb.
Kanskje får jeg kreft en dag. Jeg kunne sikkert tenke meg å stikke hodet inn døra til en onkolog. Men hvis jeg fåt vite at hen som sitter der er en fuckings onkolog, kan jeg like godt dra hjem igjen.
Men én ting, én ting kunne jeg kanskje godtatt. En fuckings oto-rhino-laryngolog tror jeg faktisk har en liten edge over sin kollega, den vanlige oto-rhino-laryngologen.
Det er vanskelig, og kanskje heller ikke noe poeng, i å finne i gave til de som har alt. Men vent nå litt. De har ikke alt. De har mest sannsynlig ikke boka Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet, siden den kom ut for bare et par dager siden. Så den kan de få!
Tilfeldigvis skulle boka Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet lanseres samtidig som jeg ble spurt om å delta i en podkast om det som i boka er kapittel 1, historien om topp 20 på tv.
I morgen kommer etter planen min bok Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet. Den inneholder mye, men det er også flere ting som boka ikke er:
Ikke en komplett dekkende historie om 90-tallet. Noe slikt er neppe mulig å skrive. Derav boktittelen med mange forbehold.
Ikke en nostalgi-bok. Det er gitt ut før. Bilder av et par leketøy og nedlagte iskrem-merker, så tenker folk «åååå», «det var tider det». Boka går mer i dybden enn som så, selv om nostalgi kanskje også er en av følelsene leseren kan få.
Ikke en selvbiografi. Boka handler ikke om «meg». Derimot er ting jeg hadde et vagt minne om, det som jeg nå har valgt å utforske, og som derfor har kommet med.
Boka er derimot en veldig morsom og litt skakk historie om underholdningsfenomener og hvordan de ble mottatt og forstått i Norge. For ikke å si misforstått, feiltolket, feilframstilt slik at ting virket rarere, særere, mer skremmende enn det faktisk var. Pluss at boka er den perfekte julegave, gitt tidspunktet den kommer ut på!
Japanerne rydder etter seg. Enten det er inni garderoben eller utenpå. Det er absolutt ingenting som sjokkerer ved det. Heller ikke hvis man ikke vet det fra før. At noen rydder er ikke sjokkerende.
En debatt er i gang i min lokalavis om hva stedet Rykkinn trenger. jeg håper det blir mange hundre innlegg som alle har tittelen «Rykkinn trenger …». Nå nylig sto det to innlegg. Det som appellerer så til meg med det øverste, er at skribenten sier seg villig til å hjelpe til. Blir det norsk kro på Rykkinn, skal skribenten jobbe dugnad.
Den eneste ulempen ved det er at det kan bli så mange dugnadshjelpere at ingen er igjen til å være kunder, men det løser seg sikkert!
I fortsettelsen er det viktig at de som skriver, får tydeliggjort hva de selv kan bidra med.
En kvinnelig lektor vil ha vinbar. Hun sier seg villig til å tråkke druene.
En mannlig omsorgsarbeider vil ha tegneseriesjappe. Han er villig til å supplere sjappa med 20 tegneseriealbum, men han skal få alle pengene fra salget.
Gjestene er et par-drama på hytte med flere vridninger i handlingen. Samtidskommentar og humor skal forekomme.
Spoiler:
To som låner hytte møter hyttenaboene, og de førstnevnte utgir seg for å være noen andre enn de er. «Lånerne» får riktignok vite at hyttenaboenes hytte har gått i arv i generasjoner. I tillegg vet den ene «låneren» at hytta de låner har hatt samme eier en del år (da han har hatt arbeidsoppdrag der). Likevel hviler «lånernes» handlinger på at hyttenaboene ikke aner hvem som bor i den utlånte hytta. Slik kan de altså utgi seg for å være noen andre. Logisk brist på grunnskolenivå.
Men selvfølgelig vet hyttenaboene hvem som i årevis har frekventert utlånshytta, hvilket avsløres mot slutten. Hele spillet der «lånerne» utgir seg for noen andre, er for ingenting. Bortsett fra at karakterene skal bearbeide, og forfatteren harselere med, hva nordmenn ønsker seg.
Dette velstående og, selvfølgelig, langstrakte land. Her hvor folk har hytte, og noen finere hytte enn andre. Og de sistnevnte kan stalkes på some/nettet. Skrevet av en forfatter som også har skrevet avisspalter og ei bok om at det er hun som fortaper seg i diverse internettsurfing. Her må man ikke blande inn Nina Lykke, hun er en helt annen forfatter som bare pleier å harselere med de samme tingene.
Glem ikke at karakterene også har psyker. De to «lånerne» er en dame og en mann. Dama er et vrak, mannen er stabil. Har vi lest om dette før, mon tro? Karakterene skulle vel ikke være identiske med hovedkarakterene i Janne Stigen Drangsholts Winther-romaner? Vi skulle vel ikke kjenne igjen typene og tankegangene fra Marit Eikemo eller Heidi Linde-romaner? Leste jeg ikke Marie Aubert sitt drama Voksne mennesker om sjalusi på hytte?
Vel, hvis jeg ville ha fantasi i bøkene mine, burde jeg vel lese fantasy. Og det har jeg ikke tenkt.
Nei, jeg har heller tenkt (uironisk, altså) å lese de samme romanene ettersom de kommer ut under sine nye navn. Jeg står og godgjør meg på venteliste på opptil flere.
Jeg pleier alltid å skrive litt lokalhistorie til Årbok for Asker og Bærum historielag, og i år er intet unntak. Etter litt fram og tilbake ble årets tema en kiosk, Vinco. Denne lå på Stabekk ved siden av Stabekk kino, og måtte se kinoen legges ned, spilleautomater reguleres, tipping bli overført til internett, og tobakk utraderes — før inntektssvikten ble så stor at nedlegging var resultatet. Faktisk startet den som et tobakksmagasin. Spørsmålet var jo: Var det mulig å skrive en hel historikk om en kiosk?
Dette ble utfordringen til meg selv, og det gikk faktisk an. Jeg fikk til å intervjue to av eierne gjennom historien, fikk også noen bilder, samt Vincos gamle kassaapparat som jeg fortsatt har, og lurer på hvor jeg egentlig skal plassere. Så det var en artig sak å holde på med.
Et nytt, lite prosjekt på fritida har begynt: ska-punk i Norge.
Ska-sjangeren opplevde en tredje popularitetsbølge omtrent fra 1989 til 2006. En stor del av den var ska-punk, en sjanger kanskje særlig tidstypisk for 1994–2004, med 1997–98 som høydepunkt. Prosjektet ska-punk i Norge skal handle om både egne og utenlandske band:
norske skapunkband
internasjonale band som har spilt i Norge
viktige skiver
fanperspektiver, lytting til ska-punk
Jeg har opplevd velvilje hittil og fått høre noe temmelig sjelden norsk ska-punk, men jeg har også allerede fått de første personene som «skal svare i morgen» og så tar det ukesvis eller månedsvis.
Hvis du leser dette og kan si noe vettugt om ska-punk, enten det er en label, et band, et album eller en sang, trykk knappen Kontakt ovenfor.
